Dette er Regjeringens klaseammunisjonspolitikk

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen
Artikkelen ble publisert i Bergens Tidende 18. september 2007

Bergens Tidendes lederartikkel om klaseammunisjon søndag 9. september gir grunn til en ytterligere avklaring av hva som er regjeringens politikk når det gjelder klaseammunisjon. Et internasjonalt forbud mot klaseammunisjon er en viktig sak for regjeringen. Derfor har Norge tatt initiativ til en internasjonal prosess som nå støttes av rundt 80 land.
 
Norge var medforfatter av den såkalte Oslo-erklæringen som forplikter deltakerne  til å arbeide for et internasjonalt forbud mot klaseammunisjon som forårsaker uakseptable humanitære skadevirkninger. I dette ligger også at det finnes typer klaseammunisjon som ikke nødvendigvis trenger å omfattes av et forbud. Uttrykket klaseammunisjon er så vidt at det også vil dekke en rekke typer som ikke utgjør et uakseptabelt humanitært problem (en del typer inneholder ikke engang eksplosiver, men annet materiale som røyk- eller lysgranater, flygeblader osv). Hvordan en skal trekke grensen og definere et forbud, er et spørsmål det nå arbeides med både nasjonalt og internasjonalt. Vårt utgangspunkt er basert på grunnleggende prinsipper i internasjonal humanitærrett om distinksjon og proporsjonalitet. Det betyr blant annet at våpen skal skille mellom sivile og militære mål og at det ikke skal brukes mer makt enn nødvendig. Med bakgrunn i Soria Moria-erklæringen arbeider vi målrettet for å gjøre dette forbudet så sterkt og solid som mulig. Utviklingen som nå pågår i en rekke andre land viser at vi får flere og flere med oss.
 
Hvorfor gjør vi dette? Klaseammunisjon skaper enorme humanitære og utviklingsmessige problemer. Bruken av disse våpnene forårsaker store lidelser. I tillegg fører de også med seg store sosioøkonomiske kostnader og langsiktige problemer, ved at ueksploderte etterlatenskaper forhindrer hjelpearbeid og gjenoppbygging og utvikling av rammede områder. Dette igjen bidrar til økt fattigdom, og kan gi grobunn for nye konflikter. Dermed blir den politiske målsettingen om fred og stabilitet, som bruken av militærmakt er ment å støtte, undergravd.
 
Klaseammunisjon er derfor også et militært problem.  Militære operasjoner har en politisk målsetting, og bruk av våpen som gir store humanitære skadevirkninger og forårsaker store lidelser, har derfor mindre militær nytteverdi. Snarere enn å fremme den politiske målsettingen, kan denne bli vanskeligere å oppnå.
 
Høsten 2006 besluttet regjeringen å gjøre det da midlertidige moratoriet på bruk av norsk klaseammunisjon permanent inntil man er blitt enige om en ny avtale. Bakgrunnen for dette var at selv om testene utført på Hjerkinn viste en relativt lav blindgjengerandel, tydet erfaringene fra Libanon på at blindgjengerandelen for de samme ammunisjonstypene var vesentlig høyere ved bruk i en konflikt.
 
I tiden etter Libanon-konflikten har det vært viktig for oss å undersøke dette nærmere, ikke for å finne en begrunnelse for å beholde vår egen ammunisjon, men for å kunne bruke denne kunnskapen i det internasjonale arbeidet. Vi ønsker nettopp å sikre oss mot at typer klaseammunisjon som i faktisk bruk blir liggende som et stort humanitært og utviklingsmessig problem ikke faller utenfor forbudet. På bakgrunn av erfaringer fra arbeidet så langt, er det mye som tyder på at blindgjengerprosenter oppnådd i tester under kontrollerte forhold samt at ammunisjonen som er utstyrt med selvødeleggere, ikke er en god nok måte å trekke grensen mellom hva som skal kunne regnes for akseptabelt og ikke. Utviklingen i andre lands posisjoner synes å tyde på at vi vil ha majoriteten med oss på dette punkt. Flere land har nå erklært lignende moratorier på sine beholdninger av slik ammunisjon, og flere vurderer å gjøre det samme.
 
Det stemmer at en umiddelbar utfasing av forsvarets beholdning av klaseammunisjon vil innebære en svekkelse av norsk forsvarsevne. En utfasing vil gjøre et kraftig innhugg i Forsvarets totale beholdning av moderne artilleriammunisjon, som på et eller annet vis må erstattes. Det betyr ikke at bortfallet av disse konkrete typene ammunisjon i seg selv vil være dramatisk. Tvert imot, erfaringene fra Libanon har ført til at vi selv nå stiller spørsmålstegn ved denne ammunisjonens nytteverdi.
 
Hva denne ammunisjonstypen kan erstattes med, er et spørsmål vi vil se på i tiden fremover og som vi vil komme tilbake til. Arbeidet med en internasjonal konvensjon om klaseammunisjon bringer fram mye verdifull informasjon, blant annet fra FNs og de frivillige organisasjonenes side, om hvordan forskjellige ammunisjonstyper virker i felt, hvilken evne de har til å skille mellom militære mål og sivile, og hva slags problemer de etterlater seg etter bruk.
 
Testanlegget på Rena vil, som også BT påpeker, i så måte kunne være nyttig for testing av alternative ammunisjonstyper. Dette fremgikk også av Kåre Helland-Olsens svar til avisen, der det klart fremgår at det riktignok vil være mulig å teste også klaseammunisjon på Rena, men at det ikke foreligger noen planer om dette. Anlegget er ment brukt til å teste ulike typer ammunisjon, og kan blant annet bli nyttig for testing av de ammunisjonstypene som etter hvert vil bli vurdert som erstatning for dagens klaseammunisjon. Denne presiseringen ble imidlertid utelatt fra den endelige artikkelen.