Regjeringens sikkerhets- og forsvarspolitikk

Mine damer og herrer, kjære forsvarsvenner,

Dere som er samlet her har unektelig mye erfaring og kunnskap om Forsvaret som dere har opparbeidet gjennom mange år. Dere har sett et forsvar som har endret innretning dramatisk. Mange av dere har kanskje vært delaktige i de omstillingene vi nå begynner å høste resultatene av. Og dere har naturlig nok sterke følelser for det som skjer innen Forsvarssektoren.   

Det er derfor med stor respekt jeg taler for dere i dag. Jeg er sikker på at jeg har mye å lære av dere. For å gjenta en gammel sannhet: De gamle er eldst!

I år har foreningen dere tilhører jubileum. Og det er god grunn til å gratulere dere alle med 25 årsdagen! For det var takket være Osloforeningens arbeid at en landsomfattende pensjonistorganisasjon så dagens lys i 1983. I dag rommer Oslo og Akershus foreningen nær 1500 medlemmer.

Sammen med de øvrige 45 lokalforeningene gjør dere et høyt verdsatt arbeid. Ikke bare for Forsvarets pensjonister, det sosiale liv og pensjonistenes rettigheter. Dere bidrar også til å bevare forsvarstanken i det norske folk. Dere styrker Forsvarets stilling i samfunnet.   

Jeg synes det er veldig hyggelig å bli invitert hit i dag. Statsråden ber meg hilse dere alle. Hun ville gjerne vært her selv, men i denne uken er hun på sin fjerde reise til Afghanistan. Der er hun fordi Afghanistan i dag er Norges viktigste internasjonale operasjonsområde.

Våre soldater som tjenestegjør der gjør en meget viktig innsats i et krevende område. Jobben de gjør høster stor anseelse hos våre allierte. Vi i politisk ledelse i Forsvarsdepartementet mener det er svært viktig å besøke våre operasjonsområder. Våre kvinner og menn ute skal vite at de har vår støtte. De skal vite at et samlet Storting står bak vår deltakelse i Afghanistan. De skal vite at de gjør en meget viktig innsats i en krevende operasjon.

Personell - oppfølging av veteraner

For det er slik at tjenesten i Afghanistan, som all tjeneste i Forsvaret, er utfordrende. Den stiller store krav til personellet. Vi minne hverandre på at det er menneskene som er Forsvarets viktigste ressurs.

I den tid jeg har vært politisk rådgiver har jeg hatt stor glede av å møte mange av de som har sitt virke i Forsvaret, enten det er befal, vervede, sivile eller de som er inne til førstegangstjeneste. Det som har imponert meg mest er det engasjementet, den profesjonaliteten og det bevisste forholdet til de viktige oppgavene som skal gjøres, Forsvarets personell har.

Vi skal også være stolte av alle de som tidligere har tjenestegjort i Forsvaret. Derfor vil jeg benytte denne anledningen til å takke dere som opp gjennom årene har gjort en viktig innsats. For vi har kommet langt, og uten alle dere hadde vi ikke vært der vi er i dag.

Denne regjeringen legger stor vekt på Forsvarets personell, både de som er i aktiv tjeneste og de som er gått over i pensjonistenes rekker. Vi har ikke minst lagt stor vekt på å styrke oppfølgingen av personell som har deltatt i internasjonale operasjoner. Her er spennvidden stor. Vi har fremdeles mange veteraner fra andre verdenskrig samtidig som vi har veteraner fra dagens internasjonale operasjoner. Derfor må også oppfølgingen favne bredt.

Forsvaret skal sørge for at veteranene får den oppfølgningen de trenger. Dette kan være erstatningssaker, generell rådgivning, medisinsk behandling eller støtte til å løse praktiske problemer. Derfor har vi satt i verk en rekke ulike tiltak for å styrke denne opp­følg­ingen. La meg nevne noen av disse tiltakene:

-          I år øker vi støtten til FN-Veteranenes Landsforbund med én million kroner til totalt seks millioner kroner.

-          Det er blitt etablert en Nasjonal militærmedisinsk poliklinikk.

-          Forsvarets Veteranadministrasjon er gjort permanent. Denne vil stå i nær kontakt til de frivillige organisasjonene.

-          Det er opprettet et helseregister for Forsvaret.

-          Det er også etablert et samarbeid mellom Helse og omsorgsdepartementet og Forsvarsdepartementet for å sikre at tiltak overfor veteraner er godt samordnet mellom det sivile helsevesen og Forsvaret.

-          Vi har også etablert to arbeidsgrupper som skal se særlig på veteranenes rettigheter. Den ene arbeidsgruppen, som består av flere departementer, skal særlig se på dette med økonomiske rettigheter (i forhold til sosial- og trygdelovgivningen). I tillegg har vi en intern arbeidsgruppe som skal se på arbeidsgivers ansvar og veteranenes rettigheter.

Vi gjør dette fordi vi forvalter betydelige ressurser i samfunnet. Ja, og vi forvalter i mange tilfeller ansattes livslange forhold til Forsvaret. Jeg vil tro at dere som er her i dag, har ulike erfaringer fra deres tid i forsvaret. Både positive og negative. Vårt mål er at alle som er eller har vært ansatt i Forsvaret skal kjenne seg betydningsfull og viktig. Man skal føle at arbeidsgiver bryr seg om det man gjør og hvordan man har det. 

Vi ønsker at Forsvaret skal fortsette å være en spennende og utfordrende arbeidsplass. Skal det forbli slik, må vi som politikere legge til rette for dette. Vi må hele tiden være åpne for å foreta justeringer i måten vi forvalter vårt ansvar. Jeg tror det å ha fokus på personellet nettopp er særlig viktig fordi Forsvaret har vært, og er gjennom, en veldig stor og krevende omstilling.

Jeg vil benytte anledningen videre til å gi dere noen overordende perspektiver på regjeringens sikkerhets- og forsvarspolitikk. 

Det er nok få i dag som vil bestride at vår nære verden preges av stabilitet, av gode naboforhold mellom landene, og økonomisk vekst. Tar vi et litt større perspektiv kjennetegnes likevel den sikkerhetspolitiske situasjonen av et bredt og sammensatt risikobilde. Vi ser også utviklingslinjer preget av usikkerhet og uforutsigbarhet.

Vi som lever i en fredfull del av verden, har mye å ta ansvar for, - å verne om. Og ikke minst har vi et ansvar for å vise omverdenen at vi har vilje og evne til å ivareta – og forsvare – våre interesser og verdier, hjemme og ute. ”Verner våre verdier”, fremstår som det valgspråk Forsvarets pensjonistforbund har valgt. Det samme kan vi si om Forsvaret.

Vi må minne oss på at vi ikke trenger noen definert fiende for å ha noe å forsvare. Norge har mye å forsvare og vi har mye å verne. Et eksempel er gode forvaltningsregimer knyttet til de store ressursene i nordområdene. Dette må vi forsvare på en likeverdig og forutsigbar måte. Jo bedre vi er til det, jo sterkere står våre argumenter.

I den sammenhengen er Forsvaret ett av flere virkemidler. Men Forsvaret er viktig, og det skiller seg også ut fordi det er statens ytterste maktmiddel. Vi har et godt forsvar. Et forsvar som er fleksibelt, - som er beredt, - som har tillit og som er forankret i befolkningen.

NATO er den fremste garantisten for vår sikkerhet. Men vi må arbeide for at NATO forblir relevant og ivaretar sikkerheten for medlemslandene, - og samtidig bidrar til å løse internasjonale utfordringer.

Det er helt nødvendig å ta hensyn til de skiftende sikkerhetsutfordringer og trusler som Norge, NATO og det internasjonale samfunn står overfor. Men, dersom vi fortløpende planlegger innretningen av vårt militære forsvar ut i fra disse stadige endringene, så kan langsiktigheten i våre disposisjoner bli for liten.

Som Forsvarsministeren sa i sitt foredrag i Oslo Militære Samfund i januar, bør Forsvaret derfor i mindre grad baseres på hva vi skal forsvare oss mot. Og i mye større grad innrettes mot hva vi ønsker å beskytte, å verne - nemlig den virksomhet, den infrastruktur, de interesser og de verdier vårt samfunn bygger på - som vi vil forsvare - både hjemme og ute.

På vegne av oss selv, og på vegne av det internasjonale samfunn. Vi trenger altså ikke nødvendigvis noe å forsvare oss mot. Det holder at vi har noe å forsvare.

Vi legger derfor vekt på å utvikle et forsvar som er innrettet for å verne om og ivareta våre sentrale interesser i et langsiktig perspektiv. Et fleksibelt forsvar som kan håndtere et bredt spekter av ulike oppgaver.

FPU og FS 07

Den neste langtidsplanen blir sentral i denne utviklingen av Forsvaret. Og vi er godt i gang. Forsvarssjefen har kommet langt i arbeidet med forsvarsstudien. Regjeringen har også nedsatt et forsvarspolitisk utvalg, med bred faglig og tverrpolitisk representasjon. Begge skal levere sine innspill til høsten. De vil være viktige for regjeringens arbeid med langtidsplanen, som allerede har startet i Forsvarsdepartementet.

Den videre utviklingen av Forsvaret er viktig for hele det norske samfunnet. Derfor ønsker vi en så bred og inkluderende prosess som mulig omkring arbeidet med å utmeisle veien videre for Forsvaret.

Vi ser allerede mye spekulasjon om mulige endringer i forsvarsstrukturen i neste langtidsperiode. Det er derfor viktig å understreke at det ikke er tatt noen politiske beslutninger om Forsvaret for perioden 2009 -2012. Det vil skje først i 2008. Og det er regjeringen, - og til sist Stortinget - som skal bestemme den fremtidige utviklingen av Forsvaret.

Nordområdene

Det er én region som skiller seg ut når det gjelder Norges langsiktige interesser; Nordområdene. Vårt viktigste strategiske satsingsområde. Kanskje mer enn noen annen region er Nordområdene preget av optimisme og fremtidstro. Nærvær i nord handler om mye mer enn bare Forsvarets tilstedeværelse. I årene fremover vil regionen bli preget av en rivende utvikling, på mange områder.

Det handler om bærekraftig forvaltning av ressurser. Det handler om god miljøpolitikk. Og ikke minst handler det om å utvikle levekår og livskvalitet for alle som bor i nord, og om å følge opp vårt ansvar for å ivareta urfolkenes rettigheter.

Men det handler også i stor grad om energi. Etterspørselen etter olje- og gass øker. Store aktører som USA og EU ønsker å fordele sine energi­anskaffelser på flere produsentland. I det internasjonale energimarkedet oppfattes Norge som en stabil leverandør. Sammenlignet med en rekke av verdens andre olje- og gassregioner er nordområdene preget av samarbeid og politisk stabilitet.

Dette er med på å øke den internasjonale oppmerksomheten omkring nordområdene - som en viktig region for produksjon og transport av olje og gass.

Forholdet til Russland

I den siste tiden har det vært en del fokus på Russland i mediene. Utviklingen i Russland er en viktig del av et nytt og broket sikkerhetspolitisk bilde. Det er likevel ingen tegn som tyder på at den russiske forsvarssatsingen har en offensiv karakter, eller at den er innrettet mot Norge spesielt. Russlands økte selvsikkerhet på den internasjonale arena hører til en ny trend som vi ikke kan ignorere, men er nødt til å forholde oss til. Nettopp derfor er det viktig at vi ser helhetlig på nordområdestrategien og har et styrket Russland med som en av variablene. Et godt forhold til Russland er en forutsetning for fortsatt stabilitet og sikkerhet i nord. Regjeringen arbeider derfor aktivt for å intensivere dialogen med Russland, på en rekke områder.

Dagens Russland er en energistormakt, - som har betalt ned store deler av sin utenlandsgjeld, - hvor staten igjen spiller en dominerende rolle i samfunns- og næringsliv – og hvor forsvaret styrkes, i takt med den sterke økonomiske veksten.

Norges forhold til Russland er godt. Samtidig skal vi ikke forholde oss ukritisk til alle utviklingstrekkene i dagens Russland. Gjennom konstruktiv dialog og samarbeid må vi bidra til å videreutvikle gode naboskapsforhold, og medvirke til en fortsatt demokratisk utvikling.

Militær tilstedeværelse i nord

Vi skal selvfølgelig ikke forveksle dagens strategiske bilde i nord med situasjonen under den kalde krigen. Invasjonstrusselen er borte. I dag er det behovet for å ivareta norske samfunnsinteresser i et langsiktig perspektiv som tilsier et sterkt militært nærvær i nord.

Dette er et viktig politisk signal - både innenfor og utenfor Norges grenser. Det er et signal om at Norge mener alvor med sin satsing i nordområdene, og at vi tar konsekvensen av regionens strategiske beliggenhet og ressurser.

Derfor har Forsvaret fortsatt en viktig, og på mange måter økende rolle å spille i nord. Vi må ha evne til å følge utviklingen og hevde våre interesser, - og vi må ta høyde for at utviklingen kan ta en annen retning enn vi ønsker og forventer.

Regjeringen vil ha et økt maritimt nærvær i nord, primært gjennom en kraftig styrking av kystvakten og tilførsel av nye helikoptre. Når marinens nye fartøyer blir operative vil også de bidra til sterkere sjømilitær tilstedeværelse.

Det er også en selvfølge for regjeringen at Luftforsvarets fremtidige basestruktur reflekterer ønsket om permanent beredskap i nord. Med evne til suverenitetshevdelse, til maritim overvåkning, til redningstjeneste og til nødvendig støtte til Hærens, Sjøforsvarets og felles operasjoner.

Regjeringen vil også øke Hærens operative evne de kommende årene. Blant annet gjennom en styrking av årsverksrammen med mer enn 1000 stillinger innen utgangen av inneværende langtidsperiode. En betydelig del av disse årsverkene skal tilføres avdelingene i Troms.

Hærens virksomhet er også nært knyttet til skyte- og øvingsfeltene. Men ofte har reindriften interesser i de samme områdene, - og vi må ta hensyn til begge parters interesser, noe som ikke alltid er lett. Det er derfor veldig bra at det er oppnådd enighet mellom Forsvaret og reindriften; om sammenbinding av Mauken og Blåtind skytefelter i Troms, og om videre bruk av Halkavarre skytefelt i Finnmark.

For Hæren er skyte- og øvingsfeltene de operative avdelingenes viktigste klasserom. Derfor gir feltenes beliggenhet også en klar indikasjon på hvor Hærens avdelinger må være lokalisert i fremtiden.

Alliert trening i nord

Det er først og fremst i nord vi har unike muligheter for fellesoperative øvelser. Hvor både hær, heimevern, sjøforsvar, luftforsvar og felles kapasiteter kan øve sammen.

De gode øvingsmulighetene er viktige også for våre allierte og partnere. Dette så vi nå sist under øvelsen Cold Response som ble avsluttet i forrige uke. Øvelsen var en tydelig bekreftelse på flernasjonalt militær samvirke under krevende forhold. I alt deltok 18 land.

Det å operere under nordnorske vinterforhold gir øvingsutbytte både for oss og våre allierte. Her får vi viktig erfaring og kunnskap som er nødvendig i våre utenlandsoperasjoner. Dette er noe våre allierte legger stor vekt på. Vi styrker også vår evne til å operere sammen med viktige samarbeidspartnere. Regjeringen vil derfor fortsette å legge forholdene til rette for utenlandsk trening og øving i Norge, spesielt i Nord-Norge.

Avrunding nordområdene

I sum er det altså regjeringens mål å styrke det militære nærværet i vår nordlige landsdel. Dette har vi også fulgt opp i budsjettene for 2006 og 2007. Når vi styrker det militære nærværet er det ikke fordi det foreligger noen økt trussel mot Norge. Det er heller ikke for å bidra til økt militarisering av regionen. Men fordi vi som stat ønsker å sende et viktig politisk signal om at vi vil ivareta våre langsiktige interesser, og våre internasjonale forpliktelser. Det vil være Forsvarets bidrag til den helhetlige utvikling regjeringen legger opp til i nordområdene de kommende tiår.

Internasjonale operasjoner

Men som jeg var inne på, Norges interesser og ansvar omfatter selvfølgelig mye mer enn vårt eget territorium. Våre interesser, både når det gjelder økonomi, miljø og sikkerhet, må ses i en global sammenheng. Det gjelder også vårt ansvar for å bidra til å skape en bedre verden for alle.

Norge er tjent med at internasjonale sikkerhetsutfordringer løses innenfor en bred konsensus, basert på prinsippene i FN-pakten, og gjennom forankring i folkeretten. Det er nettopp derfor regjeringen arbeider for et kraftig styrket FN. Vi vil ha et verdenssamfunn med spilleregler som følges, og hvor internasjonal rett og grunnleggende menneskerettigheter respekteres.

Det å delta i internasjonale fredsoperasjoner er en del av arbeidet med å skape et slikt verdenssamfunn. Og nettopp innen fredsbygging vet vi at Norge kan spille en viktig rolle. Her oppnår vi en effekt som er mye større enn vårt lands størrelse tilsier. Det er også derfor regjeringen har ønsket å øke Norges deltakelse i FN-ledede operasjoner. Og det har vi fulgt opp. I slutten av april fullfører vi vårt oppdrag i den maritime styrken i UNIFIL II i Libanon. Vi har fått gode tilbakemeldinger på den jobben personellet – på rundt 130 – har gjort for Libanon, for Midtøsten og for FN.

Forsvarets kapasiteter skal utvikles slik at de muliggjør langsiktig, forpliktende innsats av en betydelig størrelse i internasjonale operasjoner. Vi skal selvfølgelig også ha enheter med høy reaksjonsevne, - men vi har ingen ambisjoner om å bli et ekspedisjonskorpsforsvar. Det viktigste er evnen til å kunne bidra substansielt over tid til internasjonal fred og sikkerhet.

Afrika

Regjeringen vil trappe opp den norske sivile og militære deltakelsen i FNs fredsbevarende arbeid - med særlig vekt på Afrika. Sammen med Sverige har vi forberedt en innsats til en eventuell FN-styrke i Darfur i Sudan.Så langt har regjeringen i Sudan dessverre blokkert for en økt FN-innsats.

I Darfur ser vi i dag vår tids største humanitære katastrofe. Det er derfor viktig at det internasjonale samfunn opprettholder presset på myndighetene i Khartoum. Norge på sin side står klar til innsats dersom en løsning skulle oppnås.

Afghanistan

I dag er det ISAF-styrken i Afghanistan som er vårt største internasjonale militære engasjement. Dette er også NATOs viktigste operasjon i øyeblikket. Gjennom denne satsingen har alliansen påtatt seg en stor og viktig forpliktelse. Det finnes imidlertid ikke en ensidig militær løsning på de problemene Afghanistan står oppe.

I årene frem til 2001 var Afghanistan et trenings- og baseområde for internasjonal terrorisme. Det er nå vår ambisjon å bidra til at Afghanistan skal utvikle seg til et stabilt og velfungerende samfunn. Til beste for landets egne innbyggere, for regionen, men også for det internasjonale samfunn for øvrig.

I løpet av det siste året har vi smertelig fått erfare at veien fremover for Afghanistan er krevende. Kjerneoppgaven for det internasjonale samfunn er å legge forholdene til rette, - slik at afghanske myndigheter etter hvert selv kan kontrollere afghansk territorium, - og utøve de myndighets­funksjoner som kjennetegner en fungerende stat.

Skal vi komme dit må Afghanistans befolkning oppleve at en styrket sentralmakt fører til en positiv utvikling. For hele samfunnet – også i de mest avsidesliggende områdene. Og den positive samfunns­utviklingen må komme alle folkegrupper til gode. Også de som tapte krigen i 2001.

En slik utvikling kan imidlertid ikke skje uten at militær stabilitet - og lov og orden - er sikret. På sikt må disse funksjonene ivaretas av det afghanske forsvaret, og av afghansk politi. NATOs sikkerhetsparaply vil likevel være nødvendig i lang tid fremover - ikke minst for å bidra til å skape gode rammevilkår for de som skal sørge for sivil utvikling i landet.

Fra norsk side har vi erkjent at disse utfordringene krever en helhetlig strategi for Afghanistan. Sivil og militær innsats må gå hånd i hånd, noe Norge selv praktiserer, og sterkt har tatt til orde for i NATO, og i en rekke andre internasjonale organer.

I løpet av de siste årene har Norge forflyttet sin innsats fra Kabul-området til Nord-Afghanistan. Nå skal vi igjen tilbake til Kabul med spesialstyrkene våre. Dette er et meget viktig oppdrag. Vi står overfor et Afghanistan med stor indre uro. Militante grupper vil trolig søke mot Kabul i den hensikt å kunne ramme landet sentralt. Det er viktig at NATO er forberedt på å møte denne trusselen. Norge vil bidra til at NATO og ISAF settes bedre i stand til å motvirke og forebygge mulighetene for en bebudet militær offensiv.

Norge vil fortsette å lede en av ISAF-styrkens regionale stabiliseringsenheter i Meymaneh, lengst nordvest i Afghanistan. Vi stiller også en hurtig reaksjonsstyrke for ISAF’s nordkommando i Masar-e-Sharif i det sentrale Nord-Afghanistan. Og fra april i år vil Norge lede driften av den internasjonale flyplassen i Kabul.

I sum bidrar vi med en styrke på om lag 700 mannskaper i Afghanistan. I forhold til vårt folketall er vi helt i teten når det gjelder styrkebidragets størrelse. Det skal vi være stolte av.

Vi må være ærlige og innrømme at det ikke finnes enkle løsninger på utfordringene i Afghanistan. To ting er likevel sikkert; sivil utvikling er nødvendig for at NATO skal lykkes; og dernest, NATOs operasjoner er en forutsetning for at den sivile innsats skal komme frem. Det er vanskelig å se at alternativet til NATOs nærvær vil være noe annet enn en ny borgerkrig. Altså en ny runde med det som har utarmet landet gjennom de siste tiårene. Et slikt alternativ er det uaktuelt for Norge å medvirke til.

Kampfly, transportfly, industri- og næringslivspolitikk

Et tema som opptar mange i dag er anskaffelse av nye kampfly. Dette er også en sak som denne politiske ledelsen i Forsvarsdepartementet har jobbet svært mye med siden vi tok over. Regjeringen har bestemt at kampfly skal være et viktig styrkeelement i fremtidens forsvar.

Moderne og teknologisk avanserte plattformer er nødvendige for å bidra til at Forsvaret kan løse sine oppgaver, blant annet for å kunne overvåke de store havområdene i nord på en effektiv måte, - og ikke minst for raskt å kunne reagere på og håndtere oppdukkende situasjoner. Dette er også grunnen til at Norge opprettholder fokus på såkalte ”high-end” sjø og luft kapasiteter som moderne fregatter og kampfly. Og det er jo nettopp derfor vi satser på en modernisering av alle forsvarsgrener, og ikke minst, et moderne kampflyvåpen. 

Når vi er så tydelige på at vi trenger en kampflykapasitet, så er det også fordi vi erkjenner at moderne militære operasjoner nesten uten unntak hviler på evnen til å sikre en rimelig kontroll av luftrommet, enten operasjonene dreier seg om å hevde norsk suverenitet, eller å sikre freden i et konfliktområde på den andre siden av jordkloden. Den som kontrollerer luftrommet setter på mange måter premissene for striden på bakken eller på sjøen.

Vi holder muligheten åpen både for nye kampfly og en videreføring av våre nåværende F-16 gjennom en levetidsforlengelse. Det er viktig at vi har et solid og objektivt beslutningsgrunnlag.  Ikke minst er det viktig at militære hensyn og operative krav også må tillegges stor vekt.

Det industripolitiske er også en meget viktig faktor. Vi ønsker lengre perspektiver på norsk industri- og næringsutvikling. Et kampflykjøp skal bidra til å styrke konkurranseevnen til norsk industri. Dette er ikke selvsagt, eller noe som kommer av seg selv. Dette er først og fremst mulig dersom man fører en aktiv politikk. Derfor har vi tatt grep om kampflyprosessen – fra dag én!

Vi vil arbeide for å sikre norske arbeidsplasser og heve norsk kompetanse. Det er viktig for at vi skal kunne styrke mulighetene for norsk forsvars- og sikkerhetsindustri i det internasjonale markedet. Nettopp derfor har vi lagt vekt på at et kampflykjøp skal gi noe tilbake til norsk industri.

Industriavtalene vil derfor være et viktig verktøy i regjeringens arbeid frem mot kampflyvalget. Gode, forpliktende avtaler vil gi positive effekter over flere tiår, både direkte i forhold til produksjon for den aktuelle klampflyleverandøren og indirekte gjennom den adgang til markedet en slik avtale gir.

Et annet spørsmål som har stor fokus i disse dager er våre transportfly. Vi er i dag involvert i flere operasjoner hvor taktisk transportflystøtte er viktig, både som bindeledd hjem til Norge og som et mulig bidrag til NATO og FNs operasjoner. En fremtidig FN-operasjon i Afrika vil gjøre oss svært avhengig av en god, stabil og regelmessig kapasitet. Videre er medisinsk evakuering en viktig funksjon som må ivaretas. I forbindelse med dette og eventuelle humanitære operasjoner er Norge nå uten militær løftekapasitet.

Vi står i dag ovenfor flere valg: Vi kan velge å foreta betydelig oppdatering av dagens Hercules-fly; vi kan gå til anskaffelse av nye. Vi vet at våre Hercules fly har en lang fartstid bak seg. De befinner seg godt over middagshøyden. Vi må derfor være forberedt på at kostnadene vil øke betydelig i tiden fremover. Vi kan trolig ikke forvente at de kan løse alle typer oppdrag. For å sikre at Norge disponerer egen transportflykapasitet, har regjeringen derfor besluttet å utrede muligheten for å foreta en hurtiganskaffelse av inntil fire C-130J Hercules transportfly. Dette er et spørsmål regjeringen tar på alvor og som vi vil finne den beste løsningen på.

Verneplikten

Vi må likevel ikke glemme at det viktigste ”materiellet” vi har i Forsvaret er personellet.  Den største gruppen av de som gjennom årene har gjort en verdifull innsats for Forsvaret er de vernepliktige. Jeg er for øvrig glad for at vi i går oppnådde et pensjonsforlik. Forliket sikrer oss et sosialt rettferdig pensjonssystem. Forliket vil også tilgodese de vernepliktige.

Gjennom verneplikten får Forsvaret stabil tilførsel av godt egnet personell. Verneplikten sikrer også en bred rekruttering til Forsvaret, på tvers av sosiale og kulturelle skillelinjer. På en måte som er alternative rekrutteringsmodeller overlegen.

Mangfoldet er viktig både i forhold til forankring og legitimitet, og ikke minst i forhold til kompetanse og forutsetninger for å kunne løse oppgavene. Det er behov for sterke bånd mellom Forsvaret og det norske samfunnet. Derfor vil regjeringen opprettholde den allmenne verneplikten. Riktignok tilpasset en ny tid, og Forsvarets behov.

Noen mener verneplikten har utspilt sin rolle. Fordi de generelt er imot militærvesenet, - fordi de ser verneplikten som en overlevning fra den franske revolusjonens tid, - eller fordi de tror på et rendyrket apparat av yrkessoldater.

Slik vi ser det er det lite sannsynlig at vi vil få det Forsvaret vi ønsker med i hovedsak bare yrkessoldater. Rekruttering ville bli en stor utfordring, spesielt i et hett arbeidsmarked. I land som ikke har verneplikten som rekrutteringsbrønn ser vi at tilgangen på kvalifisert personell kan bli begrenset. Et helprofesjonalisert forsvar fremstår derfor ikke som et alternativ for Norge i dag.

Et stort mobiliseringsforsvar basert på verneplikt, slik vi kjenner det fra tidligere, er heller ikke noe reelt alternativ. Forsvaret skal ikke behøve å ta inn flere til førstegangstjeneste enn det faktisk er behov for. Det ville være å sløse både med Forsvarets og samfunnets ressurser.

Verneplikten må praktiseres slik at den tilfredsstiller både Forsvarets, samfunnets og de vernepliktiges behov.

Er så verneplikten relevant for den enkelte ungdom? Spør man de vernepliktige er svaret på dette, fra de aller fleste, et klart ja. Førstegangstjenesten ses på som en mulighet. De siste årene er det gjort mye for å heve tjenestens status. Til dels gjennom økonomiske virkemidler, men kanskje enda viktigere gjennom en kvalitets­heving av tjenesten. Den gjør at det store flertall av de som er inne til førstegangstjeneste opplever den som meningsfylt, utviklende og kompetansehevende.

I dagens samfunn er realkompetanse minst like viktig som formalkompetanse. Da er det positivt å ha vært gjennom et år med de utfordringene førstegangstjenesten gir. Hvor det å arbeide i team, det å ta lære å ta ansvar for seg selv og andre, og det å forvalte dyrt materiell har vært sentralt. Det er svært gledelig at dette nå også får full anerkjennelse blant norske arbeidsgivere.

Slik verneplikten praktiseres i dag, så bidrar den til å gi oss nødvendig militær effekt, den høster anerkjennelse i det sivile samfunn, og den er viktig for å bygge sterke bånd mellom Forsvaret og det norske samfunnet.

Man skal likevel ikke utelukke justeringer av tjenestens innhold og lengde. Et område denne regjeringen har vært opptatt av er å gjøre Forsvaret mer attraktiv for kvinner.  I dag er det i utgangspunktet kun menn som er verne pliktige. Det er bare de som har vært kalt inn til sesjon. Og det store flertallet av de som er inne til førstegangstjeneste er menn. Kvinneandelen blant befal og vervede er i underkant av syv prosent. Det er for lavt!

Fra og med i år gjennomføres frivillig sesjon for kvinner. Det er et viktig steg i retning av å få flere kvinner i Forsvaret, og omkring 6000 kvinner fra 1989-kullet har takket ja til sesjon. Dette er nok det aller viktigste enkelttiltaket for å øke kvinneandelen i Forsvaret. I tillegg har Forsvarsministeren satt ned et utvalg som ledes av oberst Britt Brestrup, som skal komme med forslag til tiltak for å rekruttere flere kvinner, beholde flere kvinner og få flere kvinner inn i ledende posisjoner i Forsvaret. Utvalget vil om kort tid presentere sine forslag.

Forsvaret må gjenspeile det samfunnet det er en del av, og må i mye større grad rekruttere fra begge kjønn. Det er viktig både for at Forsvaret skal få de best kvalifiserte og motiverte medarbeiderne, og fordi en større kvinneandel vil bidra til gjøre Forsvaret enda bedre. Men det er også viktig for å opprettholde et sterkt bånd mellom folk og forsvar.

Denne uken fikk vi høre at mange kvinner i Forsvaret opplever trakassering og mobbing. Det er fullstendig uakseptabelt! Skal vi få flere kvinner inn i Forsvaret må vi kunne tilby de et godt arbeidsmiljø. Dette vil vi ha fokus på framover.

Forsvarsministeren har stilt spørsmålet om det er på høy tid å innføre verneplikt for kvinner? Riktignok er det fortsatt slik at Forsvaret bare har bruk for en del av ungdomskullene til førstegangstjenesten. Men er det noen god grunn til at ikke de best kvalifiserte unge kvinner også skal få delta? På lik linje med de unge menn?

Vi ønsker en bred debatt om disse temaene i tiden fremover. Skal vi ha verneplikt for kvinner? Eller skal vi innføre sesjonsplikt for kvinner? Den debatten har vi ikke tatt. Vi er midt inne i prosessene som i løpet av neste år vil føre frem til neste langtidsdokument for Forsvaret. Den tiden må brukes til en grundig vurdering av disse viktige spørsmålene.

Avslutning

Tidligere forsvarsminister Jens Christian Hauge sa i et foredrag rett etter den annen verdenskrig: ”Det beste og det sunneste grunnlag for forsvarsviljen og forsvarspolitikken i landet er at folket har – og vet med seg selv at det har – noe å forsvare.”

Og det har vi i Norge i dag. Derfor har vi et Forsvar. Fordi vi har verdier vi ønsker å verne om.

La meg avslutte med å ønske dere et godt årsmøte og en hyggelig feiring! Jeg ønsker dere lykke til i det viktige arbeidet dere gjør for pensjonister, for Forsvaret og for samfunnet!