Åpningstale under Festspillene i Bergen

Tale under åpningen av de 58. festspillene i Bergen 26. mai 2010

Av forsvarsminister Grete Faremo

Deres Majestet, fylkesmann, ordfører, festspillvenner
Det er en stor glede for meg å få være med under åpningen av de 58. Festspillene i Bergen. For meg som forsvarsminister gir det også en ekstra god følelse å være her på Bergenhus festning. En av de eldste og best bevarte festningene i Norge, og der Sjøforsvarets skoler har hatt kommandantskapet siden 2002.
 
At Forsvaret og kultur hører sammen er ingen nyhet. Det ser og hører vi også her i dag med et utdrag av operaen Anne Pedersdotter.  Jeg er stolt av at denne operaen presenteres av Forsvarets musikkorps Vestlandet.

Kunst, og særlig musikk, betyr svært mye også for meg personlig. Mine røtter er dypt plantet i Setesdal, i den folkelige tradisjonen, dansen og folkemusikken.  Stemmen er et fantastisk instrument.  Selv har jeg sunget fra barnsben av og få musikalske uttrykk slår god korsang.  Jeg møtte mannen min på scenen til Den norske Opera så litt har han lært meg om operaens dramatiske verden.
Anne Pedersdotter er en opera om kjærlighet – og lidelse og død. Et ikke ukjent fenomen i mange operaer, der det å dø langsomt og lidende har blitt selve kjennetegnet på sjangeren for mange. Som en sa: Opera er når en blir dolket i ryggen og synger i stedet for å dø.

Like fullt er det også slik at når Anne Pedersdotter ender på bålet, Madama Butterfly begår selvmord av kjærlighetssorg og Carmen blir drept av sin sjalu elsker – da beveger de sitt publikum like mye i dag som før. Fordi det er snakk om ekte følelser.

Så operaen rører oss gjennom librettoen, men kanskje særlig gjennom musikken. Det er sagt mye om musikk av mange kloke kvinner og menn gjennom århundrene.  Allerede Platon sa: Musikk gir universet sjel, den gir sinnet vinger, fantasien flukt, alvoret sjarm, den gir munterhet og liv til alt. Dette er like sant i dagens Norge som det var den gang i antikkens Hellas. 

Kunsten er grensesprengende og universell. Den beveger seg i tid og rom, den snakker til alle mennesker, til alle tider.  Og kanskje snakker kunsten så direkte til oss fordi det ikke gis god kunst uten sann menneskekjærlighet, som Leonardo da Vinci uttrykte det.

Bergen byr på mange fantastiske historier. Frykt og fryd er tema for årets festspill som finner sted i Bjørnson-året 2010, 100 år etter Bjørnstjerne Bjørnsons død i Paris 1910. Jeg vil gjerne fortelle dere en spesiell historie som fant sted i Bergen på 1870 tallet.  Jeg nevnte folkemusikk.  Bjørnson fornyet med sine bondefortellinger fortellekunsten i Norge med hensyn til form, stil og menneskeskildring. Han grunnla det moderne sagadrama og det borgerlige samtidsdrama og skrev de første realistiske problemdramaene.  Han omsatte også samtidsdrama i praktisk handling.  Sammen med min manns oldefar som var statsfysikus i Bergen dro Bjørnson til Paris slik han hadde gjort flere ganger før.   Der kjøpte de 2 herrene fri en slavegutt på ca 7 år og tok barnet med til Bergen hvor gutten vokste opp og forhåpentligvis fikk et godt liv.
  
Kunsten finner stadig nye måter å uttrykke den samme historien på. Et eksempel på dette er ”Jungelboken”. Den startet som Kiplings suksessrike serie av fortellinger for barn i 1894. Da jeg var liten, gikk den som et spennende hørespill i Barnetimen lørdag ettermiddag. Så ble den en stor suksess som tegnefilm fra Disneykonsernet, og for mange mennesker verden over er det denne versjonen som nå er selve Jungelboken. Men ikke for de 100 000 publikummere som i løpet av 2 år og 200 ganger så musikalen Jungelboken da den ble satt opp på Bryggeteateret i Oslo i 1989.  Jeg var teatersjef dette året – jo dere hørte riktig - og nå høster altså Den Nationale scene stor suksess med sin versjon av stykket.

Musikaler og operaer er et samspill mellom ord og toner, men ikke  sjelden tegner musikken selv sine bilder og forteller sin historie. Hvem kan lytte til Händels ”Watermusic” uten å føle vannet sildre? Hvem klarer å lytte til Chopins ”Revolusjonsetyde” uten å føle smerten over den russiske invasjonen av Polen – Chopins fedreland?

Omvendt skjønner vi bare ved å lytte til Tsjaikovskys berømte 1812-ouvertyre at det var russerne som gikk seierrike ut av slaget om Moskva, og den sulten, kulden og håpløsheten som preget Napoleons soldater på tilbaketoget gjennom Russland. 
 
Våre egne soldater opplever nå krig og lidelse i Afghanistan. Jeg gjentar så ofte jeg kan at vi aldri må glemme alle dem som ga sine liv og sin helse for at vi i dag skal kunne leve i fred og frihet.  Like viktig er det at vi som nasjon må støtte og hedre våre soldater som i dag er villige til å ofre sine liv for at vi skal få fortsette å leve i fred. En fred som også innebærer frihet til å dyrke kunst og kultur. Den norske, den nordiske, den vestlige, men også den kunsten og den kulturen som tilflyter oss fra andre steder og andre folkeslag.

Kunsten har fulgt oss mennesker gjennom alle tider. Den former vår kultur og oss selv, og det vil den fortsette å gjøre så lenge det er mennesker til.

Festspillene i Bergen gir næring og inspirasjon til oss alle. Gratulerer med dagen og lykke til med de 58.!