Gjenkjøpstull eller gjenkjøpsgull?

I en kommentar i DN tar politisk redaktør Sofie Mathiassen til orde for at gjenkjøp er en uting som skaper uheldig press i økonomien i en tid hvor det er mangel på ulike typer arbeidskraft. I så måte viser hun til det forestående kampflykjøpet hvor SAAB har lagt på bordet en industripakke som tilgodeser en lang rekke norske bedrifter hvis Norge velger JAS Gripen. Kommentaren baserer seg i beste fall på en misforståelse. Dernest på en ideologi som ikke deles av Regjeringen.

Misforståelsen er at vi til vil slutt velge kampfly først og fremst ut fra hvilken leverandør som kommer opp med den beste industripakken. Det er ikke korrekt. Vi har hele tiden understreket at vi vil velge det flyet vi finner å være best med hensyn til kostnad og ytelse. Parallelt med dette har regjeringen imidlertid stilt tydelige krav med hensyn til at norsk forsvars- og sikkerhetsrelatert industri skal tilgodesees som følge av et flykjøp, uansett hvilket fly vi kjøper – noe begge konkurrentene må forholde seg til. Vi vil med andre ord ikke velge et dårlig fly fordi en leverandør har den beste industripakken, men vi vil velge det beste flyet hvor også kravene til industripakke er tilfredsstilt.

Så over til ideologien. Regjeringen ønsker at Forsvarets investeringer skal komme flere samfunnssektorer til gode, herunder den forsvars- og sikkerhetsrelaterte industrien. Forsvaret er avhengig av at denne industrien er bærekraftig og innovativ på lang sikt. Det er derfor også i Forsvarets interesse at forsvarsindustrien videreutvikles med gjenkjøp som virkemiddel. Regjeringen deler ikke det skolebok-liberalistiske synet at gjenkjøp forstyrrer markedsmekanismen og fordyrer varene som kjøpes. Kampflykjøpet illustrerer faktisk det motsatte; siden vi gjenetablerte en reell konkurranse mellom konkurrentene, har antatt pris på flyene gått ned, samtidig som industripakkene har blitt kraftig forbedret. Vi har lyktes i å skape en situasjon hvor produsentene må konkurrere beinhardt langs tre spor; kvalitet, pris, og industri, samtidig. For oss som forvalter en så stor offentlig anskaffelse må jo poenget ikke bare å velge det beste tilbudet til slutt, men også bidra til gjøre tilbudene best mulig før vi velger.

Regjeringen deler derfor ikke det synet at vi skal stå med lua i hånda og kjøpe fra utenlandsk industri, mens vår egen industri for seile sin egen sjø. Andre lands industri tilgodesees systematisk med kjøp fra egne myndigheter. Store land som USA, Frankrike og Storbritannia kjøper fra 80 og opp mot 100 prosent fra sin egen industri. Dette er markeder som uten virkemidler som gjenkjøp er mer eller mindre lukkede for andre lands industri. Her i Norge kjøper vi fra 40 til 60 prosent fra utlandet. Som et lite land må vi derfor bidra til at vår industri får markedsadgang ute gjennom blant annet gjenkjøp.

Når det gjelder fregattkjøpet har i størrelsesorden 200 norske bedrifter blitt tilgodesett. Disse har igjen underleverandører. Det sier seg selv at dette skaper betydelige, positive ringvirkninger, slik vi også opplevde da vi kjøpte F-16 på 1970-tallet.

Når det gjelder presset i økonomien kan dette ut fra et kortsiktig og til dels sneversynt perspektiv synes riktig at gjenkjøp skaper press i økonomien – det bidrar til for høy oppvarming. Det norske økonomien går godt og vi har en lav arbeidsløshet. Både internasjonale konjunkturer og en ansvarlig og forutseende økonomisk politikk har bidratt til det. Vi har imidlertid ingen garantier for at økonomien vil fortsette slik. Olje- og gassindustrien er basert på naturressurser som ikke vil vare evig. Vårt fokus er derfor ikke så mye dagen i dag som morgendagen: Vi må i et langsiktig perspektiv sørge for at norsk økonomi har flere ben å stå på. Industrisamarbeid gjennom blant annet militære gjenkjøp dreier seg ikke kun om sysselsetting; det er også et viktig virkemiddel for å stimulere teknologisk utvikling i norsk industri.

Internasjonal forsvarhandel er i hovedsak unntatt fra regelverket i både WTO og fra EUs indre marked, nettopp på grunn av forsvarsmateriellets særlig sensitive karakter. Bondevik II-regjeringen forsøkte seg en stund som et liberalistisk fyrtårn i en stasregulert verden der tanken var å vise alle andre den rette sti; dog, vil jeg hevde, med begrenset hell. Skal spillereglene i dette markedet endres, må vi gjøre det sammen med andre. Som et land som faktisk har en åpnere forsvarsindustri enn mange andre støtter vi derfor aktivt opp om arbeidet med å utvikle et felles europeisk forsvarsmarked, noe vår ferske tilslutning til det europeiske forsvarsbyrået, EDA, viser. Det er dog, realistisk sett, langt frem før de store aktørene har endret sin praksis, og enn så lenge har vi ingen planer om å gi fra oss et av de viktigste verktøyene i den næringspolitiske verktøykassa. Enten DN liker det eller ikke, kommer vi derfor til å beholde gjenkjøp som et viktig virkemiddel til for både Forsvarets beste og til beste for landet for øvrig i et langsiktig perspektiv.

(Innlegg i Dagens Næringsliv, 08.08.2008)