Krigsbegrepet og Afghanistan

Artikkel av forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i Dagens Næringsliv 26. august 2009.

Ola Spakmo fremholder  i  DN 18. august at  jeg skjønnmaler situasjonen fordi jeg har gitt uttrykk for at Norge deltar i en intern væpnet konflikt i Afghanistan, og ikke bruker begrepet krig. Han hevder jeg med dette omskriver virkeligheten, og at min begrepsbruk ikke er riktig. Videre mener han at krigens folkerett opererer med foreldede definisjoner.

Jeg er enig i at riktige og virkelighetsbeskrivende begreper er viktige. Det er også derfor jeg uttaler meg slik jeg gjør. Den korrekte definisjonen på konflikten i Afghanistan er etter Genèvekonvensjonene ”ikke-internasjonal væpnet konflikt”. I dagligtalen kan dette kalles en intern væpnet konflikt, eller en borgerkrig, om man vil. Det er ingen tvil om at våre soldater driver krigføring. Dette skjer med et eksplisitt mandat fra FN. At regjeringen nå har bestemt at Krigskorset kan utdeles også til soldater i Afghanistan, noe Spakmo gjør et poeng av, viser jo nettopp at vi ikke er ute etter å skjønnmale situasjonen. I de oppdaterte statuttene for Krigskorset har vi derfor presisert at utmerkelsen ikke forutsetter at det foreligger en internasjonal væpnet konflikt, men at dekorasjonen også kan brukes i situasjoner som den i Afghanistan eller Tsjad.

Det ligger ingen omskrivning av virkeligheten i å si at vi er part i en intern væpnet konflikt. Dette er både riktig og virkelighetsbeskrivende, også fordi det forklarer at dette ikke er en væpnet konflikt mellom to stater, men mellom en lovlig valgt og anerkjent regjering og opprørsgrupper som ikke representerer noen stat. I en intern væpnet konflikt kan opprørsgrupper ikke lovlig angripe norske soldater. Dette er drap, som etter landets lover må etterforskes som kriminelle handlinger. Annerledes vil det stille seg i en væpnet konflikt hvor motpartens væpnede styrker representerer en stat. I en mellomstatlig konflikt, eller krig, er den enkelte soldat ikke individuelt straffeansvarlig for sine handlinger, så lenge de skjer i tråd med krigens folkerett. Det er også i dette lys på ingen måte uvesentlig hvilke begreper som brukes.

Jeg vil også avvise at krigens folkerett opererer med foreldede begreper. Krigsbegrepet ble faktisk forlatt i folkeretten for lenge siden, etter at stater gikk vekk fra en praksis med å utstede skriftlige krigserklæringer. Genèvekonvensjonene fra 1949 bruker betegnelsen væpnet konflikt både om mellomstatlige og interne konflikter. Klassiske konflikter mellom stater kan man i dagligtalen gjerne kalle krig, men dette er altså ikke situasjonen i Afghanistan i dag.

Når debatten om krigsbegrepet er reist knyttet til vårt engasjement i Afghanistan, oppfatter jeg at det skyldes en bekymring over at vi fra regjeringens side ikke skulle erkjenne operasjonens faktiske karakter og den virkelighet våre soldater opplever. Gjennom mine regelmessige besøk hos norske styrker i Afghanistan, og mitt løpende engasjement med deres operasjoner hjemmefra, tror jeg at jeg har en meget god forståelse av situasjonen i landet. La det ikke herske noen tvil om at de stridshandlinger norske styrker har vært involvert i og de trusler soldatene utsettes for er av like alvorlig karakter som man kan oppleve i mellomstatlige kriger. Ikke desto mindre er det slik at dette bare er en del av virkeligheten for norske styrker i Afghanistan – det meste av tiden går faktisk med til å trene afghanske sikkerhetsstyrker og – gjennom vårt nærvær – å bidra til den sikkerhet som er forutsetningen for å bygge landet. Det er jo faktisk dette som er operasjonens egentlige mål. Jeg tror vi alle er best tjent med å holde to tanker i hodet samtidig. På den ene siden må vi ikke underslå at norske styrker tidvis er i strid i Afghanistan, på den annen side må vi nytte et presist begrepsapparat når vi omtaler dette.