Det er fortsatt nødvendig å seile

Tale ved Trebåtfestivalen i Risør 5. august 2010.
Forsvarsminister Grete Faremo

Kjære alle sammen!
Først vil jeg takke for tilliten!
Det er en stor sak for en innlandsboer fra Byglandsfjord å få lov til å åpne Trebåtfestivalen i Risør, den erketypiske sørlandsbyen, den hvite byen ved Skagerak.

Foto: Forsvarsdepartementet

Jeg vet det er 500 år siden Marinen ble opprettet ved et kongelig dekret fra København og at det således er relevant at jeg er forsvarsminister. Jeg regner også med at noen har fått med seg at min lille familie er båtfolk.  Men siden det nå er en plastbåt så er jeg usikker på betydningen av dette hos arrangementskomiteens medlemmer.  Nei, det må være sjekteturene på Byglandsfjorden med naboene på 60 tallet.  Det må være den 25 fots Plattgatteren som var i familiens eie på 80-tallet, for ikke å si snekketurene med gode venner sist sommer som har gjort utslaget……….

Jeg gleder meg over skogen av seilmaster, de smekre båtlinjene, snekkelydene og summingen fra båtentusiastene. Dere er en sann fryd for øye, så vel som øre!

Været kunne kanskje vært bedre i dag, men byen viser seg likevel fra go’sia.  Folk åpner hus og hjerter på en måte som langt flere enn Egdene faller for, så i dag og resten av helgen myldrer det i Risør!  Tusen takk skal dere ha for at dere byr på dere selv og byen deres!

Foto: Øyvind Christoffersen

Her i havna i Risør er det godt å være.  Havet er ikke alltid medgjørlig. Jeg ser for meg lettelsen i øynene på mang en sørlending som har runda moloen i høye bølger. Det har nok satt preg på væremåte og kultur, ikke minst oppfatningen av oss.  Vår alles Paul Leer- Salvesen, forfatter og professor ved UIA, uttrykte dette på en fabelaktig måte ved åpninga av Frihavndagene i Kristiansand i fjor:

”Jeg er redd for havet, og det er mange sjøfolk også.  De er engstelige for havet, men seiler likevel.  For ”Navigare necesse est”.  Det er fortsatt nødvendig å seile.  Det er ikke så rart at det buldrende, uendelige havet skaper frykt.  For egentlig kommer vi fra ørkenen, sørlendingene og sjøfolkene, alle vi som er vokst opp med Moses på flanellografen på søndagsskolen.  Vi er israelitter som er lært opp til at havet er stort og fryktelig og frihavnene sjeldne som oaser i ørkenen.  Vi må ha hjelp fra himmelen for å komme tørrskodd over havet da vi rømte fra kjøttgryter og slaveri i Egypt.  Siden har havet vært stedet fiendene kom fra, jorda er kosmos, havet er kaos.  Fisk kan vi spise, fra Genesaret sjø og Fiskebrygga, men sjøen er mer truende enn mild, mer fiende enn venn.   Gudskjelov for Jesus som truet havet og fikk det til å legge seg som en lydig bikkje da min båt var så liten og havet så stort.  Utrygt er det, havet, som for alle oss som har lært på søndagsskolen at vi kommer fra ørkenen og vandrer i flokk og følge mot Jerusalem.”

Sørlendingen har alltid vendt blikket utover. Havet ga muligheter. Det manet fram innovativ evne og overlevelseskraft. ”Når Forandringens vind blåser er det noen som går i le og andre som heiser seil” heter det. I seilskutetida var Arendal og Risør store skipsfartsbyer som også hevdet seg internasjonalt. Her i Risør var trelasthandel den store næringen. Eik til skipsbygging ble eksportert til hele Europa. Arendal hadde alt på 1800 tallet Europas 8. største flåte og den største i landet målt i tonnasje.

Sørlendingene var tidlig dyktige og innovative båtbyggere og redere. Ny virksomhet har utviklet seg på grunnlag av kunnskapen som århundrelange tradisjoner gir.  Båtbygging er både kunst og vitenskap. Fra gammelt av har kunnskapen om håndverket blir overlevert fra generasjon til generasjon. I følge de gamle mestre er det for eksempel bare noen ganske få trær i skogen som egner seg til båtbygging, kanskje så få som ett av hundre. Den som er ute etter tømmer til en båt må se etter helt bestemte egenskaper ved treet. Se hvordan barken er, ta hensyn til hvor treet står i terrenget, kjenne jordsmonnet treet vokser i og vite hvilken lav som gror på stammene.

Med overgangen til damp og motor tapte kanskje byene her i sør noe av sin suverene posisjon, men håndverkerne og senere mer industrielle miljøer har stadig utviklet nye båttyper.  Det går en lang og ubrutt linje fra vikingskipene til de nye MTB’ene som Sjøforsvaret får bygget i Mandal for tida.  

Håndverket og forretningssansen har levd videre og bidratt til at noen av våre sterkeste offshoremiljøer i landet finns her på Sørlandet og de er blant de fremste i verden!

Som det nyeste skuddet på stammen av Sjøforsvarets båter, inngår MTB’ene i en stolt tradisjon.  Båtene i den norske marine har også gjennom århundrer hevdet seg i verdensklasse. Under Napoleonskrigene var engelskmennene redde for at de norske båtene kunne bli brukt mot dem, fordi de var så gode.  De stjal derfor like godt hele flåten og seilte den til Storbritannia. 

Som jeg nevnte fyller Marinen (d.v.s den dansk-norske marinen) 500 år i år. Marinemuseet er til stede her på festivalen for å markere jubileet.  Jeg vil oppfordre alle til å ta en titt på utstillingen.  Og de av dere som har anledning bør delta i opptoget og markeringen på lørdag.  Denne festivalen er en fin anledning til å tilegne seg kunnskap om historien!

Og apropos gode historier:  Lars Saga fra Vegårshei er ennå godt husket for sine fiskehistorier:  Det gikk to ørreter i elva opp i Vegårshei. Den ene var en riktig rusk og den andre en liten pinne.  Best som det var satte den lille ørreten i å gråte og den store sa:  Å e’ det du griner for, småen?  Jau, e’ griner for det e e’ så liden.  Ikke grin for det, du – bare bid på krogen te Lars Saga, så skal du se så stor du blir! 

Jeg regner med at det blir mange skrytehistorier over båtripene og akutte anfall av 3 fots syke gjennom helga!

Jeg ønsker dere alle en fortsatt god sommer - full av lykke og uten frykt - på sjøen i en dertil egnet båt. Jeg vil også takke alle ildsjelene som jobber frivillig for at vi - både utstillere og publikum – skal få en flott opplevelse. 

Lykke til med Festivalen!
Med disse ord erklærer jeg Risør Trebåtfestival 2010 for åpnet!