Farvel til klasevåpnene

Fredag 30. mai gikk 111 stater sammen om å vedta et internasjonalt forbud mot klaseammunisjon i Dublin. Dette er en historisk begivenhet, som markerer begynnelsen på slutten for et våpen som har drept eller lemlestet tusenvis av sivile gjennom de siste 40 årene.

Norge tok initiativet til denne prosessen for snart halvannet år siden. Veien til Dublin, og forhandlingene der, var krevende. Mange stater har vært nødt til å bevege seg langt i forhold til sine opprinnelige standpunkter, især de landene som hadde tatt til orde for vidtgående unntak og overgangsordninger. Gjennom et tett samarbeid mellom engasjerte stater, det sivile samfunn og internasjonale organisasjoner klarte vi imidlertid å komme i mål på en måte som vi fra norsk side er svært fornøyd med.

Resultatet er et klart og fullstendig forbud mot alle de typer klaseammunisjon som forårsaker uakseptable humanitære skadevirkninger. I praksis vil det faktisk si at alle typer klaseammunisjon som noen gang har vært brukt er omfattet av forbudet, uten noen adgang til fortsatt bruk i en overgangsperiode. Det stemmer ikke, som enkelte har fremholdt i pressen, at visse typer klasevåpen er unntatt fra forbudet. Derimot har avtalen en viktig avgrensning mot mulige fremtidige våpentyper som ikke har uakseptable humanitære sidevirkninger.

Gjennombruddet er svært gledelig. Klaseammunisjon har forårsaket store sivile lidelser så vel under bruk som i mange år etter at konflikten er avsluttet. Blindgjengere etter klaseammunisjon har også skapt et enormt økonomisk og utviklingsmessig problem i rammede områder, bl.a. fordi de forhindrer effektiv bruk av dyrkbar jord og gjenoppbygging.

Det er viktig å huske at militærmakt aldri er et mål i seg selv, men et virkemiddel for å oppnå en politisk målsetting. Da blir måten man oppnår den ønskede effekten på viktig i seg selv. I våre dager må militære operasjoner oppfattes som legitime. Bruk av våpentyper med så åpenbare negative sidevirkninger styrker ikke operasjonenes legitimitet, verken hjemme, i felten, eller i det internasjonale samfunnet.

Avtalen forbyr også salg og overføring av klaseammunisjon, og setter klare tidsfrister for destruksjon av eksisterende lagre. Dette styrker vår felles sikkerhet og er svært viktig for å unngå videre spredning til nye land eller ikke-statlige aktører.

Det er også svært viktig å sørge for å ta tak i de mange humanitære og utviklingsmessige problemene som er forårsaket av tidligere bruk av klaseammunisjon. Den nye konvensjonen innebærer sterke forpliktelser til både rydding av rammede områder og til assistanse til ofre og deres lokalsamfunn.

En styrke ved prosessen er den brede deltakelsen av stater fra alle deler av verden. Dette omfatter både de aller fleste stater som har brukt, produsert eller lagret klaseammunisjon, de aller fleste rammede stater samt en lang rekke stater som ønsker å unngå å bli rammet i fremtiden.

Mange har påpekt at det er uheldig at flere store stater står utenfor avtalen. Selvsagt ville vi gjerne hatt alle verdens land med fra første dag. Men det er viktig å understreke at vi nå ikke bare etablerer en tekst som er juridisk bindende for de statene som skriver under, men også bidrar til å etablere en global norm. Denne normen stigmatiserer bruken av klaseammunisjon og gjør det svært vanskelig å fortsette å bruke slik ammunisjon, også for de statene som velger å ikke formelt slutte seg til. Dette er ikke ønsketenkning: Erfaringer fra de årene som er gått siden Minekonvensjonen ble vedtatt i 1997, viser at slik stigmatisering har svært stor betydning.

Ved å vedta konvensjonen, har vi gjort det vanskeligere å bruke klaseammunisjon også for de statene som ikke vil slutte seg til forbudet. Dette er jeg som forsvarsminister glad for. Jeg er stolt av at ledende fagfolk fra Forsvaret har deltatt i en samlet norsk innsats for å fremme dette synet. Jeg vil samtidig også takke for det gode samarbeidet med de norske organisasjonene, spesielt Norsk Folkehjelp og Norges Røde Kors. Gjennom sitt aktive engasjement og solide kompetanse har de bidratt vesentlig til at resultatet har blitt så sterkt.

Vi tar selvfølgelig også konsekvensene av det internasjonale forbudet her hjemme. Forbudet er blitt så sterkt at det også omfatter den norske beholdningen av klaseammunisjon. Selv om avtalen først blir undertegnet i Oslo i desember i år vil vi allerede nå sette i gang arbeidet med å destruere denne beholdningen så raskt og sikkert som mulig.

(På trykk i Dagsavisen 12. juni 2008)