Det stille forsvarsvarsdiplomati

Artikkel av forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i Morgenbladet 18. august 2007

Da jeg denne uken reiste til Riga for å møte min latviske kollega, kunne vi se tilbake på et ti år langt forsvarssamarbeid mellom Norden og de baltiske land som jeg ikke vil nøle med å kalle en suksesshistorie.
 Senere denne måneden undertegner Norge en avtale med Europas yngste stat, Montenegro. Den vil inngå i et omfattende samarbeidsprosjekt mellom Norden og landene på Vest-Balkan om reform av sikkerhetssektoren.
 I neste uke kommer deltakere fra 50 land til Oslo når Forsvarsdepartementet står som vertskap for en større Partnerskap for fred-konferanse om forsvarspolitikk og strategi. Det er første gang en slik konferanse er lagt til et av medlemslandene i NATO.
 Ved første øyekast kan det være vanskelig å se at disse prosjektene har noe med hverandre å gjøre. Jeg innser også at byråkrater som møtes og statsråder som signerer en tørr tekst overstrødd av paragrafer ikke umiddelbart fremstår som spesielt pirrende.
 Men når vi studerer innholdet i tekstene og møtene nærmere, vil vi oppdage at disse tre tilsynelatende trivielle begivenhetene både er viktige og har mye til felles. De henger sammen fordi de alle er en del av det omfattende arbeidet som danner selve grunnlaget for den tryggheten vi ofte tar for gitt i vår del av verden. Og begivenhetene er viktige, fordi de formaliserer bygging av tillit og synliggjør resultater av de mange daglige samtaler, telefoner, e-poster, notater, brev, fakser, møter og avtaler.
Dette er historien om de mange små og lydløse skritt som utgjør det stille forsvarsdiplomati. Det tilbaketrukne byråkratiet er avgjørende for at vi skal lykkes i vår internasjonale engasjementspolitikk. Utøvelsen av det stille forsvarsdiplomati er en spennende, samfunnsformende historie det er vel verdt å lytte til – og som vi ønsker å være en dynamisk aktør i. Den handler om å bistå stater til å samarbeide og å forhindre konflikter.
 Baltikum er et godt eksempel på hva det kan føre til. Da de baltiske land utover på 90-tallet søkte nærmere tilknytning til NATO og EU, var det naturlig at Norge og de andre nordiske landene tok et spesielt ansvar for å støtte balterne i denne krevende overgangsperioden. De baltiske og de nordiske land kjenner slektskap med hverandre. Ikke bare er vi geografiske naboer, vi er alle små land og vi har mange fellestrekk, til tross for historisk ulike skjebner.
 I 1997 fikk det nordisk-baltiske samarbeidet en mer strukturert form, da Norge tok initiativ til Baltic Security Assistance Forum. Hovedformålet var å bistå de baltiske land i å innfri kravene til medlemskap i NATO og EU. De tre landene ble medlemmer i 2004.
 Når vi ser oss tilbake ti år senere, kan vi konstantere at Norge i denne perioden har støttet de baltiske land på forsvarsområdet med et stort antall prosjekter. Vi har bidratt til opprettelsen av et felles baltisk luftovervåkingssystem, en felles baltisk minerydderskvadron og en felles baltisk dykkerskole, for å nevne noe. De samlede kostnadene ligger på rundt 200 millioner kroner. I tillegg kommer betydelige donasjoner av materiell. 
  Det er min klare oppfatning at dette nordisk-baltiske samarbeidet har vært vellykket. Fordi vi i det nordiske fellesskapet har flere NATO- og EU-land, har vi kunnet bistå med både kompetanse og materiell som har gjort det lettere for balterne å oppfylle de krav som ble satt for medlemskap i disse organisasjonene. I full åpenhet har vi på denne måten kunnet bidra til stabilitet og sikkerhet i våre nærområder, og når de baltiske land nå er blitt vel etablerte medlemmer i både NATO og EU kan vi la samarbeidet gå over i en ny fase.
Nå skjer noe av det samme på Vest-Balkan.
Om noen uker reiser en medarbeider i Forsvarsdepartementet til Podgorica. Han er invitert for å undervise en gruppe nytilsatte kollegaer i Montenegros forsvarsdepartement om hvorfor og hvordan man lager en langtidsplan for forsvarssektoren. Den norske tjenestemannen vil selvsagt reise ubevæpnet, men han vil ankomme solid utrustet med god utdannelse, lang erfaring fra offentlig forvaltning og en velutviklet forståelse av hvorfor de som disponerer samfunnets maktmidler må være underlagt demokratisk kontroll.
 I Montenegros naboland, Serbia, hjelper Norge til med å omskolere overtallige militære. Vi er involvert i et prosjekt som vil kvalifisere serbisk sanitetspersonell til å delta sammen med oss og andre land i internasjonale operasjoner. Vi bidrar også innen kommunikasjon, personellforvaltning og utdanning, og vi gir råd når det gjelder utarbeidelsen av en nasjonal forsvarsstudie. En slik studie er et viktig grunnlagsdokument for planleggingen og gjennomføringen av forsvarsreformen i Serbia.
 I dette samarbeidet legges lag på lag med tillit, stabilitet og demokrati. Fra det enkle klasserommet oppe i fjellene på Balkan til hele forsvaret og den øvrige sikkerhetssektoren, til et bredere nasjonalt nivå, til regionalt samarbeid og til stadig tettere tilknytning til de tunge euro-atlantiske institusjonene. 
 Når Norge og NATO i neste uke står som vertskap for Partnerskap for fred-konferansen i Oslo, vil utsendingene fra Balkan og Baltikum møte deltakere fra USA og Russland, Australia og Argentina, samt representanter fra bortimot 40 andre land, alle de nordiske inkludert. Også FN, EU, OSSE og Verdensbanken er invitert.
 Noen liker å kjekke seg med å avfeie slike konferanser som ”prateklubb” og ”resolusjonskvern”. Jeg tror slike møteplasser har stor verdi, selv om det kan være vanskelig å måle effekten der og da. Virkningen kan komme i ettertid i form av større forståelse, økt gjensidig respekt og bedre beslutninger. Jeg er helt sikker på at å møtes og snakke sammen om vår felles sikkerhet er langt å foretrekke fremfor alternativet, at vi ikke møtes og at vi ikke snakker sammen.
  Av og til er det nødvendig å sende kampfly og spesialstyrker. Da vil en konflikt ha passert det punktet hvor andre virkemidler er tilstrekkelige. Det er imidlertid en overordnet målsetting å hindre konflikter i å utvikle seg så langt. I dette forebyggende fredsarbeidet er det en selvfølge at vi yter vårt bidrag. Vi har mange kompetente personer, både sivile og militære, som bruker mesteparten av sine arbeidsdager på å vedlikeholde og styrke rammene rundt de fredsommelige hverdagene vi har lett for å ta som en selvfølge.
 Når vi lykkes med dette forsvarsdiplomatiet, er det ikke sikkert vi oppdager det. For nettopp dét er et suksesskriterium, å ha avverget de konfliktene vi aldri hørte noe om.