Flyktningehjelpen har et poeng

Oberst Ole-Asbjørn Fauske har en grundig og interessant kronikk i Adresseavisen den 3. februar, der han etterlyser en mer kunnskapsbasert debatt om Afghanistan. Dette er et syn jeg støtter fullt ut. Fauske påpeker betydningen av en helhetlig tilnærming mellom sivile og militære virkemidler. Dette er en tilnærming vi fra norske myndigheters side har tilstrebet lenge, og som det har blitt stadig bredere forståelse for også i NATO.

 

Kronikken kan samtidig gi inntrykk av en motsetning mellom dette synet og det synet Flyktningehjelpen legger til grunn, når de sammen med en rekke andre frivillige organisasjoner er opptatt av å skjerme den humanitære innsatsen mot å bli en del av den militære strategien. Etter Regjeringens syn eksisterer det ikke noen slik motsetning. På dette punktet er vi enige med Flyktningehjelpen: Vi må fra militær side respektere at det skal være et ”humanitært rom” i en konflikt som Afghanistan. Som støttespillere til den afghanske regjeringen er vi jo faktisk part i intern væpnet konflikt i landet, hjemlet i klare sikkerhetsrådsvedtak. Det er riktig og viktig, og gjelder selvsagt både vår politiske og militære innsats. Samtidig må vi ha forståelse for at enkelte andre aktører har en annen rolle. Det er en lang og viktig tradisjon for at humanitære aktører må kunne arbeide uavhengig av de stridende parter. Denne tanken lå til grunn da Røde Kors og humanitærretten ble til for halvannet århundre siden, og prinsippet er like godt i dag.

Utfordringen blir derfor ikke om det humanitære rom skal skjermes eller ikke, men hvor det begynner og hvor det stopper. Nødhjelp og beskyttelse av flyktninger er åpenbart humanitært, og må etter beste evne ytes til alle, uavhengig av hvem som styrer der de nødstedte bor. Bygging av jenteskoler er derimot ikke humanitært i denne betydningen, det er en politisk villet utviklingsinnsats som i seg selv er et uttrykk for at man ønsker å bidra til å bevege Afghanistan i en bestemt retning (utdanning for begge kjønn). Dette standpunktet er mange afghanere, herunder myndighetene i Kabul heldigvis enig i, mens andre afghanere er dypt uenig i dette formålet. Ved å engasjere oss i å bygge jenteskoler tar vi derfor stilling i et afghansk stridsspørsmål, og da kan man ikke samtidig påberope seg å være upartisk. Derfor må vår utviklingsinnsats (til forskjell fra den humanitære) innordnes i langsiktige afghanske utviklingsplaner, som altså er uttrykk for et politisk ønske.

Så har vi spørsmålet om hvem som best forestår denne typen utviklingsinnsats. Også her praktiserer vi fra norsk side en arbeidsdeling mellom militær og sivil innsats, for øvrig helt i tråd med FNs anbefalinger. Her er imidlertid begrunnelsen mer funksjonell: Fra norsk side mener vi at profesjonelle bistandsorganisasjoner kan forestå slik innsats på en bedre og mer bærekraftig måte enn militære avdelinger. Vi arbeider videre for at så mye som mulig av bistanden kanaliseres gjennom afghanernes egne institusjoner, og at den innrettes mot store, langsiktige prosjekter som bygger landet på sikt. Det gir for eksempel liten menig i å sette opp en skolebygning i seg selv, dersom man ikke vet om den passer inn i en langsiktig plan, der det vil være lærere, elever, og innhold i skolen.

Hos enkelte av våre allierte har det lenge hersket en teori om at man ved at de militære styrkene iverksetter noen hurtigvirkende utviklingstiltak så vil man kunne ”kjøpe” afghanernes støtte – ”vinne deres hjerner og hjerter”. Derfor har dessverre alt for mye av den internasjonale sivile innsatsen i Afghanistan blitt kanalisert gjennom en myriade av ukoordinerte og kortsiktige tiltak. Mange land har satt inn det meste av bistanden der de har egne soldater, snarere enn der bistanden gjør mest nytte for seg i det lange løp. Den samlede effekten av dette er svært mye ressurser brukt med begrenset nytte. Både etablert bistandsfaglig innsikt, og ferske, seriøse evalueringer av innsatsen i Afghanistan tilsier at disse spredte, militært initierte prosjektene sjelden har nevneverdig positiv effekt over tid – til tider er effekten til og med negativ, fordi det oppstår utilsiktede sidevirkninger av prosjektene, når de ikke forankres i en forståelse av lokal kultur og sosiale forhold. Nærheten til stabiliseringsstyrkene, såkalte Provincial Reconstruction Team (PRT) gir også – riktig eller galt – et inntrykk av at innsatsen er en del av en militær strategi. Noen steder har man kanskje oppnådd en viss beskyttelse mot angrep på denne måten, men denne ”beskyttelsen” varer da kun så lenge støtten faktisk pågår. Slikt har lite med utvikling å gjøre. 

Det er en viktig innsikt at utvikling og sikkerhet henger nært sammen. Men det er like viktig å forstå at det ikke henger sammen på noen enkel, lineær måte. Det er ikke slik at gir vi en enhet mer utvikling blir folk i Afghanistan som en enhet mer fornøyd med oss. Så enkle er ikke mennesker, ikke vi, og ikke de. Teorien om å vinne hjerner og hjerter med hurtigvirkende småprosjekter er tilsynelatende tilforlatelig, men nettopp fordi vi ønsker en kunnskapsbasert Afghanistanpolitikk har vi fra norsk side lagt an en mer helhetlig og langsiktig tilnærming til dette. Det militære oppdraget er derfor å bidra til økt sikkerhet på kort sikt og bygging av afghanske sikkerhetsstyrker på lengre sikt – hvilket igjen skal bidra til å legge grunnlaget for varige politiske løsninger og bærekraftig utvikling i Afghanistan. Fra norsk side kunne vi forøvrig konstatere at det under London-konferansen om Afghanistans fremtid i slutten av januar fremkom en økende forståelse hos mange av våre alliertes om at nettopp dette er den riktige veien å gå.

(Publisert i Adresseavisen 20. februar 2010)