- Gratulerer med dagen!

Forsvarsminister Anne Grete-Strøm Erichsens tale på Wernershom 17. mai 2009; 150 års markering for ”Ja, vi elsker”.

(Sjekkes mot fremføring)

Kjære venner

Norges nasjonaldag er annerledes enn alle andre nasjoners nasjonaldager.

17. mai er dagen
 
For barnetog og sekkeløp
For iskrem og pølser
For russetog og ungdommelig livsglede
For fest og moro
Men 17. mai er også en politisk dag, en radikal dag, ja, en revolusjonær dag.

Dette er dagen vi minnes de unge mennene som samlet seg på Eidsvoll i 1814. Inspirert av opplysningstidens nye ideer og idealer om en ny verden og det frie mennesket.
De var radikale, modige menn som sto på skuldrene til to revolusjoner. I Amerika og Frankrike.  Av disse revolusjonene fødtes ord som frihet, likhet, brorskap og moderne demokrati.  Det var disse ideene som var den unge nasjonen Norges dåpsgave.

Jeg er sikker på at dersom Bjørnstjerne Bjørnson hadde levd den gangen, ville han ha vært det selvskrevne midtpunkt blant grunnlovsmennene på Eidsvoll. For det var slik han var.

I 1771 skrev vårt bysbarn og forfatter av ”Jeg tog min nystemte Cithar i hende”, Johan Nordahl Brun en drikkevise for ”Det norske selskap i København”. ”Norges skaal”, var det offisielle navnet, men den er mest kjent som ”For Norge, kiæmpers fødeland”. 

Sangen ble oppfattet som opprørsk mot kongemakten og forbudt, men den ble desto mer populær da den endelig ble trykket i 1784. Så populær ble den at den fikk uoffisiell status som vår første nasjonalsang. ”En norsk Marseillaise”, kalte Henrik Wergeland denne sangen.

Bjørnstjerne Bjørnson er en slik norsk kjempe som Nordahl Brun skrev om. At nettopp han skulle skrive teksten til den sangen som erstattet ”den norske Marseillaisen” som vår nasjonalsang, er derfor særdeles passende. For i tillegg til å være nasjonalskald og åndshøvding, teatersjef her i Bergen og mye mer, var Bjørnstjerne Bjørnson glødende interessert i politikk.

Med sin vanlige lidenskap og entusiasme kastet Bjørnstjerne Bjørnson seg ut i mange politiske kamper. Alltid på de undertryktes side. Nasjonalt og internasjonalt.
Han støttet danskenes kamp mot tyskerne i Syd-Jylland, finnenes sak mot Russland, de polske bøndenes kamp mot den undertrykkende overklassen.
Men fremfor alt var han en brennende forkjemper for slovakenes sak mot det undertrykkende keiserriket Østerrike-Ungarn. Derfor er Bjørnson folkehelt i Slovakia den dag i dag.

Bjørnstjerne Bjørnson var selvfølgelig også intenst opptatt av hjemlige forhold. Han elsket sitt fedreland like høyt som han elsket frihet. ”Ja, vi elsker dette landet”, er ikke tomme ord, det er en realitet for ham. Som det er for oss her i dag.

Men vi feirer ikke bare fjord og fjell og annen norsk natur. Vi feirer først og fremst de ideene som nasjonen vår er tuftet på. Ideene om fred og frihet.

Og dette landet, og de ideene som det fikk i dåpsgave, de ideene er det verdt å kjempe for. Det visste Bjørnstjerne Bjørnson: ”Alt hva fedrene har kjempet – så vi vant vår rett”.

Vi nordmenn har levd i fred og frihet siden 1945, men som forsvarsminister vet jeg så inderlig vel at verken friheten eller freden er noe vi får gratis. Demokratiet er ikke innført en gang for alle. Demokratiet er noe som må kjempes for.
Og alt mens vi står her er norske soldater opptatt av å sikre den samme freden og friheten under fremmed sol. Dette gjør de til syvende og sist for oss. De norske kjempene Nordahl Brun, Wergeland og ikke minst Bjørnson selv, ville ha visst hvorfor.

Sommeren 1859 skrev Bjørnstjerne Bjørnson teksten til "Norsk Fædrelandssang". Den ble først trykket i avisen Aftenbladet til Stortingets åpning 1. oktober samme år. Dette var begynnelsen på den prosessen som ti år senere skulle ende med den versjonen av ”Ja, vi elsker” som vi synger her i dag. 

Den første "Ja, vi elsker" ble sunget som Norges nasjonalsang på Eidsvoll 17. mai 1864. Det var i forbindelse med 50-årsfeiringen av Grunnloven vår. Diktet var blitt sang, og dette skyldes Bjørnsons fetter, Richard Nordraak. Han som satte musikk til så mange av Bjørnsons verk og dermed gjorde dem til allemannseie.  

Nordraak er en av de unge døde. Bare 23 år gammel bukket han under for tuberkulose. I Berlin. Likevel har han klart å skrive seg inn i historien som en våre mest kjente og kjære komponister. 
Rikard Nordraak er vist den siste ære ved å bli ført hjem og begravd på Vår Frelsers gravlund i Oslo, sin fødeby.

Opprinnelig skrev Bjørnson diktet som skulle bli ”Ja, vi elsker” som en hyldest til datidens makthaver, kong Carl.  Men noen generasjoner senere ble sangen ansett som så farlig for myndighetene at den ble forbudt.  Under hele den tyske okkupasjonen var det derfor forbundet med straff å fremføre ”Ja, vi elsker”.

Men fedrelandskjærligheten og drømmen om frihet kunne ikke okkupantene knuse. Den bar vi med oss.
Akkurat slik de gjorde i 1771. Da de sang de strofene som til alle tider er farlige for undertrykkende makthavere. De strofene som Wergeland var så glad i, og som Bjørnson kunne ha tatt som sitt motto:

”Vi sødt om Frihed drømme;
Dog vaagne vi opp en gang
Og bryde Lænker, Baand og tvang”

Nordahl Brun fikk oppleve at de lenkene han skrev om til slutt ble brutt, og Henrik Wergeland er jo Eidsvoll og Grunnloven og 17. mai for mange. 
Bjørnstjerne Bjørnson selv fikk til slutt oppleve den hele og fulle frihet for Norge som nasjon i 1905. Denne friheten som vi igjen kjempet oss til 40 år senere. Denne friheten som vi alltid skal kjempe for. Fordi vi elsker dette landet som det stiger frem.  Og også vi, når det blir krevet, for dets fred slår leir.

Gratulerer med dagen!