Vi støtter våre soldater

De siste dagene har Dagbladet hatt på trykk flere reportasjer og kronikker om våre soldater i Afghanistan. Hovedinntrykket man sitter igjen med etter å ha lest disse innleggene er at norske soldater i Afghanistan ikke får den støtte de har krav på fra sine militære og sivile foresatte. Det kommer også frem at det skal være manglende støtte i befolkningen generelt bak det norske engasjementet.

Regjeringen la allerede i Soria Moria–erklæringen til rette for økt norsk deltagelse i fredsbevarende operasjoner. Vi slo også fast at Norge skal være en tydelig fredsnasjon. I dette ligger ikke bare en forpliktelse om at Norge skal fortsette arbeidet som fredsmegler i konflikter, men blant annet også at vi skal bidra aktivt i militære fredsoperasjoner. Samtidig ville vi prioritere å delta i operasjoner i regi av FN og NATO fremfor såkalte «koalisjoner av villige».

Hovedmålet for det norske engasjementet i Afghanistan er å bistå afghanske myndigheter i å sikre stabilitet, sikkerhet og utvikling. Våre militære bidrag er basert på anmodninger fra både FN, de afghanske myndigheter og NATO, og vi gir omfattende sivil støtte til oppbyggingen av landet

De norske styrkene i ISAF bidrar aktivt til økt sikkerhet og stabilitet i Afghanistan. Dette gjør de ved å legge forholdene til rette for styrket afghansk eierskap til landets videre utvikling. En sentral del av ISAFs innsats er å bygge opp afghanernes egne sikkerhetsstyrker. Dette har vi langt på vei lykkes med, da afghanske sikkerhetsstyrker nå viser økende evne til selv å ta ansvaret for sikkerheten i eget land. De norske styrkene høster stor anerkjennelse for den jobben de gjør både av afghanske myndigheter, i NATO og FN.

Det har vi grunn til å være stolte av, og det gir jeg også uttrykk for. «Vi skylder våre soldater at de får den støtten de har krav på», sier politistipendiat ved NUPI, Halvor A Hartz i sin kronikk i Dagbladet 17. mars. Jeg er helt enig i dette, og jeg vil også hevde at norske politikere er seg sitt ansvar bevisst når det gjelder å skulle støtte våre soldater etter eventuelle uønskede hendelser. En måte å støtte soldatene på er ved fysisk nærvær. Dette er en av grunnene til at jeg så langt har vært i Afghanistan åtte ganger i løpet av min tid som forsvarsminister, og at jeg snart reiser dit igjen.

En annen måte er – som Hartz også er inne på – å sørge for å komme ut med klare og jevnlige budskap til befolkningen der det klart fremgår at soldatene har vår fulle støtte. Når jeg leser kronikken til «anonym mor» og hennes beskrivelse av hvordan hun tidvis møtes i hverdagen av folk rundt seg, går det inn på meg. Både som forsvarsminister og mor. Jeg vil derfor arbeide for hele tiden å få frem dette budskapet om full støtte til våre kvinner og menn som har påtatt seg det ansvaret det er å skulle bidra til at verden blir et tryggere og bedre sted – også for sivile i Afghanistan. For når alt kommer til alt så er det for dem at vi er der.

Publisert i Dagbladet, 18. mars 2009.