Jfr. fremføring

Kjære alle sammen.

Jeg er glad for å kunne ønske velkommen til dette informasjonsmøtet, og jeg er glad for å se så mange her i dag. Dette er en sak som engasjerer mange, og det bør den også gjøre.

Erfaringer fra militære konflikter verden rundt, og ikke minst krigshandlingene i Midt-Østen den senere tid, har til fulle vist at bruk av klaseammunisjon kan føre til et betydelig humanitært problem. Dette understreker behovet for at vi så raskt som mulig får på plass et internasjonalt regelverk som forbyr bruk av klaseammunisjon som medfører uakseptable humanitære skadevirkninger. Vi arbeider fra norsk side målrettet for å oppnå enighet om et slikt regelverk.

Den utstrakte bruken av klaseammunisjon mot byer og tettsteder i Libanon, med betydelige sivile tap og skader som resultat, understreker også at klaseammunisjon - uansett blindgjengerprosent - ikke bør brukes mot militære mål i tettbefolkede områder. Klaseammunisjon er et områdevåpen med tildels vidt nedslagsfelt. Ved bruk i eller nær befolkede områder sier det seg selv at det er svært vanskelig å skille mellom militære mål og sivilbefolkningen.

Ifølge Soria Moria-erklæringen skal regjeringen arbeide for et internasjonalt forbud mot klasebomber. Vi har i løpet av det siste året hatt en både interessant og nyttig diskusjon om hvilke typer klaseammunisjon som skal omfattes av dette forbudet. Bør vi snakke om et totalforbud mot alt som kan kalles klaseammunisjon, eller skal vi vurdere de enkelte typer etter hvilket humanitært problem de representerer?

Jeg tror, etter den debatten vi har hatt så langt, at de fleste har fått med seg at uttrykket klaseammunisjon er svært vidt og at det omfatter mange forskjellige typer ammunisjon. Noen av disse typene medfører store humanitære skadevirkninger under og etter konflikt, andre gjør det ikke.

Klaseammunisjon som er individuelt målsøkende og klaseammunisjon som inneholder andre typer elementer enn eksplosiver er eksempler på typer som ikke nødvendigvis utgjør et humanitært problem. Et totalforbud kan altså ikke anses nødvendig – heller ikke av humanitære grunner. Vi har derfor valgt å ta utgangspunkt i det humanitære problemet ved vurderingen av hva som må forbys.

Hva er det så med klaseammunisjon som skaper humanitære problemer?

Erfaringer fra konflikter de senere årene viser at en primært snakker om to typer humanitære problemer knyttet til bruk av klaseammunisjon. Ett hovedproblem er bruk av typer ammunisjon som er upresise i forhold til å treffe det militære målet, og som derfor også under et angrep forårsaker store skader og tap hos sivile. Dette er et spesielt stort problem i de tilfeller der slik ammunisjon har blitt brukt mot militære mål plassert i eller nær områder med sivilbefolkning.

Det andre hovedproblemet er det media har fokusert mest på, nemlig blindgjengere som ligger igjen etter et angrep. Også dette fører til store problemer for sivilbefolkningen, noe vil alle har sett tragiske eksempler på.

De typer klaseammunisjon som er så upresise at de ikke i tilstrekkelig grad klarer å skille mellom militære mål og sivile under et angrep må forbys. Et forbud må også omfatte de typer klaseammunisjon som etterlater mengder av blindgjengere etter bruk.

Til tross for at flere andre land synes å ha økt oppmerksomhet omkring denne problematikken etter bruken av klaseammunisjon i Libanon, kan det forøvrig ikke anses mulig å oppnå enighet om et totalforbud internasjonalt. De fleste land fremhever at det er et forbud mot upresise og upålitelige typer klaseammunisjon som er målet, og ikke et totalforbud.

Dersom vi skal ha noen mulighet til å oppnå enighet om et internasjonalt regelverk, må vi ha en realistisk og faglig begrunnet tilnærming til definisjonen av hvilke typer klaseammunisjon som skal forbys. Bare slik kan vi oppnå bred internasjonal støtte til de nye reguleringene, især blant stater som i dag bruker klaseammunisjon. Dette vil være avgjørende for å oppnå en reell forbedring av den humanitære situasjonen for sivilbefolkningen under og etter konflikt.

Spørsmålet blir selvfølgelig hvor man skal trekke grensen. Hvilke typer må anses å ha uakseptable humanitære skadevirkninger og hvilke typer kan eventuelt beholdes? Og det aktuelle spørsmålet her i dag og i tiden fremover vil være om den klaseammunisjonen Forsvaret har på lager må anses som et humanitært problem, eller om det er mulig å bruke den på en måte som ikke medfører uakseptable humanitære skadevirkninger.

Inntil nå har det vært vårt syn at denne ammunisjonen kan regnes som akseptabel. Som kjent har vi lenge holdt oss til et selvpålagt krav om at slik ammunisjon skal ha maksimalt 1% blindgjengere og at den skal være utstyrt med selvødeleggere. Sammenlignet med blant annet luftleverte klasebomber eller klaseammunisjon levert fra MLRS har den også et relativt begrenset nedslagsfelt, faktisk ikke særlig annerledes enn ordinær artilleriammunisjon slik disse blir brukt i en kampsituasjon. Kombinert med vårt uttalte mål om et totalforbud mot bruk av klaseammunisjon mot militære mål i sivile konsentrasjoner, mente vi at dette ville ivareta de humanitære hensyn.

Nyere testresultater i våres medførte som kjent tvil om en av disse grunnleggende forutsetningene, ved at blindgjengerprosenten ble noe høyere enn 1%. Vi så det da som nødvendig med en ny, og helhetlig vurdering av denne ammunisjonstypen. Vi besluttet derfor å innføre et midlertidig moratorium – det vil si en sperre på bruk - inntil en grundigere testing har funnet sted.

Når det gjelder den prosessen vi nå er inne i, vil jeg understreke at dette ikke er noen enkel og lettvint avgjørelse for Forsvaret, uansett om avgjørelsen går i den ene eller annen retning.

På den ene side er Forsvaret selvfølgelig like opptatt som alle andre av at ammunisjonen ikke skal medføre uakseptable humanitære konsekvenser. I tillegg medfører bruk av klaseammunisjon som er upresis eller etterlater seg blindgjengere også militære problemer. Dette både på grunn av deres manglende effektivitet og fordi man selv kan bli nødt til å bevege seg gjennom nedslagsområdet på et senere tidspunkt.

På den annen side må en være klar over at destruksjon av den nåværende beholdningen av klaseammunisjon vil medføre meget store konsekvenser for Forsvaret, både økonomisk og ikke minst operativt. Jeg antar at mine militære kolleger vil komme nærmere inn på dette. Det faktum at det per i dag foreligger få andre typer ammunisjon som kan fylle det samme behovet uten å etterlate blindgjengere, gjør ikke situasjonen enklere.

Dette gjør det svært viktig for oss å ha et solid faktagrunnlag, og ha fullstendig klarhet i hvordan denne ammunisjonen fungerer, før en fatter en endelig avgjørelse om den videre fremtid for denne ammunisjonen i det norske forsvaret.

En rapport fra de forestående testene skal foreligge hos forsvarsministeren innen utgangen av oktober. Vi vil da foreta en bred og helhetlig vurdering av hele sakskomplekset. I den forbindelse vil de nye testresultatene selvfølgelig spille en viktig rolle. Vi er imidlertid fullstendig klar over at blindgjengere kun er ett av de humanitære problemene som kan følge med bruk av klaseammunisjon, og jeg vil derfor understreke at alle relevante hensyn vil bli tatt i betraktning ved denne vurderingen.

Dette betyr også at vi vil ta i betraktning erfaringene fra bruk av tilsvarende ammunisjonstyper i internasjonale konflikter, blant annet i Libanon.

Vi har i den forbindelse notert oss at FNs ryddeorganisasjoner har uttalt at blindgjengerraten på denne typen klaseammunisjon etter bruken i Libanon er på nærmere 40%. Så vidt vi vet, er det foreløpig uvisst hvor mye av denne ammunisjonen som er skutt ut, og jeg tror derfor det er noe tidlig å konkludere i forhold til faktisk blindgjengerprosent. At bruken av klaseammunisjon har medført et stort humanitært problem for sivilbefolkningen i Libanon er imidlertid hevet over enhver tvil, og disse erfaringene vil vi selvfølgelig ta hensyn til ved vurderingen av om vi selv skal beholde ammunisjonen.

Og jeg vil samtidig benytte anledningen til å si at vi også har merket oss at organisasjonen Human Rights Watch mener denne typen klaseammunisjon må anses blant de 12 typene klaseammunisjon som skaper størst humanitære problemer. Dette er informasjon vi tar meget alvorlig og selvfølgelig vil ta med i vurderingen.

Vi har fra vår side et klart ønske om full åpenhet om den prosessen som står foran oss og vi akter så langt vi kan å sørge for fullt innsyn til interesserte organisasjoner og media. Jeg ser det som svært viktig at vi kan ha en åpen debatt om dette, og at vi kan komme frem til et resultat som vi kan stå for, både nasjonalt og internasjonalt.

Jeg vil avslutningsvis – for ordens skyld – gjøre det klart at den norske beholdningen av klaseammunisjon ikke vil være styrende for vårt arbeid internasjonalt på området. Dette uansett utfallet av testene og den beslutningen vi må fatte etterpå. Som jeg også har gitt uttrykk for tidligere, vil vi arbeide for et internasjonalt regelverk som ivaretar hensynet til sivilbefolkningen under og etter konflikt. Dersom dette regelverket viser seg å ramme den ammunisjonen vi eventuelt måtte ha i vår beholdning på det tidspunktet, vil vi selvfølgelig rette oss etter dette.