Sikkerhetspolitisk tidsskille

Den siste tids hendelser i Georgia har med rette fått mye oppmerksomhet, og har også bidratt til et sterkere fokus her hjemme på Norges sikkerhetspolitiske omgivelser. Det er bra, for på dette området er det viktig med et bredt engasjement og et helhetlig perspektiv.

Kjennetegnet på en god sikkerhetspolitikk er at vi makter å løfte blikket og ta høyde for fremtidige utviklingstrekk. Regjeringen har, helt siden vi tiltrådte, vektlagt nettopp et langsiktig og helhetlig perspektiv på sikkerhets- og forsvarspolitikken. Et klart uttrykk for dette er den nylig vedtatte langtidsplanen for Forsvaret, som inneholder en bred vurdering av våre sikkerhetspolitiske omgivelser og utfordringer.

Vårt sikkerhetspolitiske verdensbilde har endret seg flere ganger siden den kalde krigen. I det første tiåret var hovedutfordringene interne konflikter og regional uro. Etter 2001 ble oppmerksomheten flyttet mot såkalte asymmetriske trusler, i første rekke internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen.

Disse utfordringene kommer fortsatt til å være med oss. Samtidig står vi nok en gang overfor et viktig tidsskille i sikkerhetspolitikken, med direkte konsekvenser for oss. Fremvekst og revitalisering av stormakter som Kina, Russland og India gjør at interessekonflikter mellom stater igjen kan bli et dominerende trekk i internasjonal politikk.

Russland fremstår i dag som en selvhevdende stormakt etter mange år med krevende omstilling. Dette har gitt seg tydelige utslag, både internt og i forholdet til omverdenen. Spenningen mellom Russland og sentrale vestlige land kommer til uttrykk i en rekke saker, som NATO-utvidelse, CFE, Kosovo og missilforsvar og ikke minst i Georgia.

Konfliktlinjene i Kaukasus er komplekse, og Georgia er på ingen måte uten ansvar for den opptrappingen som har funnet sted. Dette kan likevel ikke tilsløre at vi for første gang etter Sovjetunionens oppløsning er vitne til en russisk militær offensiv rettet mot en annen suveren stat. Dette kombineres med overdreven maktbruk og stor hurtighet i operasjonene.

Utviklingen internasjonalt er i økende grad også bestemmende for utfordringene i våre nærområder. Vi ser det gjennom økt konkurranse om strategiske ressurser og interessemotsetninger knyttet til uavklarte jurisdiksjonsforhold. Globale klimaendringer vil gjøre utvinning og transport av energi i Arktis til et enda mer sentralt tema i fremtiden. På alle områdene vil Russland spille en hovedrolle.

Norges forhold til Russland er generelt godt. Den siste tiden har vi likevel fått en ny situasjon, etter at Russland bestemte seg for å ”fryse” de militære relasjoner til alle NATO-land. Jeg vil understreke at dette ikke er starten på noen ny kald krig. Tvert imot vil jeg presisere at det er viktig for alle - ikke minst for Norge, som har grense mot Russland - å videreføre et godt forhold til vår nabo i øst.

Samtidig gir Russlands stormaktsstatus seg utslag også i nord, særlig med hensyn til å markere ressurs- og suverenitetsinteresser. Nordområdene har fortsatt stor militærstrategisk betydning. Dette er bakgrunnen for at regjeringen i Soria Moria-erklæringen definerte nordområdene som Norges viktigste strategiske satsningsområde. Utviklingen bekrefter at denne prioriteringen var riktig.

Kravene til Norge som regional aktør er med andre ord økt, og dette tar regjeringen konsekvensen av. Hovedutfordringene for Norge i nord vil være knyttet til havområdene. Derfor har vi lagt vekt på å gi Marinen økt operativ evne, gjennom innfasing av nye fregatter, nye MTB-er samt høy prioritet til Kystvakten. Vår evne til krisehåndtering og nasjonal handlefrihet er i stor grad også knyttet til vår evne til å håndheve suverenitet over luftterritoriet. Derfor går vi inn for å anskaffe nye kampfly i god tid før F-16-flåten er utdatert.

Mye av dagens diskusjon dreier seg om Hærens størrelse. Jeg ønsker derfor å være tydelig på at vi vil fortsette å styrke Hæren. Hærstyrker er viktige når det gjelder å ta og holde territorium. Samtidig viser krigen i Georgia at det særlig er behov for styrker med høy reaksjonsevne. Gårsdagens invasjonsforsvar er ikke svaret på dagens og morgendagens utfordringer. Jeg vil også presisere at vi legger stor vekt på å følge opp og videreføre kvalitetsreformen i Heimevernet, som har bidratt til bedre trening og materiell, og en personellsammensetning mer i tråd med Forsvarets behov.

Samtidig ser vi at håndteringen av våre sikkerhetsutfordringer – ut over de som kan håndteres nasjonalt – i like stor grad som under den kalde krigen vil måtte håndteres i en flernasjonal ramme. NATO utgjør fortsatt en grunnstein i norsk sikkerhetspolitikk. Vi må derfor fortsatt legge stor vekt på å opprettholde forholdet til våre nære allierte.

Dagens geopolitiske bilde viser behovet for fornyet oppmerksomhet i NATO om sikkerhetsutfordringer i medlemslandenes nærområder. Dette har Norge vært en pådriver for, og det er allerede klart at dette nå blir et sentralt tema frem mot NATOs toppmøte i 2009.

(Kronikk i Nordlys 30.08.2008)