Folkeretten og Afghanistan

 

Kronikk av statssekretær Espen Barth Eide, VG 7. juni 2009

Kristian Berg Harpviken og Morten Bergsmo ved PRIO tar i en kronikk i VG 29. mai opp noen viktige spørsmål knyttet til folkerettslig status for Taliban og den pågående konflikten i Afghanistan. De antyder at det kan herske forvirring om disse spørsmål, også blant norske militære i Afghanistan. Herunder hevder de at det er problematisk dersom det skapes feilaktig inntrykk av at grunnleggende bestemmelser i krigens folkerett ikke virker begge veier i en væpnet konflikt.

Dette er en svært viktig debatt, men jeg er redd for at kronikkforfatterne selv bidrar til forvirring på enkelte punkter. På andre områder slår de inn åpne dører.

Harpviken og Bergsmo anfører at det pågår en intern (ikke-internasjonal) væpnet konflikt i Afghanistan, og at Taliban og andre opprørsgrupper er part i denne konflikten. For norske myndigheter har dette vært en klar konklusjon i mange år, som også er nedfelt i skriftlige instrukser fra Forsvarssjefen. Instruksene slår fast at konflikten endret karakter etter sommeren 2002, fra internasjonal til ikke-internasjonal væpnet konflikt, og at norske styrker skal sørge for at den delen av krigens folkerett som kommer til anvendelse i interne konflikter følges i gjennomføringen av operasjoner. Dette er for øvrig i samsvar med Den internasjonale Røde Kors komitéens syn.

Det er heller ingen tvil om at Taliban og opprørerne har både rettigheter og plikter etter krigens folkerett. Jeg er glad for at Harpviken og Bergsmo slår fast at opprørerne bryter disse reglene. Videre er det ingen uenighet om at angrep fra opprørerne mot norske styrker kan straffeforfølges etter afghansk rett, men at slike angrep ikke er en krigsforbrytelse etter folkeretten. Jeg vil imidlertid understreke at dette ikke betyr at norske soldater i Afghanistan er ”legitime mål”, slik Harpviken uttalte til media kort tid etter selvmordsaksjonen som drepte kaptein Kolset i april. I interne konflikter er det etter folkeretten ikke symmetri på alle områder mellom regjeringsstyrkene og opprørerne. Opprørerne har – i motsetning til regjeringsstyrkene og de internasjonale styrkene som støtter regjeringssiden – ikke kombattantstatus, dvs. at de ikke kan påberope seg folkerettslige regler om immunitet for lovlige krigshandlinger på vegne av en stat. De har heller ikke rett til å ta motstanderne til fange.

Sagt med andre ord har opprørerne ikke rett etter folkeretten til å angripe militære styrker, selv om det ikke er en krigsforbrytelse å gjøre det. For lovlig å angripe fienden i en væpnet konflikt, må angriperen være tilknyttet en stats væpnede styrker. Taliban og tilknyttede opprørsgrupper behandles dermed som kriminelle etter lokal lovgivning, og deres folkerettslige status er sivile som deltar direkte i fiendtligheter. Kronikkforfatterne kunne med fordel ha presisert dette, for å unngå at det skapes usikkerhet om norske soldater lovlig kan angripes eller ikke. Det viktige poeng å få frem er at opprørere som angriper norske og andre lands soldater i Afghanistan begår en forbrytelse som de blir straffeforfulgt for.

Jeg vil ellers fremheve at ISAF legger mye arbeid i å overholde krigens folkerett i sine operasjoner, og at engasjementsregler, interne prosedyrer og koordineringsmekanismer med afghanske myndigheter følger dette opp. I enhver konflikt kan man risikere utilsiktede følgeskader, selv om ISAF har innført selvpålagte operative forsiktighetsregler for å unngå slike. På den annen side tror jeg folk flest innser at man i en væpnet konflikt ikke kan innføre tilsvarende beviskrav som for domstolene før en soldat kan bruke våpenmakt mot opprørere, ei heller krav om advarsler og ankeprosedyrer. Jeg er derfor uenig i at mangel på slike prosedyrer og krav er grunnleggende problematisk, slik kronikkforfatterne anfører.