- En profesjonskultur og –identitet vi kan være stolte av

Innlegg på verdiseminar ved Krigsskolen fredag 15. oktober 2010
Tanker om profesjonskultur i Forsvaret
Forsvarsminister Grete Faremo

Foto: Anton Ligaarden, Forsvarets mediesenter

Kjære alle sammen!

Det har blitt snakket mye om holdninger, etikk og ledelse i det siste. 
Det er derfor ikke til å unngå at et innlegg om profesjonskultur i Forsvaret blir preget av de siste ukers offentlige diskusjon.

En åpen debatt om verdier er bra! Jeg vil derfor berømme dere kadetter og krigsskolen for at dere arrangerer et slikt verdiseminar hvert år.

Åpenhet
Jeg mener vi trenger mer åpenhet om det Forsvaret gjør - overalt - men spesielt om det som skjer i Afghanistan. Det er i strid at soldatene virkelig får testet ut sine holdninger, verdier og sin profesjonskultur.

Vi skal informere, men også gi innsyn i vår virksomhet. Å gi innsyn i det som skjer i Afghanistan er også en del av åpenheten, og det er krevende på mange måter for organisasjon og ansatte på alle nivåer. 

Åpenhet om holdninger og verdier er nødvendig i et demokrati som vårt. Det er ikke Forsvaret, men det sivile samfunn som definerer oppdraget og som sender soldatene ut. Da er vi avhengige av å få vite hva som faktisk foregår. Åpenhet er grunnlaget for at vi kan ha en informert debatt om oppdraget og hvordan vi løser det.

Jeg sa i min tale på dialogkonferansen for holdninger, etikk og ledelse i Forsvaret for noen uker siden at åpenhet også innebærer en risiko for å vise fram ukultur. Den risikoen må vi tåle, det er åpenhetens pris. Når jeg sier dette, er det samtidig viktig å si følgende: Det er slett ikke ukultur som først og fremst preger profesjonskulturen i Forsvaret. Våre styrker gjør en glimrende innsats under stort press – og fortjener stor anerkjennelse for det! Soldatene står daglig oppe i etiske dilemmaer vi andre er forskånet fra. Jeg har vært berettiget stolt når jeg mange ganger har fått ros av allierte for måten våre styrker forstår og løser sine oppdrag på.

Dessuten: Våre avdelinger har over mange år utviklet en profesjonskultur og –identitet som vi kan være stolte av. Kulturen gir tilhørighet og motivasjon, og den bidrar til at Forsvaret leverer stridsevne år etter år. Kjennetegnet ved en sunn profesjonskultur er løpende evne til selvkritikk og diskusjon. Vi kan alltid bli bedre; mer åpne, nytenkende, og inkluderende.

Derfor er jeg også glad for at vi møtes her i dag. Dette årlige verdiseminaret her på Krigsskolen er et godt eksempel på at Forsvaret selv tar disse spørsmålene på alvor. Det jobbes i det hele tatt godt med holdninger, verdier og ledelse i Forsvaret i dag, ikke minst i Hæren. Generalinspektøren for Hæren har hatt fokus på dette lenge. Seminaret om etikk som Telemark bataljon holdt for få uker siden er et annet eksempel.

Omstilling
Debatten vi har nå ser jeg som et naturlig resultat av omstillingen som har foregått i Forsvaret. I løpet av de siste ti-femten årene har vi gått fra å ha et invasjonsforsvar tilpasset den kalde krigens behov, til et moderne og effektivt innsatsforsvar som kan brukes både ute og hjemme.

Overgangen fra et mobiliseringsforsvar, med en dyp forankring i befolkningen, til et effektivt innsatsforsvar som også i større grad benyttes til skarpe utenlandsoppdrag, åpner for diskusjoner og dilemmaer. Disse diskusjonene må vi ta sammen.

Ledelsesansvaret
Den danske filmen Armadillo ga oss ny kunnskap om stridshandlingene i Afghanistan og om brutaliteten i oppdraget. Den viste oss at våre styrker i gitte situasjoner må være forberedt på å utføre ekstreme handlinger – handlinger som kan føre til ekstreme reaksjoner. Den viste også hvordan soldater ofte står alene i vanskelige situasjoner og må ta beslutninger under sterkt press. Da er det viktig å ha et etisk verdigrunnlag i ryggmargen som kan hjelpe dere alle til å velge rett. Og at dere har ledere som står sammen med dere – og veileder.

Bård Mæland er tidligere feltprest her på Krigsskolen. Nå er han rektor på Misjonshøgskolen i Stavanger. Han mener at det er et nært forhold mellom menneskets holdninger og kvaliteten som springer ut av holdningene.  Med andre ord er det ikke likegyldig hvilket syn en soldat har på den eller de folkegruppene vedkommende skal forholde seg til i sitt militære oppdrag. Forakt for en eller flere av partene vil kunne påvirke profesjonsutøvelsen og frembringe dårligere og etisk sett mindre akseptable handlinger. Dette kan igjen true selve oppdragsløsningen. Dette gjelder særlig når oppdraget er å skape stabilitet, hvor det å bygge tillit er et vesentlig element, sier Mæland.

Dere som er kadetter på Krigsskolen er inne i en lederutdanning. Da vet dere at lederne er rollemodeller og verdiformidlere. Det er lederes ansvar å sørge for at soldatene identifiserer seg med sunne verdier. Dette krever reflekterte og modige ledere som kan utføre sine oppgaver i vanskelige situasjoner og konflikter, og som kan foreta gode etiske vurderinger.

Dere får også ofte høre at dere er Forsvarets fremtidige ledere. Det er et stort ansvar å ta på seg. Med lederrollen følger det også et ansvar for helheten. Som leder vil du måtte ta tøffe og i noen grad ensomme og upopulære avgjørelser. Som leder må du våge å slå ned på nedsettende utsagn, mobbing, krigsromantikk, Som leder må du kunne overbevise og rettlede dine soldater til å gjøre det rette. Engelskmennene kaller ofte dette ”the burden of command”.  En slik byrde gir ikke et kick eller lykkeopplevelse, kanskje heller det motsatte i perioder.

Denne lederrollen møter deg tidlig. Som troppsjef gjør en ikke soldatene en tjeneste ved å være ”en av gutta” og intet annet. Dette er et av dilemmaene som Armadillo viser så tydelig. Ja, det er riktig at omsorg inngår i Hærens offiserskodeks. For dere betyr dette omsorg som foresatt, ikke likemann. Forskjellen er betydelig, og krever stor bevissthet fra Hæren. Det er her og nå grunnlaget for utøvelsen av lederrollen legges – bruk tiden på Krigsskolen til å finne den rette formen, innstillingen og rollen.

Profesjonskultur
For enkelhetens skyld bruker jeg i denne innledningen ofte samlebetegnelsen soldater. En av diskusjonene handler om hvordan soldatrollen forandrer seg, som en naturlig følge av at vi har innrettet Forsvaret på en annen måte. Soldatene blir mer profesjonelle, og har et økt behov for å utvikle en egen profesjonskultur. Det behovet forstår jeg godt. Alle har rett til å bli god på sitt fag.

Likevel må vi være oppmerksomme på hva som skjer – og kan skje - når stadig flere tjenestegjør i områder med krig og konflikt. Dette medfører et betydelig press på den enkelte, og det er en kontinuerlig utfordring for profesjonskulturen. Det kan være en fare for at det utvikler seg egne regler og normer innenfor soldatkulturen eller at noen danner seg egne definisjoner av oppdraget.  Det kan utvikle seg en tøffhet og hardhet hos soldater som har vært ute, og hos noen kanskje også en kynisme.

Derfor var, og er det også så viktig å modernisere og forbedre veteranpolitikken. En veteranpolitikk som ivaretar soldatene både før, under og etter oppdrag.

Å videreutvikle veteranpolitikken blir en av mine viktigste oppgaver framover. Veteranpolitikken handler både om økt anerkjennelse, mer støtte og bedre rettigheter.

Det handler også om å lette overgangen fra det danskene kaller “from battlemind to homemind”.

Jeg har lyst til å minne om noe tidligere forvarssjef Fredrik Bull-Hansen sa i en paneldebatt under et tidligere verdiseminar her på Krigsskolen.
Han sa at det nærmeste en kommer en pasifist i samfunnet er en offiser. Nettopp fordi denne kjenner krigens redsler. Han minnet dermed kadettene om et evig prinsipp i krigens folkerett og rettferdig-krig tradisjonen, nemlig tilbakeholdenhet – minimal bruk av våpenmakt og vold.

Den militære innsatsen i utenlandsoppdrag er del av et større oppdrag med et politisk - ikke militært - mål. Men når man er midt oppe i strid er målet militært. Det handler om å løse oppdraget og komme levende ifra det. Hæren har tidligere vist at de nettopp har bevisstheten på disse to dimensjonene.

Jeg er glad for at holdninger, etikk og ledelse er en del av utdanningen på alle nivåer i Forsvaret i dag. Et godt verdigrunnlag og kunnskap om oppdraget og omgivelsene er helt avgjørende for en god soldatkultur. Det er også en forutsetning for at vi oppnår målene med våre operasjoner. Og det gir oss den nødvendige tilliten i befolkningen.

Så viktig er det. Å være soldat er en profesjon som handler om mer enn å kunne skyte. Yrket stiller helt spesielle krav til kunnskaper, ferdigheter og holdninger.

Disse kunnskapene og ferdighetene stiller oss også overfor dilemmaer. Jeg vil nevne den såkalte Marokko-saken som et av dem. De kvalifikasjonene våre soldater har er etterspurt. Hvor går likevel grensen for hva en soldat kan ta på seg i fritid og i ferie? Det er helt grunnleggende i en militær organisasjon at alle oppdrag skjer gjennom den militære kommandolinjen og at ingen annen myndigheter kan gi noen form for oppdrag til militært ansatte. Derfor er det viktig på at vi er tydelige på dette, og stadig diskuterer grenseoppganger. Dette tilfellet illustrerte også et behov for et oppdatert regelverk.

Vi må også stille oss spørsmålet om hvordan vi sikrer at samfunnet kan kontrollere vår profesjonalitet. På denne talerstolen ble det i mai sagt ting som kadetter fant urovekkende, og prisverdig nok sa ifra om. Det gjenstår fortsatt å komme til bunns i saken og avklare om noe galt faktisk har skjedd.

Etter riksadvokatens rundskriv fra 2005 fremgår det at sivil påtalemyndighet skal være tilbakeholdne med å starte etterforskning av stridsrelaterte handlinger, og normalt avvente Forsvarets egne undersøkelser eller granskninger av slike hendelser. Er det riktig at vi gjør disse granskingene i hovedsak selv, og vil samfunnet stole på disse rammene?

Det er for eksempel etablert et særskilt etterforskningsorgan som automatisk iverksetter etterforskning ved hendelser som involverer tjenestemenn i politiet.
Skal vi løfte debatten om hva Forsvaret er best tjent med? Vi vet at vi er avhengige av samfunnets tillit.

Holdninger
Jeg ser at dere er opptatt av språk på denne konferansen.
Jeg tror det er viktig å skille mellom ordbruk og språk i strid på den ene siden og holdninger på den annen. Det har jeg forsøkt å gjøre i de siste ukenes debatt, uten at det nådde gjennom i nevneverdig grad i starten.

Jeg mener at vi må ha stor takhøyde for hva soldater kan si før, under og etter at de har vært i kamp.

Derfor forsvarte jeg soldaten som omtalte et fulltreff mot en fiende som ”lekkert”, etter et bakholdsangrep i Afghanistan rundt nyttår. Jeg ville forsvart ham på samme måte i dag, også for sterkere uttrykk.

Jeg har, i motsetning til medienes fremstilling i de siste ukers debatt, ikke kritisert soldater for grovt språk, synet på sex eller bruk av vikinghjelmer på bilde. Både jeg, og alle andre her hjemme, skal ha stor forståelse for det ekstreme presset soldatene i Afghanistan lever under og behovet for å ha en kultur og tone som gir rom for å håndtere hverdagen og oppdraget.

Jeg reagerte på to ting: Det ene er uttalelser som gir inntrykk av en lyst til å drepe. Dette er holdninger som må bekymre oss. Som soldater er det å drepe noe dere skal være forberedt på å gjøre. Å uttrykke glede og stolthet over seire på slagmarken er selvsagt helt naturlig. Det skulle bare mangle. Men dersom det å drepe i seg selv er et mål og en motivasjon for å reise til Afghanistan, må jeg som leder og forsvarsminister reagere.

Det andre jeg reagerer på er uttrykk, i ord og symboler, for hevnlyst. Jeg har dyp forståelse og respekt for ønsket om å hedre falne kamerater og holde deres minne i live. Tapene vi har lidt i Afghanistan har gått innpå oss alle. Likevel kan vi her hjemme knappest forstille oss hvordan tapene var for de nærmeste soldatene. Men bruken av symboler som “Punisher” og andre symboler som kan koples til hevnmotiv er ikke greit.

Ønsket om hevn i en slik situasjon er en helt naturlig, og svært kraftig, menneskelig reaksjon. Og nettopp derfor er den farlig. Dersom hevnlyst får leve, for ikke å si dyrkes, i en stridende avdeling, kan det gå galt. Hevnlyst kan komme i veien for å løse oppdraget. Det kan føre til at man plutselig krysser en grense man aldri skulle krysset. Historien er dessverre full av eksempler på dette, med store konsekvenser for soldater som har måttet stilles til ansvar.

Dette handler ikke bare om å kontrollere at oppdraget blir forstått av dem som skal utføre det. Det handler også om omsorg for soldatene som skal leve med sine handlinger livet ut.

Jeg håper dere aldri vil være i tvil om at jeg er på deres lag. Jeg er ekstremt stolt av våre soldater og den jobben dere alle gjør. Og takknemlig overfor de som tar på seg vanskelige og tøffe jobber på vegne av Norge.

Jeg ønsker å få alle soldatene hjem fra Afghanistan med hevet hode, stolte av den viktige og formidable innsatsen som er gjort. Derfor er det min plikt å reagere når jeg ser tegn som kan tyde på at en uheldig kultur er i ferd med å utvikle seg blant enkelte. Det er nettopp for å forebygge, men også håndtere ekstremsituasjoner at vi trenger et kontinuerlig ledelsesfokus på verdier og holdninger. Derfor trenger vi økt verdibasert ledelse i Forsvaret. Vi må kunne korrigere.

Vi kan ikke klare å bygge tillit hos afghanerne hvis de får inntrykk av at vårt motiv for å være der er å drepe, eller hevne.
Uten tillit kan vi ikke løse oppdraget i Afghanistan, med å skape stabilitet og sikkerhet, og bidra til at afghanerne selv kan ta vare på sin egen sikkerhet.

Avslutning
Jeg tror at den debatten vi har hatt de siste ukene vil føre til noe positivt og bringe det holdningsarbeidet som allerede foregår i Forsvaret et langt skritt videre. Det fortjener våre soldater, sammen med vår støtte, anerkjennelse - og gode ledere.

Lykke til med seminaret; lykke til med alt det viktige holdningsarbeidet dere gjør her på Krigsskolen; og lykke til i tjenesten!

Bård Mæland: ”Skadeskutt idealisme. Norsk offisersmoral i Kosovo” (2004). Han har intervjuet norske soldater i tjeneste i Kosovo i perioden 2000 – 2002 og på bakgrunn av det skrevet boka som omhandler moralske utfordringer som knytter seg til tjenesten som offiser i internasjonale fredsoperasjoner.