Etterretning i vår tid

Av forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen og justisminister Knut Storberget.

En høstdag midt på 1990-tallet fanget noen av Etterretningstjenestens medarbeidere på Balkan opp informasjon om at en av partene i den aktuelle konflikten planla å sette fyr på et religiøst forsamlingslokale. Informasjonen ble videreformidlet til den avdelingen som var ansvarlig for sikkerheten i området, og deres inngripen hindret brannstiftingen og gjorde dem i stand til å avklare den spente situasjonen. 

I et annet tilfelle fikk våre etterretningsfolk greie på at det var plassert en sprengladning i veikanten. Dette var en strekning som var mye benyttet av en norsk avdeling. Soldatene ble alarmert slik at de unngikk å havne i det som kunne blitt en livsfarlig situasjon.

Disse to eksemplene illustrerer hvordan E-tjenesten arbeider i vår tid, og hvordan den søker å utføre de oppgaver som er angitt i Etterretningsloven. I denne loven blir det innledningsvis minnet om hvorfor vi skal drive med denne virksomheten: Det er fordi vi ønsker å ”…kartlegge og motvirke ytre trusler mot rikets selvstendighet og sikkerhet og andre viktige nasjonale interesser…”.

Det er med andre ord fundamentale interesser for vårt land Etterretningstjenesten skal ivareta. Dersom det skulle bygge seg opp trusler mot Norge og den sikkerheten vi nyter godt av, så skal de som er ansatt i E-tjenesten oppdage det og si fra, slik at myndighetene får et best mulig grunnlag for å ta beslutninger.
Oppgaven er å innhente, bearbeide og analysere informasjon som angår norske interesser sett i forhold til fremmede stater, organisasjoner eller individer, og på denne bakgrunn utarbeide trusselanalyser og etterretningsvurderinger, i den utstrekning det kan bidra til å sikre viktige nasjonale interesser.

I loven nevnes det en rekke eksempler på hva slike viktige nasjonale interesser kan være. Et eksempel er norske styrker som deltar i internasjonale militære operasjoner. Et annet er å bringe tilveie informasjon om internasjonal terrorisme. Et tredje er å innhente informasjon om overnasjonale miljøproblemer. Et fjerde eksempel er støtte til forsvarsallianser som Norge deltar i. Og den grunnleggende, nasjonale interessen E-tjenesten skal bidra til å sikre er selvsagt utformingen av norsk utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk.

E-tjenesten har med andre ord viktige oppgaver både i våre nærområder, og i internasjonale operasjoner som støtte for norske soldater. Den sterke oppmerksomheten som nå ikke bare rettes mot global energisikkerhet og petroleumsressursene i nord, men også fiskeriressursene og miljøutfordringene, medfører viktige oppgaver for E-tjenesten. Norske myndigheter er avhengige av et oppdatert situasjonsbilde, og E-tjenesten gir et viktig bidrag for å kunne håndtere eventuelle episoder og kriser på en best mulig måte. Selv om den militære dimensjon i nordområdene er kommet mer i bakgrunnen etter avslutningen av den kalde krigen, og situasjonen nå er preget av samarbeid og godt naboskap, er nordområdene fremdeles strategisk viktig for Russland. Det vil fortsatt være store russiske styrker i nord som det er nødvendig å ha god oversikt over.

Årsaken til at vår etterretningstjeneste nå arbeider over et bredere felt er nettopp endringene i det internasjonale trusselbildet. Under den kalde krigen styrte trusseloppfatningen etterretningstjenesten i en bestemt retning. I løpet av de siste 15 år har sikkerhetsutfordringene endret seg. I dag står vi også overfor mer globale trusler, som internasjonal terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen og regionale konflikter. 

De nye truslene krever ikke bare et utstrakt samarbeid med utenlandske tjenester. De krever også et nært samarbeid mellom Etterretningstjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste (PST). E-tjenesten, som konstitusjonelt er underlagt forsvarsministeren, skal bidra til å kartlegge og dermed forebygge ytre trusler mot rikets selvstendighet og sikkerhet. Politiets sikkerhetstjeneste er underlagt justisministeren, og er den nasjonale sikkerhetstjenesten, innrettet mot indre trusler.

Nettopp denne forskjellen gjør at det er så viktig å samarbeide for å utnytte de samlede ressursene best mulig. Trusselbildet er mer diffust enn noen gang, og stadig oftere ser vi at skillet mellom utland og innland tilsløres. Terrorgrupper som planlegger dødbringende aksjoner i ett land kan ha forgreninger til mange andre land, og de kan raskt forflytte seg over landegrensene. Masseødeleggelsesvåpen kan ikke bare eksporteres fra et land til et annet, de kan også overføres fra myndigheter til ikke-statlige grupper.

Hvis vår E-tjeneste, i arbeidet med å avdekke trusler mot Norge fra utlandet, kommer over opplysninger som kan ha betydning for politiets arbeid med vår indre sikkerhet, så skal denne informasjonen selvsagt overbringes PST. Det samme gjelder den andre veien: Dersom PST i sitt arbeid i Norge får kunnskap som kan ha betydning for E-tjenesten, melder politiet fra.

Med dette som bakteppe vedtok Kongen i statsråd nylig en instruks som regulerer og fremmer samarbeidet mellom E-tjenesten og PST. I instruksen slås det blant annet fast at ”…tjenestene med deres samlede ressurser og gjennom informasjonsutveksling, samhandling og arbeidsdeling effektivt skal kunne møte aktuelle trusler og sikkerhetsutfordringer”.  De prioriterte områdene for samarbeid er terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen, fremmed etterretningsvirksomhet og andre forhold som berører viktige norske interesser.

For å følge opp denne instruksen, fikk vi i går orienteringer om virksomheten hos Etterretningstjenesten, Politiets sikkerhetstjeneste og Nasjonal Sikkerhetsmyndighet, som har ansvaret for den forebyggende sikkerhetstjenesten. At det er første gang en justisminister og en forsvarsminister avlegger disse tjenestene et felles besøk er en illustrasjon på at samarbeidet er kommet over i en ny fase. Vi er også blitt enige om at de to tjenestene skal opprette en felles analyseenhet for å styrke arbeidet med trusselen fra internasjonal terrorisme.

De har i flere år vært et godt samarbeid mellom de to tjenestene på flere nivåer. Blant annet møtes ledelsen for tjenestene regelmessig, E-tjenesten og PST har medarbeidere utplassert hos hverandre, og i det daglige arbeidet er det hyppig kontakt mellom saksbehandlere om saker av gjensidig interesse. Nå forsterker vi altså dette samarbeidet.

Det er våre politiske myndigheter som til enhver tid bestemmer hvilke trusler mot ”viktige nasjonale interesser” E-tjenesten skal bruke ressursene sine på. Forsvarsministeren skal påse at tjenesten holder seg innenfor loven og sørge for at tjenestens virksomhet er rettet inn mot relevante og prioriterte oppgaver. Dette gjør Forsvarsdepartementet ved hjelp av en detaljert prioritering av tjenestens oppgaver etter å ha innhentet synspunkter og behov fra andre departementer.

Stortinget fører kontroll med E-tjenesten gjennom det såkalte EOS-utvalget (”Stortingets utvalg for etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjenesten”). Det er brukerne – departementer, samarbeidende tjenester og militære kommandoer, nasjonale og allierte - som må vurdere om kvaliteten på tjenestens leveranser holder mål. På grunnlag av egne erfaringer og tilbakemelding fra andre brukere, er det vår oppfatning at E-tjenesten leverer relevant informasjon som holder høy kvalitet og som er tilpasset utfordringene i vår tid.

(Publisert i Dagbladet, 09.03.2007)