Svaret på det første spørsmålet: Norges sikkerhet er basert på det internasjonale sikkerhetsfellesskap vi forpliktet oss på i 1945 og 1949. Både FN og Nato er basert på internasjonal solidaritet og kollektiv sikkerhet. Norge nøt godt av dette under hele den kalde krigen. Våre allierte skulle hjelpe når det trengtes. Det norske Forsvaret skulle forsinke vår potensielle motstander mens de planlagte forsterkninger ble satt inn.

Våre sikkerhetspolitiske omgivelser er i dag annerledes og mer differensierte. Derfor må vi balansere helheten i våre sikkerhetsutfordringer, også våre forpliktelser i det internasjonale sikkerhetsfellesskap.

Forsvaret har viktige oppgaver både med å beskytte norske interesser i nærområdene og å fremme internasjonal rettsorden og folkerett i deler av verden der mennesker lever uten beskyttelse. Norge skal selv kunne håndtere alvorlige kriser i norsk område, men i omfattende krigsscenarier av høy intensitet vil alliansefellesskapet fremdeles være en forutsetning.

Innenfor den globale rammen FN legger, utgjør NATO hjørnesteinen i vår forsvars- og sikkerhetspolitikk. Vi kan ikke se bort fra at Forsvaret av norske områder har vært helt avhengig av alliert hjelp i hele etterkrigstiden. Våre allierte har vist, både gjennom historisk handling og politisk forpliktende planer og øvelser, at viljen til solidaritet er til stede. Få vil hevde at Norge har hatt et forsvar som har kunnet forsvare landet alene. Derfor har Norge gjennom hele etterkrigstiden prioritert øvelser med våre allierte – de kjenner våre omgivelser godt. Vi vil fortsatt basere forsvaret av landet vårt på våre kollektive forpliktelser.

Regjeringen vil aktivt påvirke organisasjoner som bidrar til kollektiv sikkerhet. De fleste av våre allierte er i samme situasjon som oss selv. Intet tyder på en nasjonalisering av sikkerhetsspørsmål i vår region. Norges interesser er best ivaretatt ved en FN-ledet utvikling basert på internasjonal rettsorden og folkerett. Vi ønsker at Nato skal være både et forum for politiske konsultasjoner og et effektivt militært verktøy for global sikkerhet. Bilateralt samarbeid vil være nødvendig supplement. Vi ønsker også en aktiv deltagelse i det europeiske sikkerhetssamarbeidet og videreutvikling av nordiske samarbeidsformer.

Svaret på det andre spørsmålet må søkes i regjeringserklæringen. Regjeringen ser Nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. Vår tilnærming vil være helhetlig; energipolitikk, næringsutvikling, miljø og sikkerhetspolitikk skal ses i nær sammenheng. Dette innebærer også at Forsvarets tilstedeværelse i Nord-Norge skal holdes på et høyt nivå.

Forsvarets viktigste funksjon i det norske samfunnet er å levere troverdig operativ forsvarsevne. Forsvarets baser må best mulig understøtte evnen til å løse oppgavene som samfunnet forventer. Det er ikke en målsetting i seg selv å være stasjonert på flest mulig steder i landet. Forsvarets utvikling går i retning av styrket fleksibilitet, mobilitet og kapasitet, mens vi får et lavere personellbehov. En naturlig konsekvens blir at Forsvarets virksomhet samles på færre steder. I videreføringen av omstillingen vil slike konsekvenser bli vurdert opp mot målsettingen om et høyt nivå på Forsvarets tilstedeværelse i nord.

Forsvarets geografiske lokalisering opptar mange. Selv med en konsentrasjon av militær virksomhet kan vi godt få en utvikling der Nord-Norge relativt sett prioriteres. Nordområdespørsmålene dreier seg ikke først og fremst om militære og sikkerhetspolitiske problemstillinger. Spørsmål om energiutvinning, miljø og god forvaltning av viktige marine ressurser står i sentrum. Men Forsvaret har fortsatt en rolle i denne sammenhengen, både i lys av sin myndighetsutøvelse og sitt generelle nærvær. Derfor er det viktig at også lokale politikere bidrar til å se helheten i satsingen, og ikke fokuserer ensidig på Forsvaret.

Regjeringen har det politiske ansvar for utviklingen av Forsvaret og vi vil balansere mellom flere hensyn. Forsvaret står overfor store interne utfordringer. De såkalte ubalansene i Forsvaret ble kraftig understreket av tidligere forsvarsminister Bjørn Tore Godal. Han gjorde det tydelig at utfordringene i Forsvaret var store og at det ville ta tid å løse dem; han beskrev situasjonen som ”en dyp og vedvarende strukturell krise”.

Forsvaret ser merkbare forbedringer, men har fremdeles ikke oppnådd varig balanse mellom struktur, virksomhet og økonomiske rammer. På kort sikt vil regjeringen gjenvinne kontroll over økonomiforvaltningen i Forsvaret. Det er en forutsetning for å styre den langsiktige utviklingen av Forsvaret. Regjeringen vil basere den langsiktige utvikling av vår forsvars- og sikkerhetspolitikk på helhetlige politiske vurderinger, til beste for landet som helhet. Fagmilitære råd til regjeringen ivaretas av forsvarssjefen. Hans anbefalinger vil bli et viktig premiss for de politiske beslutningene.

Regjeringen vil videreføre moderniseringen av Forsvaret, som har bred forankring i Stortinget. Den videre utvikling skal imidlertid skje på grunnlag av åpen, bred og inkluderende politisk prosess.