Kampfly og sikkerhetspolitikk

VGs Olav Versto går i VG 5. august til frontalangrep på Jon Michelet, SV og visse ”krefter på APs venstreside” som mener at vi skal kjøpe JAS Gripen. Dette, mener Versto, er å gjøre saken til ren sikkerhetspolitikk og et uttrykk for ”en gammel nøytralistisk tradisjon og skepsis til USA og NATO”. Skrekk og gru! Det aller verste synes å være, i følge Versto, at dette er et valg disse kreftene tar ”forut for militærfaglige vurderinger”.

I stedet mener Versto at vi bør kjøpe amerikansk, for å bevare våre bånd til USA og NATO. Sikkerhetspolitikken kan faktisk avgjøre, mener Versto, som mener å vite at de to flytypene stiller seg ganske likt når man alt i alt vurderer egenskaper og pris, men at svenskene kommer bedre ut hva angår gjenkjøp. Ja vel? Det var jo interessant å vite at Versto allerede vet det. Her i Forsvarsdepartementet har vi nemlig en prosjektgruppe med 40 medarbeidere som på full tid forsøker å finne ut av nettopp dette: hvordan flyene kommer ut målt etter våre nøye definerte norske kapasitetskrav, samt pris og industriavtaler. Her hos oss er vi ikke i mål ennå. Hvem var det som konkluderte forut for de militærfaglige vurderinger…?

Da vet vi med andre ord at Michelet vil ha svenske fly og at Versto vil ha amerikanske, og at sikkerhetspolitikken avgjør for begge to. I Regjeringen har vi imidlertid tenkt å holde oss til den oppsatte planen, som innebærer en grundig gjennomgang og avveining av en lang rekke forhold opp mot hverandre.

Det er faktisk ikke lenger slik at et valg av kampflytype er et valg av sikkerhetspolitisk kurs. Den sikkerhetspolitiske kursen legger Regjering og Storting på helt andre måter enn gjennom en enkelt materiellinvestering, selv om kampfly er en særlig viktig sådan. Jeg tror ikke våre alliertes ønske om å støtte oss i en krisesituasjon er betinget av et enkelt materiellvalg. Norge er og forblir både transatlantisk og europeisk orientert; vi legger stor vekt på våre forpliktelser gjennom NATO og FN og vårt nære samarbeid med EU. USA er en særlig viktig alliert. Samtidig bygger vi i disse dager opp et sterkere nordisk forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid, ikke som et alternativ til, men som en fordypning av det samarbeide Norge, Danmark og Island har i NATO og som Finland og Sverige har i EU. Finland og Sverige er nære partnere av NATO, og vi har lenge samarbeidet tett rundt felles NATO-innsats både på Balkan og i Afghanistan. Sverige har i vår vært leder for den nordiske EU-innsatsstyrken der Norge har deltatt med 150 mannskaper på beredskap; for øvrig som eneste ikke-EU-land. Vi med andre ord meget tett involvert i hverandres organisasjoner, NATO så vel som EU. Medlem og ikke-medlem er på lang nær like absolutte kategorier som for noen tiår siden.

JAS Gripen er allerede anskaffet av to NATO-land, og vurderes seriøst av flere andre. Jeg har ikke lagt merke til at Tsjekkia – et av de planlagte baselandene for det amerikanske rakettskjoldet – har beveget seg spesielt langt bort fra USA etter at de valgte Gripen som nytt kampfly. Dagens Gripen – og i enda større grad den fremtidsmodellen vi vurderer – er et fullt ut NATO-kompatibelt fly. Samtidig har vi en lang og god tradisjon for kampflysamarbeid over Atlanterhavet, og mange av de landene i Europa som i dag flyr F-16 som oss har amerikanske Joint Strike Fighter som en sterk kandidat til å overta etter disse, noe som selvsagt også er en interessant mulighet for oss. Atter andre allierte, herunder Storbritannia, Tyskland, Italia og Spania, flyr Eurofighter, mens Frankrike flyr sitt eget Dassault Rafale. Det finnes med andre ord ikke ett felles NATO-kampfly uansett – men vi ville aldri vurdere et fly som ikke var NATO-kompatibelt.

Dette er en helt annen situasjon enn den som rådet da vi valgte F-16-flyene, midt under den kalde krigen. Da var frihetsgradene Norge rådet over, ganske små. Utviklingen i europeisk og transatlantisk politikk har rett og slett gjort det fullt mulig for denne Regjeringen både å velge amerikansk gjennom JSF, eller europeisk og svensk gjennom Gripen. Kvalitet, pris og industripolitiske muligheter avgjør. Alt i alt er altså sikkerhetspolitikken ikke lenger den avgjørende faktoren for et norsk kampflyvalg, selv om, som det heter, alt henger sammen med alt.

(Kronikk i VG, 10.08.2008)