Prioriterer veteranarbeidet

Kjære Landsmøte

Først vil jeg takke for at vi ble invitert hit i dag, og for at vi i politisk ledelse i Forsvarsdepartementet har fått anledningen til å holde en innledning for dere. Forsvarsministeren har bedt meg om å hilse og si at dere gjør det hun på bergensk kaller en ”grådig god jobb for veteranene”. Hun har også bedt meg om å ta med meg tilbake det dere har å fortelle meg her i dag.

Det er et privilegium å komme her å treffe så mange av ildsjelene i FNVLF. Foreningen er med sine medlemmer, med sin synlighet og sitt høye aktivitetsnivå, en veldig viktig medspiller i arbeidet med å utvikle veteranpolitikken. Jeg vet at FNVLF er et viktig forankringspunkt for veteraner, og dere gjør en kjempejobb gjennom kameratstøttearbeidet. Initiativet med nettstedet www.kameratstøtte.no er et veldig godt tiltak og det skal bli spennende å høre hvilke erfaringer dere høster når dette kommer i gang i løpet av sommeren.

Jeg vil gjerne si til deg Odd-Helge at jeg opplever at vi har en veldig nær og god dialog og det er liten tvil om at dere er en av de viktigste premissleverandørene i utformingen av veteranpolitikken. De fleste av avgjørelsene i veteranpolitikken er preget av FNVLFs påvirkning og innflytelse. Slik skal det også være. Dere sitter på verdifull innsikt og kompetanse som er helt sentrale byggeklosser i arbeidet med å bedre veteranenes vilkår. Nå er nok også FNVLF i likhet med organisasjoner på andre samfunnsområder, en ”vaktbikkje”, en interesseorganisasjon som kan fremme sine medlemmers interesser uavhengig av byråkrati og politisk dagsorden. Denne funksjonen er en viktig del av demokratiet vårt og medvirker til å sette politisk dagsorden.

Ansatte i Forsvaret og dere som representerer dem skal tas skikkelig på alvor og involveres i alle viktige prosesser.

 

-          Vi skal involvere dere fordi dere har viktig kunnskap

-          Vi skal involvere dere fordi dere fortjener å bli lyttet til

-          Vi skal involvere dere fordi vi ønsker å bli bedre

-          Vi skal involvere dere fordi det er mulig gjennom en tett og ærlig dialog å finne bedre løsninger.
Løsninger som er bedre for alle -
også for helheten.

 

Her ønsker jeg først å gå gjennom hovedtrekkene i regjeringens sikkerhets- og forsvarspolitikk slik den er nedfelt i den nye langtidsplanen for Forsvaret. Deretter vil jeg ta dere med til Afghanistan og si noe om hvorfor vi er der og hvordan vi løser oppdraget. Og til slutt så vil jeg veldig gjerne si en del om regjeringens veteranpolitikk.

 

Forsvars- og sikkerhetspolitiske endringer

Våre grunnleggende sikkerhetspolitiske interesser og målsettinger gjenspeiler Norges posisjon som småstat med strategisk beliggenhet, en euroatlantisk forankring og en klar vektlegging av multilaterale sikkerhetsordringer, framfor alt FN og internasjonal solidaritet.

Vaclav Havel har sagt at: ”I dagens verden berører alt alle”.

Og i en stadig mer globalisert verden er nasjonal og internasjonal sikkerhet mer sammenvevd enn noen gang tidligere. Geografisk avstand og landegrenser gir ikke lenger beskyttelse alene. Vi skal ta Forsvarets oppgaver hjemme i Norge på alvor, det er første prioritet. Samtidig som vi erkjenner at i mange tilfeller tar vi også vare på norsk sikkerhet ved å delta der sikkerhetsutfordringene har sin opprinnelse. Dette tjener norske egeninteresser samtidig som vi er med på å ta globalt medansvar.

Enkelte påstår at utenlandstjeneste er et sidespor i forhold til hva de norske styrkene historisk sett har drevet på med.

Det er det ikke.

Tenk på hvor stor betydning Tysklandsbrigaden hadde for å skape stabilitet i Europa etter krigen. Soldatene fra Tysklandsbrigaden vet jo godt at det ikke var noen selvfølge like etter krigen at det skulle bli varig fred i Tyskland. De vet også hvor skeptisk mange i Forsvaret var den gangen til at norske styrker skulle sendes ut i en utenlandsoperasjon. Tysklandsbrigaden var en pionér for denne måten å tenke forsvars- og sikkerhetspolitikk på.

Den gangen tok Tysklandsbrigaden vare på norske verdier og interesser ved å tjenestegjøre ute. I dag gjør norske soldater og offiserer det samme på Balkan, i Midtøsten, i Afrika og i Afghanistan.

 

Verden slutter ikke å endre seg. Den kalde krigens slutt var en viktig stor endring. På samme måte var 11. september, konflikten i Afghanistan og krigen i Irak andre viktige endringer som også påvirker sikkerheten vår.

Vi ser at så fort vi har vendt oss til ett verdensbilde endrer rammebetingelsene for sikkerheten vår seg enda en gang.

 

I vår tid er endring den eneste konstanten.

 

Globalt står vi overfor et komplekst sikkerhetspolitisk bilde, som også har flere bekymringsfulle trekk. Utviklingen i land som Kina, India og Russland gjør at vi beveger oss fra en unipolar til en mer multipolær verdensorden. Som følge av dette ser vi en økende tendens til stormaktsrivalisering. Territorialstaten og statssikkerheten synes også å få økt betydning, med konsekvenser også i våre nærområder, både på det politiske, ressursmessige og militære området.

Samtidig fortsetter og delvis forsterkes globaliseringsutfordringene knyttet til globale fattigdoms- og miljøutfordringer, økt konkurranse om strategiske råvarer, internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen.

Utfordringene i våre nærområder er til dels en funksjon av de globale utfordringene, og kan som sådan bare løses i en bred multilateral ramme. Samtidig står Norge i nord overfor utfordringer som i hovedsak må løses nasjonalt. Det dreier seg om den løpende ressursforvaltning og uavklarte jurisdiksjonsspørsmål. Potensielle interessemotsetninger på ressursområdet gjør at vi ikke kan utelukke at det kan oppstå situasjoner med sikkerhetspolitiske aspekter.

På grunn av nordområdenes strategiske betydning, både økonomisk, miljømessig og militært, kombinert med usikkerhet knyttet til utviklingen i Russland, tilsier dette at det er et område som må ha høy prioritet, også innen sikkerhets- og forsvarspolitikken.

Regjeringen har nylig lagt frem en ny langtidsplan for Forsvaret. Denne planen tar utgangspunkt nettopp i at våre sikkerhetspolitiske omgivelser er i stadig endring, og at svaret da må være at vi må ha et Forsvar som er fleksibelt og dermed kan tilpasses dagens utfordringer, og som er i stand til å løse oppgaver, både hjemme og ute.

 

Som vi sier i proposisjonen:

”Norge trenger et forsvar for å bidra til å ivareta det grunnleggende og tidløse ansvar for å skape sikkerhet for staten, befolkningen og samfunnet”.

 Vår langtidsplan er en tydelig satsning på Forsvaret. Vi bidrar til et økonomisk løft. Vi trapper opp forsvarsbudsjettet med 800 millioner kroner de neste fire årene. Dette vil styrke forsvarsevnen. Og vi er tydelige i prioriteringen når det gjelder:

• å sikre et Forsvar som er bredt forankret i folket gjennom verneplikten
• å satse på nordområdene
• å satse på at Norge skal bidra til internasjonal fred og sikkerhet, og ikke minst på
• å ta vare på personellet vi har i Forsvaret. Å ivareta og utvikle Forsvarets personell, både før, under og etter tjeneste, står helt sentralt. Uten menneskene, er verken all verdens fint materiell eller store flotte planer noe verdt! Medarbeiderne våre er selve forutsetningen for å kunne opprettholde og videreutvikle et godt norsk forsvar for fremtiden.

 

Regjeringen tar Norges internasjonale ansvar på alvor. FN og NATO er grunnsteiner i norsk sikkerhetspolitikk, og vi vil fortsatt stille med betydelige bidrag i utenlandsoperasjoner.

Internasjonale operasjoner er en viktig og integrert del av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Det har vært viktig for oss å gjøre noe med de utfordringer og svakheter som har vært ved dagens Forsvar. Og en av de tingene vi tydelig satser på i langtidsplanen er å styrke treningen og utdanningen av personellet før de sendes ut i internasjonale operasjoner. Det innføres derfor en misjonsspesifikk treningsperiode etter gjennomført 12 måneders førstegangstjeneste og før enhetene sendes ut. Dette har viktig for å forberede både mannskapet, befal og enhetene som en helhet på de oppdrag de vil møte ute. 

Så har det vært til dels stort fokus i mediene i det siste på Hærens situasjon. Og la meg bare slå fast: Hærens belastningsutfordringer tar vi på største alvor! Det er klart at det stort sett har vært Hæren som har blitt belastet når vi har deltatt i internasjonale operasjoner. Dette er jo bakgrunnen for at vi gjennom de to siste årene har bygget opp Hæren, ved å øke antall årsverk med over 40 %. Og vi skal fortsette å bygge opp Hæren og øke bemanningen. I 2005 – da vi overtok regjeringskontorene var Hærens størrelse på ca. 2150 personell.

I dag er den på ca. 3100, og vi skal opp til 3700. Så det er en markant økning, og Hæren og Forsvarssjefen må også selv sørge for at man prioriterer slik at bemanningsøkningen kommer der behovet er størst!

Samtidig ønsker vi å spre belastningen på utenlandsoppdrag mer på de andre forsvarsgrenene. Vi viste jo nettopp gjennom UNIFIL II at vi kan stille med relevante bidrag fra andre forsvarsgrener. Da vi hadde fire MTB`er med mannskaper som gjorde en viktig jobb i farvannet utenfor Libanon.

Dagens sikkerhetsutfordringer er sammensatte. Forsvaret vil i mange tilfelle være kun ett av flere virkemidler.

Regjeringen vektlegger derfor en helhetlig tilnærming til bruk av militære og sivile virkemidler, slik at vi kan få en best mulig utnyttelse av de samlede ressurser, både i fredsoperasjoner ute og i de hjemlige aktiviteter. Dette ser vi ikke minst viktigheten av i Afghanistan i dag. Det er ingen militær løsning på utfordringene i Afghanistan! Vi må tenke helhetlig. Uten sikkerhet, ingen utvikling. Men uten utvikling på sikt klarer vi heller ikke å opprettholde stabilitet og sikkerhet. Dette er en erkjennelse som nå har vokst mer og mer frem også i det internasjonale miljøet, og utnevnelsen av Kai Eide som spesialrepresentant for FN i Afghanistan, er nettopp et uttrykk for det. Han skal koordinere den internasjonale innsatsen i landet.

Den danske forfatteren Carsten Jensen har sagt: "Likegyldighet kan være årsak til krig. Håpløshet også. Hvis de likegyldige og de håpløse blir mange nok, setter de sistnevnte fyr på verden".

Det er det motsatte av likegyldighet vi ser i øynene til våre kvinner og menn som tjenestegjør i Afghanistan, eller i FN-operasjoner rundt omkring i verden. Det er det motsatte av likegyldighet som gjør at vi deltar med soldater, og at vi bidrar med bistand. Det handler om internasjonal solidaritet – solidaritet med de som ikke har det så bra som vi her hjemme. Her bidrar det norske Forsvaret. Og det skal vi fortsette å gjøre. For hva er alternativet? Alternativet er at håpløsheten får råde. Det kan vi ikke tillate!

 

I dag har vi sendt norske soldater til et asiatisk land, som er dobbelt så stort som Norge, med fem ganger befolkningen vår, og som har vært gjennom 25 år med blodig borgerkrig. Afghanistan er et typisk eksempel på hvilke komplekse og krevende oppgaver Forsvaret står overfor i en verden som er preget av konstant endring. 

 

Ingen er tjent med at vi forsøker å tegne et glansbilde av situasjonen i Afghanistan. Det er åpenbart at den er krevende og at den kommer til å forbli krevende i lang tid fremover. Da ville det blitt helt feil om vi skulle komme med selvgratulerende og idylliserte fremstillinger. Men å påstå at det internasjonale samfunnet nesten syv år etter at Taliban ble kastet fra makten, ikke har oppnådd noe som helst, er også en feil fremstilling av realitetene.

Selv om det er utfordringer, er det viktig å huske at det også er gjort fremskritt – synlige fremskritt – fremskritt som utgjør en stor forskjell i hverdagen for den jevne afghanske borger.

 

Er det noen som tror at fem millioner flyktninger ville vendt hjem om de ikke stolte på at utviklingen gikk i riktig retning?

 

Det er bygget flere veier, flere landsbyer har fått vann, kvinner har for første gang på årevis tilgang til et helsevesen, og stolte afghanske ungjenter går på skolen for første gang.  Under Taliban ville dette vært utenkelig. I dag går over 2 millioner jenter går på skole i Afghanistan, og bare i fjor begynte 400 000 jenter på skolen for første gang. Prøv å fortelle disse skolejentene at det internasjonale nærværet ikke tjener noen hensikt.

 

Det er gode grunner til at vi er i Afghanistan:          

-          Vi er i Afghanistan fordi vi er invitert av verdenssamfunnet gjennom FN.

-          Vi er i Afghanistan fordi vi er invitert inn av den folkevalgte afghanske regjeringen for å bidra til å skape fred og stabilitet for det afghanske folk.

-          Vi er i Afghanistan fordi vi stiller oss solidarisk med våre allierte i NATO.

-          Vi er i Afghanistan fordi alternativet er at afghanerne kastes ut i en ny langvarig runde med blodig borgerkrig som kan destabilisere store deler av regionen. 

 

OG – ikke minst

-          Vi er i Afghanistan fordi vi gjennom å skape stabilitet ute – bidrar til å skape trygghet her hjemme.

 

 

Det viktigste spørsmålet nå er ikke: når skal vi reise hjem.

Det viktigste spørsmålet nå er: hvordan skaper vi videre fremgang?

 

Da er det to ting vi må gjøre. Det vil si – da er det to ting vi gjør allerede:

 

For det første må vi sørge for å fortsette å la sikkerhet og utvikling gå hånd i hånd, og for det andre må alt vi gjør ha et afghansk eierskap.

 

Skal vi skape fremgang og stabilitet må alt vi foretar oss ha et afghansk eierskap og et afghansk ansikt. Den afghanske befolkningen må oppleve at det er deres egen regjeringshær og det afghanske politiet som gir dem sikkerhet og lov og orden.

 

Norge deltar nå aktivt i å bygge opp den afghanske hæren, og vi vil nå forsterke denne innsatsen.

 

Så har regjeringen vært opptatt av at Norge skulle komme tilbake til FN, og vi har lagt til rette for det. Vi har jo lange tradisjoner for å delta i FN-operasjoner. UNIFIL-deltakelsen viser det tydelig. I dag er det nøyaktig 30 år og en måned siden de første norske soldatene kom til Sør-Libanon, et oppdrag som skulle vare helt frem til 1998. Regjeringen ønsker å øke deltakelsen i FN-operasjoner, og vi forberedte som kjent et norsk-svenskt ingeniørbidrag til UNAMID-styrken i Darfur i Sudan. Dessverre – av årsaker jeg er sikker på at dere er vel kjent med – fikk vi ikke deltatt i denne styrken.

 

Veteraner

Nordisk politikks mest visjonære politiker, Olof Palme, sa at:

 

”Politikk er å ville.”

 

Og ett felt hvor denne regjeringen vil mye og handler mye, er på veteranpolitikken.

 

 Er det én ting jeg vil at dere skal ta med dere herfra i dag så er det dette: Det skal ikke herske noen som helst tvil om at denne regjeringen prioriterer veteranarbeidet. Vi har fra første dag i regjeringskontorene sett behov for å styrke rettighetene til og tilbudet til veteranene våre. Og det bygger på den erkjennelsen at det er behov for å bedre oppfølgingen.

 

Det påhviler Forsvaret og staten et stort ansvar når vi sender soldater ut i internasjonale operasjoner. De vi sender ut skal ha en trygghet for at de får skikkelig oppfølging før, under og ikke minst etter endt tjeneste. Det aller viktigste vi kan gjøre er å sørge for at de er så godt trent og forberedt som mulig. Jo bedre vi gjør dette, desto større mulighet har vi for å unngå skader.

Norge har siden 1947 deltatt i over 40 internasjonale operasjoner i utlandet. Over 100 000 norske statsborgere har tjenestegjort i slike operasjoner. I dag har Forsvaret om lag 700 kvinner og menn i tjeneste i Afghanistan alene.

 

Når vi snakker om 100 000 mennesker som har vært ute i ofte vidt forskjellige oppdrag så har de også gjort seg veldig forskjellige erfaringer. Veteranene utgjør en mangeartet gruppe med tildels svært ulik alder og livssituasjon. Det er forskjell på den garvede middelaldrende stabsoffiseren som jobber i hovedkvarteret og den 19-årige soldaten som har tjenestegjort i felten. Noen har tjenestegjort i mange kontingenter og er ikke lenger i tjeneste i Forsvaret, mens andre har vært ute én eller to ganger, og har fortsatt sitt daglige virke der. Nettopp fordi gruppen av veteraner i Forsvaret er veldig sammensatt trenger vi et bredt spekter av forskjellige tiltak som kan møte disse ulike menneskenes ulike behov på deres egne premisser.

Veteranpolitikk er et viktig element i Forsvarets personellpolitikk. Det vi snakker om er faktisk Forsvarets politikk for medarbeidere som deltar i utenlandsoperasjoner. Det innebærer alt fra rekruttering, seleksjon og oppøving, til hvordan vi tar oss av de som får problemer under og etter tjenesten, - og også hvordan vi følger opp veteraner generelt, også de som ikke får problemer.

 

Vi må gi tydelige signaler på at samfunnet setter pris på den innsatsen som veteranene har gjort. Det krever at vi markerer merkedager, medaljeparader, og hjemkomst på en tydelig og verdig måte. Det må også være Forsvarets oppgave å legge til rette for informasjon til veteraner som er gått ut av aktiv tjeneste, dette har vi nå tatt med i den nye langtidsplanen. Det må også legges til rette for samlinger og erfaringsutveksling etter at tjenesten er avsluttet. For veteraner som ikke lenger er i aktiv tjeneste, håper vi at Bæreia kan være godt egnet til dette.

Det finnes ikke noe enkeltstående virkemiddel som et sesam-sesam som vil løse alles behov. Dette arbeidet dreier seg om alt fra å skape gode møteplasser for veteranene, til at de som trenger det får skikkelig medisinsk behandling og at vi sørger for at de får god bistand om de vil søke om erstatning.

 

Det har vært mye fokus på skadevirkningene av deltakelse i utenlandsoperasjoner – og det tar denne regjeringen veldig alvorlig. Men vi skal heller ikke glemme at de aller fleste soldatene kommer hjem uten fysiske og psykiske skader – men tvert i mot med positive opplevelser og et styrket sjølbilde. Undersøkelser og studier publisert av Forsvarets sanitet viser at 70 – 90 % av veteranene sier at de opplever positive effekter som økt selvtillit og stresstoleranse etter tjeneste i utlandet.

 

Men vi ønsker ikke å stikke under en stol at operasjoner i utlandet medfører risiko for både fysiske og psykiske skader. Videre vet vi at både antallet og alvorlighetsgraden av skadene som hovedregel øker i takt med operasjonens intensitet og graden av strid.

 

Jeg har selv snakket med og fått brev fra mange veteraner som har hatt ulike vansker etter å ha tjenestegjort i Forsvaret. Å høre disse historiene har gjort et dypt inntrykk på meg, og styrket både meg, og forsvarsministeren i troen på at vi må gjøre enda mer for veteranene våre. Vi har allerede iverksatt flere nye tiltak – men ønsker å gjøre enda mer.

Generelt er det altså slik at de aller fleste kommer hjem med positive erfaringer, og uten skader. Samtidig er det noen som får skader, og disse må sikres oppfølging. Dette gjelder enten de blir fysisk skadet, eller de får psykiske belastningsskader. Mange har erfaringer med at det er vanskelig å vite hvor man skal henvende seg, og noen opplever også at de ikke får nødvendig oppfølging når de kommer hjem.

Noen veteraner har opplevd å bli ”kasteballer” i systemet, blant annet fordi de ulike trygde- og erstatningsordningene ikke alltid fanger opp skader og sykdommer man kan pådra seg. Sånn kan vi ikke ha det – og derfor så skal vi i sammen med dere finne frem til gode løsninger for den enkelte.

 

 

For hva er det vi faktisk allerede har oppnådd sammen?

Jo vi har:

·         For første gang i historien fått en grundig kartlegging av veteranenes rettigheter, gjennom de to arbeidsgruppene som Forsvarsministeren nedsatte i 2006, og som vi nå følger opp tiltakene fra. FN-veteranene deltok her i den referansegruppen som ble etablert, og som faktisk fortsatt brukes aktivt i dag.

·         Vi etablerer nå veteransenter på Bæreia utenfor Kongsvinger, som kan brukes til rekreasjon og samlinger for veteraner.

·         Forsvarssjefen har etablert Forsvarets veteranadministrasjon (FVA).

·         Vi har økt utbetalingene etter forskriften for psykiske belastningsskader.

 

Dette er noen av de tiltak vi har fått på plass. Og det kommer mer. Vi jobber målrettet for å sørge for en bedre oppfølging, og for styrkede rettigheter!

 

Jeg tror at vi er på rett spor og at dette arbeidet vil lede frem mot målet vårt om ta enda bedre vare på veteranene våre. 

Det er når vi drar lasset sammen at vi får til noe….Det er da vi sammen viser styrke!

 

Vi ønsker å gjøre enda mer. Dette er en viktig sak– og ikke bare for veteranene og familiene deres, men også fordi veteranene utgjør en stor og viktig ressurs for Forsvaret og for samfunnet.

 

Erstatning

Det har vært et sterkt fokus på erstatning for de veteranene som har blitt skadet som følge av utenlandstjeneste. Dette er en viktig – men også utfordrende sak – og som vi derfor legger stor kraft i å finne frem til gode og bærekraftige løsninger for både Forsvaret som helhet og for den enkelte veteran. Det er viktig for meg at dere kjenner godt til hvordan vi tenker og handler i denne viktige saken og jeg ønsker derfor å være konkret og gå gjennom denne saken i detalj.

Jeg ønsker først å si litt om hvilke regler som gjelder i dag, deretter om hva som etter vår oppfatning er problematisk, og til slutt litt om hva vi ønsker å gjøre for å styrke erstatningsvernet. 

Deltakere i internasjonale operasjoner er dekket av de alminnelige trygdeordningene.  Etter folketrygdloven (§ 13-8) har de i tillegg rett til yrkesskadefordelene i folketrygdloven ”ved enhver skade og sykdom som er påført eller oppstått i utlandet”. 

I tillegg vil personellet i mange tilfeller ha rett til en gunstigere uførepensjon fra Statens Pensjonskasse, slik som andre statsansatte.  Nivået på disse ytelsene vil variere etter opptjeningstiden.  Dersom skaden godkjennes som en yrkesskade (her er det de alminnelige yrkesskaderegler i folketrygdloven §§ 13-3 og 13-4 som gjelder) anses den skadelidte for å ha full opptjeningstid i Statens Pensjonskasse. Det vil si 30 år. 

 

Når det gjelder alminnelig erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven, er personellet fra 2000 omfattet av en tariffavtale som normalt gir vesentlig høyere erstatnings­utbetaling enn til andre arbeidstakere. I tillegg så sørger den for at personellet er vernet hele døgnet.  Det er Statens Pensjonskasse som behandler disse erstatningskravene siden de er ”forsikringsselskapet vårt”. 

Rett til slik erstatning er betinget av at personellet har vært utsatt for en yrkes­skade i form av det som omtales som en ”arbeidsulykke”.  Utfordringen her er at særlig psykiske belastningsskader normalt faller utenfor ”arbeidsulykke”-begrepet og yrkesskadevernet. Årsaken til dette er at slike skader ofte er et resultat av mer langvarig påvirkning, heller enn en eller flere enkelthendelser.  I dag sånn som regelverket er så er psykiske skader heller dessverre ikke godkjent som yrkessykdom. 

I 2005 ble det, som nevnt tidligere, innført en forskrift om erstatning for psykiske belastningsskader som følge av deltakelse i internasjonale operasjoner.  Dette er en såkalt billighetserstatning, hvor det utbetales inntil 6 G dvs. 400 000 (1 G er pr. i dag kr 66.812,- * 6 = 400 872).  150 veteraner har fått innvilget billighetserstaning og det er utbetalt til sammen 34,5 million kroner. (1. april i år hadde Statens Pensjonskasse mottatt 234 krav om billighetserstatning) Med andre ord så har vi i dag ordninger som treffer mange. Men vi innser at det ikke er godt nok for alle.  

Mange som får billighetserstatning mener at skaden de har fått innebærer et større økonomisk tap enn summen som utbetales. Noen av disse veteranene har da fremmet et krav direkte mot Forsvarsdepartementet etter det som på jurist-språket heter det ulovfestede objektive ansvaret.  Vi har mottatt ca. 80 erstatningskrav fra denne gruppen, og inntil nå har vi utbetalt 29 millioner til de 10 som har fått erstatning på denne måten.  Vilkårene for erstatning på dette grunnlaget er vage, skjønnsmessige og langt på vei uavklarte.  Et av vilkårene er at personellet må ha vært utsatt for en eller flere hendelser som utgjør en ekstraordinær risiko for psykiske skader. 

Vår erfaring er at den kompliserte behandlingen av kravene skaper høyt konfliktnivå mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og mye usikkerhet for den enkelte. 

 

Dette er bakgrunnen for at en av arbeidsgruppene nedsatt av forsvarsministeren konkluderte med at de eksisterende ordninger for økonomisk kompensasjon ved yrkesskade ikke alltid er egnet til å fange opp en del av de skader og sykdommer som de tjenestegjørende risikerer å bli utsatt for. 

 

-          For det første faller psykiske belastningsskader i for stor grad utenfor yrkesskadeforsikringsloven.

-          For det andre hersker det usikkerhet rundt i hvilken grad personellet er vernet mot ”nye” sykdommer (tropesykdommer mv.) som de risikerer å pådra seg i tjeneste i for eksempel Asia og Afrika. 

-          For det tredje vil unge personer som blir skadet, uten at skaden anses som en yrkesskade, få kort opptjeningstid i Statens Pensjonskasse. 

 

Både arbeidsgruppen og andre har fremmet en rekke forslag til styrking av veteranenes økonomiske rettigheter ved skader og sykdommer.  I Forsvarsdepartementet har vi satt i gang et stort arbeid for å følge opp forslagene, og fremme forslag til lovendringer som kan bidra til å styrke vernet. 

 

Veteran- og personellorganisasjonene i Forsvaret fremmet i fellesskap et forslag om en veteran-/krigspensjon i forbindelse med utarbeidelsen av arbeidsgruppens rapport. Spørsmålet om en slik veteranpensjon har også vært fremme i media de siste ukene. Regjeringens lovarbeid for å styrke rettighetene til veteranene stenger ikke for å utrede en slik pensjon.  Jeg syns imidlertid det er viktig å få frem at vi, i samråd med veteranorganisasjonene og personellorganisasjonene i Forsvaret, på dette stadium i utredningsarbeidet, har valgt å prioritere det forslaget som raskest kan styrke erstatningsvernet til veteranene nemlig et lovfestet objektivt erstatningsansvar med eventuell mulighet også for utbetaling i form av løpende ytelser.  Etablering av en slik ny erstatningshjemmel vil tette det påviste ”hullet” i erstatningsvernet og vil kunne gi et minst like godt vern som en pensjonsordning.  Det er for eksempel et poeng at et pensjonsbasert system ikke vil kunne fange opp et økonomisk tap oppstått før man søker om pensjon.  Dessuten vil innføring av en pensjon måtte ses i sammenheng med hele pensjonsreformen og derfor ta mye lenger tid. Da risikerer vi at mange av de veteranene som sliter i dag må vente uforholdsmessig lenge.

Hva vil det som juristene kaller et lovfestet objektivt erstatningsansvar innebære?

Dette vil kunne gi rett til erstatning;

-          uten hensyn til om noen andre kan klandres

-          uten begrensninger i forhold til skadetyper

-          uten at personellet har vært utsatt for en ”arbeidsulykke”

-          uten at personellet kan påvise at de har vært utsatt for en ekstraordinær risiko

 

Det avgjørende vil bli om det er mulig å etablere en sammenheng mellom skaden eller sykdommen til den enkelte veteran og tjenesten, og om den skadede er påført et økonomisk tap som følge av skaden.  Vi håper å kunne sende et lovforslag på høring nå til sommeren. 

Selv om Forsvaret har fokus på gode forberedelser og skadeforebyggende tiltak, må vi også erkjenne at vi aldri vil klare å fjerne risikoen for at personellet kan bli skadet i tjeneste.  Derfor er det behov for forutsigbare oppfølgings-, trygde- og erstatningsordninger.  Jeg har stor tro på at de løsningene vi arbeider intenst med nå vil være et representere nye viktige steg i riktig retning når det gjelder økonomisk kompensasjon ved skader. Arbeidet med regelverk og lovendring kan virke omstendelig og sendrektig, men det er nå en gang slik at det er en del formelle rundingsbøyer i et slikt arbeid. Og vi har et godt samarbeid med de andre involverte departementene.

Når det gjelder helseoppfølging av veteraner har vi innledet et godt samarbeid med Helse- og Omsorgsdepartementet, og vi er enige om at Forsvaret skal ha ansvaret for oppfølgingen i ett år. Deretter er det den sivile helsetjenesten som er ansvarlig for helsetilbudet til veteranene. Nå ser vi må muligheten for å lovfeste Forsvarets oppfølgingsansvar, slik at det blir en rett veteranene får om ett års oppfølging. Vi bygger opp Forsvarets behandlingskapasitet, særlig Nasjonal Militærmedisinsk Poliklinikk (NMP), og stressmestringsteamene for å sikre at veteraner får god behandling. 

Vi er godt i gang med en omfattende tilrettelegging av veteranpolitikken. Det har ikke vært gjort siden 2. verdenskrig. I dette arbeidet er vi avhengig av støtte fra alle kompetansemiljøer, og ett av de viktigste er FNVLF.

 

Og jeg kan også røpe her: det vil komme mer penger til veteranarbeid neste år!

 

AVSLUTNING

Vi vil også bidra til at veteranene får økt anerkjennelse i samfunnet generelt. Dere er mennesker som har gjort en betydelig innsats for Norge, og for internasjonal fred og sikkerhet. Ofte har dere operert i felten under svært krevende forhold. Det å styrke veteranenes rettigheter handler derfor også om å sørge for at samfunnet anerkjenner den formidable innsatsen dere har lagt ned. Og her igjen spiller FN-veteranenes Landsforbund en viktig rolle. Dere markerer jubileer, slik som UNIFIL i år. Dere bidrar til å gjøre nordmenns deltakelse for internasjonal fred og sikkerhet kjent, og dere skaper arenaer og rammer for kameratskap og samhold. Dette arbeidet ønsker også regjeringen å støtte.

Mens enkelte er opptatt av å male paroler og skrive resolusjoner og opprop om at verden må bli bedre og at noen må gjøre noe med det –
så har dere gjort noe med det.

-          Dere gjorde noe med det da vi bidro til å skape fred i Libanon.

-          Dere gjorde noe med det da vi stanset krigene på Balkan.

-          Og våre soldater gjør noe med det når de i dag står skulder til skulder med afghanske soldater for å skape et fredeligere Afghanistan etter flere tiår med nådeløs borgerkrig.

 

Jeg vil avslutte med å takke dere for det gode arbeidet dere gjorde da dere var i felt og la ned en viktig innsats for å skape fred og sikkerhet ute og trygghet her hjemme. Og for det gode arbeidet dere nå gjør for hverandre, og for alle veteraner.

 

Lykke til med Landsmøtet!

Takk for oppmerksomheten.