Dialog om klimaendringer og tverrfaglige utfordringer

Kjære alle sammen!

For oss som har vokst opp i denne byen, faller det lett å snakke om været og klimaet. Vi snakker om det hver eneste dag, enten vi gleder oss over sol og varme - slik vi har fått mange anledninger til i det siste - eller vi okker oss over regnet som aldri tar slutt.

Men været har vært noe vi snakket om innimellom alt det andre. Når vi satt i møter og gikk på talerstolen, diskuterte vi byutvikling, transportløsninger, kultur og alt det andre politikere sysler med. Været og klimaet var noe vi pludret om i kaffepausen og når vi slo opp paraplyen for å gå hjem.

Nå har det skjedd noe: Klimaet er blitt løftet frem fra å være uhøytidlig småprat til å bli selve Saken på dagsorden.

Ja, for denne regjeringen og ikke minst for miljøvernminister Helen Bjørnøy er dette selve Saken som det fokuseres bredt på. Og, jeg skal hilse dere så mye fra Bjørnøy som beklager at hun ikke kunne delta her i dag.

Denne regjeringen har ambisiøse mål for norsk klimapolitikk. Vi skjerper Kyoto- forpliktelsen med 10 %. Vi er også enige om å redusere utslipp tilsvarende 30 % av norske utslipp innen 2020 og 100 % innen 2050.

Disse målsettingene skal nås med en kombinasjon av tiltak for å redusere utslippene i Norge, og ved å ta i bruk kvotekjøp og andre Kyoto-mekanismer utenlands. Regjeringen vil komme tilbake til hvordan vi skal gjennomføre målsettingene i forbindelse med klimameldingen som legges frem i løpet av juni.

Vi har en god prosess og vi er trygge på at vi skal komme frem til gode løsninger. Denne regjeringen har i mange saker vist at vi har en offensiv miljøpolitikk. Vi vil at Norge skal være et foregangsland i klimapolitikken.

Jeg er veldig glad for å bli invitert til denne dialogen om klimaendringer og klimatilpasninger. Slike møtepunkt er viktige fordi de engasjerer folk på ulike nivåer. De bringer sammen representanter fra forskningen, fra kommunen, fra næringslivet og fra organisasjoner. Og ikke minst – de speiler at klimautfordringene er sektorovergripende, at vi alle har et ansvar og at samarbeid er påkrevd.   

Jeg vil i min innledning få belyse to forhold. Først vil jeg si noe overordnet om dagens tema, nemlig klimatilpasninger. I den forbindelse vil jeg primært se på konkrete utfordringer og tiltak i Norge. Dernest vil jeg som forsvarsminister sette klimaendringene inn i et sikkerhetspolitisk perspektiv. Vi vet at klimaendringene rammer skjevt. Ja, det er en kjensgjerning at global oppvarming i stor grad er blitt skapt av rike, men rammer mest de fattige. Vi snakker ikke minst om hvordan klimaendringene kan være en spore til konfliktspredning. La meg også få benytte anledningen til å si noe her om hvordan Forsvaret her hjemme som sektor søker å tilpasse seg klimautfordringene.  

La oss begynne med noen selvfølgeligheter. Selv om en kan tenke at Norge ligger nokså beskyttet til, vil de globale klimaendringene så absolutt også berøre Norge. Jeg kan nevne noen eksempler:

• Mer nedbør og hyppigere ekstremvær kan føre til høyere kostnader ved bygging, vedlikehold og reparasjon av bygninger og infrastruktur.
• Økt havnivå vil få store konsekvenser for bebyggelse langs sjøen, og det er ikke vanskelig å forstå her i Bergen. Når vi ser Bryggen som settes under vann. Eller når vi ser bildene av de enorme isblokkene som raser ut i sjøen i Arktis. Da blir det umulig å klamre seg til virkelighetsflukt som livsstrategi.

Økt risiko for ras og flom øker faren for stenging av veger og annen infrastruktur. Enkelte områder risikerer å bli isolert i kortere perioder av året, særlig i vinterhalvåret, fordi veger må stenges.

• Flom kan sette renseanlegg ut av spill. Vi vet at kloakk kan trenge inn i vannrør – risikoen øker ytterligere ved kraftig nedbør.
• Forlenget vekstsesong over store deler av landet vil gi større avlinger og gjøre det mulig å dyrke mer varmekjære planter. Blant annet kan maisdyrking bli mer aktuelt. Men klimaendringer kan også ha negative effekter på norsk landbruk. I et varmere klima kan vi vente oss nye skadegjørere i åkrene.
• Høyere temperaturer og flere hetebølger kan føre til flere dødsfall. Eldre og svake personer vil være mest utsatt for hetebølger, særlig når disse kommer rett etter kuldeperioder.

Jeg kunne også nevnt at hyppigere og mer intens stormaktivitet kan føre til flere ulykker med alvorlige utfall. Jeg kunne nevnt at klimaendringer fører til at skogflåtten sprer seg til nye områder med økt fare for at flere rammes av flåttoverførte hjernebetennelser. Konklusjonen står uansett ved lag: konsekvensene er konkrete og de berører oss direkte.

For å kunne løse disse utfordringene kreves det samarbeid. Siden utfordringene kommer på så mange forskjellige plan og innen mange forskjellige sektorer, må det også samordnes. Regjeringen har derfor besluttet å organisatorisk samordne det tverrsektorielle tilpasningsarbeidet i Norge. Konkret skjer dette ved at Miljøverndepartementet leder en gruppe med representanter fra ulike departementer. Denne gruppen skal kartlegge Norges sårbarhet og tilpasning til klimaendringer og utforme en nasjonal strategi for tilpasning til klimaendringer.

Sekretariatsfunksjonene i arbeidet er lagt til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.

Dette direktoratet har allerede opparbeidet seg kompetanse på hvordan vi kan tilpasse oss klimaendringer. Dette er med å danne godt grunnlag for det videre arbeidet.

Vi vil bygge arbeidet fremover på tre pilarer.

Den første pilaren er å skape bevissthet rundt klimatilpasningsproblemer. I dette arbeidet retter vi oss mot følgende grupper:

• Utsatte og berørte sektorer i Norge 
• utsatte regioner i Norge
• Samfunnsplanleggere på alle nivå
• Beslutningstagere på alle nivå 
• Interessenter og befolkningen generelt

Arbeidet med å heve bevisstheten i disse gruppene skal skje gjennom workshops, nasjonale og regionale seminar, samt etablering av et interaktivt nettsted der en legger vekt på informasjon og kommunikasjon.

Den andre grunnpilaren i arbeidet er å få en helhetlig oversikt over effekter og konsekvenser av klimaendringer i Norge. For å oppnå dette må vi:

• Skape oversikt over eksisterende og pågående forskning på klimafeltet.
• Opparbeide kunnskap på områder som i dag ikke er tilstrekkelig dekket.  
• Utrede og analysere konsekvenser av klimaendringer.
• Sikre tilgjengelighet til helhetlig informasjon innenfor alle berørte sektorer.

Den tredje grunnpilaren er å legge grunnlaget for prioriteringer innen klimatilpasningstiltak. I den forbindelse skal det:

• Utarbeides statusrapporter
• Utarbeides helhetlige oversikter på tvers av faggrenser og sektorer
• Foreslås gjennomføring av tiltak

Studier av klimaendringer berører svært mange fagområder. Effektene av klimaendringer involverer samfunnet og dets strukturer på mange måter. Det er derfor viktig å tenke sektorovergripende og tverrfaglig hvis vi skal lykkes.

Når det er sagt, er det viktig å fremheve at sektorene har et selvstendig ansvar innenfor sine myndighetsområder. For eksempel har Norges vassdrags- og energidirektorat en sentral rolle i beredskapen mot flom. Eksempelvis vil også vegvesenets ansvar for vedlikehold av vegnettet bli mer krevende når klimaet endres. Kommune-Norge vil også få mange nye utfordringer. Som vi skjønner, vil mange virksomheter og instanser  oppleve større utfordringer når arbeidet skal tilpasses klimaendringene.

Selv om oppgavene kan være ulike, må vi jobbe side om side i klimatilpasningsarbeidet. Forvaltningens fragmenterte ansvar og oppgavedeling bidrar i utgangspunktet til god avgrensning av arbeidsoppgaver. Men dersom ingen hadde hatt et overordnet blikk, ville den helhetlige oversikten gått tapt. Dette kunne igjen gått utover samordningen mellom de som bidrar i arbeidet. Miljøverndepartementet har derfor ansvar for å sørge for samordning.

Det er viktig at vi opparbeider en helhetlig kunnskapsplattform. Denne plattformen må bestå av informasjon om konsekvenser av klimaendringer og tilpasning til disse endringene. Informasjonstilfanget innenfor klimaendringsfeltet er i dag stort, men det er fragmentert og for lite samordnet.

Miljøverndepartementet skal altså lede det koordinerende tilpasningsarbeidet. Dette arbeidet er i første rekke et prosjekt på fem år. Det må derfor karakteriseres som et innfasningsprosjekt. Dette skal skape fleksibilitet ved at en ikke er bundet opp til fokusområder og innhold i tilpasningsarbeidet for all fremtid. Arbeidet vil derfor være ”tilpasningsdyktig” ved at eksempelvis ny forskning og nytt kunnskapsgrunnlag kan korrigere kursen i arbeidet

Fremover må vi sørge for å arbeide både på tvers av sektorgrenser og på tvers av alle forvaltningsnivåer. Videre vil jeg understreke at tyngden av tilpasningsarbeidet til syvende og sist må skje i lokalsamfunnet, blant enkeltmennesker og i næringslivet.

Gjennom å arbeide på tvers av alle berørte sektorer, skal det som nevnt utvikles en nasjonal strategi som peker på prioriterte områder.

Men vi må også rette vårt arbeid inn slik at vi kan få frem sårbarhet innen utsatte deler av landet på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Derfor er det nødvendig at strategien utreder hvilke effekter klimaendringer vil ha på disse ulike nivåene.

Så vil jeg komme inn på klimautfordringene i et utvidet sikkerhetsperspektiv. Men la meg slå fast: Det skjer mye på klimaområdet og innen klimaforskningen, ikke minst her i Bergen. Det viser deltakerne på dialogen vi har i dag. La oss imidlertid skjele litt til den internasjonale scenen, til en annen viktig by… 

For noen uker siden ble det lagt frem en rapport i Washington som konkluderer med at klimaendring fremstår som en alvorlig trussel mot USAs nasjonale sikkerhet.

De som har laget rapporten skriver også at klimaendring vil være en trussel-multiplikator i noen av de mest urolige delene av verden, altså at klimaendring ganger opp og øker faren for konflikt der den ligger latent.

En av anbefalingene i rapporten er at USA bør spille en større rolle, nasjonalt og internasjonalt, for å hjelpe til med å stabilisere klimaendringen på et nivå som ikke vil føre til sammenbrudd av global sikkerhet og stabilitet.

Det står mye interessant i rapporten, men det er kanskje like interessant hvem som står bak den. Det er elleve godt voksne menn med til sammen 41 gullstjerner på skulderklaffene – elleve pensjonerte 4- og 3-stjerners generaler. En av dem har vært sjef for den amerikanske stillehavsflåten og USAS ambassadør til Kina, en annen er en forhenværende astronaut og direktør i NASA, en tredje har vært leder for den amerikanske Sentralkommandoen. Det ligger altså mye militærfaglig tyngde og sikkerhetspolitisk innsikt i denne gruppen som oppfordrer sin egen regjering til å handle i klimasaken.

Rapporten fra disse generalene, som kaller seg The Military Advisory Board, ble offentliggjort 16. april. Dagen etter holdt FNs sikkerhetsråd sin første debatt noensinne om klimaendringenes konsekvenser for fred og sikkerhet. Temaet ble satt på agendaen av det britiske formannskapet, som begrunnet det med at det internasjonale samfunnet nå må erkjenne at klimaendring har innvirkning på sikkerheten. Mer enn 50 land tok ordet i debatten.

Og to uker før dette inviterte the U.S Army War College, en av høyskolene i det amerikanske forsvaret, til en todagers konferanse om ”The National Security Implications of Global Climate Change”. Ifølge en artikkel i Le Monde, tok en av offiserene på konferansen til orde for at sikkerhetstenkningen må utvikles i retning av det han kalte et konsept for ”bærekraftig sikkerhet”. Det er første gang jeg hører dette begrepet, og jeg synes det klinger godt.

Det kan i denne sammenheng være fristende å minne om hvem som fikk satt begrepet ”bærekraftig utvikling” på den internasjonale dagsorden. Og jeg vil si det er inspirerende å registrere at amerikanske militære synes å ha tatt til seg begrepsbruken og tankegangen til vår tidligere statsminister og leder for FNs miljøkommisjon.

De siste årene har vi registrert en gradvis økende oppmerksomhet om den virkning klimaendring med all sannsynlighet vil få på forsvars- og sikkerhetspolitikken. Og de tre eksemplene jeg har nevnt viser at bevisstheten om at det er en sammenheng mellom klima og sikkerhet nå har nådd verdens viktigste talerstol - FNs sikkerhetsråd - og toppskiktet i verdens sterkeste militærmakt.

Det er en gledelig utvikling, for vi vet at når en sak blir satt på agendaen hos de som har makt og innflytelse, da øker muligheten for at noe kan skje.

En rekke steder i verden finner man i dag alvorlige konflikter knyttet til kamp om vann og andre begrensede ressurser. Eksplosiv befolkningsvekst, avskoging og økt industrialisering har mange steder ført til store miljøtrusler og økende økologiske kriser. AIDS og fremvekst av andre epidemiske sykdommer er også et alvorlig og økende problem. Stater der sentralmakten ikke lenger har kontroll eller som mangler en samlende nasjonal identitet, utgjør problemer både som arnesteder for internasjonal terrorisme og i form av økt risiko for væpnet konflikt, regional destabilisering, store flyktningestrømmer og humanitære katastrofer.  

En reell mulighet for globale klimaendringer hører med til dette bildet. Slike endringer vil i noen deler av verden føre til tørke, i andre til kraftig nedbør og flom, og mer generelt til betydelige lokale temperaturendringer. Mer ekstremt vær med kraftige stormer, økt jorderosjon, issmelting og heving av havnivået vil i varierende grad kunne føre til katastrofer eller true sikkerheten til ulike samfunn en rekke steder i verden. Dette vil ha direkte konsekvenser for så vel menneskelig sikkerhet som for samfunnssikkerhet og statssikkerhet i de land som blir sterkest berørt.

Hva betyr dette for oss i praksis? La meg peke på to utfordringer.

Den ene vil vi få i våre nærområder i nord. Vi vet ikke med sikkerhet i dag hvordan og når klimaendringene kommer til å forandre det landskapet som omgir oss, men de som har sett nærmere på dette peker på noen mulige konsekvenser:

• Sjøveien fra Europa til Asia blir kortere etter som Nordøstpassasjen – skipsruten nord for oss og Russland – blir isfri store deler av året, etter hvert kanskje hele året. 
• Redusert is-tykkelse åpner tilgangen til potensielt store forekomster av olje, gass og mineraler som tidligere ikke kunne nås.
• Varmere vann fører til at torsken trekker lenger nordover og østover i Barentshavet.

Bare disse tre scenariene utløser en lang rekke spørsmål som berører fundamentet i norsk økonomi: Oljen, gassen og fisken.

Kommer flere land til å melde seg på i konkurransen om råvarene? Hvordan vil økt aktivitet, flere deltakere og endring av ressursgeografien påvirke Norges muligheter til å hevde sine interesser og rettigheter? Og hvordan vil en slik utvikling påvirke våre muligheter til å arbeide for et forsvarlig uttak av ressursene i og under havet?

Perspektivene som her åpner seg kvalifiserer antakelig til det samfunnsforskerne liker å kalle et paradigmeskifte, at dagens fremherskende tenkemåte må endres. Det gjelder også Forsvaret, og det skal jeg snart komme tilbake til.  

Først vil jeg si litt om en annen utfordring klimaendring stiller oss overfor. Det er konsekvenser i andre deler av verden, i land som ligger langt borte fra oss. Når mennesker mister livsgrunnlaget fordi havet legger landområder under seg, fordi elver i perioder tørker inn, eller fordi beiteland forvandles til ørken, så må menneskene flytte. De må søke til områder, i eget land eller i andre land, der det er mulig å overleve. Men vi vet at mange steder er ressursene knappe for de som allerede bor der. Nykommerne blir konkurrenter om vann, mat, boliger, arbeid. Grunnlaget kan dermed vært lagt for konflikter og krigshandlinger.

Jeg skal ikke gå nærmere inne på dette, jeg tror dere er godt kjent med problemstillingen. Det vi ser, når slike situasjoner utvikler seg, er at det oppstår behov for at det internasjonale samfunnet trer støttende til. Og da kan vi forvente at FN vil be om hjelp, både til å skape fred og til å bygge samfunnet opp igjen.

Hvordan kan så Forsvaret møte disse utfordringene, både de vi kan komme til å møte i vårt eget nærområde og de som måtte oppstå i fjernere himmelstrøk?

Da VG i forbindelse med FNs miljøverndag spurte leserne ”Hva vil du gjøre for å redde verden?”, svarte en av bloggerne at ”Det lureste du som ung kan gjøre er å utdanne deg til ingeniør. Du kan da bidra til å utvikle miljøteknologi, samtidig med at du får god lønn og har råd til å kjøpe deg en bil som går på hydrogen”.

Som ingeniør må jeg tilstå at jeg har en viss forståelse for forslaget, men etter som vi ikke alle kan bli ingeniører – og det skal vi være glade for – må vi ha et større repertoar av tiltak. 

Jeg tror vi må gjøre to ting. Det vil si: Vi gjør to ting. Vi har begynt.

Det ene vi gjør er å legge om Forsvaret slik at det kan være i best mulig stand til å møte de nye sikkerhetsutfordringene. Den omfattende omstillingen av Forsvaret som Stortinget har vedtatt er nettopp begrunnet i et nytt trusselbilde.

I dette bildet finnes ikke én dominerende trussel, det finnes mange mulige trusler. Da må vi ha et Forsvar som er innrettet slik at det kan møte sikkerhetsutfordringer.

Når FN ber oss om hjelp til å bidra til å skape sikkerhet i en konflikt, slik at sivil gjenoppbygging kan finne sted, så er vi i stand til å sende utrykningsstyrker som kan settes inn i urolige områder. Vi kan sende spesialstyrker og etterretningsfolk som kan oppdage og uskadeliggjøre ulovlige våpenlager. Vi kan sende mineryddere, ingeniørsoldater, kampfly, marinefartøyer og mye annet. Listen er lang, jeg skal ikke gå igjennom hele.

Hvor er så miljøproblemene og klima-endringen i dette bildet?

I Afghanistan, hvor det befinner seg rundt 700 norske soldater, blir det pekt på at omfattende avskoging i de mange årene med krig og konflikter har ført til alvorlig jorderosjon. En av de plantene som trives godt i de tørre landskapene vi finner i store deler av Afghanistan, er opiumsvalmuen. Afghanistan er i dag verdens største produsert av heroin. Den store narkotika-økonomien virker inn på sikkerhetsforholdene i landet og skaper store problemer, både for myndighetene i Afghanistan og for mange andre land, også vårt.

I Darfur, der Norge og Sverige har tilbudt seg å sende en ingeniørbataljon, lever millioner av mennesker i sårbare områder med lange tørkeperioder. Ørkenspredning har ført nomadefolk og kvegdriftere i konflikt med jordbrukere, og det er mange som har vist til denne konkurransen om knappe vann- og jordbruksressurser som en viktig årsak til den menneskelige tragedien som utspiller seg i denne delen av Sudan.

Ekstremvær og klimaendring som sikkerhetstrussel er altså ikke en fremtidig, teoretisk mulighet. Den er her nå. Og problemet er ikke isolert til de som bor langt borte. De er blitt daglige utfordringer også for norske soldater.  

La meg si litt om nordområdene. Som dere vet, har denne regjeringen lagt frem en nordområdestrategi. Den slår fast at Forsvarets tilstedeværelse i nordområdene er viktig når det gjelder å hevde suverenitet, utøve norsk myndighet og ta del i ressursforvaltningen. Norske myndigheter har til enhver tid behov for et oppdatert situasjonsbilde, både når det gjelder ressurs- og miljøproblematikk og sivil og militær utvikling i våre nærområder. Derfor har Forsvaret en utstrakt aktivitet i nord, på land, til sjøs og i luften. Regjeringen har styrket Kystvaktens evne til å seile og Orion-flyenes evne til å overvåke store havområder, og vi er i ferd med å fase inn en helt ny klasse toppmoderne fregatter.

Den bevisste satsningen på Forsvaret i nord gjør oss i bedre stand til å observere og varsle endringer som måtte komme, også på grunn av klimaendring. Og som nasjon blir vi i bedre i stand til å håndtere de sikkerhetsutfordringer som disse endringene måtte føre med seg.

Dette er altså det ene vi gjør: Å tilpasse forsvaret de ulike sikkerhetsutfordringene som måtte oppstå i det nye trusselbildet.

Men vi må ha større ambisjoner enn å bare reagere på ting som skjer. Vi må også forsøke å være pro-aktive og bidra til at verden ikke endrer seg på en slik måte at vi skaper oss fremtidige konflikter som det kunne vært mulig å unngå.

Så selv om klimatilpasning er et hovedspørsmål i dag, ønsker jeg også å si litt om det andre vi gjør: Å bidra til at klimaendringen ikke løper løpsk.

Og siden vi er på Marineholmen her i Bergen er det naturlig å begynne med et eksempel fra Sjøforsvarets hovedbase på Haakonsvern.

I 2004 ble det etablert et målesystem på Haakonsvern som viser hvor mye energi som brukes. Alle større bygg blir kontinuerlig målt og analysert for å finne energisluk. Dette ga i løpet av sist høst en besparelse på 4 millioner kilowattimer, eller 12 %. Målet for Haakonsvern er en reduksjon på 20 % innen 2010.

Et annet eksempel fra Sjøforsvaret er Kystvaktens prosjekt for å redusere utslipp.

Hovedmotorene på fartøyene i Nordkapp-klassen bygges nå om slik at utslippet av NOx reduseres med 30%. I tillegg vil forbruket av diesel gå ned med om lag 7% og utslippet av CO2 med 5%.

Kystvakten har også inngått kontrakt på 2 nye fartøyer som går på naturgass. På disse fartøyene er utslippet av NOx redusert med 90 % i forhold til vanlig dieselmotor, og utslippet av CO2 reduseres med 25 %.

Sist høst etablerte vi et prosjekt som kalles ”Energiledelse i Forsvaret”, som skal gå frem til 2010. Prosjektet krever investeringer på 160 millioner kroner, men har allerede resultert i økonomiske innsparinger. Fra 2009 reduseres energikostnadene med om lag 65 millioner kroner i året. Når programmet er gjennomført, skal Forsvaret ha redusert energiforbruket med om lag 80 Gigawattimer pr år, noe som tilsvarer ca 15%.

Dette er bare noen eksempler på hva som gjøres, listen over miljøtiltak i Forsvaret er lang. Og det er ingen tvil om at dette er noe vi må arbeide videre med. Vi kommer ikke forbi at flyene, bilene, båtene og leirene i Forsvaret bruker mye energi. Derfor må vi hele tiden lete etter nye muligheter til å redusere utslipp og andre former for forurensning.

Vi må altså ikke bare ha to tanker i hodet samtidig, vi må gjøre to ting samtidig: Vi må innrette vårt forsvar slik at vi er i stand til å møte de ulike sikkerhetsutfordringene vi kan bli stilt overfor, i våre nærområder og langt borte. Samtidig må vi i forsvarssektoren ta vår del av jobben med å redusere årsakene til at miljøet forverres og klimaet endrer seg.

Ukemagasinet The Economist hadde i januar i år en artikkel om det som ble omtalt som ”Green America”. Bladet skrev at USA ”is waking up and catching up” og i ferd med å omfavne miljøvernet, og konklusjonen var at ”the political climate is changing faster than the weather”.

La oss håpe det medfører riktighet – at det politiske klimaet forandrer seg fortere enn været. Da øker sjansen for at vi tidlig nok kan fatte gode beslutninger – både om hvordan vi på best mulig måte tilpasser oss de klimaendringene som måtte komme, men også hvordan vi kan få kontroll med utslippene og dermed redusere farene for klimaskapte sikkerhetsutfordringer i fremtiden.

La meg til slutt takke de som har tatt initiativet til denne dialogen om klimaendringer og tverrfaglige utfordringer.

Jeg gleder meg til å høre innleggene fra de fremstående klimaforskerne og de andre fagekspertene som er her. Jeg ser frem til å lære mer, og til å delta i den videre samtalen om disse viktige spørsmålene.

Takk for oppmerksomheten.