Medarbeiderinvolvering gir styrke

Tale ved Norges offisersforbunds landsmøte 12. oktober 2010
Forsvarsminister Grete Faremo

Sjekkes mot fremføring.

Kjære alle sammen!

Denne anledningen har jeg sett fram til lenge.
Dere er blant mine viktigste allierte!

Vi har mye å snakke om i dag. Budsjett, omstilling og slitasje på personell, alt dette som berører dere så sterkt.

Først har jeg imidlertid lyst til å dra opp det store bildet av Forsvaret før og nå.

Jeg starter med dette som en anerkjennelse av at det er dere som har vært med på å skape det Forsvaret vi har i dag! Det er et forsvar som bidrar i tre verdensdeler, som er etterspurt internasjonalt, og som andre land ser hen til og vil lære av. Det er et forsvar som er fullt på høyde med de beste i verden. Omleggingen av det gamle mobiliseringsforsvaret til et moderne innsatsforsvar er, og har vært en krevende prosess. Men hva hadde vært alternativet? Hvor hadde vi vært i dag uten denne omstillingen? Jeg mener at vi hadde hatt et forsvar i dyp strukturell krise, og som ikke hadde vært egnet til å møte framtidens utfordringer.

Målene for omstillingen har derfor hele tiden vært klare: Økt operativ evne, økt anvendelighet, styrket evne til strategisk ledelse, konsentrert og tilpasset base- og støttestruktur og høy fornyelsestakt. Vi bidrar både som suverenitetshevder i nord og som internasjonal bidragsyter. Det er ikke snakk om et ”enten eller”, men et ”både og”. Sikkerhetsbildet både nasjonalt og internasjonalt, og kanskje særlig utviklingen i Nordområdene har vist at dette var riktig tilnærming. Norges geopolitiske posisjon krever et ”både og”.

En så stor omstilling bærer med seg ulike erfaringer. Ikke alt har gått helt etter planen, ikke alle valg har vært vellykket. Men jeg tror ikke det hadde vært mulig å oppnå alt det vi har fått til uten å gjøre en eneste feil. Det er viktig at vi lærer av erfaringene og har evne til å justere kursen.

Omstillingen av Forsvaret som ble innledet i 2001, med Bjørn Tore Godal i spissen, pekte på to grunnleggende ubalanser: Den ène at Forsvarets størrelse ikke sto i forhold til ressursene, og den andre at Forsvarets innretning ikke var egnet til å løse framtidens oppgaver.

I hovedsak har omstillingen av Forsvaret derfor foregått langs to dimensjoner: Den politiske tilpasningen av størrelsen til ressursene og en faglig dimensjon ved endret innretning. Vi måtte bygge ned det ”gamle” Forsvaret for å bygge opp det ”nye”.

Resultatene viser at vi har lykkes med dette. Forsvaret bygges igjen opp, både når det gjelder ressurser og antall ansatte. Siden 2005 har Forsvaret blitt større, år for år. Sammenlignet med det gamle mobiliseringsforsvaret er dagens organisasjon vesentlig mindre målt i antall hoder. Men enhetenes kvalitet, stridsevne og tilgjengelighet er løftet til et langt høyere nivå.

Det har skjedd et kvantesprang i operativ evne de siste 10 årene. Forsvaret deltar aktivt i utenlandsoperasjoner med bidrag av høy kvalitet. Samtidig utføres de daglige nasjonale oppgavene her hjemme - med særlig fokus i nord.

Vårt forsvar har gjennomgått en grunnleggende modernisering av sine kapasiteter i en periode med nesten flat budsjettutvikling. Dette har vi klart gjennom omfattende grep for rasjonalisering og effektivisering for å redusere omfanget av et forsvar bygget for en annen tid. 2,2 millioner kvadratmeter eiendom er for eksempel avhendet siden 2002.

I perioden 2002-2005 oppnådde Forsvaret blant annet betydelig forbedret kontroll med utviklingen i driftskostnadene. Forsvaret kom ut av perioden med om lag 5 mrd. kroner lavere årlig driftsbudsjett enn det ville gjort uten omstilling. Perioden 2005-2008 kan i tillegg vise til en styrking innenfor operativ drift på opp mot 1,4 mrd. kroner gjennom en betydelig økning i operative årsverk og styrkingen av materielldriften.

Men i mine øyne er de store omveltningene som har foregått innen personellområdet minst like viktige. Den største omveltningen ligger på det mentale planet. For Forsvarets ansatte er utenlandsoperasjoner blitt en normal del av tjenesten. Å delta i slike operasjoner gir de aller fleste en verdifull kompetanse og anledning til å teste ut egne ferdigheter og holdninger i krevende situasjoner. Dette underbygger påstanden om at Forsvaret har gått fra å kunne virke ved behov, til å være et forsvar i kontinuerlig funksjon året rundt.

Jeg vet at omstillingen har vært tøff for de ansatte. Min forgjenger Anne Grete Strøm-Erichsen tok også signalene fra organisasjonen og ønsket en kursjustering for å få de ansatte mer med i prosessene. Fortsatt omstilling, men med de ansatte. Omstilling med dialog.

Vi vet at personellet påvirkes og slites av alle endringer. Omstillinger hjemme og deltagelse ute har også krevd stor innsats ikke bare av den enkelte ansatte, men også i stor grad fra familien. Vi har erfart at personellet må skjermes både mellom omstillingsrunder og mellom utenlandsoppdrag.

Kontinuerlig trykk på leveranser ute og hjemme, samtidig med store omveltninger for personellet, har vært og er fortsatt en stor utfordring - spesielt for Hæren. Dette er jeg er svært bevisst på. Vi har flere tiltak på plass for å sikre at belastningen ikke blir for høy og at nødvendig hviletid blir overholdt. Vi har sett en forbedring siste par år, men vi må gjøre mer. Jeg er takknemlig for at vi har et innsatsvillig personell, men det er mitt ansvar å påse at ingen tar på seg for stor belastning.

Slitasjen kunne nok også vært mindre dersom man hadde hatt en bedre veteranpolitikk på et tidligere tidspunkt. Denne regjeringen har derfor styrket oppfølgingen av våre veteraner, og fortsetter den innsatsen. Det har skjedd et kvantesprang på dette området siden 2005. I første halvdel av 2011 vil vi legge fram en handlingsplan, som vil ha vekt på bedre oppfølging før, under og etter operasjoner, samt anerkjennelse. Vi skal ha mer forskning og bedre samordning mellom militær og sivil oppfølging, og vi ser på hvordan vi kan styrke kompensasjonsordningen for psykiske skader.

Det har i perioden vært store endringer i praktiseringen av verneplikten. Fra en tid der ”alle” skulle gjennomføre tjeneste til dagens situasjon der kun de best kvalifiserte og mest motiverte gjennomfører tjenesten. Dette bidrar i seg selv til en statusheving utover økningen i økonomisk kompensasjon, studie- og velferdstilbud.

Det viktigste steget i riktig retning har vært å modernisere sesjonsordningen og innføre sesjonsplikt for kvinner. Den nye ordningen gjør at vi raskt kan finne frem til skikkede og motiverte unge kvinner og menn. Forsvaret trenger talentene fra begge kjønn! Vi har fortsatt en vei å gå, mentalt så vel som i praksis. Dette er bakgrunnen for at jeg i går slo fast at 1500 av de som avtjener førstegangstjenesten fra og med i år skal være kvinner. Med syv prosent kvinner i førstegangstjeneste hittil, er det på tide å innse at virkemidlene vi har brukt så langt ikke har virket godt nok. For et system som har praktisert radikal kvotering av menn i alle år, så må vi tørre å utfordre holdninger og utvelgelseskriterier. Bruk av moderat kvotering er en selvfølge – i alle fall i en overgang.

Erfaringer for fremtiden
Så hvilke erfaringer er det jeg vil trekke frem som viktige for fremtiden?

For å imøtekomme slitasjen som omstilling bringer, må vi vektlegge kvalitet i endringsprosesser. Medarbeiderinvolvering gir styrke og fremdrift i omstillingsprosesser. Dialogen er svært viktig for resultatet.

En av de største belastningene er selvfølgelig flytting. Jeg vet at ikke alle av dere har vært like fornøyd med prosessen rundt nylige utflyttingssaker. Det har jeg lyttet nøye til og tar det med meg videre.

Men når det gjelder selve behovet for tiltakene, så har vi en langtidsplan som pålegger oss å gjøre nødvendige effektiviseringer i struktur.

Omstillingen i Forsvaret handler også om å få en bedre styring på antall årsverk og fordelingen av dem. Jeg er oppmerksom på at visse deler av Forsvaret sliter spesielt med de utfordringene strammere årsverksstyring gir. Min nye statssekretær har fått et spesielt ansvar for å følge opp disse utfordringene. Noen kortsiktige utfordringer for divisjonene for tungt vedlikehold er nå løst, og vi har intensivert dialogen for å finne løsninger på de mer langsiktige utfordringene.

Forsvarets videre utvikling må tuftes på en bærekraftig balanse mellom investering og drift. I hele omstillingsperioden har det vært et press for å øke driftsbudsjettene utover forutsatt nivå, ofte for å dekke kortsiktige behov på bekostning av langsiktige. Uten et bevisst og aktivt forholdet til denne balansen mister vi selve grunnlaget for et forsvar også om 20-30 år.

Så langt vi kan se er tiden for store, altomfattende omveltninger passé, og vi går nå over til kontinuerlig langtidsplanlegging. Vi skal ikke ha nye forsvarsstudier og kaste alle kort opp i lufta på nytt. Kontinuerlig langtidsplanlegging skal gjøre det mulig å foreta nødvendige endringer etter hvert som behovene oppstår.

Samtidig må vi fortsatt fremlegge planer med klare mål og vedtak i Stortinget og dokumenter Stortinget kan gjenkjenne. Uten slike har verken politikere eller forsvarssektoren forpliktende ambisjoner som skal nås fra år til år, og uten slike forsvinner styringskraften.  I en første nye langtidperiode, dvs. fra 2013-2017 vil kampfly, basevalg og trening på ny teknologi være sentrale elementer.

Vårt nye innsatsforsvar er en kompetansebasert organisasjon. Forsvaret har tatt i bruk mye nytt og avansert materiell.  Men menneskene i Forsvaret er Forsvarets aller viktigste ressurs. Dette krever et sterkere fokus på kompetanse og trening, vedlikehold og logistikk enn vi noen gang har hatt. Vi trenger en fleksibel og tilpasningsdyktig organisasjon som har kompetanse på og forståelse for kultur, mangfold, etikk og ledelse.

Vi må hele tiden spørre oss selv om vi er gode nok og profesjonelle nok i vår oppgaveløsning. Det gjelder blant annet i forhold til anskaffelser og kontrakter, der vi fortsatt har utfordringer og hvor vi jobber med å få bedre rutiner på plass.

Langtidsplanen
Jeg mener at langtidsplanen er et finstemt kompromiss som har lagt en relativ ro rundt et område i kraftig omstilling. Den har også gitt klare føringer og klare krav til politikere så vel som til forsvarsledelse. Ved årtusenskiftet var Forsvaret i sterk ubalanse. Da vi overtok regjeringsmakten i 2005 var forsvarssektoren nærmest en politisk slagmark med båter til kai, store overskridelser og åpen strid innad i etaten.

Når Høyre nå harselerer over forslaget til forsvarsbudsjett og “bevilger” mer penger til alt, så taler de med dobbel tunge. Det var aldri slik at vi mislyktes i å nå et forlik med dem om langtidsplanen på grunn av bevilgningsnivået. Det er rett og slett feil. Det som først og fremst førte til bruddet var at Høyre kategorisk var i mot flere av de strukturgrepene vi tok, herunder flyttingen av Forsvarets operative hovedkvarter og utflytting av generalinspektørene. De økte budsjettbevilgningene Høyre nå mener de skulle fremskaffet ville fort bli spist opp av at de ikke har stemt for flere viktige rasjonaliseringstiltak.

Jeg har vært involvert i offentlig og privat virksomhet og selv vært med i veldig mange omstillinger. Og jeg er imponert over den prosessen som har foregått – og som fortsatt løper - i Forsvaret.

I så måte er jeg optimist på vegne av fremtiden. I motsetning til situasjonen for mange av mine kolleger, omstiller vi også uten budsjettkutt.

Et godt, men stramt budsjett
Før vi la fram statsbudsjettet var nemlig mange (for eksempel Aftenposten) sikre på, at vi skulle kutte drastisk i Forsvarsbudsjettet.

Jeg synes dette illustrer at vi har klart noe mange så på som nesten umulig: å øke forsvarsbudsjettet i en tid hvor flertallet av våre allierte kutter. Dette kan vi gjøre fordi vi er mindre berørt av finanskrisen enn andre land, men også fordi vi har gjennomført en omstilling som er langt mer omfattende enn de fleste av våre alliertes, og som er i forkant.

I budsjettet retter vi derfor alt fokus inn mot at vi har en omstilling å fullføre og en langtidsplan å oppfylle.  Vår førsteprioritet er å gjennomføre langtidsplanen.

Det betyr at budsjettet har spesielt fokus på:

1. Modernisering og materiellfornyelse. Mottak og full driftsetting av nye våpensystemer, bl.a. fartøy og helikoptre.
2. Norsk militær tilstedværelse i nord.
3. Et videreført høyt nivå på vårt bidrag til internasjonal fred og stabilitet, herunder Afghanistan
4. Oppfølging av arbeidet med å ivareta veteranenes rettigheter.

2011-budsjettet er et godt, men stramt budsjett.

Godt fordi vi øker det reelt med 75 millioner kroner, til videre oppfølging av langtidsplanen for 2009-2012. Budsjettene til alle forsvarsgrener øker. Budsjettet får en faktisk styrking med 233 millioner kroner ved at Forsvaret følger opp sin del av langtidsplanen, bl.a. ved intern effektivisering, og økt trening og øving, for å styrke den operative evnen. Den samlede økningen på 308 millioner kroner går til de områdene som langtidsplanen prioriterer, særlig investeringer og operativ aktivitet.

Stramt, fordi de tydelige prioriteringene får konsekvenser i form av lavere aktivitetsnivå enn ønsket for flere avdelinger. Dette, sammen med den meget høye operative aktiviteten, den pågående omstillingen og en viss grad av skjev fordeling av driftsmidler internt i organisasjonen gir betydelige utfordringer for drift og personell i sentrale deler av Forsvaret.

Vi har derfor en del utfordringer å løse sammen. Jeg tror imidlertid vi skal klare det, fordi så langt har både Forsvaret og politikerne i hovedsak levert sin del av den pakten jeg anser Langtidsplanen for å være. Regjeringen har levert ca 550 av de 800 millioner som ble lovet til langtidsplanen. Vi mener at hovedmålene – bl.a. mer varig balanse mellom budsjett, oppgaver og struktur – er innenfor rekkevidde.

Det betyr at vi har en god slump midler som må hentes inn i 2012, - og noen av dere tviler kanskje på at det er mulig. Da har jeg lyst til å peke på at det faktisk er første gang i historien at en langtidsplan ikke ryker i sitt tredje år. Og da SKAL vi klare det fjerde og avsluttende året.

Vi er på vei inn i det vanskelige tredjeåret. Vi har forsinkelser i materielleveranser og et oppdrag i Afghanistan, som sammen med omstillingsutfordringene legger et stort press på Forsvaret. Ikke desto mindre - innsatsviljen og aktivitetsnivået er stort. Det finnes ikke noe alternativ til å fortsette omstillingen. Parallelt med omstillingen makter Forsvaret å levere solide resultater i daglige operasjoner både hjemme og ute.

Som sagt er det ingen tvil om at det høye nivået på operasjoner i utlandet medfører et betydelig press på den øvrige strukturen. Derfor har vi et sterkt fokus på Hærens utfordringer. Hæren får en faktisk styrking av sitt driftsbudsjett på 205,6 millioner kroner. 170 millioner av disse er friske midler.

En vesentlig del av Hærens budsjett i dag går til helt nødvendig forberedende trening til personell som skal tjenestegjøre i Afghanistan. Vi gjør nå en opprydding slik at operasjonsspesifikk trening som tidligere har blitt belastet Hæren fra 2011 vil dekkes over budsjettet for utenlandsoperasjoner. Det betyr mer øving og aktivitet, samt mer ammunisjon. Vi trapper opp mot målet om tilfredsstillende øvingsvirksomhet i 2012.

25 millioner kroner er satt av for ytterligere styrking av bemanningen i brigaden i Nord-Norge. Jeg vet at mange ikke synes oppbyggingen av Hæren går fort nok. Men Hæren har vokst med 1100 stillinger siden sitt laveste nivå i 2005, og den øremerkede budsjettøkningen til personell vil bidra ytterligere. I tillegg mener vi det ligger rom innenfor Hærens budsjetter til å vri pengebruken noe, slik at vi får se en videre opptrapping av antallet stillinger.

Hæren vil fortsatt være i en meget krevende driftssituasjon, men budsjettforslaget for 2011 innebærer noe økt robusthet, nyrekruttering og aktivitet.

Sjøforsvaret vårt er i ferd med å bli en av Europas mest moderne mariner. Budsjettet for 2011 sikrer at vi tar i bruk og seiler de nye kapasitetene. I Luftforsvaret prioriteres også mottak av nye kapasiteter.

Heimevernet får noe over 8 millioner friske kroner. Det høres kanskje ikke så mye ut. Men kombinasjonen av friske midler og god innsats av GIHV for å styre midlene mot best mulig oppgaveløsning, gjør at vi kan øke øvingen for områdestrukturen nesten 100 prosent. Den går opp fra 20 prosent i 2010 til 38 prosent i 2011, og målet om 50 prosent er dermed godt innen rekkevidde.

Jeg hopper glatt over å beskrive alle deler av budsjettet nå – jeg tror dere kjenner mye av det. Men jeg svarer gjerne på spørsmål etterpå.

Jeg vil likevel peke på at den delen av Forsvaret som nok vil merke et stramt budsjett på kroppen er Forsvarets logistikkorganisasjon. Oppgaven med å flytte årsverk og endre organisasjonen i takt med krav til mer operativ aktivitet vil stille FLO overfor fortsatte utfordringer. Vi har et spesielt fokus på dette og følger utviklingen nøye.

Så ligger det også noen medieoppståtte misforståelser rundt et par saker som budsjettet IKKE inneholder. Både en foreslått nedleggelse av HV016 og den såkalte gardestridsgruppen er ikke saker som ligger i budsjettet. Oppgavene til HV016 og gardestridsgruppen har aldri vært politisk vedtatt.

Dette er saker som ligger til behandling hos Forsvarssjefen som en del av kvalitetssikringen av hvordan oppgaver løses på en best mulig måte. Slik sett er dette en naturlig del av den pågående omstillingsprosessen i Forsvaret som langtidsplanen legger opp til. Så vidt jeg forstår er det en prosess på trappene mht arbeidstakerorganisasjonene.

Afghanistan og transition
Omstillingen har ført til at vi i dag har et moderne innsatsforsvar som i langt større grad er i stand til å stille styrker til utenlandsoppdrag. Likevel er det begrensninger i forhold til hvor, hvor mye og hvor lenge vi kan engasjere oss.

Det gjelder også for våre allierte og nærmeste samarbeidspartnere.

Vi må erkjenne at vi nærmer oss en smertegrense for hvor lenge NATO kan opprettholde innsatsen i Afghanistan med samme intensitet. 9 års innsats begynner å slite og i 2011 er vi avhengige av å se noen resultater ved at afghanerne tar større ansvar for egen sikkerhet.

Den samlede norske sivile og militære innsatsen i Afghanistan i 2011 og de etterfølgende årene skal bidra til at afghanske myndigheter overtar ansvaret forsikkerheten. Overføring av sikkerhetsansvaret sto sentralt under Kabul-konferansen i juli, der det ble vedtatt at det skulle etableres et nytt rammeverk for overføring av sikkerhetsansvaret (transisjon). ISAF og afghanske myndigheter vurderer nå på månedlig basis i hvilke distrikter og provinser overføring av sikkerhetsansvaret er mulig. Det kan antas at selve overføringen kan starte i noen distrikter og provinser i løpet av første halvår 2011, og muligens pågå frem til 2013/2014. Fra norsk side ønsker vi å være pådrivere for å overføre ansvaret for sikkerheten i Faryab-provinsen så snart situasjonen tillater det.

Arbeidet kompliseres ved at sikkerhetssituasjonen generelt har blitt verre. Samtidig er det viktig å holde fast ved positive trekk ved utviklingen, slik som den raske oppbyggingen av den afghanske hæren.

Vi tar sikte på å videreføre innsatsen i Afghanistan også i 2011 omtrent på samme nivå som i dag, men innsatsen vil bli dreid ytterligere i retning av opplæring og veiledning. I takt med økningen i antallet afghanske sikkerhetsstyrker, vil også behovet for støtten vi gir gjennom opplæring, mentorering og partnering øke.

For å sikre bedre effekt av det norske styrkebidraget, og samtidig kunne opprettholde et styrkebidrag på om lag dagens nivå, ønsker vi at det samlede norske styrkebidraget i Faryab konsentreres innenfor rammen av PRTet i Meymaneh. Denne styrken vil da kunne brukes til partnering og mentorering med hele den afghanske brigaden. Denne dreiningen vil bidra til at brigaden utvikles til en selvstendig fungerende styrke, som etter hvert kan overta sikkerhetsansvaret.

De norske styrkene som opererer fra basene i Ghowrmach og Qeysar, vil samles i Meymaneh. Vi vil også videreføre en aktiv dialog med tanke på mer samarbeid med våre allierte i Regionkommando Nord (RC-N), for at vår innsats i Nord-Afghanistan skal bli mest mulig samordnet og effektiv.

Sikkerheten for våre styrker ligger meg tungt på hjertet. En forverret sikkerhetssituasjon i Faryab og i hele Nord-Afghanistan gjør situasjonen for våre styrker krevende. Budsjettet for 2011 tar høyde for dette. Vi vurderer hele tiden om norske soldater har godt nok utstyr, og så langt har Forsvaret alltid fått innfridd sine krav til utstyr og sikkerhet.

Avslutning
Til slutt, men ikke minst vil jeg trekke frem innsatsen til de sentrale arbeidstakerorganisasjoner i omstillingen av Forsvaret. Her er NOF helt sentrale. Vi trenger organisasjoner med dyp innsikt i virksomheten og evne og vilje til å se helheten og virksomhetens behov. Det har dere gjort. Og dere har utvist mot. For omstillinger krever mot, for dere kan ofte komme under krysspress i slike prosesser. Personellet skal ivaretas, samtidig som man – av hensynet til helheten – velger løsninger for framtida som enkelte vil være sterkt uenige i der og da.

Derfor vil jeg bruke anledningen til å si– tusen takk! Takk for alt arbeidet, all energien og alle bidragene deres for å omskape Forsvaret i tråd med de politiske vedtak gjort i Stortinget.

Vi er avhengig av en god dialog med dere! Det betyr at dere alltid må se på døra som åpen hos oss i politisk ledelse. Dere er ofte involvert i endringsprosesser i Forsvaret som til syvende og sist havner til beslutning på vårt bord. Ofte er vi de siste som hører om eventuelle utfordringer, dersom ikke dere er påpasselige med å rope høyt til oss underveis. Det gjelder enten dere er urolige over prosess eller innhold i sak. Vi må derfor i fellesskap ta ansvar for at vi har en tett dialog som kommer Forsvarets personell til beste.

Og aller sist: En stor takk til Peter Andre Moe som nå takker for seg.  Som leder av NOF har du gjort en innsats for Forsvaret og for dine medlemmer som det står stor respekt av!  Du har stått på krava, men søkt etter løsninger på en måte som fortjener stor oppmerksomhet og takk fra alle nivåer i Forsvaret.  Din måte å ”framsnakke” Forsvaret på kan mange i organisasjons-Norge lære mye av!  Lykke til med nye gjøremål og takk for samarbeidet så langt. Jeg ser også fram til godt samarbeid med påtroppende ledelse.

Takk for oppmerksomheten.