Vi skal stille klare krav

Afghanerne skal ta stadig større ansvar for sikkerheten i sitt eget land, men da trenger de opplæring, trening og støtte i operasjoner.

Det vil være behov for internasjonal innsats i Afghanistan i lang tid fremover. Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er krevende, og utviklingen går ikke som vi skulle ønske. Det er avgjørende at afghanerne selv tar større ansvar for sin egen sikkerhet og utvikling. Det er derfor helt nødvendig at den internasjonale innsatsen dreier mot et stadig større fokus på å bygge afghansk kapasitet og eierskap – såkalt afghanisering.

Ingen sluttdato.
Det er ikke aktuelt å sette en sluttdato for hvor lenge vi skal ha militære styrker i Afghanistan nå. Vi kan heller ikke si når vi kan trappe ned innsatsen. Vi er alle enige om at Norge ikke skal ha styrker stående i Afghanistan lengre enn nødvendig, men tiden er ikke inne for å trekke de norske styrkene ut. Norge vil følge opp de forpliktelser vi har påtatt oss overfor FN, NATO og det afghanske folk på en god og troverdig måte. Det er først når situasjonen tilsier det, og i nært samråd med våre allierte, at vi kan begynne å tenke på en gradvis nedtrapping.

Forlenget FN-mandat.
Et stabilt Afghanistan er viktig for internasjonal fred og sikkerhet, og dermed også for Norge. NATOs engasjement i Afghanistan er basert på et klart FN-mandat, som nylig ble forlenget av et enstemmig Sikkerhetsråd. Vi skal fortsatt ha et bredt og langsiktig engasjement i Afghanistan. Det har regjeringen sagt både i regjeringserklæringen og statsbudsjettet, og dette har et samlet storting sluttet seg til.

Afghanisering.
På militær side betyr afghaniseringen at vi skal styrke innsatsen for å lære opp og trene afghanske sikkerhetsstyrker, slik at de på sikt kan ivareta sikkerheten i sitt eget land. På NATOs uformelle forsvarsministermøte i Bratislava i oktober ble det slått fast at dette skulle være en av NATOs hovedprioriteringer i tiden fremover. Dette er en utvikling fullt ut i tråd med Norges syn.

Stabilisering.
Norge har i dag ansvaret for det regionale stabiliseringslaget (PRT) i provinsen Faryab. Dette kommer til å forbli vårt viktigste engasjement i Afghanistan, militært sett. Vi skal aktivt legge til rette for at afghanske myndigheter gradvis overtar lederansvaret for sikkerheten i denne provinsen. I denne sammenhengen er det avgjørende å styrke opplæringen av den afghanske hæren og det afghanske politiet.

På sikt.
Planen er at norske styrker gradvis skal konsentrere sin innsats rundt trening, rådgivning og samarbeid i felt med afghanske sikkerhetsstyrker, mens afghanerne selv får hovedansvaret for de militære operasjonene. Ved å fokusere på trening og understøttelse av afghanske sikkerhetsstyrker slik at de selv kan skape fred og stabilitet i sitt eget land, skal vi på sikt kunne redusere det internasjonale militære nærværet.

Eneste veien å gå.
Samtidig vil jeg være veldig tydelig på at et slikt fokus på opplæring, trening og understøttelse av afghanske sikkerhetsstyrker er både dyrt, krevende og risikofylt. Vi vil i enda større grad enn hva som er tilfellet i dag vil stå midt i striden sammen med afghanerne. Etter min mening er dette likevel den eneste veien å gå for å sikre at den internasjonale innsatsen fører frem til noe som er bærekraftig på lang sikt.

Sivile og militære virkemidler.
For å oppnå et stabilt Afghanistan er det avgjørende at man har en helhetlig strategi med både politiske, militære, humanitære og utviklingsmessige virkemidler. Prinsipielt sett er det stor enighet om dette i det internasjonale samfunnet, men dessverre har man fortsatt ikke lykkes med å få til en slik bred innsats på tvers av sektorene.

Det brukes svært mange ressurser i Afghanistan, både militære og sivile. Samlet sett er verdenssamfunnets innsats større i Afghanistan enn i noe annet konfliktområde i verden.

Kortsiktig.
Samtidig har innsatsen så langt vært altfor fragmentert. I stedet for en langsiktig og målrettet innsats for varige strukturelle endringer, har altfor mye av bistandsinnsatsen gått til kortsiktige og hjemmesnekrede quick impact-prosjekter, helt på siden av de planene afghanske myndigheter og FN-systemet har blitt enige om. Mange land bruker nesten alle sine sivile ressurser på kortsiktige prosjekter i den provinsen de tilfeldigvis har et militært hovedansvar for, noe som bidrar ytterligere til fragmenteringen av et allerede sterkt fragmentert land.

Norge har på sin side lenge ført en politikk der vi har brukt 20 prosent av bistanden i Faryab, mens 80 prosent av den sivile innsatsen har vært kanalisert til innsats i hele Afghanistan. Mye av denne igjen har gått igjennom multilaterale eller afghanske kanaler. Som tidligere bistandsminister er dette en tilnærming jeg mener er helt riktig.

Synlige fremskritt.
Selv om situasjonen er krevende, finnes det flere utviklingstrekk i Afghanistan som man kan glede seg over. Det har skjedd en rekke fremskritt innen skolegang, helse og infrastruktur. FNs misjon i Afghanistan, UNAMA, fikk i fjor et sterkere mandat og har fått ytterligere ressurser for å kunne koordinere den samlede internasjonale innsatsen, slik Norge lenge har ivret for.

Tunge tilbakeslag.
Jeg er samtidig den første til å erkjenne tunge tilbakeslag. Det nylig gjennomførte valget illustrerte igjen at afghanske myndigheter har en lang vei å gå. Et fullverdig demokrati vil ikke kunne oppstå over natten i et land med utstrakt analfabetisme og over tre tiår med nesten sammenhengende konflikt bak seg. Afghanerne må være sitt selvstendige ansvar bevist – skal det til slutt bli fred og godt styresett i Afghanistan, må afghanerne ville det selv. Dette gjelder på mange felt – sikkerhet, godt styresett, tiltak mot korrupsjon, menneskerettigheter og kvinnenes stilling, for å nevne noe.

Stille krav.
Vi skal derfor stille klare krav, men vi skal også bistå under ferden. På veien fremover må vi i mye større grad sette afghanerne i sentrum for sin egen fremtid gjennom langsiktig statsbygging.

Arbeidet med å bygge et stabilt Afghanistan har vist seg vanskeligere enn mange hadde forestilt seg. Det er åpenbart at situasjonen er krevende – og at den kommer til å forbli krevende i lang tid fremover.

Publisert i Aftenposten 11. nov 2009.