Støtter afghanske myndigheter

 Erling Folkvord tar i et debattinnlegg i Dagens Næringsliv den 5. august opp spørsmålet om hvorfor Norge skal delta med militære styrker i Afghanistan, og om det er politisk og moralsk akseptabelt at Stortinget sender soldater til Afghanistan uten å omtale dette som deltakelse i en krig.

Når Folkvord spør ”om Norge bør delta i en krig i et land som aldri har utgjort noe trussel mot Norge”, vil jeg minne om at et enstemmig FNs sikkerhetsråd gjentatte ganger har fastslått at situasjonen i Afghanistan utgjør en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Sikkerhetsrådet autoriserte derfor i 2001 etableringen av en internasjonal sikkerhetsstyrke i Afghanistan – International Security Assistance Force (ISAF) – i sikkerhetsrådsresolusjon 1386. ISAFs mandat er å bidra til sikkerhet og yte assistanse til afghanske myndigheter, og derigjennom legge til rette for stabilitet og utvikling i landet. Dette mandatet ble fornyet senest 22. september i fjor gjennom sikkerhetsrådsresolusjon 1833.

Norges engasjement i Afghanistan er derfor basert på et utvetydig mandat fra verdenssamfunnet gjennom FN, foruten en invitasjon fra den folkevalgte afghanske regjeringen, som har bedt oss om bistand til å skape fred og stabilitet for det afghanske folk.

Dersom sikkerhetssituasjonen i Afghanistan ikke skulle utvikle seg videre i positiv retning, risikerer vi at landet på nytt blir et arnested for terrorister. Dette ville i så fall bli et internasjonalt problem – med mulige direkte konsekvenser også for Norge. Det er derfor også i Norges interesse at vi deltar i ISAF, sammen med våre NATO-allierte og en rekke andre land, i arbeidet for å skape stabilitet og grunnlag for en positiv utvikling i Afghanistan.

Folkvord oppfordrer meg videre til å ”være ærlig og si rett ut at hun har sendt norske styrker ut i krig i Afghanistan og at hun har til hensikt å fortsette med det”. Til dette vil jeg si at norske styrker, gjennom ISAF, deltar i en intern (ikke-internasjonal) væpnet konflikt i Afghanistan. Dette har jeg hele tiden vært tydelig på. De norske styrkene kjemper på samme side som den lovlig valgte afghanske regjeringen, mot Taliban og andre opprørsgrupper. Konflikten i Afghanistan er imidlertid ikke å betrakte som en tradisjonell mellomstatlig krig, juridisk sett. Det er av den grunn jeg ikke bruker begrepet ”krig” når jeg omtaler den norske deltakelsen i Afghanistan.

De norske soldatene som sendes til Afghanistan utgjør et viktig styrkebidrag til ISAF. De deltar i arbeidet med å gjøre de afghanske sikkerhetsstyrkene, hæren og politiet, i stand til å ivareta sikkerheten på egen hånd, samtidig som de bidrar til at sikkerhetssituasjonen i landet blir god nok til at gjenoppbygging kan finne sted. Det å bekjempe Taliban er kun en del av dette bildet – men en helt nødvendig del. Mange steder i Afghanistan blir afghanske sikkerhetsstyrker og ISAF-styrker ofte utsatt for direkte angrep. I disse tilfellene er det helt nødvendig å gjennomføre militære operasjoner for å hindre at Taliban får etablert seg og økt sin politiske innflytelse. Disse operasjonene kan oppleves som krigshandlinger for det personellet som kjemper på bakken, selv om disse operasjonene folkerettslig ikke er å betrakte som krig.

 Jeg vil fortsette å bruke betegnelsen ”krig” (eller internasjonal væpnet konflikt, som er det mer moderne folkerettslige begrep) kun om de tilfeller som juridisk sett er å betrakte som mellomstatlige væpnede konflikter. Dette er ikke politisk feighet – men derimot et forsøk på klar begrepsbruk.

Norske styrker har deltatt, og kommer til å fortsette å delta, i de militære operasjoner som må til for å støtte de afghanske myndighetene med å skape en stabil sikkerhetssituasjon i Afghanistan. Dette er igjen helt i tråd med FNs sikkerhetsråd sine resolusjoner og Norges ansvar som NATO medlem; ISAF er NATOs viktigste oppgave - og det er en kollektiv oppgave. Regjeringen vil videreføre dette engasjementet, i visshet om at vi gjør det riktige – til beste for det afghanske folk.

(Dagens Næringsliv 10.08.2009)