Quo vadis

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsens foredrag 19. juni 2009 på Forsvarets stabsskole.

Kjære studenter

Det er som alltid hyggelig å være her på Forsvarets stabsskole. Skolen er viktig for å øke kompetansen i Forsvaret.

Stabsskolen har kalt disse årlige forelesningsrekkene for Quo vadis. Som betyr: ”Hvor går du”?

For mange er tittelen Quo Vadis forbundet med en gripende roman og en storfilm fra 60 tallet.  Men først og fremst er det et tidløst og relevant spørsmål. Som også passer for oss. Hvor går Forsvaret?

Ingen som har sett filmen Quo Vadis vil glemme Peter Ustinovs fremstilling av keiser Nero. Eller synet av de kristne martyrene som blir revet i hjel av ville dyr i arenaen. Mange vil også sikkert huske scenen der apostelen Peter får en Kristus-åpenbaring på Via Appia og stilte spørsmålet ”Domine, Quo Vadis?” – Herre, hvor er du på vei? Svaret fikk ham til å gå tilbake til Roma der han til slutt lider martyrdøden og muligens begraves under det som nå er Peterskirken.

Filmen Quo Vadis handler blant annet om forandring. Den viser begynnelsen på slutten for det hedenske romerske imperium. Det som var verdens mektigste rike – uforanderlig og uovervinnelig – men som likevel skulle forgå noen hundre år senere.

Men som en fugl Føniks reiste det nye Rom seg fra asken av det gamle. Det ble en åndelig kraft og en vugge for det samfunnet vi lever i, og den kulturen vi kjenner. Et nytt og enda større imperium enn det gamle Roma. Et imperium som var bygget på arven fra de forfulgte i Quo Vadis.

Quo Vadis handler også om å foreta valg. Moralske valg. Og om møte med fremmede kulturer og en tankegang som er helt annerledes enn din egen.

Dette er en stor og kontinuerlig utfordring også for oss i dag, og spesielt for dere som møter lederrollen under helt spesielle forhold. Jeg har derfor valgt å konsentrere meg om to hovedspørsmål: Lederrollen, og genderproblematikken. Så vil det bli god anledning til å ta opp spørsmål om alle andre temaer etter foredraget.

Hva er god ledelse?
Alle dere som går her på Forsvarets stabsskole vil ende opp som ledere i en eller annen form.

Som ledere vil dere møte de klassiske lederskapsutfordringene relatert til det å ha ansvar for andre mennesker. De som alle ledere møter, uansett. Fra de mer banale som hva gjør vi med ham som aldri leverer i tide, men som alltid har tid til pauser, til de mer krisepregede.

Men som offiserer – det være seg som piloter, skipssjef eller troppsfører, kan dere møte helt andre og alvorligere problemstillinger. Til og med tilsynelatende helt umulige valg.

På et kurs i krigens folkerett ble elevene stilt ovenfor en slik tilsynelatende uløselig oppgave.
De måtte velge mellom å ta livet av krigsfanger – altså et massivt brudd på folkeretten – eller å sette troppen sin i livsfare. Et like massivt brudd på budet om først og sist å ta vare på sine soldater. 

Et ekstremt eksempel, selvfølgelig, men likevel er dette en type problemstilling dere vil kunne møte. Og da er det ikke snakk om å svare riktig eller galt på en oppgave, men å ta valg som betyr liv eller død for andre mennesker. Og å kunne leve med det valget etterpå.

For uansett hvilket valg dere treffer vil det kunne føles belastende. Og det klokeste valget kan oppleves like belastende som det mindre kloke; kanskje til og med mer belastende.

En god leder
Hvordan skal man som leder stå best mulig rustet til å kunne takle situasjoner og løse problemer, enten de er hverdagslige eller mer ekstreme, slik dette eksempelet fra folkeretten viser?

Mitt svar er ved å utvise klokskap, mot og besindighet.

Hva mener jeg med det?

Klokskap er å være fremsynt og å ha like godt innsyn som vidsyn. Det betyr også å kunne utvise godt skjønn der svaret ikke er gitt. Jeg vil anbefale dere alle å lese boken ”Klokt lederskap – mellom dyder og dødssynder” av Paul Otto Brunstad. Det er en bok som på en veldig god måte illustrerer hva klokt og godt lederskap vil si.

Mot er å velge bort feighet på den ene siden og overmot og dumdristighet på den andre. En modig leder er en som har kraft og vilje til å gå den rette veien. En modig leder er en som vet at det er bedre å satse enn å gjøre ingenting. En modig leder er en som utretter.

Ingen steder snakkes det mer om mot enn under krig og krise. Krigshistorien er som dere vet full av fortellinger om heltemodig innsats i livstruende situasjoner. 

Likevel: ”Det er ikke risikoen i seg selv, men risikoen i det godes tjeneste som kvalifiserer en handling som modig”, sier Thomas Aquinas. Slik sett er mot også koblet til verdier og etikk.

Mot er heller ikke fravær av frykt, men å tørre å møte den.
I boken ” Liten avhandling om store dyder” av den moderne filosofen André Comte – Sponville kan vi lese at: ” Den som intet frykter kan vi frykte alt fra”. Jeg har også lyst til å ta med et eksempel som ble gitt meg av en elev fra Krigsskolen for en tid tilbake. Han sa at: ”Hvis du ikke står for noe, da faller du for alt”.

Dette er ord alle, men kanskje særlig offiserer, bør legge seg på hjertet.

Det vanskeligste motet å utvise er kanskje det å stå alene mot overmakten. Et eksempel på dette er den tyske studenten Sophie Scholl. Nokså alene, sammen med sin bror og en venn, og mot et mektig og brutalt diktatur, igangsatte hun en motstandsbevegelse blant studenter. Hun hadde livet foran seg, men gikk i døden for sin overbevisning. 21 år gammel ble hun henrettet av det tyske nazi-regimet. Ikke var hun jøde, ikke spesielt undertrykket. Bare modig.

Så til den tredje egenskapen jeg mener en leder skal ha; det gammeldagse ordet besindighet. Det kan forklares som sindighet eller beherskelse. Og er det ikke nettopp det norske soldater er kjent for – og beundret for?

Besindighet er ikke det samme som å mangle handlekraft. Tvert i mot kommer handlekraften til sin rett når den forenes med omtanke og besindighet. Tenke rolig og handle raskt er etter mitt syn det ideelle. Og spesielt i en krisesituasjon. Det gamle rådet om å huske å trekke pusten er fremdeles gyldig.

Et eksempel på besindighet må vel være president Kennedys opptreden under Cubakrisen i 1962. De militære ledere ønsket væpnet konfrontasjon. Mangel på handling ville bli tolket som feighet eller svakhet. Kennedy balanserte på en knivsegg, beholdt roen og evnen til analytisk tenkning – og handlekraften. Som han selv skal ha sagt i etterkant av krisen: ”Akkurat i de ukene fortjente jeg lønnen min.”

Jeg har som dere skjønner store forventinger til mine soldater som ledere.

Jeg er også sikker på at vi er i ferd med å gi dere de redskapene som trengs for å kunne utøve dette lederskapet på best mulig måte, og på en måte som er i tråd med Forsvarets egne kjerneverdier: Respekt, ansvar og selvfølgelig – mot.

Stabsskolens rolle
Et redskap for å kunne utøve godt lederskap er nettopp Forsvarets stabsskole. Denne skolen har en klar overordnet rolle i å sikre at Forsvaret har den riktige og beste kompetansen. En kompetanse dere vil få bruk for som ledere, men også i mange andre sammenhenger.
 
Forsvaret er stadig oppe ”til eksamen”.  Hvor godt duger vi i operasjonene våre? I forhold til våre veteraner? I forvaltningen av virksomheten? Uten riktig og høy kompetanse duger Forsvaret dårlig. Jobber vi galt, bærer det også galt av sted. Med rett kompetanse kan vi imidlertid utrette store ting. Derfor verdsetter vi den rollen Forsvarets stabsskole har, og for det arbeidet dere gjør. Ikke minst er vi glad for det omdømmet dere har opparbeidet dere som en svært kvalitetsbevisst og kravstor institusjon.

Om operasjoner
Det er en klar sammenheng mellom kompetanse og operasjoner. Dette har Forsvaret skjønt. Spørsmål som stilles er: Hva gir effekt? Hva vet vi om konflikter – og hvordan tilpasser vi våre handlinger til ulike scenarier?  Blant annet er effekttenkning noe som er tatt inn i Forsvarets fellesoperative doktrine – FFOD. 

Denne doktrinen inneholder tidløse prinsipper for krigføring. Samtidig reflekterer den utviklingen og de nye utfordringene vi stadig står overfor. I doktrinen beskrives nettopp det spennet av ulike tilnærminger som Forsvaret må beherske. For krigene er ikke hva de engang var, og konflikter er i stadig endring.

Svært ofte er det også slik at vi har små muligheter til selv å legge premisser for den konflikten vi skal søke å håndtere eller løse. Konflikten kommer til oss, ikke vi til den. Slik sett må doktrinen være et levende dokument som kan ta opp i seg ny lærdom. I takt med nye operasjonsområder, nye konflikter, nye perspektiver.

Vold mot sivile
Hva kjennetegner så de konfliktene vi møter i dag?

Fra før kjenner vi godt til asymmetrisk krigføring, og de utfordringene dette har stilt oss overfor. Blant annet med å identifisere og møte truslene fra grupper eller enkeltpersoner som kan være marginale, usynlige og utradisjonelle. De er likevel skremmende effektive i møtet med oss og våre koalisjonspartnere. 

Det som nå i stadig større grad også får oppmerksomhet, er seksualisert vold som våpen.

Voldtekt som våpen har vært brukt siden oldtiden. Vi trodde likevel at dette var noe som hørte historien til, helt til vi fikk krigene på Balkan. Da var vi sjokkerte vitner til at systematisk voldtekt av kvinner - og menn!  - var et ledd i en bevisst krigføringsstrategi. I Europa. I vår tid.

Et tredje moment i moderne kriger og konflikter er at sivile rammes i stadig større grad i forhold til soldater. Fokuset på sivile må derfor trappes opp.

Vi ser nå at systematisk seksualisert vold er definert som en krigsforbrytelse. Det vil kunne prege vår måte å drive operasjoner på – og våre doktriner. Dette temaet bringer meg over på et viktig stikkord i den forbindelse - nemlig det vi omtaler som genderperspektivet.

Genderperspektivet
Begrepet gender anvendes og forstås i denne sammenheng som kjønn i betydningen sosialisert kjønn. Det vil si rolleforventing knyttet til kvinner og menn i et samfunn.

Med genderperspektivet menes å ta høyde for at kvinner og menn i et konfliktområde opplever og erfarer konflikten på ulike måter – og derfor må møtes på til dels ulikt vis. Og begge kjønn må møtes – fordi begge grupper har aksjer i gjenoppbyggingen av samfunnet. 

Så betyr genderperspektivet også å spille på både kvinner og menn. I et konfliktområde skal vi høre på det kvinner meddeler, like mye som det som menn forteller oss.

Jeg har noen eksempler senere på hva akkurat det kan gi av effekt. Når det gjelder å spille på begge kjønn, betyr det også å anvende våre egne kvinner og menn helt bevisst i ulike situasjoner. Dette kommer jeg også tilbake til.

Sist, men ikke minst, betyr genderperspektivet å fokusere på menneskerettigheter. Kvinner, like mye som menn, har rett til å bli hørt, sett, beskyttet og inkludert. Når vi reiser ut, gjør vi det ikke for å vinne territorier, men for å legge til rette for økt sikkerhet - og dermed for økt rettferdighet og respekt for menneskerettigheter.  Og vi opererer i områder der kvinners verdi ofte er mye lavere enn menns.

Situasjonen i Tsjad og Kongo er skremmende eksempler på dette. De av oss som så programmet om de systematiske og svært brutale voldtektene på kvinner i Kongo - fra spedbarn til oldinger – glemmer det ikke så lett.

Vi ser også hvordan grupper i Afghanistan ser ut til å straffe lokale jenter - det mest groteske eksempelet så langt er ved å kaste syre i ansiktet på dem - som går på de skolene vi har arbeidet for å bygge opp og beskytte. Eller kvinner som deltar i samfunnet på ulike måter.

Men som under krigene på Balkan rammer ikke denne volden bare kvinner. Svenskene rapporterer om at de nå også setter systematiske overgrep mot unge gutter på sin agenda i Afghanistan – også dette i et genderperspektiv.

Å tenke i et genderperspektiv betyr en måte å tenke og operere på hvor man stiller seg spørsmålet: Hva gir høy effekt for hele den lokalbefolkningen vi står overfor i et operasjonsområde? Dette er spesielt viktig når vi vet at vår tids konflikter i stadig større grad rammer nettopp sivilbefolkningen. Og vi vet at vi hele tiden må arbeide for å vinne befolkningens tillit. De må oppleve at de får det bedre på grunn av vårt nærvær. Denne befolkningen er for en stor del kvinner og barn.

Gender i operasjoner
Genderperspektivet har fått mye oppmerksomhet i det siste. Ikke minst etter at media tok opp problemstillingen. Hvordan kan norske soldater i Afghanistan stå rolig og se på at innfødte kvinner utsettes for vold?

Integrering
For å finne gode tilnærminger til hvordan en slik situasjon skal møtes, er det nødvendig å se på hva det vil si å integrere et genderperspektiv i en operasjon.

Det betyr å beskytte både kvinner og menn i operasjonsområdet. Sikring av skoleveier kan være ett eksempel, krisesentre for kvinner et annet, adgang til våre feltsykehus et tredje. Møtearenaer for kvinner og jenter er generelt utsatt, og også sikkerheten til de enkeltkvinner som markerer seg i ulike sammenhenger.

Det betyr å sørge for at vi har tilgang til både kvinner og menn. Da må vi ha kvinner og menn i styrkebidraget vårt. Så enkelt. Ikke dermed sagt at bare kvinner kan møte kvinner, eller at kvinner i Forsvaret automatisk vil ha en slags iboende kunnskap om et genderperspektiv. Men særlig i Afghanistan får dette med kjønn spesiell betydning, som vi allerede vet. Da må vi bevisst bruke våre styrker for å få gjort jobben lettest mulig.

Og det betyr å innhente informasjon fra både kvinner og menn, og å skape aksept hos begge grupper. Da må vi også være der både kvinner og menn er.

Kvinner og menn gir oss helt ulik informasjon. Dette er av stor nytte for oss, for dermed får vi et bedre bilde av hva som rører seg i lokalsamfunnet. Så gir de oss også ulike perspektiv på hva som skal til for å bygge det.
Vi vet nå at det finnes flere kvinnelige myndighetspersoner i Afghanistan – med formell eller uformell makt. Jeg har selv hver gang jeg er i Afghanistan møter med kvinnelige parlamentsmedlemmer. Sist jeg var der – i mars - spiste jeg også middag hjemme hos en kvinnelig minister i den afghanske regjering.

Dersom vi ikke lytter til slike kvinner, forventer vi da at deres stilling vil bli konsolidert eller styrket? Det å ikke møte dem betyr i praksis å boikotte dem – slik blir det i alle fall tolket av disse kvinnene selv, og sannsynligvis også av mennene. Hvis vi derimot tar oss tid til å lytte til disse kvinnene – og de andre – har vi langt større sjanse til å skape aksept. Og å få vite langt mer om hva som skjer.  Vi må heller ikke glemme at det er gjennom kvinnene vi når familiene.

Hvorfor effekt?
Det er hovedsakelig tre grunner til at et kjønnsperspektiv gir effekt i operasjoner.

For det første handler dette om å vinne aksept - det vi kaller ”hearts and minds”.
For det andre handler det om å få langt bedre oversikt og informasjon. Dette gir bedre styrkebeskyttelse og en mer effektiv oppgaveløsning.

For det tredje handler det om å bekrefte at alle – uansett kjønn, posisjon, alder, status – har de samme menneskerettighetene. Med det mener vi rett til liv, helse, utdanning, mat, verdighet, sikkerhet. Dette viker vi ikke en tomme på. Dessuten mener vi at ved å beskytte menneskerettighetene legger vi til rette for en positiv utvikling.

Så tilbake til eksemplet som ble fremhevet i mediene nylig – den norske patruljen som ble passive vitner til konemishandling.  Hvordan hjelper et genderperspektiv oss å møte slike situasjoner?

For det første bør vi ha en dialog med lokale kvinnegrupper som håndterer slike konflikter og driver megling i familiekonflikter i sitt lokalsamfunn. De vil ha gode råd å gi oss. For det andre bør vi utfordre politiet – både våre egne politirådgivere og lokalt politi – til å intervenere. For det er altså ikke sikkert vi skal gjøre det selv. For det tredje bør Norge øve press sammen med allierte for å styrke kvinners beskyttelse i det afghanske samfunn. NATO satte nylig foten ned for en afghansk lov som i praksis ga slavelignende tilstander for lokale sjiamuslimske kvinner. Presset ga effekt.

Eksempler
At det å anvende et genderperspektiv har effekt, viser disse to eksemplene, hentet fra Afghanistan i 2009.

En sen kveld kjører en kvinne sammen med sin mann gjennom et veikryss. Hun observerer ukjente menn som graver noe ned mens de prøver å skjule hva de gjør. Hun sender et tips til ISAF-styrkene, og de finner en mine der hun har beskrevet. Hvorfor gjør hun dette?  Jo, fordi at hun som lokal lærer har stor respekt for ISAF-styrkene og det de gjør for jenteskoler.

Et annet eksempel finner sted når ISAF-patruljen velger å patruljere i sidegatene, der kvinnene oppholder seg og kan snakkes til – også av våre mannlige soldater. Patruljen plukker opp informasjon fra lokale kvinner om et stort bryllup som vil finne sted neste dag. Dette vil blokkere trafikken og skape kaos. Planlagte patruljeruter må legges om, og operasjoner endres. 

Poenget her er å innse, og planlegge med, at kjønn, i like stor grad som andre faktorer, er viktig for hva vi gjør under operasjoner, hvordan vi gjør det og hvorfor.

Vi har for lengst erkjent av det å kjenne lokal kultur kanskje er noe av den viktigste forutsetningen for å få effekt i operasjoner. La oss også forstå at det å kjenne den ulike hverdagen til kvinner og menn, gutter og jenter, barn og voksne er like viktig. Og dette er ikke blåøyd eller overdrevent idealistisk. Det handler om å se realitetene og tilpasse oss dem. Samtidig som vi viser lederskap i forhold til menneskerettighetene. Og det skal vi gjøre.

Derfor er det mitt budskap til dere i dag at genderperspektivet skal integreres i doktrinene våre, systematiseres, læres og brukes til å utvikle Forsvaret og til å utvikle operasjonene våre. Jeg vet at stabsskolen allerede er godt på vei. Jeg vet at dere arbeider med å etablere kompetanse. Dere har hatt deltagere i NATOs studie for å finne frem til best practice innen genderperspektivet. Dere kvalitetssikrer Forsvarets implementering, og dere driver faglig veiledning og kompetanseheving.

Jeg er imidlertid opptatt av at denne aktiviteten må innrettes slik at den blir praktisk anvendbar. For styrkeprodusentene. De som setter opp avdelingene til utenlandsoperasjonene. Alle som skal ut i internasjonale operasjoner må ha kunnskap om dette temaet. Og den kunnskapen må de få gjennom sin operasjonsspesifikke trening.

NATO og gender
Norge er selvfølgelig ikke alene om å sette genderspørsmålene på agendaen. For det første har vi, som dere vet, FNs ni år gamle sikkerhetsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Denne er hjemmelsgrunnlag for Regjeringens handlingsplan for gjennomføring av resolusjon 1325.

Jeg vil likevel tro at NATOs oppfølging føles like relevant for dere.

NATO har gitt genderspørsmål større oppmerksomhet i de senere år. Studien for hvordan man kan implementere Resolusjon 1325 i operasjoner er nevnt. Som en del av studien er det foretatt en feltstudie i Afghanistan, blant annet i Norges PRT. Denne studien ble avsluttet så sent som i mars i år.

Hvordan kommer så vi ut i denne studien? I delrapporten som tar for seg Norges PRT Meymaneh, konkluderes det med at 1325 i svært liten grad er implementert. Det er mangel på kvinnelig personell. Spesielt i operative enheter. Det er mangel på kompetanse, og det finnes ingen krav om rapportering når det gjelder tiltak for begge kjønn.

Dårlige nyheter, vil mange si. Men samtidig gir studien en rekke anbefalinger som samsvarer med dem vi nå er i gang med å iverksette. Slik sett treffer vi ganske godt.

Jeg synes det er positivt at det som før het NATOs kvinnekomité nå har endret navn til ”NATO Commitee on Gender perspective”, og at denne komiteen skal ha en rådgivende funksjon for militærkomiteen.

Enda mer positivt er det at en norsk offiser (kommandørkaptein Patricia Flakstad) nylig er valgt inn som ”Chair Elect” - en posisjon som kommende leder - i denne komiteen. For det betyr at Norge vil være solid representert i NATOs genderkomité de neste fire årene, og i de siste to som leder.
Så det skjer mye positivt internasjonalt, men hvordan følger vi opp her hjemme?

Implementering
Det er ikke slik at norske myndigheter har sovet i timen:

• Jeg har nevnt Regjeringens handlingsplan. 
• Jeg kan nevne to stortingsproposisjoner siden 2007.
• Det er gitt oppdrag om genderproblematikk i to Iverksettingsbrev og i Forsvarsjefens gjennomføringsdirektiv for 2009.
• Spørsmålet er satt på agendaen i det nordiske, trilaterale samarbeidet som dere kjenner under forkortelsen NORDSUP (”Nordic Supportive Defence Structures”). 
• Og i Forsvarssjefens beslutningsnotat 11/2008 – Økt kvinnerepresentasjon i internasjonale operasjoner – understøttet av et fagmiljø innen gender og militærmakt – får Forsvaret i oppdrag å rekruttere og anvende kvinner i operasjoner.

Det skal også etableres et fagmiljø, og genderperspektivet skal innarbeides i planlegging og gjennomføring av operasjoner. Dette notatet inneholder også spesifikke oppdrag til Forsvarsstaben, Sjef E-tjenesten, GIH, FOHK – og Forsvarets høyskole!

Som jeg allerede har vært inne på vet jeg at denne skolen følger opp. Jeg vet at dere arbeider med å etablere kompetanse innenfor dette fagfeltet.  Det gjør dere for eksempel ved å ha implementert Resolusjon 1325 i skolens egen handlingsplan.  Slik tas gender inn i den generelle undervisningen. Slik inngår emnet som en del av Stabs- og masterstudiet fra og med inneværende studieår. Slik integreres genderproblematikk i øvelsene.

Oppfølging
Dere som sitter i salen her i dag vil nettopp få ansvaret for å sette dere inn i forholdene rundt genderperspektivet, og dele det med andre. La meg understreke: Å implementere FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 er et lederansvar. Oppdraget skal spres, formidles, forstås, gjennomføres. Vi har et stort forbedringspotensial, og vi har høye ambisjoner. Og det er dere som skal gå til verket.

Når jeg understreker lederansvaret i dette, er det fordi genderperspektivet nok fremdeles oppleves for de fleste som både nytt og fremmed. For noen også som lite relevant. Det er kanskje derfor vi er kommet kortere enn vi skulle ønske. Men dere som sitter her skal nettopp stå for endringer og ny tankegang. At nye tanker ofte vekker motstand, er naturlig. Slik var det i Romerriket, og slik har det vært gjennom tidene. 

Jeg vil imidlertid understreke at den motstanden dere kanskje føler og møter mot implementeringen av genderperspektivet ikke må stanse dere.   For heller enn å være til hinder bekrefter motstand en utvikling.

Avslutning
Jeg forventer endringer. Jeg forventer at festtalenes tid er forbi. Jeg forventer utøvelse av genderperspektivet i praksis.

Og jeg ønsker meg kloke, modige og besindige ledere som kan omsette festtalene i handling. Ledere som er den diametrale motsatsen til Peter Ustinovs feige og maktsyke keiser Nero i Quo Vadis.

Vi sier at vi deltar i internasjonale operasjoner for å bidra til fred, stabilitet og videre utvikling av den internasjonale rettsorden.

Norge skal være en tydelig fredsnasjon. Målsettingen med utenlandsoperasjoner er å spre respekt for menneskerettighetene og folkeretten, sier vi. Og noen ganger må vi bruke militærmakt for å nå dette målet.

Jeg minner om at menneskerettighetene gjelder for alle. Og at de er spesielt viktige for dem som blir undertrykt. Det være seg kvinner eller menn, barn eller voksne. 
Jeg ønsker dere på stabsskolen lykke til videre i det kontinuerlige utviklingsarbeidet dere gjør på vegne av hele Forsvaret. Dere skal være en søyle å støtte seg på, og en pådriver for økt kompetanse.

Så vil jeg avslutte med de kjente ordene av Nordahl Grieg:
Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred.
Det er veien vi skal gå. Det er svaret på quo vadis.