Forsvarsministerens tale til BFO-kongressen 4. juni

 

Kjære kongressdeltakere – kjære alle sammen.

La meg starte med å takke dere for at jeg får lov til å komme hit i dag og snakke til dere og med dere. For meg er det alltid stimulerende å møte tillitsvalgte fra alle deler av Forsvaret. Det er møter med mennesker som dere med stor kunnskap om og engasjement for Forsvaret, som løfter dagene mine og som gir inspirasjon til å stå på.

Jeg er her hos dere i dag for å snakke med dere om to ting. For det første vil jeg snakke om den viktige jobben BFO og andre arbeidstakerorganisasjoner gjør for Forsvaret. For det andre så vil jeg snakke om en av våre største utfordringer – nemlig hvordan vi sammen skal klare å opprettholde en bred folkelig oppslutning om Forsvaret.

For å gjøre en god jobb som forsvarsminister, så er det viktig at jeg så ofte som mulig kommer meg bort fra papirknitringen i departementet, og ut for å høre skuddsalvene runge på øvingsfeltene og sveiseapparatene sprake i verkstedshallene.

Den viktigste grunnen til at jeg er her i dag er at jeg ønsker å høre både hvordan dere tillitsvalgte, og medlemmene dere representerer, opplever arbeidshverdagen og høre hvordan dere ser på fremtiden til Forsvaret.
Og er det én ting som jeg kan si om deg, Didrik – så er det at det sjelden er vanskelig å høre hva du mener.

Jeg skal innrømme det, Didrik, at du kan være både utfordrende og direkte – og jeg tviler vel heller ikke på at jeg også kan oppfattes slik.

Jeg tror at vi gjennom direkte og nær dialog sammen kommer frem til bedre løsninger. Derfor er det slik at BFO ikke bare gjør en god jobb for medlemmene – men dere bidrar også til noe som er vel så viktig – nemlig å gjøre en god jobb for Forsvaret som helhet. Dere sitter på mye innsikt, forståelse og kompetanse som det er viktig for oss å ha med i den videre uviklingen av Forsvaret.

Demokrati for meg handler om mer enn å putte en stemmeseddel i stemmeurnen hvert annet år. Ut fra mitt politiske grunnsyn handler demokrati også om at arbeidstakere skal ha innflytelse over sin egen arbeidshverdag og sin egen arbeidsplass.
 
La meg først være veldig tydelig når det gjelder friheten til å ytre seg i Forsvaret. Det er viktig at vi har gode interne kanaler i Forsvaret slik at ansatte har en mulighet til å påvirke de beslutningene som skal tas. Samtidig ser jeg gjerne at personellet bruker det offentlige rom til å fremme sine meninger, når dette er naturlig. Et slikt engasjement er både sunt og viktig både for Forsvaret og for samfunnet for øvrig. Men - da må man naturligvis også akseptere ledelsens behov for eventuelt å ta til motmæle. Så påligger det selvfølgelig begge parter et ansvar for å velge en saklig diskusjonsform.

Jeg forsøker alltid å besøke de norske soldatene før de reiser til Afghanistan og jeg har besøkt dem syv ganger i felten. Og det er jo klart at jeg som forsvarsminister må kunne se dem i øynene å være sikker på at de er godt forberedt og utstyrt til at de kan sendes på et risikofylte oppdrag i Afghanistan, og jeg må kunne se dem i øynene og være trygg på at vi sørger for best mulig sikkerhet for dem.

La meg derfor gjøre det klinkende klart at jeg ikke har gått og aldri kommer til å gå på akkord med sikkerheten til våre soldater i Afghanistan. Samtidig må vi erkjenne at det i seg selv er en risiko ved å være i Afghanistan og at vi aldri kan gjøre det risikofritt. Det henger sammen med at vi er utsatt for trusler som kan være vanskelig å beskytte seg mot – men vi skal aldri kompromisse med sikkerheten til soldatene våre og velge billigere løsninger som gir dårligere sikkerhet.

Når det gjelder påstandene i VG fra mandag og oppslagenei aftenposten i dag, så har jeg gjort som jeg skal i saker som dette, nemlig forholdt meg til ekspertene og deres fagmilitære råd. De sier at vi kan justere omfanget av enkelte deler av styrken, uten at vi på noen måte går på akkord med sikkerheten for våre soldater.

Samtidig vil jeg være klar på at de norske styrkene i Meymaneh øker i forhold til den styrken som er der i dag. Dette, sammen med økt understøttelse fra tyske enheter sørger for en bedre og ikke dårligere sikkerhet. La oss samtidig ta en kort blikk tilbake og se på hvordan situasjonen så ut i Meymaneh da vi ankom og sammenlikne det med bildet i dag.

Da jeg tok over som forsvarsminister høsten 2005, besto PRTet i Meymaneh av ca 50 soldater fra forskjellige land. Flere av dere her har sikkert vært der og vet hva jeg snakker om når jeg sier at PRTet den gang holdt til i en sliten gul gammel bygning som en gang var en bank.
 
Bare tre år senere er dette bildet et helt annet.

Om litt kommer ca 300 norske og 100 latviske soldater til å utgjøre hoveddelen av PRTet vårt i Meymaneh. De holder til i en splitter ny moderne militærleir som ikke bare har bedre fasiliteter enn den gamle – men som er langt sikrere for soldatene våre. Her har vi langt bedre medisinske forhold og vi har langt bedre mulighet til å evakuere  sårede med de norske helikoptrene som nå er på plass.

Kontrasten mellom det gamle slitte bankbygget med noen titalls soldater og den nye leiren med hundrevis av soldater er slående og viser oss to ting: For det første at vi nå bidrar enda sterkere til å gjøre jobben med å skape stabilitet i dette krigsherjede landet. For det andre viser det at vi tar sikkerheten til soldatene våre på alvor og vi lar det ikke stå på penger for å få dette til.

La meg samtidig si at jeg forstår reaksjonene fra de offiserene som har uttalt seg i media de siste dagene. Jeg forstår at det har vært vanskelig for disse soldatene og familiene deres med usikkerheten knyttet til om de skulle reise eller ikke. Jeg forstår også at enkelte har vært bekymret for sikkerheten. Selvsagt lytter jeg til våre offiserer – samtidig tror jeg vi skal se på om ikke Forsvaret kan bli bedre i å kommunisere med dem før de reiser ut. Da kan noen frustrasjoner unngås.

Det er viktig at personellet vårt får klare og tydelige beskjeder på et så tidlig tidspunkt som mulig. Det er både frustrerende for den enkelte og dyrt for Forsvaret når vi må endre oppdrag i siste øyeblikk. Forsvaret må og skal fremstå som en troverdig oppdragsgiver. Vi vil derfor gå grundig gjennom internkommunikasjonen og beslutningsprosessene omkring klargjøring til utenlandsoppdrag.

La meg så gå over til å snakke om langtidsproposisjonen. I denne prosessen var jeg veldig opptatt av å trekke alle arbeidstakerorganisasjonene aktivt med i arbeidet. Jeg opplevde at vi fikk til en god og bred prosess, hvor mange var involvert, og hvor alle ble hørt. Gjennom forsvarsstudien, Forsvarspolitisk utvalg, nettstedet forsvarsdialog.no – og ikke minst gjennom mange møter med arbeidstakerorganisasjonene og lokalpolitikere så fikk vi på plass et godt grunnlag, og en bred og inkluderende debatt.

For min egen del kan jeg si at det ikke er noen som har bedt om et møte med meg for å diskutere LTPen som ikke har fått det. Min dør sto åpen den gang – og den står åpen i dag – og den vil stå åpen i fremtiden. 

Jeg er alltid er opptatt av å høre hva dere tillitsvalgte har å si, også når dere stiller kritiske og utfordrende spørsmål. Det er også derfor jeg i går hadde et møte med arbeidstakerorganisasjonene om hvordan vi kan skape best mulig ytringsklima i Forsvaret. Her synes jeg vi hadde vi en positiv, grundig og god diskusjon, hvor både dere og jeg ga jeg uttrykk både for at vi må ha åpne og ærlige diskusjoner om alle utfordringene Forsvaret står overfor.

Demokrati handler om å involvere og engasjere alle som jobber i Forsvaret både i beslutninger som angår dem og deres egen arbeidshverdag. Men demokrati handler også om beslutningsevne og handlingskraft til å gjennomføre nødvendige endringer. Evne til å fatte beslutninger og til å iverksette dem er helt avgjørende om vi skal klare å skape et Forsvar som er i stand til å løse det brede spekteret av oppgaver vi står overfor i et svært krevende sikkerhetspolitisk landskap.

Og her er jeg inne på det som er en av våre største utfordringer i dag og i fremtiden.

Hvordan kan vi sikre en bred folkelig oppslutning om Forsvaret vårt?
 
Grunnen til at jeg trekker frem dette er at vi ser noen tendenser i samfunnsutviklingen som kan føre til at den oppslutningen vi har i dag, ikke vil være like selvsagt i fremtiden. Og uten bred støtte i folket kan det bli krevende å opprettholde et forsvar av den typen vi det i dag.

Hvilke utviklingstrekk er det jeg tenker på?

Jeg tenker blant annet på at vi står overfor et mer diffust trusselbilde – et trusselbilde som tar stadig nye former. I tillegg til å forsvare oss mot kjente trusler så vet vi samtidig at vi i fremtiden vil stå overfor trusler som i dag er ukjente.

Svært få av dem som opplevde 2. verdenskrig tvilte på behovet for et sterkt forsvar.

I dag er verden blitt mer kompleks, uforutsigbar og omskiftelig.

Vi står overfor massive, globale utfordringer. Kampen mot spredning av masseødeleggelsesvåpen, klimakonflikter og økt kamp om ressurser og energi er bare noen av eksemplene. Vi står også overfor utradisjonelle asymmetriske trusler, hvor motstanderne forsøker å ramme oss på andre områder enn der vi er militært overlegne. Disse asymmetriske truslene er ofte diffuse, og overgangen fra fred til krise og krig og skillet mellom venn og fiende, er mer uklart og ofte vanskeligere å forstå.

Samtidig er de tradisjonelle utfordringene som stater ofte har stått overfor som territoriell suverenitetshevdelse tilbake. Dette er de symmetriske truslene knyttet til realpolitikken og nasjonalstaten – og disse truslene synes nå å ha fått en renessanse. I 2008 opplever vi altså å stå overfor både asymmetriske og symmetriske trusler – samtidig.

De stadige endringene i det sikkerhetspolitiske bildet gjør det mer krevende å forklare befolkningen hvorfor vi trenger et forsvar. For hvis det blir uklart hva vi egentlig skal forsvare oss mot, kan det bli vanskeligere å enes om hvilket forsvar vi trenger. Det er ikke sånn at sikkerhetstruslene i dag er mindre utfordrende enn før, men pedagogikken er blitt mer krevende.

Deltakelse i operasjoner i utlandet kan også få betydning for vår egen, fremtidige sikkerhet. Ikke bare fordi den aktuelle konflikten i seg selv kan ekspandere eller føre til terroraksjoner i vår del av verden. Vår deltakelse i internasjonale operasjoner kan påvirke FNs status i verdenssamfunnet, og det kan bidra til å opprettholde et sterkt og relevant NATO.

Afghanistan er et typisk eksempel på hvilke komplekse og krevende oppgaver Forsvaret står overfor i en verden som er preget av konstant endring.

Det blir neppe noen liten utfordring å opprettholde det som har vært en bred støtte til utenlandsoperasjonene vi deltar i. Vi ser at opinionen i flere europeiske land er blitt mer skeptiske, etter hvert som operasjonene har blitt skarpere, tapene større og operasjonens varighet trekker ut.

Jeg synes ikke det er så rart. Det er langt fra Målselv til Meymaneh. Ikke bare i antall kilometer.

Jeg er overbevist om at norske soldater er i Afghanistan av de rette årsakene, men vi har ingen garanti for at den innsatsen norske og andre utenlandske styrker bidrar med vil føre til stabilitet og varig sikkerhet i Afghanistan, slik at menneskene som bor der kan få muligheten til å leve et verdig liv.
 
Et annet tydelig utviklingstrekk som kan påvirke den folkelige oppslutningen om Forsvaret, er at vi er synlig på stadig færre steder. Forsvaret hadde tidligere virksomhet i betydelig flere lokalsamfunn enn i dag. Og uansett hva som blir utfallet av Stortingets behandling av den nye langtidsproposisjonen, så tror jeg vi må se i øynene at vi ikke har sett slutten på denne utviklingen. Forsvaret får ikke flere, men færre adresser i Norge.

En tendens som trekker i samme retning har vært stadig færre som har avtjent verneplikt de siste årene. Aldri før i moderne tid kommer så få til å gjennomføre førstegangstjeneste som i år. Forsvaret regner med å innkalle ca. 10 000 kvinner og menn i løpet av 2008. Hvis vi går tilbake til 1992, var antallet som møtte til førstegangstjeneste rundt 28 000, altså nesten tre ganger så mange.

På den tiden jeg vokste opp, fikk bortimot halvparten av befolkningen stifte direkte bekjentskap med Forsvaret – gjennom militærtjenesten. I dag er det ca. 17 prosent av et årskull som får denne anledningen. Det store flertallet av norske kvinner og menn går med andre ord nå ut i arbeidslivet uten å ha satt sine ben på et militært område.
Samtidig med at trusselbildet blir mer utydelig, Forsvarets lokale forankring svekkes og antallet vernepliktige blir færre, øker også konkurransen om penger til gode formål. I mediene får vi hver dag dokumentert behovet for mer ressurser til sykehus, eldreomsorg, veier og jernbane, skoler og kriminalitetsbekjempelse.

Dette er et dilemma, ikke bare for oss politikere, men jeg vil tro for folk flest. I tillegg til at Forsvaret løser mange viktige oppgaver hjemme og ute, hver eneste dag, så er Forsvaret også en slags kollektiv forsikring for oss som nasjon. Og da blir spørsmålet hvor mye skal vi sette av til en forsikring vi forhåpentligvis aldri får bruk for en gang i fremtiden? Er det ikke bedre å bruke det vi har til rådighet på dagens gode formål.

Et annet forhold som er viktig for å opprettholde oppslutningen om Forsvaret dreier seg om hvordan Forsvaret greier å skjøtte sitt samfunnsoppdrag og forvalte de verdiene det blir betrodd. For det sier seg selv at vi må stille krav til en sektor som har hånd om statens sterkeste maktmidler og som hvert år får tildelt over 30 milliarder kroner.

Utfordringene innefor holdninger, etikk og ledelse var noe av det første jeg tok tak i da jeg tiltrådte som forsvarsminister, blant annet ved å lansere en egen handlingsplan for forsvarssektoren. Handlingsplanen skal gi støtte for ledere, ansatte og vernepliktige, slik at alle som har sitt virke i forsvarssektoren er godt rustet til å håndtere utfordringer som har med etikk og holdninger å gjøre – uansett hvor i organisasjonen de arbeider.

Jeg mener at det som har skjedd siden har bekreftet at det var på høy tid å sette i gang en bevisstgjøringsprosess i hele forsvarssektoren. Det var på tide – og dette er viktig - ikke fordi Forsvaret er preget av en ukultur, slik noen har forsøkt å fremstille det som. Men fordi det har vært enkelttilfeller vi ikke kan akseptere.

Å holde orden i eget hus er helt essensielt om Forsvaret skal klare å opprettholde en bred forankring i det norske folk. Fester det seg et bilde i befolkningen av at Forsvaret sløser med fellesskapets midler, og at enkeltpersoner bruker penger på en ureglementert måte, så vil vi være ille ute – og det vil ramme oss alle.    

Men det følgende er viktig for meg å understreke: De aller, aller fleste som jobber i Forsvaret er dyktige og hederlige mennesker som bidrar til en god arbeidskultur, og som forvalter fellesskapets ressurser på en skikkelig måte. Og nettopp derfor ville det være ille om vi som er ledere ikke tok grep og ordnet opp i forhold til de enkelttilfellene som har vært.

Dette feltet er ikke bare viktig for Forsvarets omdømme. Det er også viktig for meg som leder at riktige holdninger spres i organisasjonen. Å representere gode holdninger er viktig uansett om man jobber i det offentlige eller i en privat bedrift.

La meg oppsummere så langt - alt dette jeg nå har nevnt:
• God kommunikasjon
• Et mer diffust trusselbilde
• Mer vekt på utenlandsoperasjoner
• En justert basestruktur
• Færre unge i uniform
• Press på å løse dagens prekære utfordringer i andre sektorer
• Forhold til holdninger, etikk og ledelse

Alt dette leder frem til den formodning at det i fremtiden kan bli en større utfordring å opprettholde en dyp forståelse av og en bred oppslutning om Forsvaret ute blant folk. Konsekvensen kan bli svekket betalingsvilje, noe som etter hvert vil måtte gi seg utslag i det som i faglig sjargong heter mindre operativ evne. På godt norsk betyr det et dårligere forsvar.
 

Til slutt vil jeg si at hvis dere sitter igjen med et inntrykk fra den offentlige debatten av at det bare er problemer i Forsvaret, er det ikke riktig. Faktum er at den omfattende omstillings- og moderniseringsprosessen har ført til at Forsvarets operative evne og relevans er vesentlig forbedret.

Med andre ord: Forsvaret er blitt bedre. Og det er, når alt kommer til alt, det virksomheten vår må måles mot.

For å komme videre i denne viktige jobben med å skape et forsvar som er parat til å møte dagens og fremtidens utfordringer - så er samspillet med BFO og de andre arbeidstakerorganisasjonene helt avgjørende. Vi er avhengig av at alle vi som bryr oss om forsvaret vårt trekker sammen.

Derfor er jeg glad for at i den tredelte formålsparagrafen til BFO så heter det at dere skal jobbe for: ”Å styrke Forsvarets stilling i samfunnet og å støtte arbeidet med å fremme forsvarstanken og forsvarsviljen i det norske folk.”

Vi må trekke sammen for å fortsette å gjøre Forsvaret til en attraktiv arbeidsplass. En attraktiv arbeidsplass for offiserene, for soldatene, for de verkstedsansatte og for byråkratene. Og er det en grunn til at jeg tror at vi skal kunne fortsette å være en attraktiv arbeidsplass – så er det ikke minst fordi det vi gjør er meningsfylt. Det er meningsfylt fordi det er vi som skaper trygghet her hjemme og bidrar til en fredeligere verden der ute.

Men hvis Norge og andre vestlige land skal bidra til å skape fred og stabilitet kan vi ikke nøye oss med å sitte i hovedstedene og underskrive sjekker, eller FN hovedkvarteret i New York og vedta resolusjoner om at verden skal bli bedre og at noen må gjøre noe med det. Da må vi våge å handle og gjøre noe med det.

- Og dere gjorde noe med det da Norge bidro til å stabilisere Libanon.
- Dere gjorde noe med det da vi stanset krigene på Balkan.
- Dere gjør noe med det når dere hver dag, gjennom Forsvarets tilstedeværelse i Norge, verner om vår sikkerhet, våre interesser og våre verdier.
- Og dere gjør noe med det når våre soldater i dag står skulder ved skulder med afghanske soldater for å skape et fredeligere Afghanistan etter tiår med nådeløs borgerkrig.

Dette skal offiserskorpset vårt ha en veldig viktig del av æren for.

Jeg vil derfor avslutte med å takke dere for det gode arbeidet som dere hver eneste dag legger ned for å holde hjulene i gang i Forsvaret. Og jeg vil at dere tar med denne takken tilbake til medlemmene.

Jeg vil også takke BFO for den viktige jobben dere gjør for å skape et enda bedre Forsvar i Norge. Vi trenger dere med videre.

Lykke til med kongressen – jeg ser frem til å høre mer om utfallet av diskusjonene og vedtakene.

Og kjenner jeg BFO rett så tar det ikke lang tid før dere er på tråden og innom kontoret mitt med mer klar tale og nye krav og forslag.

Det ser jeg frem til.

Takk for oppmerksomheten.