Vi må tenke nytt for å styrke FN

SHIRBRIG utgjorde ikke lenger noen merverdi for FN. Derfor ble den lagt ned. Men Norge vil fortsatt arbeide aktivt for å styrke vestlig deltakelse i FN-operasjoner.

Av Espen Barth Eide, statssekretær i Forsvarsdepartementet

Magnus Rønneberg Ruud etterlyser i sitt innlegg i Ny Tid våre grunner til at Standby High Readiness Brigade (SHIRBRIG) ikke er veien å gå for at FN skal ha militære styrker tilgjengelig. Det skal han få:

Norge har lenge arbeidet for å styrke FNs evne til å planlegge og lede fredsoperasjoner. Samtidig har vi vært sterke pådrivere for økt vestlig deltakelse i FN-ledede operasjoner. Som kjent forberedte vi sammen med Sverige en ingeniørbataljon til FN-styrken i Darfur, som dessverre ble nektet adgang av president Bashir. I disse dager er et forparti i gang med å forberede feltsykehuset til FN-operasjonen MINURCAT i Tsjad. Når det er på plass senere i vår, vil dette være vårt første store avdelingsbidrag til FN i Afrika på over ti år. Samtidig er vi i dialog med FN om mulige bidrag til deres operasjon i den Demokratiske republikken Kongo på noe lengre sikt.

Norge har lenge vært en aktiv støttespiller til SHIRBRIG, og har aktivt arbeidet for å gjøre organisasjonen til et attraktivt verktøy for FN.

Dessverre har mange av de landene som bidrar med store tropper til FN-operasjoner sett på SHIRBRIG som en klubb for rike, vestlige land som utelukkende ønsket å lede operasjoner, men som ikke ønsker å stille større, egne troppebidrag på bakken. Enkelte har til og med assosiert SHIRBRIG med NATO, noe som har gjort det vanskeligere for FN å bruke organisasjonen.

FNs fredsoperasjoner har i løpet av de siste årene endret karakter i vesentlig grad. For det første har dagens operasjoner gjennomgående blitt mer flerdimensjonale. Dette krever at innsatsen er tett samordnet - eller integrert – på tvers av politiske, militære, utviklingsmessige og humanitære virkemidler. Det finnes nesten ikke en eneste operasjon i dag som kun er militær. For det andre har mange av FNs egne operasjoner blitt mer robuste. Tidligere var operasjonene i hovedsak hjemlet i kapittel VI, altså etter initiativ fra partene i en konflikt. Nå er operasjonene ofte komplekse fredsbyggingsoperasjoner med robust mandat hjemlet i FN-paktens kapittel VII. For det tredje tilsier erfaringen at ”ferdiglagde” styrkeoppsett ikke nødvendigvis passer den konflikten de skal settes inn i, og at et bedre alternativ er å skreddersy de bidrag som er mest relevante for den aktuelle operasjon.
SHIRBRIG ble opprettet i 1996, for å kunne sette inn en samtrent og hurtig deployerbar brigade på kort varsel i oppstarten av nye kapitel VI-operasjoner. Dette har etter hvert blitt en svakhet ved organisasjonen, da de fleste FN-operasjoner nå hjemles i kapitel VII.

Styrkestrukturene i SHIRBRIGs medlemsland er også vesentlig endret siden den ble opprettet. Vestlige land har ikke lengre store mobiliseringshærer, men har i stedet satset på mindre, men raskere tilgjengelige styrker. Da ideen om SHIRBRIG ble dannet, hadde mange typiske vestlige land fortsatt store mobiliseringsstyrker, men liten depoyerbarhet fordi mange av disse var statiske i sin karakter. SHIRBRIG var ett av flere forsøk på å møte akkurat den utfordringen, og i så måte ett barn av 1990-talltes omstillingsutfordringer. 

Bortfallet av de store, stående styrkene reduserer samtidig medlemslandenes mulighet til å forplikte kapasiteter i styrkeregister. For mange land er det slik at hovedtyngden av de tilgjengelige styrkene også er etterspurt i reelle operasjoner, og at styrkeregistrene stikk i strid med sin intensjon fremstår som en konkurrent snarere enn som et bidrag til operasjonene. Det samme problemet har NATO erkjent i og med at man nå senker ambisjonsnivået for NATOs Response Force. En tilsvarende debatt er i emning også i EU-miljøet rundt deres erfaringer med EUs battle groups.

SHIRBRIG har i liten grad har vært etterspurt av FN, ikke minst på grunn av begrensningene i forhold til kapitel VII-opersjoner og deployeringslengden på seks måneder. FN har i utgangspunktet også ønsket seg nasjonale bidrag på minst bataljons nivå, og en brigade med opp til 14 bidragsland med små bidrag har derfor ikke vært ansett som kosteffektivt for FN.

Da det viste seg umulig også å generere tilstrekkelig kapasitet til å sette opp en brigade, vedtok SHIRBRIGs medlemsland våren 2006 å redusere ambisjonsnivået til å tilby FN kun et hovedkvarter. Det ble imidlertid tidlig klart at dette ikke ville bli en etterspurt kapasitet fra FN, da de forståelig nok ikke ønsker at nasjoner som ikke stiller styrker på bakken skal ha ledelsen av en operasjon. I tillegg arbeider FN med å opprette en tilsvarende multinasjonal plankapasitet der alle FN-nasjoner vil kunne bidra.

På denne bakgrunn besluttet de 14 medlemsnasjonene 18. november 2008 å legge ned organisasjonen. Det er altså ikke Norge som trekker seg ensidig ut av SHIRBRIG, men en konsensusavgjørelse blant medlemmene om å legge ned SHIRBRIG fordi den ikke lenger utgjorde en merverdi for FN.

Nedleggelsen av SHIRBRIG endrer på ingen måte Norges politikk i forhold til deltakelse i FN-ledede operasjoner, og alle anmodninger om styrkebidrag fra FN blir grundig behandlet. Vi vil også fortsatt arbeide aktivt for å styrke vestlig deltakelse i FN-operasjoner, blant annet gjennom arbeidet med å identifisere mulige felles nordiske styrkebidrag fra 2010.

Publisert i Ny Tid 13.03.2009.