”Etikk og militærmakt” og ”Jus og militærmakt”

”Jeg handlet som sagt som jeg ble bedt om å handle” sier Per i klippet vi akkurat så. Nettopp den uttalelsen gjør dagens tema så aktuelt. Per er en av hovedpersonene i den kritikerroste norske filmen Upperdog.

Men hendelsen han beskriver kunne like gjerne vært tatt fra våre soldaters faktiske virkelighet. Jeg tenker spesielt på soldatene våre i internasjonal tjeneste som daglig må ta krevende avgjørelser under ekstreme forhold: fra bakken i Afghanistan, til havet utenfor Somalia.

I forrige uke var jeg i Tsjad. Tsjad er et land med enorme utfordringer. Vår tilstedeværelse der er i tråd med regjeringens ønske om å delta i FN-operasjoner og er et viktig bidrag. Samtidig byr Tsjad på nye og krevende situasjoner for soldatene våre.

Store flyktningstrømmer, internt fordrevne og barnesoldater er virkeligheten som møtte meg. I slike spenninger oppstår det mange og krevende dilemmaer.
 
Uken før kom jeg fra Afghanistan. Et land preget av langvarig uro. Nok en virkelighet der etiske dilemmaer er blitt en del av hverdagen til de vi sender dit.

Soldatene våre blir hele tiden stilt overfor vanskelige valg, i pressede situasjoner, og de må handle raskt. I sommer ble vi vitne til nettopp et slikt krevende valg da norske styrker skjøt og drepte en sivil afghaner. Da er det viktig å ha reglene i ryggmargen. Soldatene forsøkte å få en motorsyklist til å stoppe, men skjøt da han ikke gjorde det, etter gjentatte advarsler. Med god grunn fryktet de at et angrep var underveis.

Det er nettopp dette som utgjør et ekte etisk dilemma – et valg mellom handlinger som begge kan vise seg å ha et negativt utfall.. Hadde de ikke skutt, kunne de selv risikert å bli drept. I tillegg hadde de et ansvar for sine kolleger. hvis motorsyklisten hadde vist seg å være en selvmordsbomber, kunne de blitt holdt ansvarlige for at mange kolleger ble drept. Og siden våre soldater skjøt, ble en sivil afghaner drept.  Ja faktisk har krigsadvokaten sagt at alternativet – altså ikke å åpne ild – ville vært kritikkverdig; gitt situasjonen slik den ble oppfattet der og da.
 
Men hendelsen illustrerer hvor vanskelig det kan være på bakken – å måtte ta en avgjørelse som skiller mellom liv og død i løpet av få sekunder. Å komme ansikt til ansikt med den mest ekstreme utfordringen – å drepe eller bli drept. Dette forblir en øvelse for de fleste av våre soldater, ikke en realitet. Å bruke våpen er siste utvei. At soldatene følte at det var siste utvei, illustrerer hvor alvorlig de opplevde trusselen. Det er en belastning å ta liv. Derfor er en høy grad av etisk refleksjon, forståelse av krigens folkerett og ikke minst trening så viktig.

Jeg har selv kjent på adrenalinet i kroppen når jeg er på reise i de mer risikofylte deler av verden. Usikkerheten lever i alt vi foretar oss på slike reiser. Men også vissheten om at vi er ivaretatt av dyktige og profesjonelle styrker – som med sin kunnskap og trening er skodd til å møte nettopp de mest kritiske situasjonene der sekunder avgjør om de skal fyre av våpenet eller ikke.

Krigføring har forandret seg og er i stadig endring. Derfor er også utdanningen vår i stadig endring. Mens man tidligere trente og utdannet til en krig med klart definerte parter og et gjenkjennelig sett med virkemidler og handlingsmønstre er bildet i dag mye mer komplekst. Prinsippene er like klare som før, men det er stadig mer krevende å anvende dem i det grenseland vi da ofte møter ute, der skillet mellom stridende og ikke-stridende på langt nær fremstår som så klart som det gjorde f. eks. under andre verdenskrig. Dette må utdanningen av soldatene våre også reflektere.

Vi forventer mye av våre soldater. Men vi gir dem også muligheten til å treffe riktige valg, nettopp fordi vi har et høyt fokus på krigens folkerett og etikk under utdanning, trening og opplæring. Vi skylder våre soldater å gi dem en grunnleggende forståelse av hva som kreves av dem. Også i ekstreme situasjoner. Og hvilke normer som ligger til grunn for disse kravene. Derfor er jeg stolt over de 2 pensumbøkene som lanseres i dag for den grunnleggende soldatutdanningen i Forsvaret.

Boken ”Etikk og militærmakt” er verktøyet vi nå tar i bruk for å gi våre soldater den teoretiske bakgrunnen de trenger for å kunne handle med etisk forsvarlighet. I alle situasjoner. Jeg mener boken er et verktøy av meget høy standard. Teorien er naturlig nok der, som seg hør og bør, men dette er først og fremt en praktisk bok. En bok til å lære av og bli klok av. Og ikke minst er det en bok alle vil ha nytte av.

Vi opplever at fienden ikke lenger nødvendigvis er en tradisjonell soldat. Det kan like gjerne være et barn med gevær eller en selvmordsbomber. Mange av disse lar være å følge de vedtatte reglene for krigføring. Likevel forventer vi at våre soldater gjør det – fullt ut. Folkeretten gir ingen part rett til å bryte reglene fordi ”de andre” gjør det. Vi har alle et selvstendig og absolutt ansvar for at reglene følges – og slik må det da også vitterlig være. Dette betyr i sin tur at vi må erkjenne – fra menig og opp til forsvarssjef og forsvarsminister – at vi av og til må ta en forhøyet risiko på bakken for at vi skal kunne forholde seg til de regler som gjelder for enhver siviliserte stat som velger å bruke militær makt. . En innføring i de reglene som gjelder – nasjonalt som vel som internasjonalt – er derfor helt essensiell for våre soldater. Vi plikter, som stat, å gjøre prinsippene kjent for alle som berøres av dem. Derfor er boken ”Jus og militærmakt” så verdifull.

Av samme grunn plikter vi å være helt presise når vi forholder oss til hva slags oppdrag vi deltar i. Som regjering og forsvarsledelse er det ikke nok å ”være interessert i krig og fred og sånn”. Vi har ofte blitt kritisert fordi vi konsekvent understreker at det vi deltar i Afghanistan er en intern væpnet konflikt – altså en borgerkrig – men ikke en tradisjonell krig mellom stater. Norge er part i en borgerkrig, men Norge er ikke i krig med noen annen stat. Både i forhold til folkeretten og humanitærretten er det viktig å være presis på slike ting. Siden vi er i en intern væpnet konflikt mener vi for eksempel at angrep på norske soldater er en kriminell handling, som skal etterforskes, og som også blir etterforsket. Dette er naturligvis forskjellig fra forholdene under en tradisjonell krig, der jo de legitime partene faktisk har rett til å skyte på hverandre så lenge dette skjer innen rammen av krigens folkerett. Hvis noen fortsatt lurer på hvorfor vi mener at klarhet om slike spørsmål betyr noe, så er det bare å lese de to bøkene som legges fram i dag.

Jeg vil benytte anledningen til å takke forfatterne av to glimrende, nye pensumbøker. Samtidig vil jeg rette en stor takk til Gyldendal forlag. Jeg er sikker på at vi med disse to fremragende bøkene vil gi Forsvaret enda bedre kompetanse innenfor noen av de viktigste fagområdene i vår tid.