Kjære seminardeltakere

Jeg vil først få takke for at jeg ble invitert til dette Nordområdeseminaret. Det er veldig positivt at Nettverk for kvinnelig befal bruker sitt forum til å belyse et så viktig tema. Norge står overfor mange muligheter og utfordringer i nord. Det er nettopp derfor Nordområdene er regjeringens viktigste strategiske satsingsområde.

Dere har allerede fått en veldig god introduksjon til dagens tema gjennom både lendeorienteringen og LDKNs presentasjon om oppdrag og roller i nord. Jeg vil derfor begynne med å snakke om de endrede strategiske rammevilkårene for aktivitet i Nordområdene.

˚˚˚

Under den kalde krigen var situasjonen i Nordområdene sterkt påvirket av det anstrengte forholdet mellom øst og vest. Det var alltid de militære spørsmål som stod øverst på agendaen. Som vi alle vet har dette bildet heldigvis endret seg betraktelig de siste femten årene. Nordområdene er fortsatt svært viktige – men av helt andre årsaker enn før.

I dag er det olje og gass, fisk, marine ressurser og miljø som står i sentrum. Det er regjeringens målsetting å sikre politisk stabilitet og bærekraftig utvikling i nord. Vi ønsker en balansert, helhetlig og bærekraftig forvaltning av disse ressursene.

Det er en nasjonal satsing som vi - sammen med våre naboer og øvrige partnere - skal sørge for skjer innenfor stabile rammer.

I nord har det gradvis utviklet seg samarbeid og kontakt på tvers av grenser som tidligere var lukket. Jeg vil gå så langt som å si at et av de mest sentrale nøkkelordene når det gjelder nordområdene i tiden framover er nettopp samarbeid.

Det gjelder nasjonalt, bilateralt og multinasjonalt, innen både sivil og militær sektor. Men godt samarbeid kommer ikke av seg selv. Det krever vilje til å håndtere utfordringer og evne til å finne felles løsninger.

Vi må heller ikke undervurdere betydningen av tillit som bygges opp over tid, gjennom gjentatt kontakt på ulike arenaer. Det gjelder både på myndighetsnivå og på det mellommenneskelige plan.

Nettopp derfor legger regjeringen vekt på å styrke Barentssamarbeidet - et samarbeid som bygger på et langsiktig perspektiv som ble trukket opp av Brundtland-regjeringen allerede i 1992. Det var daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg som tok initiativet til Barentssamarbeidet.

Den formelle etableringen av samarbeidet fant sted i Kirkenes i januar 1993. Både utenriksministere og andre representanter fra 13 land samt Europakommisjonen var til stede. Siden den gang har arbeidet fortsatt med å fremme bredt samarbeid på tvers av tidligere skiller. Det legges spesielt vekt på praktiske tiltak for å fremme alle typer menneskelig kontakt, handel, investeringer og bærekraftig utvikling generelt.

Samarbeidet er viktig, men vi må samtidig huske på at det er et betydelig økonomisk og velstandsmessig skille mellom Norge og Russland. Den norsk-russiske grensen i nord representerer et av de største velstandsmessige skillene i verden. Det skaper spesielle utfordringer for kontakten over landegrensene, ikke minst på det mellommenneskelige plan.

Men også lange avstander, spredt befolkning og krevende klima representerer store utfordringer for både folk og myndigheter. Utfordringene er mange, men vi ser nå at ideene som lå bak etableringen av Barentssamarbeidet, er i ferd med å realiseres.

Utviklingen i nord – som nå preges av samarbeid og felles interesser - gir et meget godt bilde av de generelle endringene i forholdet mellom øst og vest. Tonen mellom øst og vest er i dag en helt annen enn tidligere. I februar i år deltok jeg på NATOs forsvarsministermøte på Sicilia. Ikke langt unna møtestedet lå den russiske krysseren ”Murmansk” til kai. En slik hendelse ville vært helt utenkelig for en del år tilbake.

˚˚˚

Samarbeid er også et nøkkelord i forholdet til vår nabo i øst, Russland, som er og blir en avgjørende faktor i vår nordområdepolitikk. Et godt samarbeid med Russland er en forutsetning for stabilitet og forutsigbarhet i nord.

Den militære dimensjonen i nord har fått endret betydning. Men det har ikke medført at den har blitt borte. Kolahalvøya og Nordvest-Russland vil fortsette å være viktige militærstrategiske områder for Russland. Samtidig er det viktig å understreke at de russiske styrkene ikke representerer en trussel mot vår sikkerhet. De er derfor ikke til hinder for en konstruktiv og positiv dialog mellom våre to land.

Det er gledelig å kunne konstatere at det har utviklet seg et konstruktivt samarbeid mellom Norge og Russland også i forsvarsrelaterte saker. Dette gjelder spesielt kontakten mellom militære myndigheter i nord på begge sider av grensen. Det gjelder også kontakten mellom Kystvakten og den regionale grensevakten på russisk side. Dette er av uvurderlig betydning, ikke minst i forbindelse med eventuelle episoder eller kriselignende situasjoner. Vi arbeider derfor aktivt for ytterligere å intensivere dialogen med Russland på det forsvarsrelaterte området.

La meg også nevne et par konkrete samarbeidsprosjekter med Russland som har vært meget vellykkede. Omskolering av russiske offiserer, som startet opp i mars 2000 med høgskolen i Bodø som faglig ansvarlig, har vært en suksess.

Det forsvarsrelaterte miljøsamarbeidet AMEC, som også involverer USA og Storbritannia, har redusert faren for atomforurensning i nord. Disse prosjektene har også bidratt til å bedre samarbeidsklimaet mellom våre to land på mer generell basis.

Det har fra norsk side tradisjonelt vært viktig at vårt samarbeid med Russland også settes inn i en flernasjonal ramme. Derfor er det grunn til å vektlegge det arbeidet som skjer i NATO-Russland Rådet, hvor det er igangsatt flere prosjekter som har relevans også for Norges forhold til Russland. Vi ser også gjerne at Russland deltar i NATOs partneraktiviteter, for eksempel i øvelser som er lagt til nordområdene.

˚˚˚

Men det er et helt annet tema som i vår tid gjør Nordområdene strategisk interessante i internasjonal sammenheng. Det er de store energiforekomstene. Energi blir en stadig viktigere strategisk ressurs, og spørsmålet om forsyningssikkerhet står stadig mer sentralt. For eksempel ønsker store aktører som USA og EU å fordele sine energianskaffelser på flere produsentland. Energi står høyt også på den sikkerhetspolitiske dagsorden.

Samtidig som vestens etterspørsel etter energi øker, ser vi en sterk økonomisk vekst i store land som Kina og India. Etterspørselen etter olje og gass vil derfor bare øke i årene som kommer. Samtidig er prisen på verdensmarkedet høy nok til å dekke inn høye utvinningskostnader i krevende områder. Dette aktualiserer utvinning av energiressursene i Nordområdene, og øker den internasjonale interessen for regionen. Det er derfor mange aktører som har stor interesse av at regionen fortsetter å være stabil og fredelig.

I en ellers turbulent verden er Norge en pålitelig leverandør av olje og gass. Vi ønsker at det skal fortsette slik. Sammen med Russland og Algerie er vi helt avgjørende for å sikre energileveransene til Europa.

I forlengelsen av energipolitikken er det naturlig å bringe miljøet på banen. Hensynet til miljøet står sentralt i Nordområdene. Det fremgår klart av Soria Moria-erklæringen at regjeringen tar hensynet til miljøet i nord på alvor. Økt utvinning og transport av olje og gass må reguleres på en måte som i tilstrekkelig grad ivaretar de spesielle miljøforholdene i nord. Blant annet må skipstrafikken overvåkes nøye, og det må etableres en beredskap som kan håndtere et større oljeutslipp hvis en ulykke skulle skje.

Vi må også sikre en bærekraftig utnyttelse av fiskeressursene i de nordlige havområder. Det er verdt å merke seg at det hvert år fiskes ulovlig for rundt 1,5 milliarder norske kroner i Barentshavet. Norske myndigheter vil fortsette å legge vekt på at brudd på norsk fiskerilovgivning håndheves på en troverdig måte.

Men nordområdepolitikken handler om mer enn fisk og utvinning av olje og gass. Den handler i høyeste grad også om bosettingsmønster, om landbasert næringsutvikling som kan gi varige arbeidsplasser og om levekår mer generelt. Det er også viktig at utnyttelsen av de store ressursene i nordområdene kommer befolkningen i Nord-Norge til gode.

˚˚˚

Nå sitter kanskje en del av dere og tenker – Hva med Forsvaret oppe i alt snakk om samarbeid, energi, fisk og miljø?

Frem til nå har jeg stort sett holdt meg til temaer som kanskje kan synes å ha liten direkte tilknytning til Forsvaret. Det er for å illustrere at Nordområdene er viktige i bred strategisk forstand og at de berører en rekke viktige samfunnsspørsmål. Men selv om det er mye snakk om ressurser og sivile forhold, så må vi ha klart for oss at Forsvaret har en naturlig plass i og er en nødvendig del av regjeringens satsing i nord.

Forsvaret alene er ikke løsningen på alle våre utfordringer i nord. Men det er et viktig virkemiddel blant flere i en aktiv nordområdepolitikk.

Nettopp derfor slo regjeringen klart fast i Soria Moria-erklæringen at Forsvarets tilstedeværelse og evne til suverenitetshevdelse i nord skal økes. Det har vi allerede begynt å følge opp, blant annet gjennom budsjettet for inneværende år.

I denne forsamling og i disse omgivelsene på Reitan finner jeg det unødvendig å minne noen om at Forsvaret allerede spiller en viktig rolle i nord. Vi bruker Forsvaret i nord hver eneste dag. Til suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse, ressursforvaltning og overvåking.

Som jeg allerede har nevnt, så er samarbeid kanskje det viktigste nøkkelordet på dagsordenen i nord. Nordområdene er ikke lenger dominert av et militært trusselbilde. Men det er en misforståelse å tro at fordi ”fienden” er borte så er ikke Forsvaret lenger relevant.

Selv om vi ikke skal se på oss selv som et lite land, så er vi en småstat i militær sammenheng. Det er de som hevder at en småstat ikke kan utrette noe med militærmakt. Forsvarsdebatten kan gi inntrykk av at det er skapt en forestilling om at det å bruke militær makt betyr å sette inn militære styrker i en konkret situasjon. Og i forlengelsen av det - at dersom ikke Forsvaret brukes til noe har det ikke lenger noen relevans.

Men vi trenger ikke et scenario med en trussel hengende over oss for å kunne forstå at Forsvaret har viktige oppgaver her hjemme. Det er tilstrekkelig at vi har noe å forsvare. Vi må følge opp vårt ansvar for å ”holde orden” i våre egne områder. Derfor er norsk militær tilstedeværelse i nord av helt sentral betydning.

For ordens skyld, når jeg her snakker om militær tilstedeværelse så forutsetter jeg at det er tale om tilstedeværelse med relevante kapasiteter og en evne til å løse oppgavene.

I dag er det blant annet Orion-flyene, grensevakten, samt kystvaktens og marinens fartøyer som sikrer oss denne evnen.

Militær tilstedeværelse er et sterkt signal om vår vilje til vern om egne interesser, verdier og prioriteringer, samt en demonstrasjon av engasjement og forpliktelse.

Norsk militær tilstedeværelse i nord skal bidra til å støtte opp om norsk politikk. Ikke minst skal den tjene til å sørge for et samsvar mellom politisk retorikk og faktisk opptreden. Den skal støtte opp om norsk diplomati, ved å understøtte og markere norske standpunkter og posisjoner.

Et viktig argument for regelmessig tilstedeværelse i et område er at det bidrar til å til å etablere oversikt over hva som er normal virksomhet. Dermed kan avvik fra det normale registreres på et tidlig tidspunkt. Slik får staten mulighet til å gripe inn før en unormal situasjon utvikler seg til krise eller konflikt.

Et annet viktig argument for permanent eller regelmessig tilstedeværelse er at det bidrar til å bygge opp en kunnskapsbasis om de lokale forholdene. Det kan føre til sikrere vurderinger av situasjonen og høyere kvalitet på beslutningene som fattes.

Derfor bør tilstedeværelse være en del av normaltilstanden. Den gir større rom for å gripe inn uten at det blir oppfattet som unødig eller utidig opptrapping. Med andre ord kan en si at permanent eller regelmessig tilstedeværelse i nord gir Norge større politisk handlefrihet.

Jeg nevnte behovet for å bygge opp en kunnskapsbasis om hva som er normalsituasjonen og om lokale forhold. Vi må huske på at når det gjelder det særdeles viktige arbeidet med overvåkning og etterretning i nord er Forsvarets kompetanse og evne til å løse oppgaven av avgjørende betydning. Det å sikre et nasjonalt beslutningsgrunnlag gjennom tidsmessig overvåkning og etterretning er en av Forsvarets primæroppgaver.

Utfordringene i nordområdene illustrerer klart behovet for at norske myndigheter har tilgang til etterretnings- og overvåkningsinformasjon som gir et oppdatert situasjonsbilde. Det gjelder spørsmål knyttet til ressurs- og miljøproblematikk, så vel som i forhold til den militære og sivile utviklingen våre nærområder.

Slik informasjon er viktig som grunnlag både for daglige beslutninger og for langsiktig planlegging. Relevant etterretning og overvåkning gir oss også mulighet til å utnytte tilgjengelige ressurser på en effektiv måte ved at de kan settes inn der det er behov for dem, når det er behov for det.

˚˚˚

Men fortsatt er nøkkelordet samarbeid. Det gjelder ikke bare energiutvinning og transport, mellomfolkelig kontakt og forholdet til Russland. Det gjelder også forholdet til våre allierte og andre partnere i militær sammenheng.

Selv om det legges til grunn at invasjonstrusselen ikke lenger er der, så har vi interesse av å sikre alliert tilstedeværelse i nord. Vi er i den heldige situasjonene at Nord-Norge byr på fantastiske områder å øve i. Det gjelder både geografien og ikke minst måten lokalbefolkningen og lokalsamfunnene tar imot de militære styrkene på.

Etter planen vil nivået på alliert trening i Nord-Norge øke fra ca. 90 000 gjestedøgn i 2005 til sannsynligvis godt over 200 000 i inneværende år. Det er en hyggelig utvikling.

For ikke så lenge siden ble øvelse ”Cold Response” gjennomført i Nordland og Troms. 11 land deltok. Slike øvelser viser at det er stor interesse blant allierte og partnerland for å øve i nord. Selv om den dypt tragiske ulykken som kostet to mennesker livet satte sitt preg på øvelsen, er hovedinntrykket at øvelsesutbyttet var svært bra. Øvelsen var basert på et scenario der en multinasjonal styrke med et FN-mandat skulle gå inn i et urolig land for å opprette fred.

Cold Response var svært godt tilpasset mange av de internasjonale sikkerhetsutfordringer vi står overfor i dag. Det ble øvd på et bredt spekter av utfordringer. Det var alt fra innsetting av styrker, høyintensive kamper og fredsbevarende operasjoner. Utfordringene var blant andre håndtering av aggressive sivile demonstranter, bordingsoperasjoner og forhandlinger.

Slike øvelser er viktige sett fra flere ståsteder. De gir et øvingsutbytte for oss og våre partnere som er relevant i forhold til utenlandsoperasjoner. De viser også at vi kan operere sammen med våre internasjonale partnere under de krevende klimatiske forhold i nord, og det tilfører betydelige midler til den lokale økonomien.

Det er faktisk slik at operasjoner under de kalde og krevende forholdene i nord er relevante også i forhold til operasjoner i varme strøk. Det er fordi man under begge forhold må bruke mye tid på å ta vare på seg selv for å kunne opprettholde evnen til å operere.

Norge har fremragende nasjonal kompetanse innen utnyttelse av maritime patruljefly for overvåking av store havområder.

Våre Orion-fly høstet mye ros for sin deltakelse i NATOs overvåkningsoperasjon i Middelhavet, ”Active Endeavour”. På den måten har de vist at de også har relevans langt utenfor eget nærområde, og at andre kanskje har noe å lære av oss. Derfor vurderer vi muligheten for å etablere et internasjonalt treningssenter for maritime patruljefly i Norge, et såkalt ”Centre of Excellence”. Vi har utmerkede fasiliteter for denne type virksomhet. Vi har luftrom og store havområder tilgjengelige for trening, både når det gjelder dypvannsoperasjoner og operasjoner på grunnere områder. Mulige fokusområder for et slikt senter er anti-ubåt operasjoner, søk og redning (SAR) og internasjonale operasjoner.

Dere har sikkert lagt merke til at i dag – som så ofte ellers – så blir det mye snakk om havområdene når det snakkes om Nordområdene. Men vi må ikke glemme landdimensjonen. Det er nok av dem som stiller spørsmål ved hvorfor vi skal ha landmilitær tilstedeværelse i nord. La meg derfor være klar på at regjeringens vil at en betydelig del av en modernisert og fremtidsrettet hær skal være lokalisert til Nord-Norge.

Store deler av Hærens virksomhet er allerede lagt til Nord-Norge. Mye av styrkeproduksjonen er gradvis flyttet fra sør til nord. I hovedsak foregår nå all utdanning av vernepliktige mannskaper i Nord-Norge. Indre Troms er et av Hærens to tyngdepunkter.

Videre er Garnisonen i Sør-Varanger en av hærens høyest prioriterte avdelinger. Det er ikke så rart når man tenker på at GSV overvåker en Schengen-grense. Jeg har selv besøkt avdelingen sammen med justisministeren. Regjeringen er opptatt av at Grensevaktstyrkens oppgaver vil kunne bli mer krevende i framtida. Det er en følge av at Russland reduserer overvåkningen og kontrollen på sin side av grensen.

˚˚˚

Regjeringens ambisjon er å videreutvikle et forsvar med høy operativ evne - både til lands, til sjøs og i luften. Det skal bidra til å håndtere nye typer sikkerhetsutfordringer, både nasjonalt og internasjonalt.

Men vi må være klar over at Forsvarets tilstedeværelse både i nord og i sør må justeres i takt med nasjonale prioriteringer og den internasjonale utvikling for øvrig.

Målsettingen om at vi fortsatt skal ha et høyt nivå på den militære tilstedeværelsen i nord må ses i sammenheng med eventuelle behov for å omstrukturere og konsentrere Forsvarets virksomhet i regionen.

Jeg har lyst til å understreke følgende: Vi er nå inne i langtidsperioden 2005-2008, som bygger på vedtak som Stortinget fattet i juni 2004. Det er ikke foretatt noen politisk vurdering eller behandling av Forsvarets fremtidige basestruktur og geografisk lokalisering utover inneværende langtidsplan. Slike vurderinger vil inngå som en naturlig og viktig del av grunnlagsarbeidet for den neste langtidsplanen.

Regjeringen legger vekt på at den framtidige innretningen av Forsvaret skal ha et bredt politisk og militærfaglig fundament. Derfor vil det i nær framtid bli nedsatt et bredt sammensatt rådgivende forsvarspolitisk utvalg. Sammen med FS 07 vil det rådgivende utvalget bidra til å forberede grunnlaget for den neste langtidsplanen for Forsvaret, som tentativt skal legges fram for Stortinget våren 2008.

Ved å jobbe sammen og ha tillitt til at vi alle vil det beste både for Forsvaret og for Norge, skal vi klare å håndtere de felles utfordringene som vil dukke opp i forbindelse med iverksetting av neste langtidsplan for Forsvaret.

˚˚˚

Avslutningsvis vil jeg igjen understreke at Forsvaret spiller en avgjørende rolle i regjeringens strategiske satsing på Nordområdene.

Som et ledd i en bredere politisk satsing i regionen vektlegger regjeringen militær tilstedeværelse, synlighet og operativ evne i nord.

Samtidig må vi være åpne for justeringer og tilpasninger i forhold til de utfordringer vi vil møte i årene framover. Som jeg var inne på tidligere, så er det viktig at vi i Norge følger opp våre rettigheter ved også å ivareta våre forpliktelser. Forsvarets rolle i suverenitetshevdelse og ressursforvaltning i nord er et fremragende eksempel nettopp på at vi er oss vårt ansvar bevisst, og at vi evner å følge det opp i praksis.

Den forsterkede internasjonale interessen for nordområdene gjør at kravene til vår håndteringsevne på flere områder øker. Derfor er det godt å vite at Forsvaret er i besittelse av både velutviklet kompetanse og egnede plattformer til å løse oppdragene. Gjennom fortsatt og målrettet satsing på Forsvarets evne til å løse fremtidige oppgaver i nord, skal vi sørge for at det forblir slik.

Takk for oppmerksomheten!