Deres majestet, mine damer og herrer.

For meg er Nelson Mandela et stort forbilde. Han sa en gang at ”Utdannelse er det mest kraftfulle våpen du kan bruke for å forandre verden”. Utdannelse er jo en grunnleggende forutsetning for å bygge kompetanse. Derfor passer hans ord godt her i kveld- og til temaet: Kvinner med kompetanse i Forsvaret.

I 1974, som nyutdannet dataingeniør, søkte jeg jobb i en stor statlig etat i Bergen. I intervjuet med sjefen ble jeg spurt om hva jeg hadde tenkt å gjøre med min da 1 ½ år gamle datter. Om jeg hadde tenkt å ha henne med på jobb? Han kunne like god ha slått meg i ansiktet. Jeg ble så paff. Som sagt, det var i 1974. I mellomtiden har vi hatt Gros kvinneregjering, pappa­permisjon og barnehagereformen. Men fremdeles kan vi lese i avisene om kvinner som mister jobben fordi de er gravide.

Organisasjonskulturen i Forsvaret har i stor grad blitt utviklet av menn. Med bakgrunn i deres behov, holdinger og verdier. En endring av denne kulturen er ikke enkel- og man kan jo spørre om menn virkelig ønsker en endring.

Det var først fra 1985 at det ble innført full formell likestilling mellom kvinner og menn i Forsvaret.

I store deler av 90-tallet lå målsettingen på andelen kvinner i Forsvaret på 15 prosent. Disse målene ble aldri innfridd. Ved utgangen av 2005 hadde vi 7 prosent kvinner i Forsvaret. Dersom målsettingen på 15 prosent skal nås i løpet av 2008 så må radikale tiltak iverksettes.

Hvorfor klarer vi ikke å rekruttere og beholde flere kvinner i Forsvaret?

Utfordringen er sammensatt og det finnes nok ikke ett enkelt svar. Jeg er kjent med at det jobbes aktivt på ulike nivåer for å øke kvinneandelen. Utenriksdepartementet har, i samarbeid med blant annet Forsvarsdepartementet, utarbeidet en handlingsplan for gjennomføring av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 (om kvinner, fred og sikkerhet). Noen av tiltakene for å ivareta representasjon og deltakelse for kvinner er:

• sesjon for kvinner
• krav til ledere med rekrutteringsansvar om at kvinner skal prioriteres
• å fremme kvinnelige ledere som kan være aktuelle for internasjonale militære og sivile skoler

Dagens debatt kan være er en god anledning til å lære mer om hvor skoen faktisk trykker, og jeg er veldig interessert i å høre deres tilbakemeldinger i den påfølgende debatten.

Jeg er glad for å være kvinne og jeg er stolt av å være forsvarsminister. Det er uten tvil den mest spennende og utfordrende jobb jeg har hatt! Jeg er også svært stolt over alle de dyktige medarbeiderne i Forsvaret og den jobben som de utfører hver dag. Forsvaret er en kompleks organisasjon. Større mangfold vil gjøre oss i enda bedre stand til å løse oppdragene våre. Både hjemme og ute.

For kort tid siden var jeg tilbake i Afghanistan og inntrykkene var meget sterke. Alle vet at kvinnesynet i Afghanistan er ganske annerledes enn hva vi er vant med her hjemme. Da jeg besøkte et av de lokale sykehusene, var jeg innom en egen avdeling for mødre og barn. Ved denne enheten fikk bare kvinnene i mitt følge fikk være med inn.

I et slikt miljø, gjør kvinnelige leger og sykepleiere – og selvsagt kvinnelige tolker, offiserer og mannskaper – den virkelige forskjellen. Jeg kunne listet mange andre tilsvarende eksempler, men mitt poeng er å belyse at kvinner øker avdelingers totale kompetanse. Ute og hjemme. Skal vi møte alle mennesker er vi nødt til å bruke de evner og egenskaper som kvinner har.

Det er derfor gledelig at kvinneandelen i det norske ISAF bidraget i Afghanistan er på 12 % (september 2006). At kvinneandelen som deltar i ISAF styrken er nesten dobbelt så høyt som kvinneandelen i Forsvaret, kan vi tolke som et klart signal på at kvinner både er ønsket og selv ønsker å delta i internasjonale fredsoperasjoner.

Forsvaret må være en organisasjon i pakt med tiden. I Norge har vi kommet mye lengre enn mange andre land når det gjelder likestilling og representasjon av i offentlig og privat sektor. Det er derfor helt naturlig og nødvendig at kvinneandelen økes og at vi viser det i praksis.

Hvorfor større kvinneandel?

Menn vil ofte svare at vi trenger kvinner fordi de bidrar til et positivt miljø på arbeidsplassen. Andre vil si at kvinnene har et positivt verdisyn og fremmer gode holdninger i offiserskorpset og så videre. Alt dette er selvsagt riktig, men allikevel ikke den viktigste faktoren slik jeg ser det.

Den viktigste faktoren er at kvinner er kvinner, og dermed har en komplementær kompetanse som menn ikke har eller kan få om de trener og øver aldri så mye! Å være kvinne er en kompetanse i seg selv, og jeg er sannelig ikke sikker på at alle ser denne verdien.

Men – kan det også være slik at jenter selv har noe av ansvaret? Hvor ofte tar dere utfordringene som ligger i å være synlig og reklamere for det spennende yrkesvalget dere har tatt?

Kan det være slik at jentene i Forsvaret i for stor grad har blitt sosialisert inn en mannsorganisasjon, og sakte men sikkert blitt en del av den organisasjonskulturen som vi ønsker å endre? Man er så opptatt av å være på ”høyden” i kraft og ferdigheter at man ikke promoterer verdien av vi er forskjellige.

På kadettkonferansen lørdag ble det sagt at jentecamp var urettferdig. At jentene på befalsskolene ble betraktet som kvotert inn. Jeg skjønner det føles urimelig å bli betraktet som ”kvotert”. Men jeg vurderer faktisk radikal kjønnskvotering både for rekruttering og for å få kvinner inn i stillinger i Forsvaret.

For å tørre å være kvinne må man flere. Og radikal kvotering er kanskje nødvendig for å øke kvinneandelen i Forsvaret. Og for å få flere kvinner i ledende stillinger.

De som er unge trenger rollemodeller og personer som besitter ”makt”. Og som dermed kan påvirke verdier og holdinger i Forsvaret. Jeg har et selv et stort ansvar for å få dette til, men jeg er helt avhengig av støtte fra dere for å nå målsetningen om økt kvinneandel.

Hvilken type kompetanse og hvilken type kvinner trenger Forsvaret? Svaret er at Forsvaret trenger kvinner med ulike typer fagkompetanse, men også flere kvinner, rett og slett fordi de er kvinner. Og fordi dette vil oss et bedre forsvar.

Samtidig så er det slik at det kan være krevende å kombinere en karriere i Forsvaret med familieliv. Men utfordringen burde ikke være større for kvinner enn for menn. En god personell- og familiepolitikk er viktig for å oppnå dette.

Å rekruttere kvinner til Forsvaret er en utfordring. Frivillig sesjon er et viktig tiltak. Men vel så viktig som å rekruttere er å beholde. Det er et sjefsansvar. Jeg vil ha en aktiv politikk – og denne politikken må følges opp – på alle nivåer! Hvordan vi på en best mulig måte kan sørge for dette, håper jeg kan bli en del av den påfølgende debatten.

Da takker jeg for oppmerksomheten - og ser frem til debatten.