Det globale trusselbildet

Innledning

Det er en glede å få anledning til å holde dette foredraget for PSTs landskonferanse. Jeg er blitt bedt om å snakke om ”det globale trusselbildet”.

Som statssekretær i Forsvarsdepartementet vil mitt perspektiv ligge på å beskrive de mest sentrale sikkerhetspolitiske utviklingstrekk og utfordringer og som har eller kan ha betydning for utformingen av vår sikkerhets- og forsvarspolitikk. Hovedinntrykket er at vi står overfor et svært sammensatt trusselbilde. Dette omfatter både de klassiske utfordringer mot statssikkerheten – om enn ikke i form av den kalde krigs invasjonstrussel – og en rekke nye trusler mot samfunnssikkerheten, inkludert mot befolkningen, kritiske samfunnsfunksjoner og objekter. Spesielt den siste kategorien utfordringer berører også politimyndighetene og PSTs ansvarsområder.

Dette brede spekter av utfordringer har en rekke konsekvenser for utformingen av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Samfunnssikkerhet – sivil-militært samarbeid

Det kan være på sin plass å understreke at både forsvarssektoren og den sivile politisektoren begge har en sentral rolle i forhold til å verne og opprettholde samfunnssikkerheten. Det tradisjonelle totalforsvarskonseptet tilsa at samfunnets samlede ressurser skulle kunne settes inn i forsvaret av landet i tilfelle krig eller når krig truer. Fokuset under den kalde krigen var rettet mot Forsvarets behov for støtte fra det sivile samfunn i en krise- eller krigssituasjon. Globaliseringen, og særlig fremveksten av internasjonal terrorisme, og 9/11 har skapt en større bevissthet om hvor sårbart et moderne samfunn er. Det moderniserte totalforsvarskonseptet legger derfor vekt på gjensidig støtte og samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunn. Etter 11. september 2001 har forsvarspolitikken i økende grad blitt sett i sammenheng med det bredere arbeidet for økt samfunnssikkerhet. Samfunnssikkerhet er nøkkelordet i det moderniserte totalforsvarskonseptet.

Samfunnssikkerhet dreier seg i dag om å ivareta sivilbefolkningens trygghet og sikre sentrale samfunnsfunksjoner og viktig infrastruktur mot angrep og annen skade, uten at statens eksistens som sådan er truet. Denne bredere forståelsen av sikkerhetsbegrepet har stor betydning også for de mer umiddelbare og kortsiktige mottiltak som militære styrker kan bli satt til, og derved også for det operative samvirke mellom politi og forsvar i denne sammenheng.

Når det gjelder samarbeid mellom politi og forsvar, er det politiet som har primæransvar for mottiltak mot for eksempel terrorhandlinger på norsk jord. Bestemmelsene om Forsvarets bistand til politiet er regulert i Bistandsinstruksen, og forutsetningene for å be om hjelp er at politiets personell og materiellressurser ikke strekker til.

Det er svært viktig at både Forsvaret og PST kjenner og respekterer sine respektive roller, slik at vi unngår misforståelser om roller og ansvar.

Det sikkerhetspolitiske bildet i 2009 – utfordringene tar flere former

Det er allerede 20 år siden muren falt og åtte år siden terrorangrepene i USA. Begge disse to begivenhetene representerte viktige tidsskiller som har påvirket og dominert sikkerhetspolitikken i de siste to tiår. Hovedutfordringene de første årene etter murens fall var inter-etniske konflikter og regional ustabilitet. Etter 2001 kom asymmetriske trusler som terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen på dagsorden for fullt. Dette er utfordringer som vi fortsatt har med oss, men de er ikke de eneste.

Terrorisme og masseødeleggelsesvåpen – behovet for en bred tilnærming

Terrorisme er fortsatt en viktig sikkerhetsutfordring, men vi må ikke la den bli altoverskyggende. Å forstå terror som fenomen er dessuten en grunnleggende forutsetning for å kunne etablere en strategi med sikte på å kunne bekjempe ondet. Terrorisme for fenomen har mange årsaker, både ideologiske og kriminelle, men kan også være en reaksjon på manglende demokratisk styresett og økonomisk fremgang. Terrorismen finner sin næring i en latent motvilje i deler av den muslimske verden mot Vesten, men også i generell misnøye i egen befolkning. Det er derfor naivt å tro at terrorisme er noe som kan beseires på kort sikt, og ved bruk av militære virkemidler alene. Virkemidlene i kampen mot terror, både incentiver og maktbruk, må strekke seg over et vidt spekter og hele tiden avstemmes i forhold til en hensiktsmessig og gjennomtenkt politisk ramme.

I kampen mot terrorisme er det avgjørende at vi ikke går på akkord med de verdier vi selv forsøker å fremme og beskytte. Å kompromisse i spørsmålet om menneskerettigheter vil gi terroristene en psykologisk seier de ikke kan klare å oppnå på egen hånd. Ikke minst vil dette styrke terroristenes legitimitetsgrunnlag og følgelig svekke de krefter innenfor den muslimske verden som fordømmer terrorisme. Fremme av menneskerettigheter og folkerett må derfor være en integrert del av vår politiske strategi mot terrorisme. Vi avviser argumentet om at vår tid preges av så farlige trusler at vi må legge til side respekten for våre mest grunnleggende prinsipper som menneskerettighetene. Dette er prinsipper som har blitt til gjennom verdenskriger og annen elendighet og som er produkter av en kollektiv menneskelig erfaring. De er ikke laget bare for solskinnsdager.

De vestlige land har i dag en teknologisk og militær overlegenhet som gjør det tilnærmet umulig for fiender å beseire dem på slagmarken. De som vil utfordre vestlige land med makt søker dermed andre arenaer og handlemåter for sine aksjoner. Snarere enn å angripe der moderne stater er sterkest, søker man å slå til der vi selv er svakest. Vi lever i en internasjonalisert virkelighet hvor truslene flyter på tvers av landegrensene. Et kjennetegn ved dagens situasjon er asymmetriske trusler. En av de aller mest bekymringsfulle trekk i så måte er utsiktene til at internasjonal terrorisme kobles med masseødeleggelsesvåpen. Så langt har vi unngått dette, men faren er der. Dette gjelder i form av såkalte røverstater og regimer som bevisst kan ha interesse i å eksportere våpenteknologi, men også i forhold til at de enorme beholdningene av masseødeleggelsesvåpen i det tidligere Sovjetunionen kan komme på avveie.

Den fortsatte oppmerksomheten mot terrorisme og masseødeleggelses-våpen reflekterer at dette er noe mer enn en akademisk diskusjon. NATOs – og Norges – engasjement ute har på mange måter sin direkte bakgrunn i det. Vi er i Afghanistan for å forhindre at landet igjen blir et fristed for internasjonal terrorisme som derfra kan aksjonere mot både muslimske og vestlige land. Dette illustrerer at også for Norge henger nasjonal og internasjonal sikkerhet i dag nært sammen.

Nasjonalstatens – og symmetriske truslers – tilbakevenden

Samtidig ser vi også et annet viktig utviklingstrekk: Nasjonalstaten er vendt tilbake som en sentral sikkerhetspolitisk aktør. Nasjonalstaten forsvant naturligvis aldri som politisk aktør, men ble etter 1945 overskygget av andre aktører og fenomener, som først den internasjonale todelingen under den kalde krigen, deretter de intra-statlige konflikter på 90-tallet og terrorismen etter 2001.

Vi ser i dag flere eksempler på revitaliserte stormakter som går langt i å hevde egne interesser og status, både med økonomiske, politiske og militære virkemidler, spesielt overfor mindre stater. Type-eksemplet er Russland som står frem som en stat med ambisjoner om igjen å spille en rolle som stormakt, ikke bare regionalt, men også globalt. Krigen mellom Russland og Georgia i august i fjor er et godt eksempel på Russlands nye selvbilde og strategi. At Russland nå viser at de har egne interesser de ønsker å kjempe for, bør ikke overraske noen. De russiske interesser har alltid vært der, men vi har ikke alltid vært like flinke til å se disse – og har kanskje vært litt naive i troen på at Russland ønsket å utvikle seg i en ”vestlig” retning. Fremveksten av Kina og India som nye stormakter skaper også nye sikkerhetspolitiske utfordringer og muligheter.

USA er fortsatt verdens mest innflytelsesrike land, særlig med hensyn til militærmakt. Likevel er vi vitne til en gradvis reduksjon av USAs og de vestlige lands relative makt, både politisk og økonomisk. Verden har med andre ord fått flere maktpoler med egne sterke interesser. Fremvoksende økonomier, først og fremst i Asia, bidrar til å forskyve tyngdepunktet mot Asia. For Norge er det altså ikke lenger bare av interesse og betydning hva Russland gjør, men også hva land som Kina og India foretar seg. En av våre største utfordringer er å få alle de nye stormaktene til å innta rollen som ansvarlige internasjonale aktører. Selv små land som Norge må gå i dialog med de nye maktene for å få vite hvordan de tenker – og kanskje også influere på hvordan de tenker. Derfor har vi fra januar i år utplassert en attache i Beijing.

Finanskrise og klimaendringer

Den globale økonomiske krisen, som fortsatt preger oss, er ikke en sikkerhetspolitisk krise. Men den kan ha sikkerhetspolitiske implikasjoner, også for Norge. En rekke land har allerede sett seg nødt til å kutte betydelig i sine forsvarsutgifter, blant annet Russland. Flere vestlige land har også problemer med å gjennomføre sine planlagte investeringer og oppdrag, noe som kan redusere NATOs evne til innsats på sikt. Den globale økonomiske krisen kan føre til økt risiko for regional uro, interne konflikter, tiltagende fattigdom og migrasjon, spesielt i stater som fra før er svake.

Klimakrisen kan på sikt også forårsake en slik utvikling, forårsaket av blant annet oversvømmelser, forørkning og fallende matvareproduksjon. Skrekkscenariet ville være massemigrasjon i kjølvannet av omfattende tørke og ørkenspredning i deler av Afrika og Midt-Østen. Klimaendringene vil også kunne påvirke vår sikkerhet, ikke minst fordi endringene er svært følbare i våre arktiske strøk. Går vi mot et isfritt Arktis på sikt, vil dette kunne få betydelige konsekvenser, ikke bare for miljø, men for ressursdeling, internasjonale vannveier og den generelle internasjonale oppmerksomhet mot regionen.

Kort oppsummert: Fremveksten av nye maktsentra vil i økende grad bidra til et multipolært internasjonalt system. Fremtidig global innflytelse vil ikke være basert på militær styrke alene, men i stor grad også på økonomisk, politisk, og endog ”kulturell” styrke. Intet land kan på egenhånd bestemme utviklingen. Graden av samarbeid mellom de internasjonale hovedaktørene vil være avgjørende for fred og stabilitet. Karikaturtegninger i en avis i Danmark skaper sikkerhetsmessige utfordringer for Norge. Krigen på Gaza i vinter bidro til å gjøre Oslos gater om til den reneste slagmark. Alt dette sier noe om kompleksiteten og mangfoldet i forhold til en utvikling internasjonalt som også har betydning for vår egen sikkerhet. I dette bildet spiller geografi og geografisk nærhet en liten rolle. Utfordringene for Norge dekker altså et bredt spekter. Samtidig må Norge – i større grad enn mange andre allierte – forholde seg til det faktum at Norge også har spesielle geopolitiske utfordringer i våre nærområder. Dette forsterkes av intern maktkonsentrasjon og ensretting. Tross president Medvedevs inntog, er Russland på mange måter i dag styrt av de hemmelige tjenester anført av statsminister Putin.

Russland – igjen en aktør å regne med

Også Norge føler i dag nærværet av et mer selvbevisst Russland. Støttet opp av flere års økonomisk vekst oppleves Russland som mer selvhevdende, og med en retorikk som er blitt mer nasjonalistisk. Russerne er opptatt av å styrke det de opplever som sin egen interessesfære. Hovedbudskapet er at Russland ikke lenge er et svakt land, men en revitalisert stormakt som krever respekt fra omverdenen.

Ikke overraskende er forholdet mellom Russland og de vestlige land blitt gradvis kjøligere. Dette kommer til uttrykk i en rekke sentrale spørsmål som missilforsvar, Kosovos status og ikke minst spørsmålet om videre utvidelse av NATO. Vi ser antydninger til at Russland opptrer med en tøffere tone overfor andre land i sine nærområder, for eksempel Ukraina. Mye av hensikten med de første utvidelser av NATO etter murens fall var å utvide området av stabile demokratier. Hensikten var å ytterligere trygge Europas fred og stabilitet. Som sådan har NATOs utvidelser så langt vært meget vellykkede. Spørsmålet om videre NATO-utvidelse gjennom medlemskap for Georgia og Ukraina har derimot intet enkelt svar. NATOs dør står fortsatt åpen for land som er rede og kvalifiserte, og Moskva har ingen vetorett i dette spørsmålet.

For første gang siden Sovjetunionen kollapset har Russland vært i krig med en annen stat, gjennom krigen med Georgia i august i fjor. Russland ønsket åpenbart å gi beskjed om at landet igjen besitter både militær evne og har politisk vilje til å bruke militærmakt for å forfølge og forsvare sine interesser.

Det er feil å trekke direkte paralleller mellom situasjonen i Kaukasus og situasjonen i nord. Den politiske situasjonen er grunnleggende annerledes enn i Kaukasus. Norge er medlem av NATO, og slik sett undergitt alliansens kollektive sikkerhetsgaranti. Vårt forhold til Russland i nord er preget av samarbeid, også innenfor det militære området. Men det man skal ta inn over seg, er at geopolitikkens tilbakekomst også får følger i nord. Den sikkerhetspolitiske analysen vi har lagt til grunn for den videre utviklingen av Forsvaret, og som hele den nye langtidsplanen for Forsvaret bygger på, tar nettopp høyde for den utvikling vi nå ser.

Dagens russiske politikk er ikke spesielt rettet mot Norge, men mot Vesten og NATO generelt. Men når spenningsnivået mellom Russland og Vesten øker, vil det kunne gi ringvirkninger også i nordområdene. Russerne har interesse av stabilitet i nord, av hensyn til ressursutnyttelse. Samtidig kommer vi ikke bort fra at nordområdene er av stor militærstrategisk betydning. Vi ser at Russland har gjenopptatt sin militære aktivitet i Norskehavet i form av patruljering og flyvninger. Dette representerer ingen trussel mot Norge, men det gjør at vi må følge utviklingen nøye. Forholdet mellom våre to land er i hovedsak godt og preget av vilje til samarbeid.

Etter russisk initiativ er vi på norsk side i ferd med å gjenoppta det forsvarsrelaterte samarbeidet. Vår tilnærming er at vi også i vanskelige tider, og kanskje ikke minst da, trenger dialog. Det er positivt at man også innenfor NATO-rammen gradvis gjenopptar dialogen med Russland.

Utfordringer for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk

Som en liten stat med en åpen økonomi, må Norges sikkerhetspolitikk baseres på multilaterale sikkerhetssystemer, en internasjonal rettsorden gjennom FN-pakten og folkeretten, samt et oppegående militært forsvar. Dette forsterkes av kravet om bærekraftig forvaltning av store naturressurser og av naboskapet til Russland. Norge må derfor aktivt medvirke til at felles sikkerhet og utfordringer håndteres i en multilateral ramme, og med FN som den overordnede ramme og hjemmel for bruk av militær makt. FN og NATO er fortsatt grunnsteiner i norsk sikkerhetspolitikk. Dessuten søker vi å videreutvikle et tett samarbeid med EU og med våre nordiske naboland. Derfor engasjerer vi oss aktivt internasjonalt, både med sivile og militære kapasiteter, for å bidra til stabilitet og utvikling i andre deler av verden. Slik kan vår egen sikkerhet best ivaretas.

Vi må ta høyde for de asymmetriske trusler som fortsatt er der. Det samme gjelder for de andre utfordringer som den stadig økende globaliseringen innebærer. På dette området har PST et særlig ansvar. Utfordringene knyttet til radikal islam og andre radikale grupperinger må først og fremst håndteres av politietaten og PST. Eventuell bistand fra Forsvaret vil måtte skje i samsvar med Bistandsinstruksen. Terroranslag mot norske interesser kan selvfølgelig heller aldri helt utelukkes, selv om PST vurderer risikoen mot norske interesser som liten. Terrortrusselens desentraliserte og globale karakter krever nasjonal og internasjonal samordning, også mellom justis- og forsvarssektorene. Dette er avgjørende for vår evne til å bekjempe disse truslene. 

Fra norsk side har vi alltid vært opptatt av at terrormistenkte fanger som er tatt i enten Afghanistan eller som sitter i Guantanamo-fengselet må få en rettferdig og human behandling. Som en følge av blant annet europeiske krav står vi i den situasjon at Guantanamo vil bli nedlagt i løpet av kort tid, og med amerikanske forventinger om at de europeiske allierte vil bidra gjennom å ta i mot en del av de tidligere innsatte. Vi står også overfor vanskelige problemstillinger knyttet til pirater som blir tatt til fange i Aden-bukten av vår egen fregatt Fridtjof Nansen som deltar i den EU-ledede anti-pirat-operasjonen ATALANTA i Aden-bukta utenfor Somalia.

Geopolitikk og stormaktspolitikk har imidlertid også fått større betydning. Det at verden får flere stormakter, ofte med kryssende interesser, øker risikoen for stormaktsrivalisering. Dermed øker også faren for bruk av militærmakt for å oppnå politiske mål, særlig overfor småstater.

Spionasjen døde ikke med den kalde krigen. Den har derimot inntatt flere former og dermed fått flere ansikter. Internasjonal industrispionasje er på vei oppover, ikke minst fordi flere stater har fått ambisjoner om å spille en mer sentral rolle internasjonalt. Det ville være naivt å tro at den militært rettede spionasjen mot norske interesser helt og holdent har opphørt. Men vi må også ta innover oss at utenlandske aktører kan være vel så opptatt av for eksempel norsk næringsliv. På enkelte teknologiområder er norske bedrifter ledende. Dette gjelder ikke minst innenfor olje-, gass- og den øvrige off-shore-industrien. Jeg vil uten videre tro at mange kunne tenke seg å få et innblikk i norsk teknologi på dette området.

Russlands revitaliserte rolle som stormakt vil kunne få visse konsekvenser for vårt bilaterale forhold i nord. Til rollen som stormakt hører en mer pågående utenriks- og sikkerhetspolitikk, der nasjonale interesser forfølges mer offensivt enn før. Det russiske militære operasjonsmønsteret i norske nærområder er blitt mer pågående. Russland representerer i dag ingen militær trussel mot Norge. Refleksene til denne regionale stormakten gir seg imidlertid visse utslag også i nord. Norges geografiske plassering og strategiske ressursinteresser gjør altså at vi står overfor økende utfordringer i våre nærområder. Denne geopolitiske dimensjonen ved vår sikkerhetspolitiske situasjon skiller oss fra mange av våre allierte. Først og fremst er disse utfordringene knyttet til nordområdene og til næringsvirksomheten til havs.

I Soria Moria-erklæringen i 2005 utpekte Regjeringen nordområdene som Norges viktigste strategiske satsningsområde. De etterfølgende fire årene har vist at dette var riktig.

Enkelte har stilt spørsmål om hvorfor Norge fra et sikkerhets- og forsvarspolitisk ståsted er så opptatt av nordområdene. Utfordringene der er jo i hovedsak sivile av natur. En passiv politikk ville imidlertid signalisere manglende ambisjoner, evne og vilje til å ivareta Norges interesser og ikke minst forpliktelsene vi har som forvalter av enorme ressurser i havet. Norge må i praktisk handling vise at vi tar vår myndighetsutøvelse og jurisdiksjonsansvar på alvor. Forsvaret utøver dessuten viktig bistand til det sivile samfunn, gjennom blant annet kystvakttjeneste, slepebåtberedskap, overvåking, redningstjeneste og grensevakthold.

Militær tilstedeværelse i nord styrker videre evnen til forebygging av episoder og kriser. Dette er også en forutsetning for å kunne komme til innsatsområdet i rett tid med tanke på de enorme avstandene vi snakker om. Tilstedeværelse med fartøy, fly og landstyrker i nord har derfor en viktig signalfunksjon som bidrag til regional stabilitet, snarere enn til avskrekking og forsvar i tradisjonell forstand.

Fire av de fem statene som grenser til polhavet, dvs Canada, Danmark, USA og Norge er medlemmer i NATO. I tillegg er Island medlem og har direkte geografisk tilhørighet. Alliansen har derfor en naturlig rolle å spille i forhold til mulige sikkerhetsutfordringer i regionen. Det er nå en økende oppmerksomhet i NATO rundt disse spørsmålene, ikke minst knyttet til energiutvinning og transport.

NATO har også en ”hjemme og ute” utfordring. Norge lanserte for en tid siden et ”nærområdeinitiativ” med sikte på at alliansen skal være bedre i stand til å møte sikkerhetsutfordringer på eget territorium og i nærområdene. Det er avgjørende for alliansens styrke og handlekraft at den kollektive sikkerhetsgarantien oppfattes som troverdig av medlemslandene.

De mest sannsynlige utfordringer mot vår sikkerhet og interesser vil være begrenset i omfang og mest sannsynlig ta form av episoder, anslag og forsøk på å begrense norske myndigheters handlefrihet knyttet til ressursforvaltningen i nord. Til forskjell fra under den kalde krigen, vil utfordringene kunne materialisere seg raskt, og vi må være forberedt på å håndtere dem alene. Forsvaret av Norge utover slike begrensede kriser vil imidlertid fortsatt måtte håndteres sammen med våre allierte i NATO.

For Norge, som ikke er EU-medlem, er NATO av avgjørende betydning. Men det er ikke tilstrekkelig bare å være med. Vi må også spille en aktiv rolle. I sommer innledet NATO offisielt prosessen med å oppdatere sitt strategiske konsept fra 1999, under ledelse av den nye generalsekretæren. Denne prosessen setter nytt fokus på alle sider ved NATOs virke. Norge vil aktivt søke å påvirke utformingen av strategien, ikke minst for at NATO også i fremtiden skal beholde et nødvendig fokus på egne nærområder.

De forsvarspolitiske svar på utfordringene

Som nevnt er Forsvarets oppgaver i egne nærområder først og fremst knyttet til overvåking, etterretning, myndighetsutøvelse og suverenitetshevdelse, samt episode- og krisehåndtering. Disse nasjonale oppgavene er i stor grad avgjørende for hvordan Forsvarets struktur innrettes. Samtidig må Norge som NATO-alliert sørge for at evnen til kollektivt forsvar og deltakelse i internasjonale fredsstøttende operasjoner er til stede. NATO forventer dette av Norge.

For å møte alle disse utfordringene trenger vi et moderne, fleksibelt og alliansetilpasset innsatsforsvar med kompetanse, kapasitet og utholdenhet til å kunne møte sikkerhetstrusler både hjemme og ute. Vi er fortsatt i en omstillingsfase, men i løpet av inneværende planperiode som går ut i 2012, skal overgangen fra et tradisjonelt invasjonsforsvar til et fleksibelt innsatsforsvar være fullført. Mot slutten av denne planperioden skal Forsvaret være i balanse i forholdet mellom budsjett, strukturnivå og ambisjonsnivå. Dette forutsetter selvsagt at budsjettnivået som er lagt til grunn av denne regjeringen blir fulgt opp i årene som kommer.

Med bakgrunn i våre nasjonale behov har vi investert betydelige summer i tunge strukturelementer de siste årene, blant annet i nye kystvaktfartøy, fregatter, missiltopedobåter og transportfly. Vi venter fortsatt på nye helikoptre til Kystvakten, og flere nye fregatter vil bli faset inn i strukturen. I tillegg har vi besluttet å kjøpe nye F-35 jagerfly (Joint Strike Fighter). Disse kapasitetene skal gjøre oss i stand til å løse oppgavene hjemme og ute, inkludert suverenitetshevdelse og tilstedeværelse med relevante militære kapasiteter i nord. Gjennom etableringen av et nytt felles operativt hovedkvarter på Reitan og flyttingen av Hærens ledelse til Bardufoss nå i august har vi ytterligere styrket Forsvarets fotavtrykk i nord.

* * * * *

Vi kan trygt fastslå at det internasjonale sikkerhetspolitiske bildet i 2009 både er komplisert og bredt sammensatt. Sett fra en norsk synsvinkel er bildet preget av både nye utfordringer som skyldes ”globaliseringens tidsalder” og mer tradisjonelle utfordringer som direkte springer ut fra at vi er en småstat med betydelige strategiske ressurser i havområdene i nord, og med en stormakt med noen av de samme interessene som nærmeste nabo. Dette brede spekter av utfordringer ute og hjemme får direkte konsekvenser for Forsvarets ulike roller. Dette er styrende for hvordan Norge innretter og bruker Forsvaret som maktpolitisk virkemiddel.

Samtidig skal Forsvaret kunne bidra med kapasiteter og kompe¬tanse på bred basis for å ivareta norsk samfunnssikkerhet og andre viktige norske sikkerhets¬interesser. Etterretnings- og sikkerhetstjeneste, kystvakt, grense¬vakt, redningstjeneste, vakthold og sikring og støtte i forbindelse med større ulykker og naturkatastrofer er eksempler hvor Forsva¬ret har en viktig bistandsrolle.

I tråd med totalforsvarskonseptet skal Forsvaret kunne støtte sivile myndigheter langs hele krisespekteret, med utgangspunkt i kompetanse, kapasiteter og ressurser som er etablert for at Forsvaret skal kunne løse sin primære oppgave, dvs. å utvikle og anvende militærmakt. Tilsvarende må sivile myndigheter kunne støtte Forsvarets krisehåndtering hvis det skulle bli behov for det. Det er min oppfatning av både forsvarssektoren og PST har definert sine roller innenfor det nye totalforsvarskonseptet på en god måte, og at samarbeidet fungerer godt.

Takk for oppmerksomheten!