Ny giv i det nordiske forsvarssamarbeidet

Aldri før har bredden og dybden i det nordiske forsvarssamarbeidet vært større en nå, skriver forsvarsministeren, som nå deltar på det nordiske forsvarsministermøtet i Stockholm.

Det har kommet en ny dynamikk inn i det nordiske forsvarssamarbeidet. Ikke bare opplever jeg det på møtene med mine nordiske kollegaer, det forplanter seg også til det praktiske samarbeidet. På stadig flere felter ser vi en aktiv søken etter felles fremtidsløsninger.

Ja, det skjer nå så mye at vi har grunnlag for å si at bredden og dybden i det nordiske forsvarsamarbeidet aldri har vært større. Og mer vil det trolig bli.

La meg først forsøke å sette noen av de mange bitene i puslespillet sammen til et større bilde.

• I dag passerer vi en milepæl i det norsk-svenske forsvarssamarbeidet når forsvarsjefene i våre to land undertegner en avtale om artilleri-samarbeid. Det er avdekket et stort potensial for å oppnå gevinster innen materiellanskaffelser, logistikk, trening og operativ virksomhet, og avtalen kan føre til at Norge og Sverige om noen år etablerer et enhetlig artillerisystem.

• 26. april signerte jeg to avtaler knyttet til den svenske kampflykandidaten JAS Gripen. Avtalene innebærer at norske myndigheter får tilgang på informasjon og at norsk industri får mulighet til å delta i utviklingen av flyet. Avtalene betyr ikke at vi har bestemt oss for neste generasjons kampfly, men de innebærer at samarbeid med Sverige på dette området løftes opp på et helt annet nivå enn tidligere.

• Samme dag ble det undertegnet en avtale mellom Island og Norge om sikkerhetspolitisk samarbeid. Denne avtalen medfører blant annet at norske fly skal øve på Island og at våre islandske venner kan utdanne seg ved det norske forsvarets skoler. Våre to land har felles interesser på en rekke områder, og et nærmere samarbeid vil kunne bidra til å trygge stabilitet og sikkerhet i Nord-Atlanteren.

• I Afghanistan deltar svenske og finske soldater sammen med danske og norske i den såkalte ISAF-styrken. Denne stabiliseringsstyrken ledes av NATO. Det tidligere så markante skillet mellom medlemmer og ikke-medlemmer i Alliansen er altså visket ut. Der den kalde krigens logikk tidligere hindret de nordiske land å delta sammen under NATOs kommando har det nå åpnet seg nye muligheter for nordisk fellesskap ute i felten.
  

 

• Om vel et halvt år er det den nordiske stridsgruppen sin tur til å stå i beredskap som en del av EUs nye innsatsstyrke. Da kan det hende norske soldater vil bli sendt ut i internasjonale oppdrag sammen med kollegaer fra Sverige, Finland, Estland og Irland. Igjen ser vi at de skarpe grensene mellom medlemmer og ikke-medlemmer fjernes når likesinnede land ønsker å ta et tak i fellesskap.

• I år avrundes et ti år langt prosjekt hvor de nordiske land har bidratt til å omstille og bygge opp en selvstendig forsvarssektor i de baltiske land. Med de baltiske landenes inntreden som medlemmer både i NATO og EU er det naturlig at samarbeidet endrer karakter. Jeg vil ikke nøle med å kalle denne nordiske ”fadderskapsstøtten” til våre naboland ved Østersjøen for en politisk suksesshistorie.

• De gode erfaringene fra det nordiske-baltiske samarbeidet føres nå videre i nye prosjekter. I de nye statene på Balkan bidrar de nordiske land med en lang rekke tiltak for å støtte disse landene med blant annet bistand til å utøve demokratisk kontroll over militære styrker og omskolering av overflødig militært personell. Og vi har, sammen med de baltiske land, gått inn i et samarbeid med Ukraina om støtte til reformarbeidet i landets forsvarssektor.

Disse eksemplene er ikke utfyllende, men de viser at hverdagen i det nordiske forsvarssamarbeidet er fylt av konkrete og omfattende prosjekter. Og i den pågående forsvars- og sikkerhetspolitiske debatten i de nordiske land opplever jeg en gledelig vitalitet og vilje til nytenkning.  

Hva er årsaken til at vi ser en ny giv i det nordiske forsvarssamarbeidet nå?

Jeg vil peke på to utviklingstrekk. Det ene er det nye politiske landskapet som åpnet seg etter den kalde krigen. Land og regioner som tidligere var murt fra hverandre, har fått muligheten til å virke sammen, basert på en erkjennelse av å ha felles sikkerhetsutfordringer.

Et utslag i denne prosessen er at de tunge institusjonene i vår del av verden ikke bare er blitt større, de er også blitt mer fleksible. Land som ikke er medlemmer i NATO eller EU tilbys forskjellige samarbeidsordninger og partnerskap. Sirklene utvides og overlapper hverandre, nye samarbeidskonstellasjoner oppstår.         

Det andre utviklingstrekket er av mer praktisk-økonomisk art. Vi har ikke råd til alt, og må prioritere. Kostnadene i forsvarssektoren skyter i været fortere enn den generelle prisstigningen.

De begrensede nasjonale ressurser tvinger frem et flernasjonalt samarbeid som en forutsetning for å vedlikeholde bredde og dybde i forsvarets operative evne. Vi erfarer at vi gjennom samarbeid med andre kan oppnå atskillig mer enn vi kan makte alene. Og her snakker vi ikke bare om å samarbeide om materiell og konkrete operasjoner. Det store potensialet ligger innenfor hele bredden av forsvarets virksomhet, alt fra utdanning og trening til anskaffelser og logistikk.

Det som skjer nå, er at disse to utviklingstrekkene – det politiske og det praktiske – beveger seg i samme retning og blar historien om det nordiske forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet over i et nytt kapittel.

La meg avslutningsvis, slik at ingen skal misforstå dette, slå fast at NATO-medlemsskapet fortsatt vil være en bærebjelke i Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk. Et nærmere forsvarssamarbeid i Norden er ingen erstatning for fellesskapet og sikkerhetsgarantien i NATO.

”Vinn-vinn” heter det i våre dager når begge parter tjener på et samarbeid. Jeg vil hevde at et økt nordisk samarbeid på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området gir oss ”vinn-vinn-vinn”: Det norske forsvaret får en større operativ evne enn vi ville oppnådd på egenhånd, vi styrker den nordiske samhørigheten, og et Norden som samarbeider tettere i forsvars- og sikkerhetspolitikken vil gjøre oss i stand til å yte enda bedre bidrag til den fredsskapende og stabiliserende innsatsen til viktige organisasjoner som FN, NATO og EU.