Aktuelle sikkerhets- og forsvarspolitiske saker

Innledning

Kjære kursdeltakere, skolestab og gjester. Det er en glede å få være første foredragsholder på denne vårens sjefskurs.

Temaet for mitt foredrag er dagsaktuelle forsvars- og sikkerhetspolitiske saker. Jeg vil derfor vektlegge noen overordnede internasjonale utviklingstrekk, herunder også Midtøsten, som jo er et hovedtema under dette kurset. I hoveddelen av foredraget vil jeg fokusere på hvordan våre sikkerhets- og forsvarspolitiske prioriteringer blir påvirket av våre omgivelser. Sentralt her står Nordområdene og NATO. Helt til slutt vil jeg kort skissere regjeringens hovedprioriteter for Forsvaret i 2010.

Jeg er en del av en gjenvalgt regjering. Det betyr at hovedtrekkene i sikkerhetspolitikken ligger fast:
• En sterk oppslutning om FN og folkeretten og medlemskapet i NATO.
• Regjeringen vil styrke norsk innsats for konfliktforebygging og konfliktløsing.
• Norge skal også spille en aktiv rolle som pådriver i det internasjonale arbeidet mot atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen.
Sikkerhetspolitikken er også styrende for forsvarspolitikken. La oss derfor først ta et overblikk over hovedtrekkene i det internasjonale sikkerhetsbildet anno 2010, og se på hvilken plass vi har i dette bildet.

Hovedtrekkene i det internasjonale sikkerhetsbildet anno 2010
Bakgrunn; 1989 -2001
For å forstå den verden vi lever i, er det ofte nødvendig først å kaste et blikk bakover. Da muren falt i 1989 var vi vitne til et tidsskille i nyere europeisk historie. Det viktigste resultatet av dette tidsskillet er etableringen av en utvidet sone av stabilitet og demokrati i Europa. Prosessen ble utløst av forhold i øst. I ettertid vil jeg hevde at den overveiende positive utviklingen i årene som fulgte, i betydelig grad må tilskrives NATO som en stabiliserende faktor.

Slik var det ikke i 1989. For da muren falt og Europa håpet på et mildere sikkerhetspolitisk klima, var det mange som mente at organisasjonen hadde utspilt sin rolle. NATO lykkes imidlertid å tilpasse seg til en ny tid. Sammen med EU spilte NATO en meget viktig rolle da en rekke sentral- og østeuropeiske land søkt seg inn i det nye, integrerte Europa. Prosessen frem mot medlemskap i NATO for landene fra Estland i nord til Romania og Bulgaria i sør, bidro både til intern politisk stabilisering og at militære styrker ble lagt under sivil, demokratisk kontroll. Det er liten tvil om at 1990-tallet hadde sett temmelig annerledes ut om NATO ikke hadde vært rede til å ta denne utfordringen. Utvidelsen av NATO er en av alliansens aller fremste historiske suksesser.

Krigene på Balkan viste samtidig at det ikke var slik at freden i Europa var sikret en gang for alle. NATO ble engasjert, først til støtte for FN fra 1992 og deretter med landstyrker i Bosnia fra 1995 etter fredsavtalen i Dayton. Kosovo-krigen representerte NATOs første offensive militære operasjon mot en annen stat, og må forstås i lys av hva som hadde skjedd på Balkan gjennom 1990-tallet. Fortsatt har NATO et betydelig medansvar for den videre utviklingen på Balkan.
At Albania og Kroatia nå blir medlemmer av alliansen – sammen med Slovenia, som kom inn i 2004, viser hvor mye denne delen av Europa har endret seg siden 1990-årene.

Ved tusenårsskiftet var Vesten verdens tyngdepunkt, og ingen kunne true de vestlige land militært.     

11. september bidro til å rykke i den forestillingen. Terrorismens mål er å skape en overraskende sjokkeffekt, ikke minst ved hjelp av mediene. På sikt ønsker terroristene å destabilisere politiske, sosiale og økonomiske systemer ved å skaffe mest mulig oppmerksomhet. Denne oppmerksomheten og ”krigen mot terror” har fått stort fokus det seneste tiåret målt opp mot andre globale trusler mot vår sikkerhet. Den har også skapt et bilde av homogene kulturer i konflikt, snarere enn ekstreme og moderate krefter innen hver av dem.

Oppsummert viser det globale sikkerhetspolitiske bildet av i dag en sammensatt og uoversiktelig verden. Ikke minst er det en verden i endring.

I dag – et mer sammensatt sikkerhetsbilde
Et stykke ut i det 21. århundre har fremveksten av nye stormakter som Kina og India, samt revitaliseringen av Russland, ført til nye geopolitiske utviklingstrekk. Men geopolitikk mener vi studiet om et lands politikk, historie og samfunn på grunnlag av dets geografi.

USA er fortsatt verdens mektigste land, spesielt med hensyn til militærmakt. Vi ser likevel en gradvis forskyving av det globale økonomiske og politiske tyngdepunktet østover. Verden har fått flere maktsentra.

Flere typer aktører i kombinasjon med et større spenn i de internasjonale sikkerhetsutfordringene, fører til et mer komplisert og uoversiktlig internasjonalt sikkerhetsbilde. En verden med flere stormakter, ofte med kryssende interesser, øker samtidig risikoen for rivalisering. Dermed øker også faren for bruk av militærmakt for å oppnå politiske mål, særlig overfor småstater.

Norges geografiske plassering og strategiske ressursinteresser gjør at vi står overfor økende utfordringer i våre nærområder.
Denne dimensjonen ved vår sikkerhetspolitiske situasjon skiller oss fra mange av våre allierte. Først og fremst er disse utfordringene knyttet til nordområdene og til næringsvirksomheten til havs; energi og fiske.

Som en liten stat med en åpen økonomi, må vår sikkerhetspolitikk baseres på multilaterale sikkerhetssystemer, en internasjonal rettsorden gjennom FN-pakten og folkeretten, samt et oppegående militært forsvar. Dette forsterkes av kravet om bærekraftig forvaltning av store naturressurser og av naboskapet til Russland. Norge må derfor aktivt medvirke til at flernasjonal ivaretakelse av felles sikkerhet fremstår som nødvendig.
FN og NATO er fortsatt grunnsteiner i norsk sikkerhetspolitikk. Dessuten søker vi å videreutvikle et tett samarbeid med EU og med våre nordiske naboland. Derfor engasjerer vi oss aktivt internasjonalt, både med sivile og militære kapasiteter, for å bidra til stabilitet og utvikling i andre deler av verden. Slik kan vår egen sikkerhet best ivaretas.

Klimakrisen
Klimakrisen er en del av et slikt sammensatt trusselbilde. En klimakrise kan på sikt føre til store sikkerhetspolitiske utfordringer, forårsaket av blant annet oversvømmelser, forørkning og fallende matvareproduksjon. Jordens befolkning antas å øke til 9 mrd i 2040. Antallet naturkatastrofer øker fordi flere sårbare mennesker bor mer eksponert for ekstremvær. De sosiale ulikhetene vokser globalt sett. Massemigrasjon i kjølvannet av disse utviklingstrekkene er ikke utenkelig. Vi ser allerede omfattende tørke og ørkenspredning i deler av Afrika og Midt-Østen.

Professor Hew Strachan fra universitetet i Oxford uttaler om klimakrisen at: ”As states seek to assert their control over resources and to restrict the movements of people pulled to those territories rich in food and fuel, friction will occur at frontiers. States will fight in those areas whose ownership is ambiguous or disputed”. Med andre ord ser han for seg flere inter-statlige konflikter basert på behov for å sikre egne grenser og territorium. Disse tendensene mener han at vi allerede ser til sjøs, og nevner spesielt konfliktene i Sørkinahavet.

Klimaendringene vil også kunne bli svært følbare i våre arktiske strøk. Et isfritt Arktis vil få betydelige konsekvenser, ikke bare for miljø, men for ressursdeling, internasjonale vannveier og den generelle internasjonale oppmerksomhet mot regionen.

Fremtidig global innflytelse og sikkerhet vil ikke være basert på militær styrke alene, men i stor grad også på økonomisk, politisk og endog ”kulturell” styrke. Intet land kan på egenhånd bestemme utviklingen. Graden av samarbeid mellom de internasjonale hovedaktørene vil være avgjørende for fred og stabilitet. Derfor legger også regjeringen så stor vekt på å bidra til et sterkere internasjonalt demokrati og folkerett. Samtidig har vi satt fokus på at Forsvarets primære oppgaver er beskyttelse av eget territorium. Med andre ord våre nærområder.

Utviklingen har vist at vi gjorde rett i å utpeke Nordområdene som Norges viktigste strategiske satsningsområde.  I dagens globaliserte verden er det samtidig en nær sammenheng mellom utviklingen ute og hjemme. Internasjonal terrorisme og masseødeleggelsesvåpen lar seg ikke stoppe ved landegrensene, og må i betydelig grad håndteres der de har sin opprinnelse.   Forsvarets ressurser må derfor balanseres mellom oppgaver hjemme og ute.

Russland – igjen en aktør å regne med
Vår geografiske beliggenhet gjør at vi er opptatt av forholdet til Russland. Russland er først og fremst en viktig samarbeidspartner for Norge. Men vi kan ikke underslå at utviklingen hos vår store nabo i øst er en sentral faktor i norsk sikkerhetspolitikk.

Russerne har interesse av stabilitet i nord av hensyn til egen ressursutnyttelse. Samtidig kommer vi ikke bort fra at nordområdene er av stor militærstrategisk betydning. Vi ser at Russland har gjenopptatt sin militære aktivitet i Norskehavet i form av patruljering og flyvninger. Dette representerer ingen militær trussel mot Norge, men vi følger utviklingen nøye.

Etter russisk initiativ er vi på norsk side i ferd med å gjenoppta det forsvarsrelaterte samarbeidet. Vi trenger dialog for også å kunne takle vanskelige tider om de skulle oppstå. Derfor satser regjeringen på å utvikle naboforholdet med Russland. Det er positivt at man også innenfor NATO-rammen gradvis gjenopptar dialogen med Russland.

Russland er opptatt av å styrke det de opplever som sin egen interessesfære.
Kontrollen over tidligere Sovjet-republikker i det ”nære utland” står helt sentralt i russisk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Dette innebærer et mål om å forbli den viktigste aktør i Kaukasus og Sentral-Asia.

Russland spiller blant annet en viktig rolle i forhold til Iran og har sannsynligvis påvirkningsmuligheter i forhold til Teheran.  Dette bl.a. på bakgrunn av at landene samarbeider om sivil anvendelse av kjernekraft, fordi Russland er en viktig våpeneksportør til Iran og fordi landene er nabostater.

Det er i vår og Vestens interesse å videreutvikle et samarbeid med Russland når det gjelder rustningskontroll, nedrustning og ikke-spredning. I bestrebelsene på å hindre at Iran utvikler en kjernefysisk kapasitet - som jeg skal komme tilbake til senere - spiller Russland en viktig og konstruktiv rolle.

Nye globale aktører på fremmarsj
Et begrep vi kan lære oss først som sist er ”BRIC-landene”. Jeg har allerede omtalt de tre første; Russland, India og Kina.
Det siste landet er Brasil, som fremstår som en raskt voksende økonomisk og politisk faktor i Sør-Amerika. Mer enn 40 % av verdens befolkning bor i ”BRIC-landene”. I juni 2009 samlet lederne for disse landene seg til et toppmøte i Jekaterinburg, Russland. ”BRIC-landene” kan samlet vise seg å utgjøre en viktig maktfaktor på verdensbasis. Klimatoppmøtet i København demonstrerte ytterligere hvordan globale maktforhold er i ferd med å endre seg, og hvilke land som er i ferd med å få større innflytelse.

Vi orienterer oss derfor mer blant annet mot Asia. Regjeringen har styrket vår representasjon i Kina, både med en ny diplomatisk stasjon og en forsvarsattaché. Vi har også styrket vår representasjon i India – fått til en omfattende India-strategi med det norske, sivile samfunn og økonomiske aktører. Vi har åpnet ambassade i Kasakhstan for å komme lenger inn i Sentral-Asia.

Forsvardepartementets sikkerhetspolitiske avdeling har utarbeidet to større ugraderte utredninger som jeg anbefaler dere å lese: Den to år gamle Geopolitiske utviklingstrekk, med undertittel "Kinas vekst og økende globale rolle" og den rykende ferske India and the future global order.

Imidlertid er det mer turbulente områder av verden som fanger vår oppmerksomhet i det daglige mediebildet.

Asia og Midtøsten
Generelt
Mange av dagens faktiske og potensielle konflikter ligger i et belte som spenner fra Nord-Afrika, Midt-Østen og Kaukasus i vest, via Irak og Iran til Afghanistan og Pakistan i øst.

Også mange av dagens asymmetriske trusler har sitt utspring i disse områdene, inkludert internasjonal kriminalitet som piratvirksomhet, spredning av masseødeleggelsesvåpen og internasjonal terrorisme.

Terrorismen som fenomen har mange årsaker, både ideologiske og kriminelle. Den finner sin næring i en latent motvilje i deler av den muslimske verden mot Vesten, men kan også være en reaksjon på manglende demokratisk styresett og økonomisk fremgang i eget land. Terror er en taktikk, ikke en motstander. Du kan slå ut en fiende, men ikke en metode med bare militære midler.
Menneskerettigheter og folkerett må derfor være en integrert del av vår politiske strategi mot terrorisme som metode og tankesett.

Vi har sett at mange bruker Islam som forklaringsårsak til at denne regionen produserer mye uro, krig og terrorisme. Man bør imidlertid være forsiktig med å bruke én forklaringsårsak. Islam er som alle religioner; den tolkes og kan misbrukes.

Spesielt i Midtøsten har den arabiske verden opplevd en endeløs rekke med skuffelser.  Tapte kriger, mislykkede forsøk på arabisk samling, opprettelsen av staten Israel, det de oppfatter som vestlig dobbeltmoral i regionen, samt manglende demokrati, medbestemmelse, vekst og utvikling. Nye tall fra FNs utviklingsprogram viser at 140 millioner arabere lever under fattigdomsgrensen og at 50 prosent av de unge er arbeidsledige. Det betyr at arabiske land topper statistikken over arbeidsløse på verdensbasis.  En slik arbeidsløshet truer stabiliteten i disse landene.

De siste 30-40 år har land i Midtøsten misbrukt muligheter som andre regioner har brukt til å åpne opp både økonomi og styringsformer.
Det finnes heller ikke noe regionalt samarbeid som utnytter de enkelte lands komparative fortrinn.

Israel-Palestina
Israel-Palestinakonflikten fungerer i stor grad som en katalysator for misnøye i Midtøsten regionen. Vi trenger et sterkere internasjonalt fokus og press på partene i Midtøsten for å løse denne konflikten. En demokratisk palestinsk stat kan bidra til en demokratisering og åpning av de andre landene i Midtøsten. I stedet har den manglende fredsprosessen og utviklingen bidratt til å skape et sterkt Hamas.

Både USA og EU må øke fokuset på å få partene til å gjenoppta forhandlinger. Disse må lede til en bærekraftig palestinsk stat basert på relevante FN-resolusjoner og det arabiske fredsinitiativ.

President Obama sa i sin tale i Kairo i fjor høst at palestinerne må fokusere på det de kan bygge, og utvikle sin kapasitet til å styre. Men dette betinger at Israel gjennomfører sine forpliktelser i henhold til veikartet for fred. De må åpne opp blokaden av Gaza og vise det palestinske folket en reell endring på bakken dersom nye forhandlinger skal lykkes.
Palestinerne må på sin side sørge for en nasjonal forsoning, og begge parter må avstå fra bruken av vold.

Ikke minst må det internasjonale samfunnet gjennomføre sine forpliktelser i forhold til bistand til den palestinske selvstyremyndigheten. I 2009 kuttet donorene bistanden med 50 prosent. Dersom denne selvstyremyndigheten opphører, risikerer vi å ødelegge for mulighetene for fred i fremtiden.

Iran
Et annet område som krever spesiell oppmerksomhet er Iran. Høsten 2009 vedtok FNs Sikkerhetsråd en historisk resolusjon om nedrustning og ikke-spredning av atomvåpen. Usikkerheten om Irans hensikter vil dessverre kunne vanskeliggjøre arbeidet med å avskaffe atomvåpen. Dette er svært uheldig.

Irans anrikningsanlegg for uran er høyst urovekkende. Forholdet mellom Iran og det internasjonale samfunn er i dag preget av en tillitskrise. Denne har oppstått på bakgrunn av Irans manglende åpenhet om sitt atomprogram og manglende vilje til å rette seg etter pålegg fra Det internasjonale energibyrå og FNs sikkerhetsråd.

Det er avgjørende at Iran utviser full åpenhet om sine kjernefysiske anlegg og gir Det internasjonale energibyråd fullt innsyn. Uten slik åpenhet vil det ikke være mulig for Iran å få den nødvendige internasjonale tillit, slik at de kan gjøre bruk av sin rett til fredelig utnyttelse av atomkraft. En rett vi aldri har bestridt.

Det er viktig at det internasjonale samfunnet står samlet i det politiske presset på Iran. Vårt mål er å nå frem til en diplomatisk løsning.

Fra norsk side er det uttrykt bekymring over situasjonen i Iran etter regimets håndtering av de mange demonstrasjonene i den senere tid.  Vi fordømmer maktbruken mot demonstrantene, og er bekymret over meldingene om arrestasjoner av medlemmer av opposisjonen, menneskerettighetsforkjempere og journalister. Iran har forpliktet seg til å respektere forsamlings- og ytringsfriheten, og det er svært beklagelig at utenlandske journalister ikke får dekke demonstrasjonene.

Norge har oppfordret iranske myndigheter til umiddelbart å stanse maktbruk og politiske arrestasjoner og å løslate alle som er urettmessig fengslet.

Pakistan
Pakistan er helt sentralt for utvikling av fred og sikkerhet i dette området. Stabilitet i Pakistan er viktig for utvikling av landet selv, men ikke minst for regional stabilitet og utvikling. Fra norsk side har vi uttrykt at vi helt og fullt støtter opp under den pakistanske regjeringens bestrebelser på å fremme sikkerhet, stabilitet og økonomisk vekst.

Utviklingen i Pakistan henger også sammen med vårt engasjement i Afghanistan, som jeg vil komme nærmere tilbake til senere i foredraget.

Konsekvenser for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk
Slik vi tolker verden rundt oss, vil de mest sannsynlige utfordringer mot vår sikkerhet og interesser vil være begrenset i omfang og ta form av episoder, anslag og forsøk på å begrense norske myndigheters handlefrihet. Dette er utfordringer vi må være forberedt på å håndtere alene. Forsvaret av Norge utover slike begrensede kriser vil i minst like stor grad som før måtte håndteres sammen med våre allierte i NATO.

NATO
NATO er en organisasjon av stater som vil ”trygge sin frihet, kulturarv og sivilisasjon”, og som er bygget på rettsstatens universelle prinsipper og verdier om folkestyre og individets frihet. NATO har vært vår sikkerhetspolitiske hjørnestein siden vi undertegnet Atlanterhavspakten 4. april 1949, og organisasjonen vil fortsatt være den sentrale garantisten for vår sikkerhet.  NATO representerer en unik forsvarsallianse mellom demokratiske stater på begge sider av Atlanterhavet. For Norge er det viktig at alliansen fortsetter å være det sentrale flernasjonale forum for dialog mellom Europa og Nord-Amerika. Kombinasjonen av politisk beslutningsevne basert på konsensus og integrerte militære strukturer og kapasiteter, er det ingen andre organisasjoner som kan skilte med.

Fra norsk side er vi særlig opptatt av at vi nå må fokusere på NATOs kjerneoppgaver. NATO må først og fremst være i stand til å gi medlemslandene den tryggheten som ligger i et kollektivt forsvar.  Gjensidig bistand i tilfelle væpnet angrep er selve fundamentet NATO er bygget på. Alle medlemslandene må føle at deres grunnleggende sikkerhetsinteresser blir ivaretatt. Det ligger ingen motstrid mellom dette og at NATO bør påta seg internasjonale operasjoner, forutsatt at disse er forankret i klare FN-mandat.
Denne tenkingen kommer klart frem i det vi kaller nærområdeinitiativet.
Dette initiativet tar nettopp sikte på å gjøre alliansen bedre i stand til å møte sikkerhetsutfordringer på eget territorium og i nærområdene. Det være seg Baltikum, Svartehavet, Middelhavet eller Arktisk. Samtidig må vi ikke miste av syne at NATOs hovedutfordring i dag og de nærmeste årene fortsatt vil være Afghanistan. Vi må med andre ord sette NATO i stand til å gjøre begge deler. Det er intet ”enten-eller”.

Fra norsk side spiller vi en aktiv rolle i det pågående arbeid med å utarbeide et nytt strategisk konsept for NATO. Dette skal erstatte konseptet som ble vedtatt på toppmøtet i 1999. Denne prosessen setter nytt fokus på alle sider ved NATOs virke. Avveiningen mellom operasjoner ”hjemme” og ”ute” er ett av de viktigste spørsmålene i dette arbeidet.  Jeg kan legge til at det neste møtet om konseptarbeidet finner sted her i Oslo denne måneden.

En annen svært sentral norske prioritering er å sikre NATO som det sentrale forum for transatlantisk sikkerhetspolitisk samarbeid og kollektivt forsvar. USA vil fortsette å være vår viktigste allierte, og det transatlantiske samarbeidet er avgjørende for norsk sikkerhet.
Med president Obama er forholdet mellom USA og Europa betydelig forbedret. Regjeringen ser svært positivt på Obama-administrasjonens utenriks- og sikkerhetspolitiske linje, med fokus på dialog, folkerett og multilateralisme.

Norsk forsvarspolitikk
De samme synspunktene vi forfekter i NATO er nedfelt i vår egen forsvarspolitikk. 

Regjeringens fokus er å sikre og fremme norske interesser. Dette skjer gjennom at Forsvaret skal kunne håndtere et bredt spekter av utfordringer, både nasjonalt og internasjonalt.

Forsvarets oppgaver er særlig knyttet til utfordringer i egne nærområder. Med det mener vi norsk territorium og tilstøtende områder. Tilstøtende områder er når statens myndighet strekkes utover territorialgrensen for bestemte formål. For eksempel når det gjelder tolloven og håndhevingen av denne. Fiskerisonen og økonomisk sone er andre eksempler.
I henhold til folkeretten kan slike soner opprettes når det er nødvendig av kontrollhensyn.  Dette er også mye av årsaken til regjeringens satsning på nordområdene som vårt viktigste strategiske område.
 
Forsvarets rolle i Nordområdene
Norsk nordområdepolitikk og nærvær i Nordområdene skal signalisere ambisjoner, evne og vilje til å ivareta egne interesser, og ikke minst norske forpliktelser i området. Forsvaret utøver viktig bistand til det sivile samfunn, gjennom blant annet kystvakttjeneste, slepebåtberedskap, overvåking, redningstjeneste og grensevakthold i nord.

Militær tilstedeværelse i nord vil styrke evnen til å forebygge episoder og kriser. Dette er også en forutsetning for å kunne komme til innsatsområdet i rett tid. For det er enorme avstander vi snakker om her. Å være tilstede med fartøy, fly og landstyrker øker også evnen til å forebygge episoder og kriser. Dessuten har det en viktig signalfunksjon som bidrag til regional stabilitet.

Fire av de fem statene som grenser til Polhavet - Canada, Danmark, USA og Norge - er medlemmer i NATO.
Alliansen har derfor en naturlig rolle å spille i forhold til å møte mulige sikkerhetsutfordringer i regionen. Vi ser også en økende oppmerksomhet i NATO rundt disse spørsmålene, ikke minst knyttet til de utfordringene energiutvinning og transport kan medføre.

Innsatsforsvaret
Vi er nå i ferd med å få på plass et moderne innsatsforsvar av høy kvalitet. Det gjør vi først og fremst ved å investere i nytt materiell. I et omfang og tempo som savner sidestykke i nyere tid.  Fregatter og motortorpedobåter, kystvaktfartøy, transportfly, helikoptre, nytt artillerisystem og stormpanservogner. Alle forsvarsgrener blir fornyet og forsterket. Soldatene får også nytt utstyr, blant annet nye håndvåpen og kommunikasjonsutstyr. Dette betyr mye for soldatenes sikkerhet og stridsevne.

Deltakelse i utenlandsoperasjoner
Forsvaret har en sentral rolle i å fremme norske utenriks- og sikkerhetspolitiske målsettinger. Dette skjer gjennom militær deltakelse i internasjonale operasjoner, først og fremst i regi av FN og NATO.
Forsvaret må være i stand til å delta i hele spekteret av fredsoperasjoner, fra stabilisering til fredsbevaring og fredsoppretting. Vi vil aldri kunne konkurrere med større land med tanke på omfanget av vår innsats. Nettopp derfor er det viktig at våre styrkebidrag er av høy kvalitet og samtidig kan samvirke nært med andre allierte.

Deltakelse med norske styrker internasjonalt skal skje på basis av et klart folkerettslig grunnlag. Videre stiller vi krav om klare operasjonsplaner og engasjementsregler. Samtidig skal all norsk maktanvendelse være basert på proporsjonalitet og med sikte på å unngå skade på sivile. Dette sikres gjennom aktiv deltakelse og påvirkning i de fora der operasjonene besluttes, planlegges og ledes.

Afghanistan er vårt hovedengasjement ute. Dette gjelder både for militær og sivil innsats. Vi er i Afghanistan for å bidra til stabilitet, sikkerhet og utvikling etter anmodning av FNs Sikkerhetsråd og afghanske myndigheter.

Både vår militære og sivile innsats i Afghanistan er svært omfattende, og bidrar til hjelp til selvhjelp. I Afghanistan er hovedformålet nå på militær side å sette afghanerne bedre i stand til å overta ansvaret for egen sikkerhet.  Der er vi på linje med den nye amerikanske strategien. Den legger også vekt på økt beskyttelse av den afghanske befolkningen fremfor direkte konfrontasjon med opprørerne – en tilnærming vi fra norsk side har ivret for lenge. 

Nøkkelen til suksess i Afghanistan er afghanske statsinstitusjoner, herunder oppbygging av hæren og politiet. Arbeidet med å styrke de afghanske sikkerhetsstyrkene skal koordineres gjennom en felles NATO treningsmisjon. For å finansiere dette, er det etablert et NATO støttefond der Norge bidrar med 20 millioner dollar i år. I tillegg bidrar vi med ytterligere 10 millioner dollar til oppbyggingen av afghansk politi. Samtidig vrir vi vårt eget militære bidrag ytterligere i retning av trening, opplæring og støtte. 

Meningen er at afghanske styrker trinnvis skal overta ansvaret for sikkerheten utover i distriktene.
Når dette skjer, betyr det ikke at ISAF-styrkene trekker seg ut, men at de går over i en tydeligere støtterolle for afghanske styrker og myndigheter. Dette er den eneste veien å gå for å sikre at den internasjonale innsatsen for sikkerhet og stabilitet i Afghanistan skal bære frukter.

Vi stiller samtidig klare krav til den afghanske regjeringen. Den internasjonale støtten vil vurderes i lys av oppfølging fra afghanske myndigheters side. Tiltak for å bekjempe korrupsjon, forbedre styresettet og skape bedre levekår for det afghanske folk er temaer som vil stå sentralt på den store konferansen om veien videre i Afghanistan som skal avholdes i London mot slutten av måneden.

Våre soldater er ikke bare i Afghanistan. Norge deltar samtidig i både FN-, NATO- og EU-operasjoner.  KNM Fridtjof Nansen har inngått som en del av EU-operasjonen ”Atalanta” for å beskytte sivile fartøy mot sjørøvere utenfor kysten av Somalia. Fartøyet avslutter sitt oppdrag i morgen, 13. januar, og ankommer Haakonsvern i slutten av denne måneden. Det er bred enighet om at KNM Fridtjof Nansen har løst oppdraget på best mulig  måte.

Siden juni i fjor har vi også hatt et feltsykehus i drift for FN i Tsjad. I for mange år har vestlige land glimret med sitt fravær i FN-ledede operasjoner. Vi er i dialog med FN om hvor vår innsats kan gjøre mest nytte for seg i fremtidige operasjoner - selvsagt innen rammen av hva Forsvaret er i stand til å bære over tid.

Hovedprioriteringer i 2010
Vi er godt i gang med å omdanne Forsvaret til et moderne, fleksibelt og alliansetilpasset innsatsforsvar. Men fortsatt gjenstår mye arbeid.  Klare prioriteringer og målrettet innsats er nødvendig for å virkeliggjøre det Forsvaret vi har som mål å få; Europas beste!

Også i år vil norsk militær tilstedeværelse i nordområdene bli prioritert. Suverenitetshevdelse og overvåking er blant Forsvarets høyest prioriterte oppgaver, og evnen til myndighetsutøvelse til havs vil bli ytterligere forbedret gjennom innfasing av nye fartøyer og materiell. Vi prioriteter også aktivitetene i Hæren, Heimevernet og i Luftforsvaret.

Våre militære bidrag til internasjonale operasjoner vil bli opprettholdt på et høyt nivå, med hovedfokus på vår deltakelse i ISAF i Afghanistan.

For en uke side signaliserte jeg i min nyttårstale i Oslo militære samfunn at jeg kommer til å legge stor vekt fremover på kunne satse enda tyngre på kompetanseoppbygging og utviklingen av etikk og lederkultur i Forsvaret. Dette er nødvendig for å utvikle det kompetansebaserte innsatsforsvaret vi trenger for å kunne løse Forsvarets mangfoldige oppgaver. Både de vi er midt oppi, de vi ser kan komme, og de vi ikke vet om ennå. Jeg signaliserte også at personellet er vår viktigste ressurs. Det betyr også å ta vare på det. Ikke minst gjelder det Forsvarets veteraner. Å følge opp arbeidet med å sikre veteranenes rettigheter er derfor en hovedsak for meg i året som kommer.

Forsvaret er en viktig samfunnsaktør som forvalter ansvaret for maktutøvelse i krig og konflikt. Nettopp derfor har jeg signalisert at åpenhet er noe jeg kommer til å prioritere. Det vil både sektoren og dere andre få merke i tiden som kommer.

Avslutning
Forsvaret er en kompetanseorganisasjon med svært godt motiverte medarbeidere.

Dette ble bekreftet da jeg i desember i fjor for første gang besøkte norske soldater i utenlandsoperasjoner. Jeg besøkte KNM Fridtjof Nansen i Aden-bukten, feltsykehuset i Abeche i Tsjad og våre styrker i Afghanistan. Jeg fikk se litt av den krevende jobben norske soldater gjør, og dette gjorde inntrykk. Soldatene og offiserene er godt trente, kompetente og motiverte. De representerer Norge på en svært god måte.

Heldigvis er det slik i Norge at det er bred enighet om de store linjer i sikkerhets- og forsvarspolitikken. Regjeringen har derfor Stortinget i ryggen når vi iverksetter våre sikkerhets- og forsvarspolitiske mål. Mål som vil sikre at vi bevarer vår politiske suverenitet og territorielle integritet. 

Jeg ønsker dere lykke til med kurset. Det er viktig at dere har god forståelse for sikkerhetspolitikk. Det er den som tross alt er vårt fremste forsvarsverk. Dere har tre spennende og givende måneder foran dere. Takk for oppmerksomheten.