Intet "daukjøtt" i Afghanistan

Stina Torjesen reiser i DN 17. august flere betimelige spørsmål om kost-nytte-vurderingene av Norges samlede innsats i Afghanistan. Hennes forslag til ny politikk sammenfaller imidlertid i stor grad nettopp med den kursen både Norge, og i økende grad også NATO, allerede har pekt ut.

Torjesen har for det første helt rett i at dette er langt viktigere spørsmål enn debatten om hva slags navn vi gir på operasjonen i Afghanistan. Hun har naturligvis også helt rett i at kostnadene ved å drive et internasjonalt militært nærvær i et land som Afghanistan langt overstiger de kostnader Taliban og andre opprørsgrupper har. Noe annet ville nesten være overraskende. Skal man først sette inn godt trente og godt utstyrte vestlige soldater i en konflikt som denne, må man også sørge for at de kan løse oppdraget med tilstrekkelig sikkerhet, og når dette skal skje langt hjemmefra, blir det fort dyrt. Dette er ikke unikt for Afghanistan. Dilemmaet er et kjent trekk ved dagens asymmetriske konflikter. På samme måte må internasjonale styrker, som ISAF, underlegges reglene i den internasjonale humanitærretten på en måte som deres motstandere ofte ikke ser seg bundet av.

Samtidig er det liten tvil om at ISAF-styrken har vært – og er – et høyst nødvendig bidrag til å hjelpe Afghanistans legitime myndigheter på fote. Det er min sterke overbevisning at uten et fortsatt internasjonalt nærvær, både militært, politisk og på bistandssiden, vil landet fort falle tilbake til det kaos som preget landet i tiårene fram til 2001.

Kost-nytte-vurderingene bør derfor først og fremst knyttes til om vi bruker pengene på riktig måte, eller om det finnes bedre måter å kanalisere den internasjonale militære og sivile bistanden på. Her har Norge lenge ivret for bedre samordning mellom afghanske og internasjonale aktører, og internasjonale aktører i mellom, og fremmet en rekke konkrete forslag i så måte. Grunnprinsippet her bør være at det som kan gjøres av – eller sammen med – afghanske myndigheter alltid bør få prioritet fremfor det som gjøres av internasjonale aktører på egen hånd. Dette kan føre til mer omstendelige prosesser på kort sikt, men dette gir samtidig bedre utsikter til bærekraftige løsninger på lang sikt.

På militær side er det samordning med afghanske sikkerhetsstyrker som står i sentrum. En stadig større andel av våre ca. 600 soldater i Afghanistan arbeider med opplæring, trening, og såkalt partnering (aktivt samarbeid i felt i skarpe operasjoner) med afghanske sikkerhetsstyrker. I dag foregår samtlige operasjoner der norske styrker deltar i tett samarbeid med afghanerne. Dette gir en betydelig multiplikatoreffekt: høyt kvalifiserte norske spesialister muliggjør flere og bedre operasjoner for langt større afghanske  styrker i felt. Norge øker også den økonomiske støtten til støttefondet for den afghanske nasjonale hæren og det afghanske politiet. Så fort det er mulig og forsvarlig ønsker vi å overlate hovedansvaret for sikkerheten i Faryab-provinsen til Afghanerne selv, slik man har begynt å gjøre i et par andre provinser i Afghanistan. Vi har intet ønske om å opprettholde vårt regionale stabliseringslag (PRT) i Faryab lengre enn nødvendig, og arbeidet med å utvikle konseptene for en post-PRT-fase er i full gang, der vi helt og holdent er over i en ren støtte- og opplæringsrolle. Her har Norge på mange måter ligget i forkant av tenkningen i NATO, som nå også beveger seg i denne retningen.

NATO har valgt et operasjonskonsept som bidragsnasjonene må følge, og PRT-modellen er en hjørnesten i dette konseptet. Modellen ble utviklet som svar på at man skulle dekke et stort område med relativt få soldater, og er ment å være en overgangsløsning. Det er derfor på ingen måte sikkert at dette er den riktige løsningen i det lange løp, men akkurat nå er det denne modellen bidragsyterne må forholde seg til.

I alle moderne militære operasjoner er logistikk og ledelse er svært ressurskrevende. Selv et land som USA regner med at det medgår betydelig større styrker til støttefunksjoner enn det som går til den ”spisse ende”. For små stater blir effekten ofte enda tydeligere. Det å gjennomføre operasjoner på den andre siden av jordkloden med tilstrekkelig sikkerhet for personellet vårt er usedvanlig krevende. Jeg kan imidlertid forsikre om at det ikke er noe ”daukjøtt” i våre styrker i Afghanistan – alle er travelt opptatt hver eneste dag – enten det er ute i operasjoner, i sanitetsstøtte, med forsyningstransporter, med materiellvedlikehold eller med samband og ledelse.

(Publisert i Dagens Næringsliv 20. august 2009)