Dere har vår fulle støtte

Jarle Tranøy formidler i Dagbladet 2. oktober, under tittelen «I kamp på to fronter», sine refleksjoner etter å ha tjenestegjort i Afghanistan. Dette er refleksjoner det er verdt å lytte til, og som vi skal ta på aller største alvor. Tranøy mener at norske soldater, i tillegg til å kjempe en kamp for Afghanistan, også kjemper «en kamp om støtte, anerkjennelse og tilstrekkelig forståelse blant våre egne».

Det å reise ut i internasjonale operasjoner - ofte langt vekk fra Norge, og i mange tilfeller med risiko - er en tung og viktig beslutning å ta for den enkelte soldat og for familiene deres. Dersom soldatene i tillegg opplever manglende anerkjennelse for den innsatsen de gjør ute, vil det kunne virke negativt inn på motivasjonen for den enkelte og oppleves som manglende verdsettelse av innsatsen fra omgivelsene og samfunnet. Derfor er det nettopp viktig for meg å understreke at de vi sender ut i internasjonale operasjoner har vår fulle støtte. Det er et enstemmig Storting som står bak vårt engasjement i Afghanistan. Det er nettopp også for å uttrykke vår støtte at jeg som forsvarsminister har reist til Afghanistan 10 ganger. Jeg har tatt mål av meg å besøke hver kontingent vi sender ut, nettopp for å støtte våre soldater, men også for å bidra til å fokusere på, og skape oppmerksomhet omkring den viktige innsatsen norske soldater gjør for sikkerhet og stabilitet i Afghanistan.

Så er jeg helt enig med Tranøy i at det er viktig med anerkjennelse og forståelse også i den norske befolkningen for det oppdraget våre soldater løser i Afghanistan. Da er det godt å vite at i Norge så er oppslutningen om Afghanistan-engasjementet høyt. Ja, det er blant de høyeste i NATO. Samtidig må vi være bevisste på at forståelse og aksept i befolkningen ikke er noe man oppnår en gang for alle. Det må hele tida arbeides aktivt for å vedlikeholde denne aksepten. Her har vi som politiske myndigheter et ansvar, sammen med den militære ledelsen og soldatene selv. Gjennom å informere tydelig om hvorfor vi er i Afghanistan og gjennom mest mulig åpenhet om hva vi gjør der, kan vi sørge for at oppslutningen om vårt engasjement holder seg høyt i Norge.

Vi skal heller ikke alltid forveksle debatt og diskusjon her hjemme med manglende anerkjennelse for det vi gjør ute. Vår deltakelse i ISAF-operasjonen i Afghanistan er vårt største utenlandsengasjement, og det er også et oppdrag som har stort fokus både her hjemme og internasjonalt. Da er det ikke unaturlig at det følger diskusjon og debatt med, ikke minst når vi snakker om veien videre i Afghanistan. Samtidig skal en slik diskusjon selvsagt ikke resultere i tvil om våre politiske myndigheter står bak sine egne beslutninger om å sende soldater ut i internasjonale oppdrag. Det mener jeg heller ikke at den gjør.

Jeg vil også avlive en påstand jeg av og til får høre, nemlig det at regjeringen skal ha forsøkt å framstille det militære oppdraget i Afghanistan som et humanitært oppdrag. Det har vi aldri gjort! Snarere tvert imot. Vi har vært opptatt av å holde fast ved et klart skille mellom hva som er militære og hva som er humanitære oppgaver.

Våre soldater i Afghanistan gjennomfører et militært oppdrag, under NATO-kommando og med et klart mandat fra FNs sikkerhetsråd. Overordnet er det likevel viktig å tilstrebe - slik vi fra norsk side har tatt til orde for lenge - en mer helhetlig tilnærming til det internasjonale samfunnets innsats i Afghanistan. Når man fra amerikansk side nå beveger seg mot det Tranøy beskriver som en «blåkopi av det jeg føler vi har holdt på med hele tida», må vi derfor ta som en bekreftelse på at det vi har vektlagt lenge har vært helt riktig.

Så til sist; vi skal ta vare på soldatene våre. Før, under og etter tjeneste. Hvordan vi evner å ta vare på dem som har deltatt ute, er også et uttrykk for hvordan samfunnet anerkjenner den innsatsen som gjøres. Dette har lenge vært et høyt prioritert område for regjeringen, og derfor har vi også lagt opp til en rekke tiltak for å forbedre oppfølgingen av personellet som har deltatt i utenlandsoperasjoner. Veteranene våre skal få et verdig tilbud og oppfølging når de kommer hjem.

(Publisert i Dagbladet, 10.10.2009)