Utfordringer for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk

Åpningsforedrag for FHS sjefskurs nr 3, 26. august 2009.

Innledning
Kjære kursdeltakere, skolestab og gjester. Det er en glede å få være første foredragsholder på denne høstens sjefskurs.

Åpningsforedraget har tradisjonelt fokusert på internasjonal politikk. Med bakgrunn i min rolle vil jeg konsentrere meg om sikkerhets- og forsvarspolitikken.

Først vil jeg skissere noen overordnede geopolitiske utviklingstrekk, inkludert litt om Kina og Russland. Dette spesielt på bakgrunn av kursets tematikk.

Deretter vil jeg beskrive noen sentrale utfordringer for vår sikkerhets- og forsvarspolitikk og for Forsvaret, blant annet på bakgrunn av de internasjonale utviklingstrekkene.

Til slutt vil jeg nevne noen av de sakene som synliggjør Forsvaret som samfunnsaktør og som viser nærheten av vår virksomhet i folks hverdag.

Geopolitiske utviklingstrekk
Murens fall og terrorangrepene i USA i 2001 representerte to tidsskiller som har dominert sikkerhetspolitikken etter 1990. Hovedutfordringene de første årene etter murens fall var inter-etniske konflikter og regional ustabilitet. Etter 2001 fikk vi også asymmetriske trusler som terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen. Disse utfordringene er fortsatt med oss.

Fremveksten av nye stormakter, som Kina og India, har medført nye geopolitiske utviklingstrekk. Verden har nå fått flere maktpoler, selv om USA fortsatt er verdens mest innflytelsesrike land. Særlig med hensyn til militærmakt.
Likevel er vi vitne til en gradvis reduksjon av USAs og Vestens relative makt, både politisk og økonomisk. Fremvoksende økonomier, først og fremst i Asia, bidrar til å forskyve tyngdepunktet østover.
 
Den globale økonomiske krisen, som vi fortsatt er inne i, er ikke en sikkerhetspolitisk krise. Men den kan ha sikkerhetspolitiske implikasjoner. En rekke land har allerede sett seg nødt til å kutte betydelig i sine forsvarsutgifter, blant annet Russland. Flere vestlige land har også problemer med å gjennomføre sine planlagte investeringer og oppdrag, noe som kan redusere NATOs evne til innsats på sikt.

Den globale økonomiske krisen kan medføre økt risiko for regional uro, interne konflikter, tiltagende fattigdom og migrasjon, spesielt i stater som fra før er svake. Klimakrisen kan på sikt også forårsake en slik utvikling. Forårsaket av blant annet oversvømmelser, forørkning og fallende matvareproduksjon. Dette øker betydningen av å møte utfordringer gjennom flernasjonalt samarbeid og samordning.

Fremveksten av nye maktsentra vil i økende grad bidra til et multipolært internasjonalt system.
Fremtidig global innflytelse vil ikke være basert på militær styrke alene, men i stor grad også på økonomisk styrke. Intet land kan på egenhånd bestemme utviklingen. Graden av samarbeid mellom de internasjonale hovedaktørene vil være avgjørende for fred og stabilitet.

Kina
USAs dominans utfordres først og fremst av Kina. Et hovedspørsmål fremover er om relasjonene disse statene imellom vil preges av rivalisering eller samarbeid. Kombinasjonen av kinesisk fokus på økonomisk vekst og Obama-administrasjonens vektlegging av dialog og internasjonalt samarbeid, gir håp om det siste. De to stormaktene er dessuten økonomisk avhengig av hverandre. Kina er nå suverent største eier av amerikansk gjeld og bidrar således til å opprettholde tilliten til amerikansk økonomi.

Majoriteten av vel 1.3 mrd kinesere har fått en markant økt levestandard, men det er mange som har falt utenfor velstandsøkningen, særlig på landsbygda. Finanskrisen har også rammet Kina, men en meget handlekraftig regjering bevilget raskt betydelige beløp til økonomiske støttetiltak, og det ser nå ut til at den kinesiske økonomien vil vokse med minst 8 % i år.
Til gjengjeld anslår det internasjonale pengeforbund (International Monetary Fund – IMF) at amerikansk økonomi vil falle med 2,6 %. Finanskrisen medfører derfor at Kinas relative betydning øker.

Kinesiske ledere føler seg trygge på evnen til eget forsvar, men det er utfordringer knyttet til indre uro og ustabilitet. Myndighetene fører en kompromissløs linje mot alle forsøk på protester eller opprør. Det seneste eksempelet er fra Xinjiang provinsen i sommer. Fra tidligere kjenner vi jo godt til Tibet- problemet. Med hensyn til menneskerettigheter kan vi trygt si at Kina har et meget blandet rulleblad.

Et stabilt politisk klima, både regionalt og globalt, blir av Beijing sett på som en nødvendig forutsetning for å nå det overordnede strategiske mål om økonomisk vekst. Dette har resultert i en relativt forsiktig utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det er verd å merke seg at Kina ikke har prioritert å bygge opp en global militær kapasitet med tanke på å kunne utfordre USA. I hvert fall ikke foreløpig.

Kinas forsvarspolitiske fokus er hovedsakelig regionalt, rettet mot Taiwan og i økende grad mot interne utfordringer.
Det synes klart at Taiwan-spørsmålet fortsatt setter rammebetingelser for kinesisk sikkerhetspolitikk. Samtidig ser vi tegn til at Kina har ambisjoner om å utvide sin evne til å kunne operere lenger til havs, og denne utviklingen følges oppmerksomt av USA. Ellers er den usikre situasjonen på Korea-halvøya en hodepine for kinesiske myndigheter. Nord-Korea som atommakt og militær opprustning i Øst-Asia er ikke i Kinas strategiske interesse. 

Den politiske utviklingen er omfattende og skjer i raskt tempo, men det er ingenting som tyder på at demokrati vil bli innført med det første. Finanskrisen og håndteringen av den har snarere forsterket myndighetenes tro på eget styresett. Imidlertid er det mye som taler for at regimet er på vei til å erkjenne at med en global rolle følger et globalt ansvar. Selv mener de å fremstå som en ansvarlig stormakt, og geopolitikken kretser mer og mer rundt aksen USA-Kina.

Som flere av dere kjenner til, etablerte vi en forsvarsattaché i Beijing fra januar i år. Dette som en konsekvens av Kinas økende sikkerhetspolitiske betydning. Jeg går ut fra at han vil fortelle mer om Kinas forsvarspolitikk og væpnede styrker når dere kommer dit senere i kurset.

Russland
Så over til Russland. I motsetning til Kina kan man ikke si at Russland fører en forsiktig utenriks- og sikkerhetspolitikk. Tegnene har vært tydelige siden midtveis i Putins presidentstyre og gitt seg utslag både internt og i forhold til omverdenen. Motsetningsforholdet til Vesten har kommet til uttrykk i et økende antall saker som energisikkerhet, NATO- utvidelse, ny CFE-avtale, status for Kosovo og missilforsvar.  Stridstemaene er samtidig symptomer på dypere drivkrefter. Det dreier seg om frustrasjon over egen avmakt etter Sovjetunionens oppløsning og krav om aksept for sin status som revitalisert stormakt.

Flere år med høye energi- og råvarepriser har bidratt til revitaliseringen av Russland som regional stormakt og sikkerhetspolitisk aktør. Med vilje og evne til å forsvare sine interesser. Dette ble vi gjort tydelig oppmerksomme på gjennom krigen mellom Georgia og Russland i fjor over Sør-Ossetia. Vi ser også utslag av russiske ambisjoner i nord, blant annet gjennom økt fokus på næringsvirksomhet og militære kapasiteter. Vi må imidlertid ikke trekke paralleller mellom situasjonen i det urolige Kaukasus og våre egne nordområder.

Den globale økonomiske krisen og fallende petroleumspriser har rammet Russland hardt. Det ligger an til en betydelig negativ økonomisk vekst i 2009, og regjeringen har måttet foreta store kostnadskutt på de fleste samfunnssektorer. Inkludert forsvarssektoren. Statsminister Putin har uttalt at det vil ta flere år før Russland kommer seg ut av krisen. I tillegg opplever landet negativ befolkningsvekst og store demografiske utfordringer.

Alt i alt er fremtidsutsiktene for russisk økonomi og samfunnsutvikling heller dystre. Dette rimer dårlig med ambisjonen om å konsolidere seg som stormakt på like fot med USA og Kina. Men enda viktigere for Russland er å forbli den viktigste aktør i Kaukasus og Sentral-Asia. Kontrollen over tidligere Sovjetrepublikker i det ”nære utland” står helt sentralt i russisk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

La meg understreke at Norge har et grunnleggende godt forhold til Russland, der vilje til samarbeid og fredelig løsning av konflikter er dominerende. Likevel påvirkes forholdet mellom oss av klimaet mellom Russland og Vesten generelt, og mellom Russland og USA spesielt.
Derfor har de siste årene vært utfordrende. Heldigvis er vi nå på vei inn i en bedre periode, ikke minst takket være en ny holdning fra amerikansk side. Etter toppmøtet i Moskva nylig har russisk presse lagt stor vekt på at Medvejev og Putin møtte en amerikansk president som snakket med dem og ikke til dem. At de to presidentene ser ut til å ha funnet tonen under besøket, er et positivt bidrag til en ny start.

Substansielt ga møtet imidlertid begrensede resultater. Nesten ingen av de konkrete utfordringene landene står overfor er noe nærmere en løsning. Nedrustning var som forventet øverst på agendaen gitt at START-avtalen utløper i desember. De to statslederne signerte en ”joint understanding” som skisserer rammeverket for de videre forhandlingene utover høsten.

Der er imidlertid fortsatt uenighet i store spørsmål som missilforsvar, NATO-utvidelse og Iran. Amerikanerne har gitt uttrykk for at de ikke er optimistiske med tanke på russisk støtte i bestrebelsene med å få Iran til å oppgi kjernevåpenprogrammet.

Utfordringer for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk og Forsvaret
Geopolitikk og stormaktspolitikk har stor betydning for sikkerhetspolitikken. Det at verden får flere stormakter, ofte med kryssende interesser, øker risikoen for rivalisering. Dermed øker også faren for bruk av militærmakt for å oppnå politiske mål, særlig overfor småstater.

Norges geografiske plassering og strategiske ressursinteresser gjør at vi står overfor økende utfordringer i våre nærområder. Denne dimensjonen ved vår sikkerhetspolitiske situasjon skiller oss fra mange av våre allierte. Først og fremst er disse utfordringene knyttet til nordområdene og til næringsvirksomheten til havs.

Som en liten stat med en åpen økonomi, må vår sikkerhetspolitikk baseres på multilaterale sikkerhetssystemer, en internasjonal rettsorden gjennom FN-pakten og folkeretten, samt et oppegående militært forsvar. Dette forsterkes av kravet om bærekraftig forvaltning av store naturressurser og av naboskapet til Russland. Norge må derfor aktivt medvirke til at flernasjonal ivaretakelse av felles sikkerhet fremstår som nødvendig.
FN og NATO er fortsatt grunnsteiner i norsk sikkerhetspolitikk. Dessuten søker vi å videreutvikle et tett samarbeid med EU og med våre nordiske naboland. Derfor engasjerer vi oss aktivt internasjonalt, både med sivile og militære kapasiteter, for å bidra til stabilitet og utvikling i andre deler av verden. Slik kan vår egen sikkerhet best ivaretas.

I Soria Moria-erklæringen utpekte Regjeringen nordområdene som Norges viktigste strategiske satsningsområde. De etterfølgende fire årene har vist at dette var riktig. I dagens globaliserte verden er det samtidig en nær sammenheng mellom utviklingen ute og hjemme. Internasjonal terrorisme og masseødeleggelsesvåpen lar seg ikke stoppe ved landegrensene, og må i betydelig grad håndteres der de har sin opprinnelse. Forsvarets ressurser må derfor balanseres mellom oppgaver hjemme og ute.

NATO har også en ”hjemme og ute”- utfordring. Norge lanserte for en tid siden et ”nærområdeinitiativ” med sikte på at alliansen skal være bedre i stand til å møte sikkerhetsutfordringer på eget territorium og i nærområdene.

Det er avgjørende for alliansens styrke og handlekraft at den kollektive sikkerhetsgarantien oppfattes som troverdig av medlemslandene. Samtidig må vi ikke miste av syne at NATOs hovedutfordring i dag og de nærmeste årene er Afghanistan.

USA er vår viktigste allierte og det transatlantiske samarbeidet er av avgjørende betydning for Europa, og dermed norsk sikkerhet. Forholdet mellom USA og Europa har vært gjennom en vanskelig periode. Med Obama-administrasjonen ligger det imidlertid an til et nytt klima i det transatlantiske samarbeidet. Regjeringen ser svært positivt på Obama- administrasjonens utenrikspolitiske linje, med fokus på dialog, folkerett og multilateralisme.

Forsvarspolitikk og Forsvaret
På mange måter er forsvarspolitikken den viktigste målestokk og bakgrunn for utviklingen av Forsvaret. Samtidig er det viktig å understreke sammenhengen mellom sikkerhetspolitikken og forsvarspolitikken. Førstnevnte må være styrende for sistnevnte.

Hovedelementene i forsvarspolitikken er de forsvarspolitiske mål, Forsvarets oppgaver og forsvarskonseptet. Basert på det globale og regionale sikkerhetspolitiske bildet, skal forsvarspolitikken utformes og legges til grunn for utviklingen av Forsvaret.

Forsvarets oppgaver er særlig knyttet til utfordringer i egne nærområder, dvs. norsk territorium og tilstøtende områder. Typiske oppgaver er: Overvåking, etterretning, myndighetsutøvelse og suverenitetshevdelse, samt episode- og krisehåndtering. Disse nasjonale oppgavene er i stor grad dimensjonerende for Forsvarets struktur. Samtidig er evnen til kollektivt forsvar og deltakelse i fredsstøttende operasjoner av stor betydning for dimensjoneringen.

For å møte alle disse utfordringene trenger vi et moderne, fleksibelt og alliansetilpasset innsatsforsvar med kompetanse, kapasitet og utholdenhet til å kunne møte sikkerhetstrusler både hjemme og ute. Vi er fortsatt i en omstillingsfase, men i løpet av inneværende planperiode, som går ut i 2012, skal overgangen fra et tradisjonelt invasjonsforsvar til et fleksibelt innsatsforsvar være fullført.

Det er politikernes ansvar å definere Forsvarets ambisjons- og budsjettnivå, slik at det er samsvar mellom budsjett, struktur og oppgaver. Dette ansvaret har den rød-grønne regjeringen tatt. Mot slutten av denne planperioden skal Forsvaret være i balanse. Dette forutsetter selvsagt at budsjettnivået som er lagt til grunn blir fulgt opp.

Med bakgrunn i våre nasjonale behov har vi investert betydelige summer i tunge strukturelementer de siste årene. Blant annet i nye kystvaktfartøy, fregatter, missiltorpedobåter og transportfly. Vi venter fortsatt på nye helikoptre til Kystvakten og fregattvåpenet, og vi har besluttet innkjøp av nye jagerfly.

Disse kapasitetene skal gjøre oss i stand til å løse oppgavene hjemme og ute, inkludert suverenitetshevdelse og tilstedeværelse i nord. Etableringen av det nye operative hovedkvarteret i Bodø fra 1. august er også et viktig element i denne sammenheng.

NATO
De mest sannsynlige utfordringer mot vår sikkerhet og interesser vil være begrenset i omfang og mest sannsynlig ta form av episoder, anslag og forsøk på å begrense norske myndigheters handlefrihet. Dette er utfordringer vi må være forberedt på å håndtere alene. Forsvaret av Norge utover slike begrensede kriser vil i minst like stor grad som før måtte håndteres sammen med våre allierte i NATO.

Kan vi så stole på NATO i dagens situasjon? Mitt svar er et ubetinget ja. Riktignok er fokus i alliansen andre steder for tiden, men det er ingen grunn til å tvile på at den kollektive sikkerhetsgarantien fortsatt gjelder.

For Norge, som ikke er EU-medlem, er NATO av avgjørende betydning. Men det er ikke tilstrekkelig bare å være med. Vi må også spille en aktiv rolle. I sommer innledet NATO offisielt prosessen med å oppdatere sitt strategiske konsept fra 1999 under ledelse av den nye generalsekretæren. Denne prosessen setter nytt fokus på alle sider ved NATOs virke. Det legges opp til en åpen prosess, og vi vil aktivt søke å påvirke utformingen av strategien, blant annet med bakgrunn i det tidligere omtalte ”nærområdeinitiativet”.
NATO representerer en unik forsvarsallianse mellom demokratiske stater på begge sider av Atlanterhavet. For Norge er det viktig at alliansen fortsetter å være det sentrale flernasjonale forum for dialog mellom Europa og Nord-Amerika. Kombinasjonen av politisk beslutningsevne basert på konsensus og integrerte militære strukturer og kapasiteter, er det ingen andre organisasjoner som kan skilte med.

Nå mener vi tiden er inne for å sikre at NATOs troverdighet opprettholdes og utvikles. Nye generasjoner vokser opp som kun assosierer alliansen med dens oppdrag ”out of area”. På sikt kan dette føre til slitasje på viljen og støtten til krevende utenlandsoppdrag. ”Out of area or out of business” var omkvedet i årene etter murens fall. I dag mener vi og mange andre at dette må suppleres med et nytt omkved: ”In area or in trouble.”

Nordområdene
Jeg blir ofte stilt spørsmål om hvorfor Norge fra et sikkerhets- og forsvarspolitisk ståsted er så opptatt av nordområdene.
Utfordringene der er jo i hovedsak sivile av natur, så som klima, miljø, transport, energi, fiskeri etc. Burde ikke Forsvaret ligge lavt i dette området og ikke provosere russerne eller invitere til økt militær aktivitet?

Noen vil mene det, men jeg mener tvert imot. En slik passiv politikk vil signalisere manglende ambisjoner, evne og vilje til å ivareta våre interesser og ikke minst våre forpliktelser. Forsvaret utøver dessuten viktig bistand til det sivile samfunn, gjennom blant annet kystvakttjeneste, slepebåtberedskap, overvåking, redningstjeneste og grensevakthold.

Vi opplever nå at Russland har gjenopptatt sin militære aktivitet i Norskehavet. Dette representerer ingen trussel mot Norge, men det gjør at vi må følge utviklingen nøye. Forholdet mellom våre to land er i hovedsak godt og preget av vilje til samarbeid. Dette må det være vårt mål å styrke. Likevel kan vi ikke utelukke muligheten for konfrontasjoner i fremtiden, og Norge må i praktisk handling vise at vi tar vår myndighetsutøvelse og vårt jurisdiksjonsansvar på alvor.

Militær tilstedeværelse vil styrke evnen til forebygging av episoder og kriser.
Dette er også en forutsetning for å kunne komme til innsatsområdet i rett tid med tanke på de enorme avstandene vi snakker om. Tilstedeværelse med fartøy, fly og landstyrker i nord har derfor en viktig signalfunksjon som bidrag til regional stabilitet, snarere enn til avskrekking og forsvar i tradisjonell forstand.

Fire av de fem statene som grenser til polhavet, dvs. Canada, Danmark, USA og Norge - er medlemmer i NATO. I tillegg er Island, som har direkte geografisk tilhørighet medlem. Alliansen har derfor en naturlig rolle å spille i forhold til mulige sikkerhetsutfordringer i regionen. Det er nå en økende oppmerksomhet i NATO rundt disse spørsmålene, ikke minst knyttet til energiutvinning og transport.

Vi ønsker ikke noe permanent høyt NATO-nærvær i nord som under den kalde krigen. Vi ønsker først og fremst en bevissthet rundt utfordringene i alliansen, og et nærmere samarbeid mellom vårt nye operative hovedkvarter i Bodø og NATOs kommandostruktur. Stikkord her er overvåking, informasjonsutveksling og planlegging. Det er også et ønske om regelmessige øvelser i NATO-regi for å demonstrere solidaritet.
Slike øvelser vil samtidig kunne danne grunnlag for samarbeid med Russland på flere områder, som for eksempel søk og redning til sjøs, operasjoner under vinterforhold, beskyttelse av seilingsleder og anti-terror operasjoner.

Internasjonalt engasjement
Norsk sikkerhet er i økende grad knyttet til internasjonal sikkerhet. Forsvaret har en sentral rolle i å bidra til norske utenriks- og sikkerhetspolitiske målsettinger gjennom deltakelse i internasjonale operasjoner. Først og fremst i regi av FN og NATO. Regjeringen er spesielt opptatt av rammene for vår deltakelse. For våre styrker er det viktig å sikre at oppdragets risiko og personellets evne til å møte denne står i forhold til hverandre.

Deltakelse med norske styrker internasjonalt skal skje på basis av et klart folkerettslig grunnlag. Videre stiller vi krav om klare operasjonsplaner og engasjementsregler. Samtidig skal all norsk maktanvendelse være basert på proporsjonalitet og med sikte på å unngå skade på sivile. Dette sikres gjennom aktiv deltakelse og påvirkning i de fora der operasjonene besluttes, planlegges og ledes.
Når hensynet til sikkerhet er ivaretatt, må imidlertid Forsvaret kunne delta i hele spekteret av fredsoperasjoner. Fra stabilisering til fredsbevaring og fredsoppretting. Norge vil aldri kunne konkurrere med større land mht omfanget av vår innsats. Nettopp derfor er det viktig at våre styrkebidrag er av høy kvalitet i henhold til NATOs krav, og at de kan samvirke nært med andre allierte.

Afghanistan er og blir vårt hovedengasjement ute. Dette gjelder både for militær og sivil innsats. Mye er oppnådd, men veien frem mot en stabil stat er krevende. Økt afghansk eierskap og ansvar, sammen med en sterkere samordning av politisk, militær, utviklingsmessig og humanitær innsats er forutsetninger for å lykkes. Det internasjonale samfunn har erkjent dette, og jeg håper vi vil se en positiv utvikling fremover. Også på grunn av en ny giv i det amerikanske engasjementet.

Norge har under den sittende regjering bidratt aktivt til dette samordningsarbeidet internasjonalt. Dette har også båret frukter i forhold til samordningen her hjemme, blant annet i form av et tverrsektorielt samordningsforum på statssekretærnivå.

For første gang i historien deltar vi nå i både FN-, NATO- og EU-operasjoner samtidig og med substansielle bidrag. I tillegg til våre NATO- bidrag, har vi hatt et feltsykehus i drift for FN i Tsjad siden juni i år og nylig dro KNM Fridtjof Nansen til kysten av Somalia som del av EU-operasjon ”Atalanta” for å beskytte sivile fartøy mot sjørøvere. I forhold til målsetningen i Soria Moria-erklæringen om økt sivil og militær deltakelse i FNs fredsbevarende arbeid, særlig i Afrika, er dette viktig.

Nordisk forsvarssamarbeid
Dynamikken i forsvarssamarbeidet kommer også til uttrykk på det nordiske plan. Tross ulike sikkerhetspolitiske tilknytninger utviklet det seg allerede på 90-tallet et pragmatisk samarbeid, som nå føres videre. Det dekker et bredt spekter, fra samordning av innsats i FN-, EU- og NATO- operasjoner til utdannings- og materiellsamarbeid.

Til grunn for et økt nordisk samarbeid ligger kjente argumenter som geografi, størrelse, språk og kultur. Men like mye betyr erkjennelsen av at små stater ikke lenger makter å skaffe seg dyre og nødvendige kapasiteter alene.
I dagens situasjon vil en rekke prosjekter som ligger utenfor rekkevidden av nasjonale forsvarsbudsjetter kunne realiseres i fellesskap. Noen slike prosjekter vil det være formålstjenlig å realisere i en nordisk ramme.

En rapport utarbeidet av Thorvald Stoltenberg om videre samarbeid; Stoltenberg-rapporten, har blitt tatt imot med interesse i alle de nordiske land. Økt nordisk forsvarssamarbeid dreier seg ikke om å gå på akkord med våre allianseforpliktelser. Vi snakker fortsatt om nasjonale forsvar, men med åpning for at man kan trekke gjensidige fordeler av integrasjon på utvalgte områder av strukturen. For øvrig har Norge i dag det største forsvarsbudsjett av de nordiske land i absolutte tall.

Forsvaret som samfunnsaktør
Ufordringer knyttet til blant annet klima, miljø, ulike typer katastrofer, terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen er bakgrunn for økt fokus her hjemme på samfunnssikkerhet og god balanse mellom militær og sivil beredskap. Det moderniserte totalforsvarskonseptet innebærer styrket gjensidig støtte og samarbeid mellom sivile og militære myndigheter langs hele krisespekteret.
Justisdepartementet har det overordnede ansvar for ivaretakelse av samfunnssikkerheten, men Forsvarets bistand til det sivile samfunn er en viktig del av totalforsvaret. Senest ble dette illustrert gjennom en betydelig innsats fra Kystvakten og Heimevernet etter oljekatastrofen ved Langesund for få uker siden.

Vernepliktsordningen har vært mye diskutert de senere år. Det er ikke aktuell politikk for denne regjeringen å kopiere Sveriges beslutning om å avvikle vernepliktsordningen i fredstid. Sverige er for øvrig eneste nordiske land som har gjort dette. Verneplikten er viktig, ikke bare fordi den sikrer Forsvaret en stabil tilførsel av egnet personell, men også fordi den gjennom sitt mangfold sikrer Forsvaret forankring og legitimitet i befolkningen. Et forsvar kun basert på yrkessoldater er betenkelig rent prinsipielt. Det er dessuten tvilsomt om vi vil klare å rekruttere tilstrekkelig og riktig personell innenfor et trangt utdannings- og arbeidsmarked.

Tidligere i år ble Veteranmeldingen, St.meld. nr. 34 (2008-2009), forelagt Stortinget.
Sammen med endringer i personelloven har vi lykkes med å styrke veteranenes rettigheter, noe som synliggjør samfunnets ansvar for det personell som på vegne av landets myndigheter gjør en risikofylt jobb langt hjemmefra.

En av konsekvensene av denne nye rollen for Forsvaret er gjeninnføringen av Krigskorset, noe jeg personlig er veldig glad for å ha fått til. Dette synliggjør en politisk aksept for at heltemodig innsats i strid har samme verdi, enten den skjer hjemme eller ute.

At Forsvaret også er en viktig kulturbærer ble illustrert gjennom kulturmeldingen ”Kultur å forsvare”, som ble forelagt Stortinget før sommerferien. Vi opplever kultur i Forsvaret her i dag gjennom flotte toner fra Forsvarets stabsmusikk, og dere vil oppleve den ellers gjennom kurset, både her i fantastiske omgivelser på Akershus og andre steder dere besøker.

Avslutning
Til slutt vil jeg uttrykke min glede over å ha fått lede en spennende og mangesidig sektor de siste fire årene. Det har vært utfordringer underveis, men i forhold til de mål regjeringen satte seg i Soria Moria-erklæringen, må jeg si meg meget tilfreds med det vi har oppnådd.

Jeg ønsker kursdeltakerne lykke til. Dere har tre spennende og givende måneder foran dere. 

Takk for oppmerksomheten.