De fortjener vår omtanke og respekt

Skuespillet ”Simons historie”, som handler om en ung soldat som kommer hjem fra Afghanistan, har fått stor oppmerksomhet i media. I kveld skal jeg overvære premieren. Jeg har blitt fortalt at det er en teateropplevelse som både er gripende og tankevekkende. Sånn sett oppfyller ”Simons historie” det som er meningen med moderne dramatikk; det skal få oss til å tenke og reflektere.

Det er en viktig samfunnsoppgave å ta vare på dem som har gitt år av sine liv for fredens tjeneste. Når samfunnet ber norske kvinner og menn om å risikere liv og helse for fred og frihet – ofte langt borte fra Norge – ja da må samfunnet stille opp når de kommer hjem.

Regjeringen har satt veteransaken på dagsordenen, og jeg mener, med hånden på hjertet, at vi har fått til mye allerede. Vi har nå fått et eget veteransenter på Bæreia ved Kongsvinger. Her skal veteraner kunne komme og møte andre veteraner.

Vi har også satt i gang en rekke andre tiltak, i nært samarbeid med veteranorganisasjonene. Forsvaret har etablert en egen Veteranadministrasjon, og forsvarssjefen er i gang med å lage et eget direktiv som vil understreke Forsvarets ansvar for å ivareta veteranene. Vi har bidratt til utviklingen av en egen militærmedisinsk poliklinikk, som i tillegg til å tilby egen behandling også hjelper veteranene opp imot det offentlige helsevesen. Vi er også i sluttfasen av arbeidet med å sørge for et styrket erstatningsvern for veteranene, og for at oppfølgingen fra Forsvaret etter endt tjeneste i utenlandsoperasjoner blir lovpålagt.

Samtidig som vi tar vare på de som sliter, skal vi huske på at de aller fleste av de over 100.000 veteranene vi har i Norge, har kommet hjem med positive erfaringer. Soldatene som i dag sendes ut får en bedre forberedelse og oppfølging enn noen gang tidligere. Nå er de en del av en samøvet avdeling. Soldatene gjennomgår både en grundig seleksjonsprosess og en lengre treningsperiode. Dette gjør at de er godt forberedt til sitt opphold i ute. Før, under og etter utsendelse er soldatene en del av et fellesskap, som jeg tror i seg selv gjør den enkelte bedre i stand til å møte de utfordringene en krevende tjeneste kan by på. Alvorlige episoder blir grundig registrert, og slik kan Forsvaret sørge for oppfølging der det er behov for det. 

I det siste har jeg mottatt flere e-poster fra de som har engasjert seg i aksjonen for å boikotte at vi sender soldater ut i internasjonale operasjoner. Til tross for at jeg mener at aksjonsmåten nok er mindre hensiktsmessig, er vårt mål det samme som deres: Økt anerkjennelse for veteranenes innsats og en langt bedre ivaretakelse av de kvinner og menn som deltar i utenlandsoperasjoner.

Når vi sender våre soldater ut i internasjonale operasjoner – til Midt-Østen, Balkan, Afrika eller til Afghanistan, er det for å skape fred og frihet for de menneskene som bor der. Det handler om internasjonal solidaritet, men det handler også om å ta vare på vår egen sikkerhet her hjemme.

Våre soldater fortjener vår omtanke og respekt. Vi må sette fokus på den viktige jobben de gjør, og dette må vi snakke mer om. På alle mine reiser til Afghanistan har jeg blitt imponert over den respekten for lokalbefolkningen våre soldater har, det engasjementet de viser og det motet de bringer. Det gjør meg stolt! Jeg akter å fortsette å gjøre det som står i min makt for at veteranene skal få den hjelpen de måtte trenge, og den heder de fortjener.
 
Krig og konflikt fører med seg store menneskelige lidelser. Mange soldater har opplevd ting som merker dem for livet. Jeg håper at ”Simons historie” kan få flere til å snakke, og flere til å lytte.

(Kronikk i Bergens Tidende, 14. november 2008)