Minnet falne soldater

Forsvarets minnedag 2009

Av forsvarsminister Grete Faremo

Forsvarsminister Grete Faremo og sjef forsvarsstab, Jan Eirik Finseth hedret de falne. Alle foto: Taral Jansen, Forsvarets mediesenter.

 

Kjære veteraner, kjære pårørende

Jeg er glad for å være sammen med dere her i dag på Forsvarets minnedag. Men jeg er først og fremst ydmyk. Ydmyk i møtet med sorgen og savnet deres. Sorgen over og savnet etter et familiemedlem, en kjærest, en kamerat. 

Ord blir fattige i møtet med slike følelser. Jeg vil likevel prøve å dele noen ord med dere i dag.

Fe døyr, frendar døyr, ein sjølv også. Men godt, fortent ettermæle varer ved, heter det i Håvamål.
Mitt første budskap er at vi aldri skal - og aldri må - glemme dem som er villige til å gi sitt liv for at andre skal få leve i fred og frihet. Ingen kan få bedre ettermele enn det. 

Vi snakker om å gi sitt liv for konge og fedreland og demokrati og flaggets heder. Likevel vet vi at det først og fremst er kameratene sine soldatene kjemper for. Derfor må det også føles ekstra sterkt å være her for dere som mistet en kamerat. Om det var som følge av en krigshandling ute eller under tjeneste her hjemme.

Den romerske filosofen Seneca sa at dersom man ikke er modig i møtet med døden, lever man et liv i slaveri. Dette er like relevant i dag som for 2000 år siden. De vi minnes i dag gikk døden modig i møte. Og ikke bare levde de et fritt liv selv, men i alt de gjorde ligger et løfte om at heller ikke vi skal leve som slaver.

Når vi minnes de som har gått bort, hedrer vi dem ved selv å være modige i møtet med døden.

Jeg er klar over at ingen ord, ingen minnestund kan fjerne smerten og sorgen over det tapet dere som pårørende og venner har lidt. Heller ikke kan slike ytre faktorer døyve lengselen etter dem dere har mistet. Likevel ber jeg dere først og fremst være stolte i dag. Slik som jeg er. Stolte over soldatene våre.

De som er villige til å vise solidaritet med andre i kampen for fred og frihet. Men også for å kjempe for vår egen kultur og egen eksistens. Ikke minst vår eksistens som frie mennesker.

I 44 år levde jeg med en krigsveteran til far. Tatt til fange av Gestapo, torturert og senere sendt til dødsleiren Natzweiler som NN fange i 1943. Dødsdømt som snaue 22-åring.

Han lurte døden mange ganger. Sist da de Hvite Bussene hentet hjem norske, forkomne NN-fanger fra Dachau i mars 1945 via Danmark og Sverige.

Han kom hjem til Norge med de norske politistyrkene som var med på overtagelsen av Akershus festning 8. mai 1945. Igjen beredt til å kjempe for friheten og et fritt land.

Veteranene og alle de som tjenestegjør i dag minner oss om at friheten ikke er noe vi får servert, frihet er noe vi må kjempe for. Vår frihet er under press. Nå som før. Hvis ingen er villig til å ta opp kampen for at vi skal få beholde den, vil den gå tapt.
Jeg ønsker at dette skal være mitt hovedbudskap til dere i dag; Med stolthet og heder skal vi minnes de som gikk bort mens de var i landets tjeneste. I vår tjeneste. Hjemme eller ute.

Vi bærer ikke røde valmuer i Norge. Vi viser ikke åpenlyst vår gjeld. Denne minnedagen er derfor en måte å tilkjennegi denne gjelden på. For oss som ble igjen. For oss som har så mye å takke dem for. For oss som skal minnes dem.

La meg avslutte med noen strofer fra et dikt av vår store dikter Nordahl Grieg, som selv satte livet til i kampen mot tyranni og ufrihet:

Kringsatt av fiender, gå             
inn i din tid!                      
Under en blodig storm-              
vi dig til strid!                   
Kanskje spør du i angst,            
udekket,åpen:
hvad skal jeg kjempe med,           
hvad er mitt våpen?                 
                              
Her er ditt vern mot vold,          
her er ditt sverd:                  
troen på livet vårt,            
menneskets verd. 

For all vår fremtids skyld,
Søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styk det!

 
Minnestund i Akershus slottskirke.


Minnestund ved Akershus festning.