Landforsvaret i utvikling

Foto: Marius Knutsen, FMS

Åpningsforedrag av forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen ved årets Landmaktforum 18. september

Innledning
La meg få begynne med å takke for invitasjonen til dette Landmaktforum. Det er mitt syn at denne type fora – både de med et fellesoperativt og et grenvist perspektiv – er svært viktige for videreutviklingen av måten vi i fremtiden skal løse oppgavene på. Siden landoperasjoner involverer både Hærens og Heimevernets organisasjon, er det svært gledelig å se at dere går sammen om et slikt arrangement – og søker felles løsninger på felles utfordringer.

I løpet av mine to år som forsvarsminister har jeg hatt anledning til å besøke Hærens og Heimevernets avdelinger ved en rekke anledninger. Bare i løpet av de siste månedene har jeg blant annet besøkt Hærens avdelinger i Troms og i Afghanistan og Heimevernets styrker som ble kalt inn i forbindelse med flommen på Østlandet. Fra Meymaneh i Afghanistan til Setermoen leir og til Numedalslågens bredder har Hærens og Heimevernets personell etterlatt et særdeles positivt inntrykk, preget av høy motivasjon, positivitet og solid lederskap.

For meg er dette viktige observasjoner. I en tid hvor det ofte tegnes negative bilder av våre kapasiteter, er det godt å kunne konstatere at virkeligheten i Forsvaret på mange områder er en annen. Av og til synes jeg kanskje at vi, i vår streben etter noe som er enda bedre, pisker oss selv vel hardt i hverdagen. Sannheten er at dagens forsvar er godt. Og det aller beste ved det er den kvaliteten vi har på vårt personell på alle nivåer, og som de jeg har møtt fra Hær og HV i løpet av sommeren er tydelige bevis på.

Det betyr ikke at vi ikke har betydelige utfordringer, og det betyr heller ikke at vi ikke kontinuerlig skal streve etter å bli enda bedre. Det er ingen tvil om at Forsvaret både i år og neste år – som i mange tidligere år - har driftsmessige utfordringer. Det er derfor helt nødvendig å vurdere strukturelle endringer når vi nå arbeider med neste langtidsproposisjon for Forsvaret, som skal legges frem for Stortinget om et halvt års tid. Men jeg tror det er klokt at vi beholder som utgangspunkt at vi i dag har en organisasjon som i all hovedsak løser de oppgaver samfunnet forventer at Forsvaret skal løse, og at det derfor dreier seg om å forbedre Forsvaret på en rekke punkter, ikke å foreta en total omlegging.

Grunnlaget for landmakt
Jeg har merket meg at temaet for dette Landmaktforum er ”War amongst the people” – et tema hentet fra General Rupert Smiths bok ”The Utility of Force”. Rupert Smith har utvilsomt rett når han beskriver den grunnleggende endring som har skjedd i selve krigens natur i løpet av de seneste tiårene ved at den i stadig større grad finner sted inne i det sivile samfunn – blant alminnelige mennesker. Dette representerer stadig nye utfordringer for de militære styrkene – simpelthen fordi klassisk militærmakt ikke lenger evner å løse de grunnleggende problemene, på samme måte som tidligere. Mens man tidligere kunne innkassere militære seire bare ved å bekjempe motstanderen, må man i dagens og fremtidens operasjoner i stadig større grad seire også i ”kampen” for fremgang og utvikling i befolkningen generelt. I tillegg blir det også mer og mer viktig å sikre støtte for operasjonene i vår egen befolkning. Uten slik støtte blir det over tid meget vanskelig å takle belastningene ved krevende operasjoner.

Men selv om aspektene knyttet til ”War amongst the People” blir stadig tydeligere i våre operasjoner, vil jeg også peke på at det å operere der mennesker lever og bor alltid har vært et element i landoperasjoner. Man kommer liksom ikke bort fra det faktum at det er på landjorden menneskene bor, og at sjø- og luftoperasjoner av den grunn nødvendigvis først og fremst understøtter det man ønsker å oppnå for menneskene som bor på land.

Soria Moria-erklæringen, som danner den politiske basis for vår regjering, fremhever to viktige basiselementer for forsvarspolitikken – vårt hjemlige forsvar som ikke minst er knyttet til satsingen på Nordområdene – og Norges internasjonale engasjement. Landmakten, altså summen av Hærens og Heimevernets kapasiteter, har en viktig rolle i begge sammenhenger.

Vårt hjemlige forsvar
La meg først si noen ord om vårt hjemlige forsvar. Det er denne regjeringens syn at Forsvarets fremste oppgave er å ivareta Norges sikkerhet og våre nasjonale interesser i videste forstand. Når jeg velger å presisere dette er det fordi enkelte kanskje kan ha fått det inntrykk at Forsvaret i en periode i vel stor grad ble innrettet utelukkende for internasjonale oppgaver. Derfor ønsker jeg å slå fast så tydelig jeg kan at ingen oppgave er viktigere for Forsvaret enn å ivareta Norges sikkerhet og interesser i et langsiktig perspektiv.

Det betyr ikke at jeg ønsker å mane frem et bilde av at vi i dag står overfor alvorlige trusler mot Norges sikkerhet. Det motsatte er snarere tilfelle: Den kalde krigens ensidige trusselbilde hører historien til. Dagens bilde preges av ulike risiki som for eksempel potensielle ressurskonflikter og internasjonal terrorisme. Vårt militære forsvar kan likevel ikke innrettes mot dagens risikobilde alene. Vi må se vår sikkerhet i et meget langsiktig perspektiv, der også dagens geopolitiske virkelighet kan bli betydelig endret. Vi må derfor – når vi skal innrette vårt forsvar i det kortere perspektiv – også evne å ta høyde for at den langsiktige utfordring kan bli en annen enn den vi helst ønsker oss. Som dere sikkert har hørt meg si tidligere, betyr dette at vi – snarere enn å basere forsvaret på stadige endringer i trusselbildet – bør spørre oss hvilke langsiktige interesser Forsvaret skal ivareta. Populært sagt kan det uttrykkes slik: Vi må se på hva vi skal forsvare snarere enn hva vi skal forsvare oss mot.

Hva betyr så dette i praksis? For det første betyr det at vi må erkjenne at Forsvarets rolle først og fremst skal være å forhindre krig og konflikt på og om norsk territorium. Da blir det viktig ikke bare å ha en evne til å forsvare Norges interesser, men at vi synliggjør denne evnen slik at både vår egen befolkning og våre omgivelser oppfatter den.

Nordområdene
Vi opplever i dag en stadig økende internasjonal interesse for Nordområdene, også i et geopolitisk perspektiv. Nordområdene er også vår regjerings viktigste satsingsområde. Det har sammenheng med disse områdenes betydning i forhold til miljø og klima, ressursforvaltning og energisikkerhet. På alle disse områdene er det regjeringens linje å søke bredt internasjonalt samarbeid. Det reduserer imidlertid ikke betydningen av på selvstendig grunnlag å gjøre det som er nødvendig for å sikre våre egne, nasjonale interesser – også gjennom våre sikkerhets- og forsvarspolitiske disposisjoner. Forsvarets viktigste bidrag i denne sammenheng vil være et forutsigbart, troverdig militært nærvær i den nordlige landsdel – som klart signaliserer overfor våre omgivelser at Norge er sitt ansvar bevisst. Gjennom dette etablerer vi en tydelig terskel overfor fremtidige interessekonflikter – og etablerer et normalbilde av militær tilstedeværelse som gjør at vi ikke er avhengige av å eskalere militært dersom en mer spent situasjon skulle oppstå en gang i fremtiden. Den landmilitære konsekvensen av dette er en tydelig prioritering av det å ha tilgjengelige styrker i Nord-Norge – både fra Hæren og Heimevernet. Det understreker også betydningen av å trekke til seg alliert trenings- og øvingsvirksomhet, herunder de store fellesøvelsene, til den nordlige landsdel.

Dersom nærvær i seg selv skal ha en verdi, forutsetter dette også at nærværet har den nødvendige kvalitet. Tusenvis av soldater med våpen og ryggsekk utgjør neppe alene noen verdi. Derfor må de landmilitære styrkene, i tillegg til å være tilstede i et visst volum, også være moderne utrustet og godt trent. For et knapt år siden fikk jeg mulighet til å besøke øvelse ”Mobil Innsats” på Andøya, der både Hærens og Heimevernets innsatsstyrker, sammen med de andre forsvarsgrenene, demonstrerte sin operative evne. Det var meget positivt å se de fremskritt som er gjort de senere årene både gjennom Heimevernets kvalitetsreform og omlegging av Hærens styrkeproduksjon i form av to kontingenter som til sammen gir en helårlig beredskap – mens mannskapene er under utdanning. I sum gir dette etter min vurdering et meget troverdig landmilitært nærvær både i den nordlige landsdel og i forhold til landet for øvrig.

Styrking av landforsvaret
Inneværende langtidsplanperiode har lagt opp til en betydelig styrking av landforsvaret, gjennom oppbyggingen av Hæren og kvalitetsreformen i Heimevernet. Jeg har lyst til å minne om at da vår regjeringen inntok regjeringskontorene senhøstes 2005 var Hæren på et lavmål både hva gjelder ansatte og vernepliktige inne til tjeneste. 1. januar 2006 hadde Hæren ca. 2100 ansatte. I løpet av høsten ventes tallet å stige til om lag 3000. Det er en økning opp mot 40% på to år. Jeg vil tro at en slik økning i antall ansatte er nokså unik innenfor både offentlig og privat virksomhet. Samtidig innser også jeg at det knytter seg betydelige kompetansemessige utfordringer til en slik rask oppbygging av organisasjonen. Derfor er det nå viktig at alle Hærens nyansatte får mulighet til å vinne kunnskap og erfaring.

Jeg vil gjøre det tindrende klart at regjeringens ambisjon for oppbygging av Hæren står fast, selv om det kan hende at vi må noe inn i neste langtidsplanperiode for å nå den. Det er ingen tvil om at Hæren i 2005 var blitt for liten. Det er fortsatt vår målsetting å sette Hæren i stand til å realisere sin brigadeambisjon på en troverdig måte.

Internasjonale operasjoner
Samtidig erkjenner vi at Hærens kontinuerlige bidrag i internasjonale operasjoner over tid representerer en betydelig personellutfordring. Vi er derfor helt inneforstått med at det må skapes et fornuftig balansepunkt mellom tjeneste ute og hjemme. Jeg er klar over at flere av Hærens ansatte gjennom de siste årene har hatt en høyere belastning enn ønskelig. Jeg er selvfølgelig stor takk skyldig til de som på denne måten har stilt opp for å muliggjøre våre internasjonale forpliktelser, men samtidig innser jeg at vi meget raskt må inn med de tiltakene som igjen bringer systemet i balanse for disse kategoriene personell.

Jeg synes fortsatt det ligger en stor utfordring for oss alle i det å jevne ut belastningene ved internasjonal tjeneste. Samtidig er det ingen hemmelighet at landmilitær kompetanse er særlig etterspurt i de operasjonene Norge nå deltar i. Løsningen på dette dilemmaet ligger nok i å tilpasse våre styrkebidrag over tid slik at flest mulig kapasiteter kan benyttes. Dette gjelder også personell som tjenestegjør i stabsstillinger og støttevirksomheter. Jeg vil så sterkt jeg kan understreke at den tiden da vi skilte mellom vårt nasjonale forsvar og internasjonal tjeneste for lengst er over. I dag er det slik at begge typer tjeneste er en del av normalmønsteret for Forsvarets ansatte. Dette dreier seg både om en rettferdig fordeling av byrdene og om det å skaffe seg nødvendig og høyst relevant tjenesteerfaring. Jeg er på denne bakgrunn også svært tilfreds med de grep som nå er gjort for å muliggjøre større bidrag fra Heimevernet i fremtidige internasjonale oppdrag.

Selv om vårt nasjonale forsvar alltid vil ha høyeste prioritet, er vi i Soria Moria-erklæringen tydelig på at det å bidra til internasjonal fred og stabilitet er en høyt prioritert oppgave for Forsvaret. Vi ga klart uttrykk for at vi både ønsket en styrket innsats i Afghanistan og et sterkere fokus på FN-operasjoner, særlig i Afrika.

Det internasjonale samfunn forventer at Norge, som et rikt land, stiller opp med substansielle styrkebidrag over tid. Selv om det kunne vært mange fordeler med å stille nisjekapasiteter over kortere perioder, ville dette ikke alene bidra til å løse FN’s og NATO’s utfordringer med å stille nødvendige styrker for å sikre fred og stabilitet i områder som Afghanistan og Sudan. Det har også sammenheng med at den type operasjoner vi nå deltar i, der sivile og militære virkemidler går hånd i hånd, fordrer kontinuitet i operasjonene overfor lokalbefolkningen og våre sivile samarbeidspartnere. Derfor er ikke ”hurtig inn – hurtig ut” svaret på dagens utfordringer. Vår ambisjon om å kunne stille et bataljonsstørrelses bidrag ute over tid står derfor fast, men jeg vil understreke at bataljonsstørrelse i denne sammenheng må forstås som et volum for de samlede kapasiteter vi stiller – ikke nødvendigvis som en manøverbataljon.

Afghanistan
Styrkingen av vårt bidrag i Afghanistan har vi allerede fått til. Gjennom de siste to årene har vårt styrkebidrag til ISAF økt jevnt, og vi planlegger nå for fullt også for deltagelse i den kombinerte FN og AU-styrken UNAMID i Darfur. La meg imidlertid først si noen ord om innsatsen vår i Afghanistan.

Så langt har vi valgt å konsentrere vår militære hovedinnsats i Afghanistan i Kabul-området og Nord-Afghanistan. At et lite land som Norge må konsentrere sin innsats er ganske innlysende. Hensynet til kommando og kontroll og logistikk gjør at vi ikke sprer oss for mye. Derfor var vi også i en inngående dialog med våre NATO-allierte da vi for halvannet år siden flyttet hovedstyrken fra Kabul til Masar-e-Sharif i Nord-Afghanistan. Fokuset mot Nord-Afghanistan var altså et resultat først og fremst av NATO’s ønske. Norge har gjennom de siste årene bygd opp en betydelig lokal kompetanse i Nord-Afghanistan – både i Farjab-provinsen der vårt PRT i Meymaneh opererer og generelt i operasjonsområdet til ISAFs nordkommando. Vi har også gjort meget omfattende infrastrukturinvesteringer både i Masar-e-Sharif ig i Meymaneh. Senest i juni i år var jeg i Afghanistan og åpnet den nye PRT-leiren, som vil gi våre styrker bedre fasiliteter å operere ut i fra, og bedre sikkerhet. Våre spesialstyrker ble sendt til Kabul-området – igjen fordi NATO manglet en slik kapasitet i dette området. Jeg nevner dette fordi jeg har registrert at noen forsøker å fremstille det slik at Norge ikke har stilt opp for alliansen. Det er for det først ikke riktig – vi har stilt opp der vi har blitt bedt om å dra med de styrker vi har hatt mulighet til å stille. Og i tillegg er det altså fortsatt slik at vår hurtigreaksjonsstyrke i Masar kan settes inn hvor som helst i Afghanistan dersom en ekstremsituasjon skulle oppstå.

Jeg tror det er viktig at vi erkjenner at Afghanistan-engasjementet har en lang tidshorisont. Derfor er det, som jeg allerede har nevnt, viktig å spre belastningen ved å stå der på en størst mulig del av forsvarsstrukturen. Samtidig har ISAF smertelig erfart at Afghanistan-utfordringen fordrer kontinuitet over styrkebidragene.

Det har først og fremst sammenheng med at målene bare kan nås dersom vi oppnår fremgang innenfor alle tre pillarer for det internasjonale samfunns innsats; nemlig sikkerhet, godt styresett og utvikling. Derfor har jeg ingen tro på at norske styrker vil bidra optimalt dersom vi som bien hopper fra blomst til blomst. Fremgang i Afghanistan fordrer inngående innsikt i lokale utfordringer og lokal kultur. Bare på den måten kan militære styrker bidra til langsiktige resultater. Derfor er det viktig at vi, når vi påtar oss et oppdrag, evner å stå så lenge at vi faktisk kan oppnå noe. Hvor lenge vi skal løse det enkelte oppdrag får bli en avveining i forhold til å utnytte hele strukturen vår. Samtidig er det selvfølgelig også slik at en del tilleggskapasiteter, og særlig de som ikke fordrer en slik inngående lokalkunnskap – eller der miljøene er veldig små, nødvendigvis må rotere hyppigere.

Afghanistan-operasjonen er på mange måter en internasjonal dugnad der vi er avhengige av at svært mange nasjoner stiller opp med forutsigbare bidrag over tid og evner å stå løpet ut. For Norges del skal det ikke herske noen tvil om at vi har den innretningen på våre bidrag.

Samtidig er det viktig at vi holder det overordnede målet for operasjonen i fokus. ISAF er en ”security assistance” styrke som har som hovedmål å sette afghanerne selv i stand til å gjøre jobben. Det betyr i praksis at det viktigste ikke er hvor godt våre styrker selv klarer å gjøre jobben med å skape sikkerhet – målestokken ligger i hvor raskt afghanske styrker blir i stand til å løse oppgavene på en troverdig måte.

På denne bakgrunn ser vi for oss at en stadig større del av Norges militære innsats i tiden fremover vil bli knyttet til opplæring, trening og oppfølging av den afghanske hæren – ANA. Vi har registrert at søkningen til stillinger i de såkalte OMLT-lagene som Norge har ansvaret for har vært svak den siste tidene. Derfor vil jeg benytte denne anledningen til å understreke viktigheten av denne tjenesten, kanskje det overordnet aller viktigste Norge gjør i Afghanistan. Jeg har merket meg at organisatoren av dette landmaktseminaret, oberstløytant Bjørn Tore Bech, om få dager overtar stillingen som sjef for det norske OMLT-laget i Nord-Afghanistan, og jeg håper at også andre offiserer både i Hæren og Heimevernet kan finne denne tjenesten interessant i tiden fremover.
Jeg har selv vært to ganger i Camp Spann i Nord-Afghanistan hvor de norske OMLT-offiserene jobber. Jeg mener at jeg kan se stor utvikling på den afghaniske hæren mellom de gangene jeg har vært der. Jeg kan i alle fall forsikre dere om at de afghaniske avdelingene vi støtter setter meget stor pris på vår innsats. Det er også veldig hyggelig å se at de norske offiserene som jobber i OMLT-laget synes oppgavene er spennende og givende.

Darfur
Utover den økte innsatsen i Afghanistan, ser det nå ut til at den felles ingeniørstyrken sammen med Sverige og Danmark i Darfur i Sudan blir vår viktigste utfordring fremover. Jeg vil understreke at norsk deltagelse i denne viktige FN-operasjonen i Afrika er viktig av flere grunner. For det første er det i vår interesse som en liten nasjon å bidra til økt legitimitet og troverdighet for FN’s arbeid for fred og sikkerhet. Hvis vi vil noe med FN, holder det ikke å bare være en kritiker på utsiden. Vi må faktisk gjøre noe. Dernest, men ikke mindre viktig, har den humanitære situasjonen i Darfur gjennom flere år fått utvikle seg på en måte vi ikke uberørt kan fortsette å være vitne til. Vår regjering ønsker å signalisere vilje til å ta ansvar for de hundretusener av flyktninger i Darfur og omkringliggende områder som fortsatt lider.

Forutsatt at de siste rammebetingelsene faller på plass i dialogen med FN de kommende ukene, regner jeg derfor med at ingeniørstyrken vil kunne være på plass i Darfur tidlig på nyåret. Styrkens mandat er etter min vurdering tilstrekkelig robust for å kunne løse sitt oppdrag, nemlig å legge til rette for hybridstyrken UNAMID’s etablering og innledende operasjoner i området.

Ny langtidsplan
Om en drøy måned vil jeg motta anbefalingene både fra det politisk oppnevnte Forsvarspolitiske Utvalg og Forsvarssjefens Forsvarsstudie 07. Vi ser at debatten allerede er godt i gang rundt om i landet om ulike deler av Forsvarets virksomhet. Parallelt med de to utredningene har Forsvardepartementet allerede en god stund arbeidet med problemstillinger knyttet til den langtidsproposisjonen om Forsvaret som regjeringen planlegger å legge frem for Stortinget på senvinteren.
Av naturlige grunner ønsker så kan jeg ikke her og nå å gå inn på hvilken struktur for landforsvaret som vi da vil anbefale. Både FPU og Forsvarsstudien vil imidlertid utgjøre viktige innspill i arbeidet med proposisjonen. Det jeg imidlertid kan si er at vi på viktige områder står overfor veivalg av stor betydning for Forsvarets fremtidige utforming.

Som jeg allerede har vært inne på må vi ta inn over oss at verden rundt oss er i forandring. Mens mange for bare få år siden mente at fremtidens trusler i all hovedsak ville komme fra ikke-statlige grupperinger, tror jeg ikke vi bør utelukke at vi i fremtiden igjen kan stå overfor konflikter mellom statlige aktører. Selv om det i dag hersker fred og fordragelighet i Norges nærområder, gjør vi klokt i – i det langsiktige perspektiv – å ta høyde for at situasjonen også her kan bli annerledes. Alle dere vet bedre enn meg at et militært forsvar ikke kan bygges opp den dagen endringen eventuelt måtte komme – det militære forsvar er en forsikringspremie som vi også må betale i gode dager.

For landforsvaret betyr det at vi må etablere en langsiktig innrettet basisstruktur som setter oss i stand til å fange opp endringer i utviklingen i årene som kommer. For meg representerer derfor Hærens evne til å operere i brigadeforband en slags nedre grense for hvor liten en hær kan bli, uten å ta steget over i det som kun blir et knippe nisjekapasiteter. Denne grunnkapasiteten i landforsvaret utfylles av Heimevernets innsatsstyrker og territorielle enheter.

Inneværende langtidsplan har hatt som ambisjon at hele hærstrukturen, med unntak av Garnisonen i Sør-Varanger og Hans Majestet Kongens Garde, skulle kunne løse oppdrag så vel nasjonalt som internasjonalt. Jeg oppfatter denne ambisjonen først og fremst som et uttrykk for at skillet mellom ”hjemmeforsvar” og ”uteforsvar” nå er borte – ikke at det nødvendigvis fremstår som spesielt sannsynlig at Norge skulle sende en hel brigade samlet til et utenlandsoppdrag. Derfor tror jeg også det er klokt å fastholde denne ambisjonen, selv om det er mest sannsynlig at enhetene blir satt inn i operasjoner utenlands stykkevis og delt. Der avdelingene settes inn, vil de uansett inngå i større, multinasjonale avdelinger, noe som selvfølgelig gjør det avgjørende at vi i vår trening og øving opererer i en slik, større ramme.

Selve utformingen av landstridskreftenes struktur gjør at mange spørsmål må besvares: Vi må vurdere grensesnittet mellom Hæren og Heimevernet, vi må ta stilling til hjemme-ute- og nord-sør-prioriteringene, vi må ta stilling til om strukturene skal være såkalt ”tunge” eller ”lette”, vi må vurdere i hvilken grad materiellarven skal leve videre i forhold til hva vi kan anskaffe av nytt materiell, og vi må ta stilling til om styrkene først og fremst skal ha en høy reaksjonsevne eller om vi skal prioritere evnen til å stå i operasjoner over tid. Videre vil selvfølgelig kvalitets/kvantitets-problematikken måtte vurderes videre, både for Hæren, men ikke minst for Heimevernets del. Og selvfølgelig er rekken av spørsmål mye, mye lengre.

Verneplikt
Et hovedspørsmål vi må ta stilling til i arbeidet med neste langtidsproposisjon er verneplikten. Soria Moria-erklæringen fastslår at regjeringen vil opprettholde den allmenne verneplikten, tilpasset Forsvarets behov. Det vil selvfølgelig også danne basis for de forslag vi vil fremme knyttet til neste langtidsplan.

Jeg vil ikke legge skjul på at praktiseringen av verneplikten stiller oss overfor flere utfordringer. Vi må bare erkjenne at selv om plikten i prinsippet er allmenn, er det for tiden bare ca. 1/3 av mannlig ungdom som gjennomfører førstegangstjenesten. Jeg synes også det er et tankekors å kalle verneplikten allmenn all den tid halvparten av befolkningen – den kvinnelige – ikke omfattes av den.

Samtidig ville det å ta inn betydelige flere vernepliktige enn Forsvarets behov tilsier heller ikke være noen god løsning. Vi er avhengige av at de vernepliktige selv oppfatter tjenesten som samfunnsnyttig og meningsfylt. Noe annet er heller ikke aktuelt i fremtiden.

Konfrontert med slike dilemmaer blir det viktig å ta stilling til en del overordnede spørsmål knyttet til verneplikten. La meg nevne noen få viktige temaer: For det første; hvordan sikrer vi oss best et forsvar bestående av sunne, lærenemme, oppegående norske soldater? For det andre; hvordan sikrer vi en best mulig kontaktflate mellom forsvar og samfunn og derved den nødvendige oppslutning om Forsvaret fremover? For det tredje; hvordan sikrer vi best mulig rekruttering til fremtidens forsvar? For det fjerde; hvordan sikrer vi nødvendig kvalitet på de avdelingene som skal løse pålagte oppdrag. Og for det femte – hvis alternativet til verneplikt er et forsvar bestående av yrkessoldater; er det i det hele tatt mulig å rekruttere til et fullprofesjonalisert forsvar med det arbeidsmarkedet Norge har i dag?

Skulle svaret på disse spørsmålene i sum bli at vi faktisk trenger verneplikten mer enn noensinne for å skape det Forsvaret vi ønsker oss, må vi også ta inn over oss at fortsatt verneplikt ikke nødvendigvis er noen selvfølge for alle i dette land. I så fall må verneplikten dyrkes og styrkes i anseelse i tiden fremover. Et veldig positivt og dagsaktuelt tiltak i denne forbindelse er tilbudet til våre vernepliktige å skaffe seg studiepoeng gjennom det de lærer i førstegangstjenesten.
Det betyr rent konkret et absolutt krav til at tjenesten er meningsfylt, det betyr høye krav til innholdet i tjenesten, det betyr økt status for de vernepliktige, det betyr en erkjennelse fra samfunnets side av verdien av førstegangstjenesten, og det betyr for alle oss i Forsvaret at vi faktisk må signalisere og vise i handling at vi tror på verneplikten som system.

Jeg vil nøye gå inn i de vurderinger som kommer både fra FPU og FS-07 på disse punktene før jeg tar endelig stilling til hva slags verneplikt jeg vil anbefale for fremtiden.

Avslutning
Mens arbeidet med neste langtidsplan går videre er det én hovedutfordring vi alle kommer til å stå overfor hver eneste dag, nemlig å sikre Forsvaret – og, for dere som sitter i salen her, spesielt Hæren og Heimevernet – det rette personell og den nødvendige kompetanse for fremtiden. Det kommer til å kreve lederskap og fokus på personellet fra alle nivåer i organisasjonen.

Takk for oppmerksomheten.