Kjære studenter!

Terror som sikkerhetspolitisk fenomen og utfordring
Aller først, mange takk for invitasjonen hit til ANSA Samfunns fagdag. Dagens tema engasjerer oss alle på ulike måter, både her hjemme og internasjonalt. Temaet diskuteres i mange land og diskusjonen ”ute” er viktig også for vår hjemlige debatt. Den internasjonale erfaringsbakgrunnen dere har kan derfor bidra til perspektiv og impulser - også på dette saksfeltet.

Jeg vil snakke om terrorisme sett fra et forsvarspolitisk ståsted. Når jeg understreker det innledningsvis er det fordi terrorisme internasjonalt ikke først og fremst kan bekjempes med militære maktmidler, og når det gjelder terrortrusselen nasjonalt er det først og fremst politiets oppgave. Forsvaret kan imidlertid bistå i en terrorsituasjon nasjonalt, og vil under visse omstendigheter kunne ha et selvstendig ansvar.

Vi erkjenner terror som en nasjonal og internasjonal sikkerhetsutfordring i vår tid. Bestrebelsene på å forstå terror som fenomen blir derfor en grunnleggende forutsetning for å kunne etablere politikk, eller politisk strategi, mot terror. ”Kamp mot terror” kan ikke føres som krig i tradisjonell forstand. Samfunnets virkemidler stilt overfor trusselen fra dagens internasjonale terrorisme er derfor annerledes enn virkemidler ved konflikt mellom stater, hvor bruk av militær makt i tradisjonell forstand representer ”politikkens fortsettelse med andre midler”. Essensielt vil kampen mot terror strekke seg over et bredt spekter av virkemidler, hvor incentiver så vel som maktmidler inngår. Maktmidlene blir i denne forstand ikke en forlengelse av politikken, men en komponent blant flere parallelle virkemidler innenfor en legitim politisk ramme.

Vår tids globalisering legger premissene for dagens og morgendagens sikkerhetspolitikk. Globalisering innvirker derfor også på hvordan internasjonalterror som sikkerhetspolitisk utfordring manifesterer seg. Globalisering som trend bidrar til at internasjonal terror potensielt rammer ”bredt”, når det gjelder vilkårlighet i type målutvelgelse og geografisk nedslagsfelt. En rekke andre lokale, regionale og situasjonsbestemte forhold påvirker selvsagt også hvordan terror som aksjonsform arter seg. I tilegg kan det synes som om dagens internasjonale terror etterstreber større skadeomfang enn den type noe mer rettede terroraksjoner som tidligere har funnet sted blant annet i Europa. Grupperinger som IRA, ETA; Røde Brigader og Bader-Meinhof hadde gjerne en noe mer nasjonal forankring og agenda, og deres aksjoner søkte å være noe mer målrettede med mer begrenset skadeomfang.

Når dagens internasjonale terror potensielt rammer ”bredt” er det også skapt større grad av uforutsigbarhet. Terror er uansett ment å ramme brått og uventet, uten ”varslingstid” og uten det diplomatiske og militære handlingsrommet en gjerne påregner ved sikkerhetspolitisk krise mellom stater.

I store deler av det forrige århundre var europeisk- og internasjonal politikk preget av kampen mellom ideologier. Kampen mot internasjonal terror er annerledes. Internasjonal terror er ikke eksponent for et samfunnssystem. Terror er snarere et virkemiddel som brukes av grupper og bevegelser med svært forskjellig politisk eller religiøs forankring.

Terror kan forstås som en form for politisk utpressing. Terror er i prinsippet en indirekte strategi for å fremme frykt, til forskjell fra for eksempel attentat, revolusjon eller kupp som er mer direkte strategier. Det ”egentlige” målet er ikke terroristenes tilfeldige ofre, i Madrid, London, Amman eller Baghdad, men å bygge opp en fryktsituasjon i befolkningen som helhet.

Samtidig er det slik at terror som virkemiddel næres av ekstreme politiske eller religiøse forestillinger som det internasjonale samfunn i seg selv finner uakseptable. Dette innebærer at politikk mot terror må følge flere spor. I møtet med ”terrorens ansikt” - som virkemiddel for politisk utpressing - kan bruk av samfunnets maktmidler være aktuelt både nasjonalt og internasjonalt. Bak den ekstremisme som nærer terror finnes derimot årsaksforhold som krever andre tiltak enn bruk av makt. Dette dreier seg i første rekke om de sosiale og samfunnsmessige forhold som får enkelte mennesker til å velge terror som virkemiddel. Omfattende dokumentasjon avviser forestillingen om at fattigdom i seg selv fører til terror. Snarere synes fellesnevneren å ligge i langvarig strukturell politisk eksklusjon, altså fraværet av alternative kanaler for innflytelse, kombinert med frustrasjoner over følelsen av dyp, opplevd urettferdighet.

Ethvert samfunn har rett og plikt til å beskytte seg mot terrorhandlinger, enten vi her snakker om den enkelte stats beskyttelse av egne borgere eller staters rett til selvforsvar, slik dette er reflektert i FN- pakten.

I kampen mot terrorisme er det samtidig avgjørende at vi ikke går på akkord med de verdier vi selv forsøker å fremme og beskytte. Å kompromisse i spørsmålet om menneskerettigheter vil gi terroristene en psykologisk seier de ikke kan klare å oppnå på egen hånd. Fremme av menneskerettigheter og folkerett må derfor være en integrert del av vår politiske strategi mot terrorisme. Etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001 forelå det stor enighet om bekjempelse av terror som en sentral oppgave for det internasjonale samfunn. I ettertid er imidlertid spørsmålet om hvilke virkemidler som kan benyttes kommet høyt opp på den internasjonale dagsorden.

Vår klare holdning er at kampen mot terror må være legitim. Bare på denne måten kan kampen mot terror også være effektiv. Abu Ghraib - tilfellet viser med all tydelighet at brudd på grunnleggende prinsipper ”slår tilbake” og blir kontraproduktivt – og i verste fall kan undergrave kampen mot internasjonal terror.

Fra norsk side avviser vi argumentet om at vår tid preges av særlig farlige trusler og at vi derfor må kompromisse med våre grunnleggende prinsipper. Dette er prinsipper som har blitt til blant annet gjennom verdenskriger og som er produkter av en kollektiv menneskelig erfaring. De er ikke laget bare for solskinnsdager.

Utvisking av skillet mellom nasjonal og internasjonal sikkerhet
På mange måter har globaliseringen gitt positive effekter. Samtidig har globaliseringen forårsaket nye konfliktmønstre, blant annet som følge av destabilisering og oppløsning av tradisjonelle samfunnsstrukturer. Både i Asia, Midt-Østen, Kaukasus og Nord-Afrika er disse forhold en reell utfordring, med internasjonale og globale implikasjoner.

Ett kjennetegn ved globaliseringen er den raske spredningen av informasjon over landegrensene. Kommunikasjonsteknologi kan virke frigjørende i beste forstand, men de mulighetene kommunikasjon skaper kan også misbrukes av de som fremmer hat, frykt og aggresjon. Reaksjonene på de trykte Muhammed karikaturene er et slående eksempel på hvordan den globaliserte informasjonsstrømmen i løpet av kort tid fikk internasjonale politiske konsekvenser.

Trusler kan oppstå og utvikle seg raskt og uten særlig forvarsel, blant annet fordi også ikke-statlige aktører kan true sikkerheten. I denne forstand er muligheten til stede for at Norge kan bli trukket inn i konflikter vi i utgangspunktet ikke er part i – både direkte og indirekte. Motsetninger mellom stater på den ene side og ulike andre grupper på den annen side kan spre seg i nye og uventede retninger og forårsake nye konflikter. Dagens internasjonale terrorisme er et uttrykk for dette, som et transnasjonalt fenomen, hvor trusselen er globalisert og beveger seg på tvers av landegrensene.

Etter en samlet vurdering av terrortrusselen i Norge nedjusterte politiets sikkerhetstjeneste det generelle trusselnivået fra moderat til lavt tidligere denne måneden. Dette betyr imidlertid ikke at Norge ikke kan bli truet av terror. Norge har vært utpekt som mål fra al-Qaida ved flere anledninger. Vi er synlige internasjonalt, blant annet i fredsoperasjoner, og har en viktig rolle som energieksportør. Vi skal ikke la truslene ta fra oss nattesøvnen, men vi må heller ikke være naive og tro at ikke også vi kan bli rammet. Som aktør i det internasjonale samfunn må Norge, som andre land, derfor ha et variert utvalg av virkemidler å spille på for å bidra til så vel nasjonal som internasjonal sikkerhet, også i relasjon til terror. Her det tale om både kortsiktige og langsiktige tiltak.

På lang sikt må vi fokusere på de forhold som får enkelte mennesker til å velge terror som virkemiddel. Norges arbeid med fredsprosesser, demokratisering og utvikling er viktige bidrag til den overordnede kampen mot internasjonal terrorisme. Forsvarets deltakelse i internasjonale operasjoner er en vesentlig del av denne ambisjonen.

NATOs stabiliseringsoperasjon i Afghanistan - ISAF - og FNs operasjon i Sudan - UNMIS – har som formål å reetablere og stabilisere stats- og samfunnsstrukturer i det som også kalles ”failed states”. På denne måten kan internasjonale militære operasjoner være en av flere nødvendige forutsetninger for å kunne påvirke de strukturelle årsaker som utgjør terrorens røtter og rekrutteringsgrunnlag. Forsvarets deltakelse i slike operasjoner er derfor et viktig element i kampen mot internasjonal terrorisme, gjennom å bidra til fred og stabilitet og dermed kunne legge grunnlaget for en positiv politisk og økonomisk utvikling i andre deler av verden.

Angrepet på ISAF- kontingenten i Meymaneh i Afghanistan tidligere i år, hvor blant annet norske soldater ble involvert, illustrerer samtidig at dette kan dreie seg om krevende militære oppgaver.

Selv om militær innsats kan bli nødvendig er det imidlertid i seg selv aldri et tilstrekkelig virkemiddel. Langsiktig transformasjon av stater som har brutt sammen, statsbygging, demobilisering og reintegrering, økonomisk, politisk og sosial gjenoppbygging er andre ingredienser som nesten alltid behøves de stedene vi bidrar med våre militære mannskaper. Regjeringen arbeider derfor aktivt med å utvikle mer integrerte strategier for samvirke mellom militær side og andre sektorer. Her har Forsvarsdepartementet et godt samarbeid med Utenriksdepartementet, både på utviklings- og utenrikssiden.

Utviklingen i NATO reflekterer også behovet for mer integrerte strategier, ikke minst gjennom et tettere samarbeid med FN og gjennom NATOs økende engasjement i internasjonale stabiliseringsoperasjoner. Som politisk konsultasjonsforum arbeider NATO aktivt, blant annet gjennom dialog med problemutsatte land og regioner. NATOs Istanbul-initiativ (ICI) overfor land i Midt-Østen-regionen, Middelhavsdialogen og NATOs dialog med land i Kaukasus og Sentral-Asia er uttrykk for dette arbeidet.

Terror, sikkerhetsbegrep og operative roller
Forståelsen av sikkerhetsbegrepet har stor betydning også for de mer umiddelbare og kortsiktige mottiltak som militære styrker kan bli satt til, og dermed også for det samarbeid som må foreligge særlig mellom politi og forsvar for å møte de utfordringer internasjonal terrorisme potensielt representerer. Jeg vil derfor si det følgende om betydningen av ”sikkerhetsbegrepet”:

Sikkerhetspolitikkens formål er gjerne assosiert med statssikkerhet, om ivaretakelse av statens territorielle integritet og politiske suverenitet. Militær makt har i denne sammenheng vært det tradisjonelt ytterste virkemiddel for å fremme statsmaktens territorielle interesser overfor andre statlige aktører. Aksjoner hvor internasjonale terrorgrupper står bak er annerledes enn krig mellom statlige aktører i tradisjonell forstand. Dette er en form for krigføring, men der den ene part ikke er anerkjent i internasjonal rett slik en stat er det.

Terroraksjoner av et visst omfang utført av internasjonale terrorgrupper og som har som formål å presse regjeringen til eksempelvis å endre sin politikk på et spesifikt område, vil kunne true norsk statssikkerhet på en direkte måte gjennom overtredelse av statens territorielle integritet og politiske suverenitet.

Selv om statens eksistens som sådan ikke er truet, vil terroranslag/faren for terroranslag like fullt kunne utgjøre en trussel mot sivilbefolkningens trygghet, sentrale samfunnsfunksjoner og viktig infrastruktur. Dette er spørsmål om samfunnssikkerhet.

Sikkerhetsbegrepet spenner dermed bredt. Et terroranslag som truer statssikkerheten vil også true samfunnssikkerheten. Et anslag vil imidlertid kunne defineres som en trussel mot samfunnssikkerhet, uten at situasjonen oppfattes å utgjøre en trussel mot statssikkerheten.

Denne brede forståelsen av sikkerhetsbegrepet innebærer at flere samfunnssektorer har oppgaver relatert til tiltak mot terror. Ikke minst er dette forhold ivaretatt gjennom et instruksfestet tett og operativt samvirke mellom politi og forsvar. De påstander som fra tid til annen framkommer i media om en dragkamp mellom politi og forsvar om ansvar relatert til terrorproblematikk beror gjerne på misforståelser om den type rollefordeling som er relevant i dagens situasjon: Her er det altså ikke tale om enten forsvar eller politi, men begge deler.

Det er politiet som har primæransvar for mottiltak mot terrorhandlinger på norsk jord. Bestemmelsene om Forsvarets bistand til politiet er regulert i Bistandsinstruksen, og forutsetningene for å be om hjelp er at politiets personell og materiellressurser ikke strekker til. Det er også en forutsetning at bistanden er forenlig med Forsvarets primære oppgaver.

Etter terrorangrepene 11. september 2001 er det imidlertid enighet om at Forsvaret skal ha et selvstendig ansvar for å håndtere følgende situasjoner:

• Selvforsvar mot terrorhandlinger som er styrt utenfra Norge og som utløser rett til selvforsvar i FN-paktens artikkel 51s forstand.

• Ved massive angrep mot oljeinstallasjoner, hvor angrepene kan settes i en sikkerhetspolitisk kontekst.

• Ved nasjonale kaossituasjoner, for eksempel ved sabotasjehandlinger over hele landet, hvor det kan være uklart om man står overfor en fredstidskrise, sikkerhetspolitisk krise eller væpnet konflikt.

• Ved etablering av jagerflyberedskap i forbindelse med kaprede sivile fly, såkalte renegade- situasjoner.

Muligheten for å oppnå best mulig effekt av politiets og Forsvarets mottiltak krever samvirke mellom etatene. Derfor må grenseflaten mellom etatenes ansvarsområder være mest mulig avklart, slik at uklarheter unngås når en situasjon oppstår.

I Norge, som i de fleste andre land, har Forsvaret og politiet hvert sitt ansvarsområde. Politiet skal opprettholde ro og orden og bekjempe kriminalitet, både i fred og under væpnet konflikt. Landets væpnede styrker skal beskytte mot fiender utenfra og ivareta vår suverenitetshevdelse. Men Forsvaret skal samtidig bidra til ivaretakelse av samfunnssikkerheten. Bruk av Forsvarets ressurser i fred vil derfor også relatere seg til identifiserte sivile behov gjennom oppdrag som gis etter anmodning fra sivile myndigheter.

Forebygging, bekjempelse og respons ift terror
Samarbeid og samvirke mellom en rekke ulike sektorer er altså en forutsetning for å kunne forebygge, bekjempe og respondere, stilt overfor en konkret terrortrussel. De umiddelbare og kortsiktige mottiltak som samfunnet råder over er grovt sett gruppert i tre hovedelementer; hhv anti-terror, kontra-terror og konsekvenshåndtering. Selv om disse funksjonene her assosieres med kortsiktige og umiddelbare mottiltak, er dette oppgaver som ikke kan improviseres, og som definitivt krever langsiktighet, planlegging og øvelse.

Anti-terror oppgaver er defensive og forebyggende tiltak med det hovedformål å redusere samfunnets sårbarhet overfor en gitt trussel. Ett viktig aspekt ved anti-terror- funksjonen er god etterretning og overvåkning – og ikke minst utstrakt samarbeid mellom de ulike offentlige virksomheter innen dette felt. De sentrale etater er Politiets sikkerhetstjeneste, Etterretningstjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) skal forebygge og etterforske lovbrudd knyttet til terrorvirksomhet, ulovlig etterretnings-virksomhet og spredning av masseødeleggelsesvåpen. Dette gjelder også spredning av utstyr, materiale og teknologi for produksjon og bruk av slike våpen, samt voldelig ekstremisme. PSTs primæransvar er innenfor Norges grenser, og det er politiet som utarbeider trusselvurderinger for Norge.

Etterretningstjenestens ansvar er å framskaffe informasjon om forhold utenfor Norges grenser og å innhente, bearbeide og analysere informasjon om fremmede stater, organisasjoner og individer. Etterretningstjenesten bidrar til å understøtte andre myndigheters virksomhet på spesielt utvalgte områder.

Forebyggende sikkerhetstjeneste omfatter i Norge alle tiltak for å sikre skjermingsverdig informasjon og objekter – det vil si informasjon og objekter med betydning for rikets selvstendighet og sikkerhet – mot sikkerhetstruende virksomhet som spionasje, sabotasje og terrorhandlinger. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) har fagansvaret her.

I en tid hvor truslene går på tvers av landegrensene er samarbeidet mellom de tre tjenestene viktigere enn noen sinne. Det er da også etter hvert etablert gode rutiner og prosedyrer for dette samarbeidet.

Et annet sentralt aspekt ved anti-terror- funksjonen er oppgaver knyttet til vakthold og sikring. I denne sammenheng vil Heimevernet utgjøre en viktig ressurs som støttespiller for politiet. En allmenn misforståelse er at HVs primærfunksjonved terroraksjoner gjelder bekjempningsoppgaver. Denne misforståelsen har gjennom media skapt et uriktig og unødig inntrykk av uenighet, særlig i forhold til politiets oppgaver på dette området. Ved en eventuell terrorsituasjon kan HV bistå etter anmodning fra politiet, primært med vakthold og sikring. Dette har særlig betydning ved svært omfattende eller langvarige terroraksjoner, samt i situasjoner med langvarig økt terrortrussel der politiets ressurser står i fare for å bli uttømt.

Den nye kvalitetsreformen i Heimevernet skal sette HV bedre i stand til å yte bistand til politiet i forbindelse med situasjoner der det iverksettes omfattende objektsikring, eller hvor beskyttelsesbehovet vil kunne strekke seg over en lengre tidsperiode. HV lovens § 13 er fra og med april 2006 noe utvidet med det formål å kunne pålegge heimevernssoldater tjeneste i fredstid, for å bidra til å avverge alvorlige trusler mot samfunnssikkerheten, selv om tjenesten skulle gå utover de årlig fastsatte antall tjenestedager til øving og trening.

Kontra-terror- oppgaver dreier seg om offensive tiltak ved alvorlige og kompliserte terrorsituasjoner. Politiets beredskapstropp, som sorterer under Oslo politikammer, er på landsbasis politiets spesielle innsatsavdeling ved denne type situasjoner. Avdelingens ansvarsområde inkluderer blant annet bistand i forbindelse med terrorsituasjoner på norsk kontinentalsokkel. Ved terrorhandlinger mot innretninger på kontinentalsokkelen vil Forsvarets spesialkommando (FSK) ha en særlig rolle, mens FSK som en sekundæroppgave også kan bistå politiet ved terror- og sabotasjesituasjoner på land. Den politimester som mottar bistand fra FSK har den overordnete ledelse av operasjonen, og definerer behovet for militær støtte innenfor rammen av politiets overordnete plan.

Som nevnt foran vil Forsvaret også kunne tillegges et selvstendig ansvar: Terroraksjoner av et visst omfang utført av internasjonale terroristgrupper med det formål å presse regjeringen til å endre sin politikk på et spesifikt område, vil true norsk statssikkerhet på en direkte måte. Det dreier seg da om overtredelse av Norges territorielle integritet og norske myndigheters politiske suverenitet. Aksjoner der internasjonal terrorisme står bak vil i slike tilfeller derfor ha en sikkerhetspolitisk dimensjon som foruten å true samfunnssikkerheten også truer statssikkerheten.

Dersom det er tvils – eller gråsonetilfeller vil forsvarsministeren og justisministeren i fellesskap, eventuelt regjeringen, kunne avgjøre hvem som har primæransvaret for å håndtere en oppstått situasjon.

Det tredje hovedelementet er konsekvenshåndtering. Her dreier det seg først og fremst om samfunnets evne til å iverksette tiltak hvor et terroranslag er blitt gjennomført og hvor rednings- og unnsetningsaspektet kommer i forgrunnen. Anti-terror og kontra-terror dreier seg i betydelig grad om samvirke mellom politi og forsvar. Konsekvenshåndtering vil imidlertid kreve innsats fra en rekke sektorer, foruten kapasiteter fra politi og forsvar. Støtte til helsevesenet vil her kunne bli den kritiske faktoren. Konsekvenshåndtering kan med andre ord ha karakteristika som ved store ulykker eller naturkatastrofer.

Oppgaver relatert til anti-terror, kontra-terror og konsekvenshåndtering kan oppfattes som sekvensielle. Sikkerhet i bred forstand innebærer imidlertid at de virkemidler som er skissert under alle tre funksjonene ses i sammenheng, og dermed planlegges og øves innenfor en helhetlig ramme.

Etter flodbølgekatastrofen i Asia julen 2004 ble det avdekket behov for å bedre prosedyrene for varsling, koordinering og beslutning ved krisehåndtering på nasjonalt- eller strategisk nivå. I ettertid er det gjort et betydelig arbeid for å styrke evnen til tverrsektoriell krisehåndtering, også relatert til situasjoner hvor man kan tenkes å stå overfor en terrorsituasjon. Arbeidet er reflektert i oppfølgingen av Stortingsmelding nr. 37 om flodbølgekatastrofen og det nasjonale krisehåndteringsapparat.

På grunnlag av denne stortingsmeldingen vil regjeringen basere framtidig nasjonal krisehåndtering på tre hovedelementer:

• Forsterket krisekoordinering gjennom opprettelse av regjeringens kriseråd.

• Presisering og klargjøring av ansvaret for krisestyring i lederdepartementet, dvs det departement som er mest berørt av krisen.

• Etablering av en ny krisestøtteenhet som skal bidra med støttefunksjoner til lederdepartementet og regjeringens kriseråd.

Arbeidet for å bedre og utvikle den nasjonale evnen til krisehåndtering omfatter også samtrening og felles øvelser på strategisk nivå - på departementsnivået. Terrortrussel er en sentral problemstilling ved disse øvelsene. Terrorproblematikk er eksempelvis utgangspunktet for øvelse ”SNØ” (sivil nasjonal øvelse), som er gjennomført mellom departementene årlig siden 2004. I tillegg kommer selvsagt de øvelser som er tilrettelagt for operative virksomheter under blant annet politiet, Forsvaret og helsesektoren. Øvelse ”Gemini” ble gjennomført i månedsskiftet mai-juni, og øvelse ”Oslo” gjennomføres til høsten. Dette er eksempler på øvingsaktiviteter inneværende år som er tilrettelagt for de instanser i sivil og militær sektor som har et operativt ansvar for tiltak mot terror.

Internasjonalt, herunder i NATO, har vi utviklet et samarbeid knyttet til kampen mot terrorisme. NATOs samarbeid på dette området er blant annet innrettet på mulige behov for støtte til medlemsland som rammes av et terroranslag. Denne form for bistand øves som en del av NATOs øvelse CMX (Crisis Management Exercise)som avholdes årlig. Fokus for CMX ligger særlig på samordning og beslutning mellom hovedstedene i NATO. Norge engasjerte seg også i år meget aktivt i øvelsen, med deltakelse i Oslo ved en rekke departementer. Gjennom våre samarbeidsordninger med EU deltar Norge også i forbindelse med liknende øvelser som gjennomføres i EUs regi på dette området.

Avsluttende betraktning
Politikk mot terror må sikre oss en samfunnsmessig robusthet som gjør at vi kan reagere på en god og riktig måte og dermed gjennomføre nødvendige mottiltak. Vi må reagere på terror, men ikke overragere. Overreagerer vi gjør vi nettopp det terroristene ønsker. Tiltak mot terror støter også an mot et grunnleggende dilemma i et åpent samfunn som vårt, dilemmaet mellom

sikkerhet versus frihet for den enkelte. I denne forstand blir det også viktig å reagere, men ikke overreagere.

Terrorisme som fenomen er annerledes enn tradisjonell krig, hvor fienden kunne nedkjempes og krigen avgjøres på slagmarken. Settet av virkemidler vil derfor også være annerledes.

Prinsipielt er det her tale om virkemidler som bidrar til å minimere risiko, snarere enn å tro at terrorproblemet kan elimineres på kortere sikt. Dette knytter an til de langsiktige tiltak eller virkemidler som er prioritert i vår utenrikspolitikk; gjennom internasjonalt engasjement i FN, NATO og andre internasjonale fora; det gjelder tiltak i vår sikkerhets- og forsvarspolitikk gjennom deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner og samvirke gjennom NATO. Samtidig må vi være forberedt på det verst tenkelige ved de mer kortsiktige og umiddelbare mottiltak; gjennom vår evne til nasjonal krisehåndtering og ved samarbeid mellom berørte sektorer, ikke minst politi og forsvar. Målet må være at terrorens ubehagelige overraskelser - i en uforutsigbar verden - blir minst mulig overraskende og minst mulig ubehagelige.

Takk for oppmerksomheten!