Forsvarsministerens tale til Norges Forsvarsforening

FORSVARSMINISTER ANNE-GRETE STRØM-ERICHSENs TALE FOR ÅRSMØTET I NORGES FORSVARSFORENING

Molde, 6. juni 2009

Mine damer og herrer!
For en tid tilbake hadde jeg et hyggelig besøk av presidenten og generalsekretæren fra Norges forsvarsforening på mitt kontor. Under vår samtale forstod jeg at dere er bekymret for det dere oppfatter som mangel på interesse for forsvars- og sikkerhetspolitikk i dagens politiske debatt. Mangel på debatt innenfor dette viktige området er ikke bra. Sikkerhets- og forsvarspolitikken er viktig, og fortjener kontinuerlig debatt.

Senest i går kom jeg tilbake fra Washington etter møte med den amerikanske forsvarsminister Gates. Vi hadde et meget godt møte, hvor vi diskuterte bilaterale forhold, NATO og operasjonen i Afghanistan.
Vi snakket om valget i Afghanistan, den økte amerikanske innsatsen i landet, forholdene i Pakistan, behovet for reformer i NATO, både i hovedkvarteret i Brussel og selve kommandostrukturen. Vi diskuterte også behovet for at NATO skal være relevant i NATOs nærområder, nordområdene og utfordringene for den nye generalsekretæren. Og selvsagt var vi innom sentrale tema i forholdet mellom våre to land – eksempelvis vårt valg av Joint Strike Fighter og det gode samarbeidet mellom våre mariner, spesialstyrker og luftforsvar. Vi diskuterte også muligheten for deltakelse for amerikanske tropper på trening og øvelser i Norge.
Når vi skuer utover fra vårt forholdsvis rolige hjørne av verden, ser vi at den internasjonale arenaen også preges av andre store og vanskelige saker.
Vi kjenner ennå ikke konsekvensene av finanskrisen. Men måten denne krisen spredte seg over landegrensene på, viste oss tydelig at vi lever i en globalisert verden.
Det siste året har vi sett hvordan spenningsnivået har økt mellom India og Pakistan. men også internt i Pakistan hvor det har foregått kamper mellom Taliban og regjeringstyrkene. Et resultat av dette er 2,4 millioner internt fordrevne og store utfordringer for den pakistanske staten.

Prøvesprengingen i Nord-Korea nylig, og frykten for at atomvåpen skal komme i hendene på grupper eller stater vi ikke uten videre stoler på, er alvorlig. Resultatet kan bli større utbredelse av masseødeleggelsesvåpen i stedet for nedrustning som vi ønsker.

Vi har også denne vinteren opplevd hvordan uenighet om energileveranser har skapt et mer anstrengt forhold mellom Russland og Ukraina.
Vi har konfliktene i Midt-Østen som Obama tydelig engasjerer seg i. Konflikten kan synes mer fastlåst enn på lenge, særlig etter det israelske angrepet på Gaza.
Og ser vi til Afrika – foregår det fremdeles overgrep mot sivile i Kongo, og utenfor Somalias kyster er sivil skipsfart truet av pirater. Bare gjennom vinteren har det blitt drept over 1000 i det sørlige Sudan.
I Afghanistan er det i deler av landet en verre sikkerhetssituasjon enn på lenge, selv om vi også ser fremgang på noen områder.
Vi registrerer i dag også endringer i klima – også et forhold som kan gi oss sikkerhetspolitiske utfordringer på sikt!

Og, for ikke å glemme, så er vi selvsagt fortsatt nabo til Russland – et naboskap som i det all vesentlige er godt, men hvor vi kan konstatere et mer selvbevisst Russland enn tidligere.
Så – jeg forstår deres bekymring. Denne langt fra fyllestgjørende oppramsingen av sikkerhetspolitiske faktorer som påvirker oss, viser at vi har mye å ta tak i. Det er derfor med glede jeg i dag har tatt turen til Molde og til dette landsmøtet. Vi har mye å snakke om, og jeg tenkte derfor å ta dere med gjennom noen av de aktuelle problemstillingene jeg oppfatter bør prege debatten.
En debatt som for meg som forsvarsminister og oss som forsvarsvenner også må ha som mål å gi rammene for et best mulig forsvar – tilpasset dagens og morgendagens utfordringer.
Et moderne og fleksibelt forsvar.
Et forsvar som er tidsmessig og aktuelt i tillegg til å være beredt til å stille opp der det er nødvendig. Når det er nødvendig. Med de riktige verktøyene.
En klok mann sa en gang at: ”Man kan aldri planlegge fremtiden ved hjelp av fortiden.” Men vi som har levd en stund vet også at den britiske politikeren Enoch Powell hadde et viktig poeng da han uttalte at: ”Historien er full av kriger som alle visste ikke ville inntreffe”.
Så vi skal lære av historien, men vi må være varsomme med å la fortidens kriger få bestemme dagens forsvars- og sikkerhetspolitikk.
Jeg mener at det viktigste kjennetegnet på en god forsvars- og sikkerhetspolitikk er at vi ikke planlegger dagens og fremtidens forsvar på bakgrunn av fortidens utfordringer – men at vi makter å løfte blikket og se fremover.

La oss likevel dvele ved det vi kaller det sikkerhetspolitiske bakteppet litt til, for bedre å forstå den verden vi nå må forholde oss til.

Det sikkerhetspolitiske bakteppet
Verdensbildet har lenge vært sterkt preget av erfaringene fra 11. september 2001. Utfordringen med såkalte asymmetriske trusler har dominert mye av NATOs utvikling, og dermed også måten vi nasjonalt har innrettet Forsvaret på. Fokuset har vært på omstilling til lettere og mer deployerbare kapasiteter.
Murens fall og 11. september representerer de to tidsskillene som har dominert sikkerhetspolitikken de siste tiårene. I dag domineres bildet av det tredje store sikkerhetspolitiske veiskillet: Geopolitikkens retur. Det dominerende trekket nå er at verden har flere maktpoler.

USA er fortsatt verdens mest innflytelsesrike land. Men vi er samtidig vitne til at nye stormakter reiser seg; i første rekke Kina og India, men også andre stater i Asia og i Sør-Amerika. Flere år med høye energi- og råvarepriser har også bidratt til at vi har sett fremveksten av et mer selvhevdende Russland.

Nordområdene
Regjeringen satte, da vi tiltrådte i 2005, nordområdene som vårt viktigste strategiske satsingsområde. Den gang var det mange som mente at militær tilstedeværelse i nord var en anakronisme fra den kalde krigens dager. I dag er disse røstene stilnet. Ikke bare det, men den internasjonale oppmerksomheten om nordområdene har tvert imot økt.
Utviklingen i nord handler først og fremst om bærekraftig forvaltning av ressurser. Om god miljøpolitikk. Det handler om å utvikle levevilkår og livskvalitet for alle som bor i nord, og det handler ikke minst om energi og sikre energileveranser.

Men nordområdene har også en sikkerhetspolitisk dimensjon. Den har å gjøre med særskilte utfordringer i akkurat dette området, som konkurranse om strategiske ressurser, uavklarte grenselinjer i havområdene i nord samt globale klimaendringer.

Den hurtige nedsmeltingen av polisen de siste årene har fått stor internasjonal oppmerksomhet. Dette skaper både utfordringer og muligheter for oss.
Vi kan nå se for oss at det kan åpnes for kommersiell skipstrafikk i Nordøst- og Nordvest-passasjen og kanskje over Polhavet. Dette vil øke den strategiske betydningen av nordområdene ytterligere. Og det kopler oss nærmere de fremvoksende økonomiene i Asia.

En slik utvikling vil også medføre et styrket behov for maritim overvåking og en fungerende redningstjeneste i disse områdene. Krevende værforhold øker muligheten for at ulykker kan skje, og vi må også ha på plass et troverdig system for større miljøulykker. Dette er utfordringer et enkeltland ikke uten videre kan løse alene, men som vil kreve flernasjonale løsninger. Derfor besøkte jeg også den amerikanske kystvakten når jeg var i Washington.

De er også opptatt av nordområdene, og det er mitt klare inntrykk at vi ser veldig likt på utfordringene. Under det nordiske forsvarsministermøtet i Finland i mai diskuterte vi også nordområdene, så det mangler ikke på fokus og interesse for hva som skjer i det høye nord.

Ser vi på kartet, finner vi at alle land som har territorier opp mot nordpolen er medlemmer av NATO - bortsett fra ett – nemlig Russland.
Russland er selvsagt også en stor aktør i nordområdene, med sine omfattende militære tilstedeværelse og etter hvert en betydelig petroleumsvirksomhet.
Norges forhold til Russland er generelt sett godt. Selvsagt ser og føler vi nærværet av et rikere Russland som opptrer mer selvhevdende enn på lenge. Russlands forsvarsbudsjett har økt betydelig de senere årene, noe som har nedført mye nytt materiell og økt militær aktivitet.

Vi opplever at russerne stadig tydeligere markerer sine ressurs- og suverenitetsinteresser i nord. Vi opplever også økt militær aktivitet, - rett utenfor vår egen stuedør.
Selv om det politiske klimaet mellom Russland og Vesten har blitt kjøligere, vil jeg likevel presisere at vi ikke er tilbake i den kalde krigen. Vi har et aktivt militært samarbeid med Russland., og som jeg var inne på tidligere - et godt forhold til Russland er en betingelse for fortsatt stabilitet og sikkerhet i nord.
Det er et litt blandet sikkerhetspolitisk bilde vi ser. Vi har ikke lenger en spesiell trussel vi skal forsvare oss mot, og som vi ensidig kan dimensjonere Forsvaret for. Det er ulike utfordringer og potensielle trusler, og vi må mer tenke i retning av hva vi skal passe på og verne, enn hvem vi konkret skal være forberedt å bli utfordret av. Mitt foredrag i Oslo Militære Samfund for 2 år siden het Verdier Verd å Verne. Det er dette vi må fokusere på – nettopp hva vi skal verne. Hva har vi å beskytte, og hvordan gjør vi det ?
 
B: LØSNINGER – HVORDAN INNRETTER VI SÅ FORSVARET FOR Å MØTE UTFORDRINGENE
Hvordan innretter vi så Forsvaret for å møte dette brede spekteret av utfordringer?
Det gjør vi først og fremst ved å prioritere Forsvaret.

Vi har helt siden vi tiltrådte hatt fokus på oppbygging – ikke nedbygging av Forsvaret. Dette gjelder både når det gjelder personell og materiell. Og vi har, i nært samarbeid med forsvarssjefen, hatt fokus på å skape balanse mellom oppgaver, struktur og ressurstilgang.
 
Dette ble tydelig gjennom langtidsplanen for perioden 2009-2012 med en styrking av budsjettene i langtidsplanen opp på ett nivå på 800 millioner over 2008-nivået. Dette ble bekreftet på nytt gjennom budsjettet for i år. Samtidig har vi vært opptatt av å følge opp den omstillingen som Stoltenberg I-regjeringen startet og som ble videreført av forrige regjering.
Regjeringens forsvarspolitiske hovedmål er å ”videreutvikle et forsvar som er i stand til å møte utfordringene i raskt skiftende omgivelser og verne om Norges sikkerhet, interesser og verdier.”
Dette krever et moderne og fleksibelt innsatsforsvar som kan delta i hele spekteret av operasjoner – både hjemme og ute. 
Langtidsplanen for inneværende periode legger da også vekt på at vi skal kunne løse våre nasjonale oppgaver, med fokus på tilstedeværelse og suverenitetshevdelse i nord. I tillegg til å opprettholde et høyt nivå på våre bidrag til internasjonale operasjoner.

Etter tiår med grunnleggende omstilling er ikke det moderne innsatsforsvaret lenger en fjern fremtidsdrøm. Bitene er nå for alvor i ferd med å falle på plass.

Styrking i nord
Denne regjeringen har gjennom de siste årene sikret en betydelig styrking av Forsvaret i nord. Vi fører en tydelig og helhetlig nordområdepolitikk, og vi fortsetter satsningen på nordområdene.
Det gjør vi ved å bygge opp Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret, både når det gjelder personell og materiell.
Det gjør vi særlig ved å opprette ett felles hovedkvarter på Reitan ved Bodø, noe som gir oss et slagkraftig og kompetansemessig styrket hovedkvarter.
Og det gjør vi ved å konsentrere den maritime helikoptervirksomheten til Bardufoss.
I tillegg gir vi Marinen økt operativ evne, gjennom å fase inn Skjold-klassen og nye fregatter, som i stor grad vil seile i våre nordlige havområder.
Den norske kystvakten er helt essensiell for å håndheve norske bestemmelser på en ikke-diskriminerende måte. Derfor har vi da også satset på kystvakten, med en utvidelse og modernisering av flåten samt en styrking av Kystvaktens driftsbudsjett.

Jeg har også – i mine bilaterale møter - trappet opp dialogen med andre stater i nordområdene som Canada, USA og Danmark.
Og - som jeg var inne på tidligere - et godt forhold til Russland er en betingelse for fortsatt stabilitet og sikkerhet i nord.
Derfor var det med desto større glede jeg mottok beskjeden 25. mars i år om at den årlige bilaterale tiltaksplanen om felles aktiviteter mellom det norske og russiske forsvaret var undertegnet. 
Disse aktivitetene omfatter blant annet samtaler mellom ledelsen i FOHK og ledelsen i Nordflåten, fartøysbesøk samt utvekslingsbesøk til hæravdelinger i Norge og Russland.
Når det gjelder forhold knyttet til fiskeri og kystvakt har vi et samarbeid som bl.a. gjør at russiske inspeksjonsfartøy kan inspisere russiske fiskefartøy i området rundt Svalbard.
Jeg er helt sikker på at nordområdene fortsatt vil være et av våre aller viktigste satsningsområder også i fremtiden. Og utfordringene i disse områdene vil neppe bli færre. Men jeg er også sikker på at vi står bedre rustet til å møte dem nå enn på lang tid.

NATO
Mange av de utfordringene vi møter i nord skal vi håndtere nasjonalt. Det er vi forberedt på. Men det er også forhold her som må håndteres i en NATO-ramme, slik det har vært for Norge helt siden vi ble medlem av Alliansen.

En viktig sak for oss den senere tid har imidlertid vært å trekke alliansens oppmerksomhet nærmere mot våre utfordringer i nord.
Det er da også på denne bakgrunn at Norge var pådriver for det såkalte Nærområdeinitiativiet i NATO i fjor høst. Bakgrunnen var NATOs hovedfokus gjennom flere år mot internasjonale operasjoner, gjerne langt vekk fra medlemslandenes nærområder. Vi så at det var behov for å ivareta hele bredden av NATOs oppgaver - Ikke minst de utfordringene som ligger innenfor medlemmenes egne nærområder.
Det handler blant annet om å vise befolkningen at NATO fortsatt er relevant – eksempelvis gjennom å gjennomføre trening og øvelser i de ulike NATO-land. Jeg mener derfor at eksempelvis CR bør være en NATO-øvelse, ledet av NATOs kommandostruktur.

Det er viktig for Norge, og svært gledelig for meg selv og resten av Regjeringen, at NATO har vedtatt å følge opp ideene fra Nærområdeinitiativet.
Selv USA, som er en global aktør, ser dette behovet. Forsvarsminister Gates og jeg har en felles forståelse av at NATOs relevans avhenger av at NATOs kjerneverdier – det kollektive forsvaret – opprettholdes. 
Vi mener også at de to hovedkvarterene i Brunssum og Napoli bør få et regionalt ansvar, og at de nasjonale hovedkvarterene bør kobles opp mot disse. Konkret vi det si at den kompetansen om nordområdene som Norge vil ha på Reitan, til en viss grad gjenspeiles i hovedkvarteret i Brunssum.

Hæren
Jeg vet at mange av dere som sitter her i dag er særlig bekymret for Hærens størrelse. Til dere vil jeg si følgende:
Denne regjeringen vil fortsette å styrke Hæren, slik vi har gjort siden vi tiltrådte.
Vi gjør det gjennom å øke antall ansatte i Hæren, særlig i nord.
Vi gjør det gjennom økt trening og øving utover i perioden, samt trening spesielt rettet mot utenlandsoppdrag og vi gjør det gjennom å styrke Indre Troms som øvelses- og treningsområde.
Antallet ansatte i Hæren har økt med over 40 prosent de siste årene, og trening og utdanning har vært høyt prioritert.
Og vi skal styrke Hæren ytterligere.

Men det er ikke en invasjonshær vi bygger opp mot - gårsdagens invasjonsforsvar er ikke svaret på dagens og morgendagens utfordringer.
Dagens utfordringer krever styrker med høy reaksjonsevne, fremfor den store, men langsomme mobiliseringsorganisasjonen vi hadde tidligere.
Og sannheten er at vi, selv om Hæren er begrenset i størrelse, har høyere reaksjonsevne med meget godt trente hærstyrker i dag enn noen gang tidligere.

Heimevernet
Mange er også urolige for utviklingen i HV. Men til dere som er bekymret, vil jeg si: Kvaliteten på HVs styrker har aldri vært bedre.
Heimevernet har de senere år vært gjennom en omfattende omstilling, hvor kvalitetsreformen har stått helt sentralt.
Den har blant annet bidratt til å gi Heimevernet
- bedre trening
- bedre materiell
- og en personellsammensetning som er mer i tråd med Forsvarets behov.

Det er helt sentralt for meg å følge opp kvalitetsreformen fremover. Derfor har vi lagt opp til at øvingsnivået skal trappes opp i tiden frem mot 2012.
I 2009 prioriterer Forsvaret øvingsaktiviteten for Heimevernets innsatsstyrke. Både antall soldater som øves og antall øvingsdøgn vil i 2009 bli det høyeste siden styrken ble etablert.
For å bevare og videreutvikle kompetansen hos befal og spesialister, vil Heimevernet i 2009 også prioritere å gjennomføre en betydelig kurs- og kompetansevirksomhet for anslagsvis 13 000 medarbeidere.

Sjøforsvaret
Et moderne forsvar må ha moderne materiell. Her vil jeg driste meg til å si at vi har gjort kvantesprang de senere årene, ikke minst i Sjøforsvaret.
Vi er nå inne i en periode hvor store deler av hovedmateriellet i Sjøforsvaret byttes ut. 5 topp moderne fregatter skal erstatte de 40 år gamle Oslo-klassen, og Skjold-klasse MTB er også under innføring. Noen har forsøkt å fremstille dette som at vi er uten operativ evne i marinen, og at vi tar sjanser med sikkerheten. Dette vil jeg blankt avvise. For det første har vi planlagt i lang tid at en klasse fartøy skal ut av strukturen før den andre fases inn. Vi har simpelt hen ikke mannskap nok til å drive to fartøyklasser samtidig. For det andre, så er det ikke slik at et fartøy enten er fullt operativ eller helt uten operativitet. Selvsagt kan en fregatt brukes til mye, selv om eksempelvis det nye sjømålsmissilet ikke er klart ennå. Dette viser vi jo ved at vi snart har klart et fartøy for innsats mot pirater i Adenbukten – et fartøy som kommer til å gjøre en veldig god jobb.
Marinens operative evne blir nå styrket gjennom innfasingen av MTB-er og senere også et logistikkfartøy. Vi er i ferd med å få en av Europas mest moderne mariner. Jeg synes derfor krisemaksimeringen når nye høyder når enkelte klarer å gjøre moderniseringen av sjøforsvaret til et problem.

Vi er også i ferd med å få den beste kystvakten vi noen gang har hatt. Fartøysstrukturen er modernisert med flere nye og helikopterbærende fartøyer, som er i stand til å overvåke større havområder enn tidligere. De maritime helikoptrene vil også øke kapasiteten betydelig – både i fregattvåpenet og hos Kystvakten.

Den betydelige satsingen på Sjøforsvaret gir gode muligheter for økt  militær tilstedeværelse, så vel i Barentshavet som i Adenbukta.

Luftforsvaret
Vår evne til krisehåndtering og nasjonal handlefrihet er i stor grad også knyttet til vår evne til å håndheve suverenitet over luftterritoriet. Derfor går vi inn for å anskaffe nye kampfly i god tid før F-16-flåten er utdatert.
Som dere alle vet har regjeringen anbefalt JSF som Norges nye kampfly. Vi mener at det er den beste kandidaten til å møte det sett av sikkerhetspolitiske utfordringer vi ser for oss i tiårene som kommer. Stortinget skal behandle proposisjonen på mandag, men vi vet allerede nå at vi har fått tilslutning til vår anbefaling fra alle partier – unntatt Frp.
 
Jeg mener at prosessen knyttet til anskaffelse av nye kampfly har vært veldig god. Ikke bare har vi valgt den beste kandidaten. Det har og gitt anerkjennelse at vi er det første land utenfor USA til å velge JSF.
I tillegg er Luftforsvaret i fred med å fase inn nye transportfly. Og det på rekordtid. Det andre av i alt fire vil lande på Gardermoen i midten av denne måneden, og 335 skv vil det neste året gjennomføre et intensivt utdannings- og treningsprogram, slik at vi igjen har operative militære transportfly tilgjengelig for nasjonale og internasjonale oppgaver.
Våre maritime overvåkingsfly gjennomgår også et moderniseringsprogram, noe som også vil bidra til å øke vår evne til kontroll i de store havområdene, særlig i nord.
Så også luftforsvaret er inne i en omfattende moderniseringsprosess, og jeg vil også minne om at vi i samarbeid med JD har en prosess i gang for å erstatte redningshelikoptrene.

Utenlandsoperasjoner
Regjeringen la allerede i Soria Moria- erklæringen til rette for økt norsk deltagelse i fredsbevarende operasjoner. Og vi slo fast at Norge skal være en tydelig fredsnasjon.
I dette ligger blant annet at vi skal bidra aktivt i militære fredsoperasjoner i andre deler av verden.
Jeg er stolt av å kunne si at Norge en betydelig bidragsyter til internasjonale militære operasjoner – og at kvaliteten på dem vi sender ut er meget høy.
Disse gjør en meget god jobb og fyller viktige og etterspurte roller.  Pr. august i år vil vi ha ca. 1000 offiserer og soldater i utenlandstjeneste, under både NATO-, FN- og EU-flagg.
Det har vært en viktig målsetting å redusere belastningen på Hæren, som inntil i fjor vår har måttet ta en svært stor del av den samlede utenlandsbyrden.  Dette har vi fått til.
I august 2009 vil HV, Sjøforsvaret, Luftforsvaret, Fellesavdelingene og Hæren alle ha substansielle utenlandsbidrag samtidig.
Vårt personell ute skal også vite at vi gjør alt vi kan for å skaffe dem utstyr som reduserer risikoen så mye som mulig. Det er derfor vi har gått til anskaffelse av nye pansrede IVECO-kjøretøy. Det er derfor vi har brukt millioner på nye jammere mot improviserte bomber. Det er også en hovedårsak til at vi hurtig har klart å få på plass nye, moderne transportfly. Og ikke minst er det derfor vi er i ferd med å utstyre våre soldater med topp moderne utstyr og nye kapasiteter.

Afghanistan
I dag er engasjementet i Afghanistan det mest omfattende internasjonale bidraget vårt. Målt pr. innbygger er vi blant de 3-4 største militære bidragsyterne i landet.
Det vil være behov for internasjonal innsats i Afghanistan i lang tid fremover. Behovet for å styrke samordningen av innsatsen på tvers av land og organisasjoner vil også øke.
Det er viktig å være i Afghanistan for vår egen sikkerhets skyld. Samtidig er det avgjørende at afghanerne selv tar større ansvar for sin egen sikkerhet og utvikling. En stadig viktigere del av den norske innsatsen i Afghanistan dreier seg derfor nettopp om å øke afghansk kapasitet og eierskap på alle nivåer.
Etter å ha besøkt våre styrker i Afghanistan til sammen ni ganger, må jeg si at jeg er veldig stolt av våre kvinner og menn som gjør en strålende innsats i landet.

Afrika
Afrika er det kontinent som har opplevd mest krig og konflikt de siste år. I Kongo er det godt over en million internt fordrevne flyktninger. I Tsjad er det også et betydelig antall, blant annet fra Darfur. Dette illustrerer noen av de utfordringene verdenssamfunnet står overfor, og jeg kan forsikre at møte med flyktningene i disse leirene gjør noe med en.
Derfor er jeg glad for at vi nå er i ferd med å bygge opp et feltsykehus til FN-operasjonen i Tsjad (MINURCAT). Vi har allerede en initiell kapasitet på plass, og vi forventer at sykehuset skal være fullt operativt fra 15. juni.
Adenbukta utenfor kysten av Somalia er transittområde for trafikk til og fra Suez-kanalen. Dette er en av de viktigste ferdselsårer for internasjonal skipsfart og dermed for verdenshandelen.
I lengre tid har denne skipsfarten vært utsatt for piratangrep opptil daglig, og i perioder har 15 skip med mer enn 200 sjøfolk vært tatt til fange. En av de operasjoner som er igangsatt for å bekjempe piratvirksomheten, er EUs operasjon ATALANTA.  Som stor skipsfartsnasjon er det naturlig at Norge deltar i dette arbeidet, og derfor sender vi KNM Fridtjof Nansen for opp til seks måneders deltagelse i operasjonen fra 1. august.
Med operasjonen i Adenbukta, bidraget i Tsjad og bidraget i Afghanistan , er jeg stolt av å kunne konstatere at det norske forsvaret - deltar i operasjoner under både NATO-, FN- og EU-flagg - samtidig.

Oppfølging av personell før, under og etter utenlandsoperasjoner
Forsvaret dreier seg om mennesker. Siden jeg begynte som forsvarsminister er det én ting jeg har sett på som viktigere enn alt annet – og det er å sikre best mulig forhold for Forsvarets medarbeidere. Og da særlig i forbindelse med utenlandsoperasjoner, som til tider kan være svært krevende, både for personellet og deres familier.
Jeg har sagt det før, men det er så viktig at det ikke kan sies for ofte:
Medarbeiderne er Forsvarets viktigste ressurs.

Og dette er ikke bare prat fra min side. Det har vi blant annet vist denne våren:
Vi har de siste månedene fremmet to lovforslag, begge av stor betydning for Forsvarets personell. Både for dem som skal gjøre tjeneste, for dem som er i tjeneste og for de som har kommet hjem – nemlig veteranene.

Oppfølging av veteraner
Ett av lovforslagene vi har fremmet denne våren har som mål å styrke erstatningsvernet for veteraner.
Dette gjør vi ved å innføre et lovfestet objektivt erstatningsansvar, samt å lovfeste rett til helsemessig oppfølging fra Forsvaret etter utenlandsoperasjoner.
I tillegg har vi fremmet en stortingsmelding om ivaretakelse av personell før, under og etter utenlandsoperasjoner. Målet med meldingen er å styrke forebygging, oppfølging og rettmessig anerkjennelse etter en innsats som ofte er forbundet med stor grad av risiko.

Lov om verneplikt – endringer
For det andre har jeg denne våren fremmet et lovforslag som går ut på å videreutvikle sesjonsordningen i to deler og innføre sesjonsplikt for kvinner.
Jeg er overbevist om at det er riktig og nødvendig at kvinner deltar på lik linje med menn – også når det kommer til forsvar av landet vårt.
Det er fortsatt ikke mer enn ca 7 prosent kvinner i Forsvaret.
Det holder ikke!
Dette har jeg vært opptatt av gjennom hele min tid som forsvarsminister. Og jeg er overbevist om at vi med denne lovendringen har tatt et langt skritt i retning av økt likestilling i Forsvaret.

Verneplikten
Jeg vil avslutte dette foredraget med å si noen få ord om det jeg vil karakterisere som en bærebjelke i det norske Forsvaret, – nemlig verneplikten.
Jeg vet at noen mener at verneplikten har utspilt sin rolle, særlig fordi vi kaller inn færre til førstegangstjeneste enn vi gjorde tidligere.
Dette er jeg dypt uenig i.
Verneplikten ligger fast, og det er også slått fast av et enstemmig storting.

Jeg mener at verneplikten faktisk er en forutsetning for et godt forsvar – som møter dagens og morgendagens utfordringer.
Verneplikten gir oss mulighet til å velge blant de aller best skikkede og de mest motiverte. Og verneplikten sikrer forankring i folket – og legitimitet for Forsvaret.
Hvilken annen rekrutteringsmekanisme kan sikre oss det?
Jeg er overbevist om at verneplikten i høy grad bidrar til å gi oss et forsvar som er i stand til å møte nye utfordringer i stadig skiftende omgivelser.
Av den grunn har vi også de siste årene jobbet målrettet med innholdet i førstegangstjenesten, for å sikre økt kvalitet og status. Signalene fra dem det gjelder er at vi langt på vei har lyktes.

Oppsummering/Avslutning
Jeg har nå fokusert på de viktigste forsvars- og sikkerhetspolitiske utfordringene vi ser i dag, nemlig
- den geopolitiske utviklingen
- situasjonen i nordområdene og
- asymmetriske trusler, som fortsatt er med oss.

Jeg tør å si at vi nå - etter tiår med grunnleggende omstilling - er i ferd med å skape det forsvaret som kan møte disse utfordringene på en god måte.
- Et forsvar som sikrer bred militær tilstedeværelse i nord
- Et forsvar der det fokuseres på opp- og ikke nedbygging
- Et forsvar som tar sitt internasjonale ansvar på alvor – og
sist, men ikke minst
– et Forsvar som tar sine medarbeidere på alvor.

Forsvaret har vært igjennom en omfattende endringsprosess og omorganisering de senere år. Og det er alltid krevende.
Som Niccolò Machiavelli sa det: ” Det er ikke noe som er så vanskelig å utføre, har så liten sjanse til å lykkes, eller er så farlig å håndtere som innføringen av en ny tingenes tilstand.”

Jeg mener likevel at vi har klart dette langt på vei.
Vi har fortsatt mange utfordringer foran oss – men hva er vel utfordringer annet enn problemer som skal løses? Jeg mener definitivt at vi både kan og vil løse Forsvarets.

Takk for oppmerksomheten!