Vårt engasjement i Afghanistan

Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvarets mediesenter

Mine damer og herrer.

Velkommen til Forsvarets Afghanistan-seminar.

Det er flott å være her for å diskutere det som i uoverskuelig fremtid vil være en svært viktig utenlandsoperasjon for Forsvaret.

Jeg gleder med til å diskutere en så viktig sak med så mange forskjellige aktører med så stor kunnskap om Afghanistan.  

La det ikke være tvil om at både jeg og regjeringen ønsker diskusjon om Norges og verdenssamfunnets innsats og strategi i Afghanistan.

Demokrati handler for meg om mye mer enn å legge en stemmeseddel i valgurnen hvert fjerde år.

- Demokrati krever samfunnsdebatt – kritisk debatt om alle viktige saker.

- Selvsagt skal vi diskutere hvordan vi bruker statens sterkeste maktmiddel.

- Selvsagt skal vi diskutere hvorfor vi sender norske soldater til et så risikofylt område som Afghanistan.

- Og selvsagt skal vi debattere både her hjemme - og i NATO og FN - hva som er den rette strategien fremover.

Nettopp fordi jeg er overbevist om at vi er i Afghanistan av de riktige årsakene tror jeg også at en diskusjon om hvorfor vi er i Afghanistan fører til økt legitimitet og økt oppslutning om de norske styrkene i Afghanistan.

Jeg prøver alltid å besøke de norske soldatene før de reiser til Afghanistan og jeg har besøkt dem seks ganger i felten i Afghanistan. Og det er jo klart at jeg som Forsvarsminister må kunne se dem i øynene og være sikker på at det er riktig å sende dem ut på et risikofylt oppdrag i Afghanistan. Samtidig ønsker jeg å forsikre meg om at de er godt nok trent og forberedt på oppdraget.

Jeg tenkte at det ville være et godt utgangspunkt for diskusjonene våre her i dag om jeg ga dere mine svar på de to grunnleggende spørsmålene:

-          Hvorfor er Norge i Afghanistan?

OG

-          Hvilken strategi skal vi følge for å løse oppdraget?

Mens NATO under den kalde krigen nesten ikke avfyrte et eneste skudd, deltar Alliansen nå i harde kamphandlinger i Afghanistan. Å skape sikkerhet i Afghanistan er en formidabel oppgave – og NATOs største, men langt fra eneste, utfordring. Likevel lengter verken jeg eller noen av mine NATO-kollegaer tilbake til tiden hvor NATO-soldater speidet etter sovjetiske stridsvogner på de nordtyske sletter og etter ubåter i Sognefjorden.

I dag har vi sendt norske soldater til et asiatisk land, som er dobbelt så stort som Norge, med en befolkning som er mer enn seks ganger større enn vår, og som har vært gjennom nesten 30 år med blodige kriger og konflikter.

Afghanistan var et land som gikk i oppløsning og som ble et fristed for internasjonal terrorisme. Afghanistan er et typisk eksempel på hvilke krevende oppgaver Forsvaret står overfor i en kompleks verden hvor endring er den eneste konstanten. 

Men vi er i Afghanistan av de rette årsakene:     

-          Vi er i Afghanistan fordi vi er invitert av verdenssamfunnet gjennom FN.

-          Vi er i Afghanistan fordi vi er invitert inn av den folkevalgte afghanske regjeringen for å bidra til å skape fred og stabilitet for det afghanske folk.

-          Vi er i Afghanistan fordi vi stiller oss solidarisk med våre allierte i NATO.

-          Vi er i Afghanistan fordi alternativet er at afghanerne kastes ut i en ny langvarig runde med blodig borgerkrig som kan destabilisere store deler av regionen. 

OG – ikke minst

-          Vi er i Afghanistan fordi vi gjennom å skape stabilitet ute – bidrar til å skape trygghet her hjemme.

Vi er altså i Afghanistan både av idealpolitiske og realpolitiske årsaker.

Vi skaper stabilitet og utvikling for den afghanske befolkningen samtidig som vi ivaretar norske interesser. Vi tar vare på våre nasjonale interesser både ved at vi bekjemper terrorgrupper som kan slå til hos oss, og ved at vi lever opp til våre forpliktelser overfor NATO og FN.

Våre soldater løser et vanskelig oppdrag og tjener altså dermed norske interesser samtidig som de bidrar til å sikre en bedre fremtid for afghanerne. Under hvert eneste besøk i Afghanistan får jeg høre fra ledelsen i ISAF at de norske soldatene gjør en strålende innsats og holder en svært høy standard. Det synes jeg vi skal være stolt av – og det forteller jeg dem.

De norske soldatene bestreber seg hele tiden på å opptre i tråd med krigens folkerett. Samtidig står de overfor en motstander som ikke selv respekterer slike regler. Selv om dette kan skape utfordrende situasjoner kan vi aldri tillate oss at norske soldater ikke opptrer i henhold til folkeretten.

Her vil jeg gjerne sitere noe Khaled Hosseini skrev i sin glimrende bok, Drageløperen:

“Krig opphever ikke krav om anstendighet – krig krever anstendighet enda mer enn i fredstid.”

La meg så gå videre og spørre om hvordan vi skal forstå situasjonen og utviklingen i Afghanistan?

Ingen er tjent med at verken jeg som forsvarsminister eller regjeringen forsøker å tegne et glansbilde av situasjonen i Afghanistan. Det er åpenbart at den er krevende - og at den kommer til å forbli krevende i lang tid fremover.

Da ville det blitt helt feil om vi skulle komme med selvgratulerende og idylliserte fremstillinger av de ofte brutale realitetene på bakken i Afghanistan.

For å løse oppdraget må vi ta utgangspunkt i virkeligheten i Afghanistan slik den er – ikke slik vi skulle ønske den var.

Som dere vet var både jeg og utenriksministeren svært opptatt av å tegne et nyansert og realistisk bilde av Afghanistan da vi redegjorde for utviklingen i Stortinget for kort tid siden. For det er ikke vanskelig å se problemene og se hvor vi har kommet til kort i Afghanistan.

Sikkerhetssituasjonen er fortsatt vanskelig og vil forbli vanskelig, ikke minst fordi Taliban og deres støttespillere i økende grad har gått over til å bruke terrorliknende metoder fremfor regulær krigføring.

Den afghanske regjeringen er fortsatt svak, korrupsjon er utbredt, narkotikaproduksjonen er stor og befolkningen opplever fortsatt massiv fattigdom og betydelig utrygghet.

Vi ser også stadig tydeligere at de gamle krigsherrene i det vi tidligere kjente som Nord-alliansen fortsatt spiller en sterk rolle, til dels i skarp konkurranse til de forsøkene Karzai-regjeringen gjør på å bygge en samlet og effektiv Afghansk stat. Selv om disse tilhører Talibans tradisjonelle fiender, må vi ikke gå i den fellen at vi tror at vår fiendes fiende nødvendigvis er vår venn. Ikke minst i de områdene av landet der vi er mest aktive, ser vi bekymringsfulle trekk som kan peke i retning av nye motsetninger mellom disse kreftene og sentralmakten.

Vi snakker her om krigsherrer med sterke nettverk og betydelig militær og økonomisk evne. Borgerkrigene tidlig på 1990-tallet, før Talibans maktovertakelse, har vist til fulle at heller ikke disse kreftene går av veien for uhyrlige overgrep mot sivilbefolkningen når det er i deres maktpolitiske interesse.

Jeg hadde selvsagt håpet og trodd at vi i dag skulle ha kommet lengre med å skape fred og utvikling.

Men å påstå at det internasjonale samfunnet nesten syv år etter at Taliban ble kastet fra makten, ikke har oppnådd noe som helst, er også en feil fremstilling av realitetene.

Det er viktig å huske at det er også er gjort fremskritt – synlige fremskritt – viktige fremskritt – fremskritt som utgjør en stor forskjell i hverdagen for den jevne afghanske borger.

Mellom hvert av besøkene mine i Afghanistan så ser jeg at det også gjøres mye godt arbeid og at det er synlig fremgang.

Hver gang jeg reiser til Afghanistan ser jeg at det er bygget flere veier, jeg ser at flere landsbyer har fått vann, jeg ser at kvinner for første gang på årevis har tilgang til et helsevesen, og jeg ser at stolte afghanske ungjenter går på skolen for første gang. 

Under Taliban ville dette vært utenkelig.

I dag går over 2 millioner jenter går på skole i Afghanistan, og bare i fjor begynte 400 000 jenter på skolen for første gang.

Prøv å fortelle disse skolejentene at det internasjonale nærværet ikke tjener noen hensikt.

Er det noen som tror at fem millioner flyktninger ville vendt hjem om de ikke trodde at utviklingen gikk i riktig retning?

Det viktigste spørsmålet nå er ikke: når skal vi reise hjem?

Det viktigste spørsmålet nå er: hvordan skaper vi fremgang?

Da er det tre ting vi må gjøre. Det vil si – da er det tre ting vi er i ferd med å gjøre:

-          For det første må vi sørge for at alt vi gjør har et afghansk eierskap.

-          For det andre så må alle deler av det internasjonale samfunnet trekke i samme retning.

-          For det tredje må sikkerhet og utvikling gå hånd i hånd.

For å ta det siste først: Hvis ikke den vanlige borger i Afghanistan får tak over hodet og mat på bordet, risikerer vi at befolkningen vender seg mot oss.

Hver eneste gang jeg er hos de norske soldatene forteller de meg om det store behovet for å bekjempe nøden og fattigdommen hos afghanerne. Soldatene ser klart på bakken hvordan utvikling skaper stabilitet og tillitt til ISAF og det internasjonale samfunnet.

Det er nettopp derfor den tidligere sjefen for ISAF, general Richards, sa at: ”flere veier er viktigere enn flere soldater”.

På det lokale plan settes politikken om å se utvikling og sikkerhet i nær sammenheng ut i live gjennom PRTet vårt i Meymaneh.

Jeg har selv opplevd hvordan de norske sjefene for PRTet hver dag sitter rundt bordet sammen med den norske utviklingsrådgiveren, og den politiske rådgiveren for å sørge for at alle militære og sivile trekker i samme retning. Lokalbefolkningen opplever at dette leder til lokal sikkerhet og utvikling, samtidig som det bygger opp under afghanske myndigheters legitimitet.

Men vi må også gå kritisk gjennom hvordan ISAF organiserer PRTene, og vurdere om ikke andre aktører, som for eksempel FN, er bedre egnet til å koordinere den internasjonale innsatsen også på lokalt nivå. 

Mange peker på at det er brukt langt mer på det internasjonale militære nærværet en på den sivile oppbyggingen av landet.

Jeg mener at problemet ikke er at vi har brukt for mye på å sende internasjonale styrker til Afghanistan. Det har vært en helt nødvendig forutsetning for å fjerne et fristed for terror og fjerne det terrorregimet Taliban representerte. Skal vi klare å skape stabilitet er det bruk for hver eneste soldat i den internasjonale FN-mandaterte styrken. 

Problemet er at det internasjonale samfunnet har bidratt for lite til den sivile gjenoppbyggingen og at hjelpen har vært for lite målrettet og for dårlig koordinert. Det er tragisk at mye utviklingspenger brukes med for liten effekt og er frakoplet bredere utviklingsstrategier.

Vår regjering er tilhenger av et fortsatt sterkt militært nærvær i Afghanistan. Samtidig er vi for at det internasjonale samfunnet øker den sivile innsatsen og organisere den samlede innsatsen smartere.

På det nasjonale plan handler vi i tråd med denne politikken. Vi opprettholder et sterkt norsk militært nærvær i Nord-Afghanistan og sender spesialstyrker til Kabul, og øker utviklingsbistanden med 50 prosent til 750 millioner.

Siden 2000 har Norge til sammen gitt 3,4 milliarder til sivil gjenoppbygging i Afghanistan. Vi styrker altså den sivile innsatsen sterkt samtidig som vi opprettholder et solid militært bidrag.

Dessuten kanaliserer vi mer av den økonomiske bistanden gjennom afghanske myndigheter og i tråd med deres prioriteringer. Det krever at vi samtidig øker deres kapasitet til å effektivt omsette disse ressursene til synlig utvikling for den jevne afghaner. 

Her er vi inne på den andre delen av det som er viktig med den nye internasjonale strategien; alle som engasjerer seg i Afghanistan må få et afghansk ansikt på virksomheten sin.

Innenfor mitt felt betyr dette at trening av den afghanske hæren faktisk er det høyest prioriterte området når ISAF styrkes.  

For å bygge en bærekraftig stabil utvikling i Afghanistan er det avgjørende at vi lykkes med å bygge en troverdig og slagkraftig afghansk regjeringshær under demokratisk kontroll.

Vi er halvveis med denne målsetningen. Vi har bygget opp den afghanske hæren slik at den i dag består av 40 000 mann – men vi må fordoble dette antallet om afghanerne skal kunne klare å sikre stabiliteten på egen hånd. Men her må vi ikke bare vært opptatt av å telle antall soldater, men også se på kvaliteten på soldatene og deres evne til å operere effektivt sammen. Her skal vi ikke glemme at å skape kvalitet tar mer tid enn å bygge kvantitet.

Jeg har flere ganger besøkt 209. korps i den afghanske hæren som norske offiserer trener. Jeg er imponert over den viljen og entusiasmen jeg opplever blant soldatene og offiserene i dette korpset. Dette korpset oppgis nå å være det beste av den afghanske hærens fem korps. Det gjør meg optimistisk med hensyn til fremtiden for den afghanske hæren og mulighetene for at de selv vil kunne ha kontroll og skape stabilitet i alle deler av Afghanistan.

I tillegg til å trene den afghanske regjeringshæren så samarbeider de norske styrkene også tett med dem. Norske og afghanske soldater og offiserer gjennomfører operasjoner skulder ved skulder i Nord-Afghanistan og snart også i Kabul-regionen.

For å sikre kvaliteten på den afghanske hæren, er det ikke tilstrekkelig at vi er tilstede under trening. Vi må også støtte dem når behovet er størst – nemlig i felt. Det helt avgjørende at ISAFs treningslag støtter den afghanske hæren også når de gjennomfører operasjoner.

Dette gjelder selvfølgelig også for de treningslagene som har norsk personell. På tilsvarende måte er det viktig at alle aktuelle ISAF avdelinger støtter den afghanske hæren. Det var nettopp det norske soldater gjorde under trefningene i Nordvest Afghanistan for tre måneder siden når den afghanske hæren rykket inn i et område for å forhindre at opprørsgrupper fikk etablert seg.

Hva fortalte disse hendelsene i nord oss om kvaliteten på de afghanske styrkene?

Jo - for det første at den afghanske hæren klarte å gjennomføre begrensede operasjoner på kompaninivå på en god måte. Men de norske offiserene som fulgte dem fortalte meg også at den afghanske hæren trenger mer trening og støtte for å utføre mer krevende oppdrag på bataljons- og brigadenivå. For å bidra til at den afghanske hæren får styrket sin evne øker Norge treningsinnsatsen fra 10 til 50 soldater.

Disse norske offiserene vil være viktig for å heve standarden i det 209. korps slik at de kan gjennomføre større militære operasjoner. For å få dette til skal de norske offiserene følge dem i felt – og slik situasjonen er i Afghanistan i dag betyr det at de også kommer til å følge dem i strid som mentorer. Som dere vet kan avdelinger fra 209. korps bli sendt til alle deler av Afghanistan – også til de mest utsatte områdene i sør.

Formålet med det bredt baserte og langsiktige norske engasjementet i Afghanistan er å styrke den folkevalgte afghanske regjeringen, stabilisere og gjenoppbygge landet og skape en politisk prosess som inkluderer flest mulig afghanere. Her har vi kommet til kort.

Jeg skal komme inn på det jeg mener en av hovedårsakene ved å sitere den kinesiske militærstrategen Sun Tzu som for 2 500 år siden skrev:

”Strategi uten taktikk er den tregeste veien til seier, men taktikk uten strategi - er lyden av nederlag.”

Dette er det tredje og kanskje viktigste poenget i hva som skal til for å skape videre fremgang, nemlig behovet for en helhetlig, langsiktig politisk internasjonal strategi. Alle delene av det internasjonale nærværet må trekke i samme retning gjennom å innordne seg denne strategien.

Hittil har det vært for liten grad av helhetlig og overordnet koordinering mellom de militære, politiske, økonomiske og humanitære prosessene.

Vi har for eksempel sett at måten det internasjonale samfunnet har organisert seg på ikke har styrket sentralmyndighetene i tilstrekkelig grad. Dette er noe som har medført at lokale uoffisielle makthavere og gamle krigsherrer fortsatt har for sterk innflytelse i provinsene. I ytterste konsekvens kan dette bidra til fragmenteringen av Afghanistan snarere enn å styrke nasjonsbyggingsprosessen. Mange land har nok vært for fokusert på å oppnå fremgang i sine provinser uten at man i tilstreklig grad har vært opptatt av hvilken innvirkning dette har hatt på helheten.

For å få til en mer overordnet, helhetlig strategi som forplikter alle deler av det internasjonale samfunnet må vi styrke FNs rolle. Vi må snarest få på plass en handlekraftig spesialrepresentant for generalsekretæren med utvidede og sterke fullmakter til overordnet samhandling. Det er ikke bare koordineringen innad i det internasjonale samfunnet som kan bli bedre, vi må også opptre mer enhetlig som partner overfor president Karzai, den afghanske regjeringen og lokale myndigheter.

Samtidig er det viktig å finne den rette balansen opp mot afghanske myndigheter slik at den nye spesialrepresentanten ikke oppleves som en rival til Karzai.

En styrket FN-rolle innebærer ikke at FN skal overta det militære ansvaret. Poenget må være at alle deler av det internasjonale samfunnet – også ISAF – må agere på en slik måte at det støtter oppunder helheten. Dette ville være å sette den såkalte comprehensive approach ut i praksis. Bare FN har den internasjonale legitimiteten som må til for å forsøke å trekke alle disse trådene sammen.

Norge har gått i bresjen for denne tilnærmingen, og vi mener at vi har lyktes godt i å bidra til dagens brede enighet om dette behovet både i NATO og i FN.

La meg her så sterkt jeg kan få understreke at det heller ikke i FN pågår noen debatt om å erstatte selve ISAF-styrken med FN-styrker. FNs egen planlegging går ut på å videreføre mandatet til ISAF, som fortsatt skal ledes av NATO, samtidig som samordningen må bli bedre. Så når vi og andre snakker om en styrket FN-rolle er det FN som strategisk samordner vi snakker om. Vi har flere eksempler på at dette er fullt mulig også i situasjoner der regionale organisasjoner står for selve den militære jobben.

Dessuten er FN – som pr. i dag flere styrker i felt i flere forskjellige operasjoner enn noen sinne – allerede tungt belastet. Også av denne grunn er det ingen entusiasme i New York for å ”arve” hele ISAF-oppdraget i tillegg.

Samtidig med at FN gis en sterkere overordnet rolle må vi også styrke FNs innsats i felt. FN spiller med sin inngående og brede kompetanse innenfor fredsbygging en langt mer fremtredende rolle i andre land i tilsvarende situasjon som Afghanistan. Vi bør derfor ha som ambisjon å bygge opp lokale og regionale UNAMA kontor i hele Afghanistan slik at FN på sikt kan koordinere den sivile innsatsen.

I mangel på andre koordinerende aktører kanaliseres mye av den sivile bistanden i dag gjennom PRTene.

 Innenfor NATO er det en svært god, men til tider krevende diskusjon om NATOs fremtidige Afghanistan-strategi. På NATO-toppmøtet i Bucuresti om kort tid skal vi legge frem et nytt strategidokument for NATO. Nå i forkant av dette møtet er jeg faktisk svært optimistisk.

Det gjenstår mye arbeid med strategien, men en sentral del vil være å få bedre avklart hvilke rolle NATO og ISAF har i forhold til andre aktører i Afghanistan. En slik avklaring er viktig for å kunne få til bedre koordinering knyttet til sivilt-militært samarbeid samtidig som den også gir klart uttrykk for hva ISAF ikke skal gjøre.

Fra norsk side har vi også forventninger til at strategien vil bidra til en større rolleavklaring mellom ulike aktører på lokalt nivå i Afghanistan. Strategidokumentet vil blant avklare hvordan PRTene bør samarbeide mer enhetlig med andre aktører.

Med 25 PRTer i Afghanistan kan vi ikke ha 25 forskjellige måter å forholde seg til afghanske myndigheter, UNAMA og andre internasjonale aktører.

En mer ensrettet måte å operere PRTene på vil også bidra til å utjevne ulikheter i regionene. Dette er et uromoment for de regionene som mener at de får mindre utviklingstøtte enn naboprovinsene. Det er viktig at PRTenes innsats sees i sammenheng slik at de mer effektivt støtter opp om afghanske myndigheter. Her bør NATO med utgangspunkt i kunnskap om hva som fungerer, få på plass en mer enhetlig måte å organisere PRTene på.

Fra norsk side har vi styrket innsatsen i Faryab både økonomisk, politisk og militært, samtidig som vi har økt støtten på nasjonalt nivå. Vi sender spesialsoldatene til Kabul-området og vi sørger for at mesteparten av bistanden kanaliseres gjennom organisasjoner som virker nasjonalt.

Det er i noen sammenhenger blitt uttalt at NATOs skjebne er avhengig av å lykkes i Afghanistan. Underforstått at hvis vi ikke lykkes så vil også NATO kunne gå i oppløsning. 

Til det vil jeg for det første si at jeg er overbevist om at NATO og det internasjonale samfunnet kommer til å lykkes i Afghanistan – selv om det vil ta tid.

Men når vi diskuterer NATOs fremtid, må vi huske på at NATO handler om mye mer enn gjennomføring av en krevende operasjon i Afghanistan.

Bærebjelken i NATO har alltid vært og kommer også i fremtiden til å være det kollektive forsvaret av medlemslandene.

Endringene i det sikkerhetspolitiske bildet har brakt geopolitikken tilbake. Disse trendene bidrar til at NATO kan bli enda viktigere og mer relevant enn bare for noen år tilbake. Den internasjonale utviklingen gjør også at NATO igjen må prioritere sitt eget nabolag. Ikke på samme måte som før - den kalde krigen er heldigvis ikke tilbake. Men NATO må være relevant også for de nye sikkerhetsutfordringer medlemslandene står overfor her hjemme - som for eksempel energisikkerhet, nye transportruter, cybersikkerhet og luftovervåking. Samtidig må NATO forberede seg på at den storpolitiske utviklingen på lengre sikt igjen kan gjøre gamle sikkerhetsutfordringer mer relevante.

Da jeg var på NATOs forsvarsministermøte i Vilnius sa jeg nettopp dette: NATO må bli flinkere til å gjennomføre operasjoner som i Afghanistan, men vi må samtidig rette et fornyet fokus på sikkerhetsutfordringer i våre egne nærområder.

Det er ingen motsetning i dette.

Jeg mener at NATOs evne til å gjennomføre operasjoner som den i Afghanistan bare vil styrkes av at NATOS medlemsland ser klarere at NATO er relevant også for utfordringer her hjemme.

Dette ble møtt med betydelig interesse, ikke minst fra de nyere medlemslandene i alliansen.

Så jeg vil si at ryktene om NATOs snarlige død er sterkt overdrevet.

Jeg blir ofte spurt om hva som er det internasjonale samfunnets exit-strategi i Afghanistan?

Her er det viktig at vi ikke går i fellen og sette et bestemt årstall eller dato.

Vi forlater ikke Afghanistan før den afghanske befolkningen føler seg trygg på at freden vil vare, og før vi er sikker på at det ikke er fare for at landet på nytt blir et fristed for internasjonal terror. Det gir derfor ikke mening å låse seg fast til en forhåndsbestemt dato. Vi må snarere ha fokus på å nå målene om at Afghanistan skal ha oppnådd en minstestandard i forhold til sikkerhet, demokrati og utvikling.

Det er derfor det blir feil å snakke om det man på engelsk kaller ”END DATE” – man må snarere snakke om ”END STATE”.

Noen sier at vi har tatt på oss et umulig oppdrag i Afghanistan. De sier at siden både Sovjetunionen og det britiske imperiet ble beseiret og kastet ut av en gjenstridig afghansk befolkning – så er det nærmest historisk forutbestemt at det samme kommer til å skje med ISAF.

Dette er jo en besnærende historisk sammenlikning – men en sammenlikning jeg mener er grunnleggende feil.

Jeg mener den er feil av to årsaker.

For det første fordi denne historiske sammenlikningen bygger på en grunnleggende feil premiss.

Mens sovjetiske styrker var i Afghanistan for å okkupere, er vi invitert inn av den afghanske regjeringen og verdenssamfunnet for å stabilisere. Stabilisere slik at det afghanske folk kan bli herrer i eget hus og slik at vi skal unngå terror hjemme hos oss.

For det andre er jeg uenig fordi jeg aldri har hatt sansen for denne formen for lettvint historisk determinisme.

Mitt utgangspunkt for all politikk er at mennesket selv skaper sin historie.

Eller for å si det med han som var en av nordisk politikks mest visjonære politikere, Olof Palme:

”Politikk er å ville.”

-          Vi vil kraftsamle den internasjonale innsatsen i Afghanistan gjennom en forpliktende, helhetlig og langsiktig strategi.

 

-          Vi vil være i Afghanistan og vi vil være med Afghanistan gjennom et bredt og sterkt norsk sivilt og militært engasjement.

 

-          Og la det heller ikke være noen tvil om at - vi vil være med Afghanistan og vi vil forbli i Afghanistan - også i det lange løp.

 

Takk for oppmerksomheten.