NATOs nærområder og kjerneoppgaver

Asker og Bærum forsvarsforum - Jubileumsseminar 19. oktober 2010
Forsvarsminister Grete Faremo

Sjekkes mot framføring

Kjære gode forsvarsvenner!

Torsdag i forrige uke var Jonas Gahr Støre og jeg i Brussel sammen med forsvars- og utenriksministrene fra NATOs 28 medlemsland for å diskutere utkast til et nytt strategisk konsept for alliansen. Dette var et viktig skritt på veien mot toppmøtet i Lisboa 19-20. november hvor det nye konseptet skal vedtas.

Dette er et viktig arbeid!

Grunnlaget for diskusjonen var et solid utkast fra generalsekretæren som jeg mener kan vinne bred oppslutning i medlemslandene. De norske synspunktene har blitt godt ivaretatt både i Albright-rapporten og i selve utkastet til nytt strategisk konsept.

Norges utgangspunkt er at vi trenger en bedre balanse mellom ”hjemme” og ”ute”-perspektivet i NATO. Etter vår oppfatning har alliansens fokus på utenlandsoperasjoner ”out of area” – langt fra medlemslandenes territorium – blitt så dominerende at kjerneoppgavene har kommet for mye i bakgrunnen.

Det er flere årsaker til at vi mener NATOs nærområder og kjerneoppgaver bør prioriteres høyere i framtiden.

NATOs relevans
For det første mener vi at økt fokus på kjerneoppgavene er viktig for å opprettholde NATOs relevans i medlemslandene.

I Norge har vi en tendens til å ta NATO for gitt.
Det er høy tverrpolitisk oppslutning om vårt medlemsskap i alliansen.
NATO har også høy legitimitet i det norske folk. Selv etter over 65 år i dyp fred er vi bevisste på hvor viktig alliansen er for oss, og at vi som et lite land er avhengig av støtte fra våre allierte dersom vi blir utsatt for en reell trussel utenfra.

NATO er vårt viktigste sikkerhetspolitiske ankerfeste. Norge har derfor en grunnleggende interesse i at samarbeidet blir underbygd og forsterket, noe som er fastslått i langtidsplanen, St.prp. nr. 48. Det er også viktig for oss å opprettholde NATO som det viktigste forumet for dialog mellom USA og Europa om sikkerhetspolitiske spørsmål. USA vil fortsatt være vår viktigste allierte, og det transatlantiske samarbeidet er av avgjørende verdi.

Utvidelsen av NATO har ført til at alliansen har fått et mye større geografisk ansvarsområde. I den forbindelse må vi minne oss selv om at NATOs legitimitet ikke er like rotfestet i samtlige medlemsland.

I en situasjon der den kalde krigen for lengst er over og den ytre fienden eller trusselen ikke er like entydig som før, må vi arbeide for at NATO skal oppleves som en viktig sikkerhetspolitisk aktør i folks bevissthet. Dette gjelder særlig i de nye medlemslandene.

De må oppleve at deres grunnleggende sikkerhetsinteresser blir ivaretatt, for at alliansen ikke skal miste oppslutning og legitimitet. Det er denne tryggheten nye medlemsland vil ha når de søker seg til alliansen.  Dersom det skulle oppstå tvil om hvorvidt alliansen er i stand til å ivareta medlemslandenes sikkerhet, kan også oppslutningen om operasjonene ”ute” bli redusert eller forsvinne helt.

Slik er det en klar sammenheng mellom NATOs engasjement ”hjemme” og ”ute”. Det første er en forutsetning for det andre, slik jeg ser det.

Derfor er det viktig at NATO oppleves som relevant i forhold til de sikkerhetspolitiske utfordringene som medlemslandene står i. Og at alliansen er synlig og har en sentral sikkerhetspolitisk rolle i alle medlemsland.

Det betyr ikke at vi mener NATO skal slutte å engasjere seg utenfor medlemslandenes kjerneområder. Utenlandsoperasjonene er viktige også for å trygge de allierte landenes egen sikkerhet. Da tenker jeg særskilt på innsatsen i Afghanistan.

Vi mener imidlertid at engasjementet i internasjonale operasjoner har fått for mye fokus på bekostning av engasjementet og tilstedeværelsen i kjerneområdene. Dette har vi spilt inn i prosessen. Og vi opplever å ha blitt lyttet til og at de norske synspunktene er reflektert i utkastet til nytt strategisk konsept for NATO.

Reduserte forsvarsbudsjetter
Et annet argument for nærområdeinitiativet, er at den økonomiske situasjonen i medlemslandene legger tunge føringer for hva vi får råd til og hva NATO kan gjøre.

Afghanistan og en rekke andre utenlandsoperasjoner har krevd mye oppmerksomhet de siste ti årene. NATO har vært og er dypt involvert og gjør en stor innsats. Dette har krevd store ressurser fra medlemslandene, både økonomisk og personellmessig. Mange land opplever nå stor slitasje etter mange års innsats i Afghanistan og i andre krevende utenlandsoperasjoner.

Den globale finanskrisen fører samtidig til at en rekke land har blitt nødt til å kutte – til dels kraftig - i sine forsvarsutgifter. Hele 17 medlemsland har redusert sine forsvarsbudsjetter siden 2008. Av disse er Latvia hardest rammet med 47,1 prosent kutt. Nederland har så langt hatt den minste nedgangen på 1,8 prosent, men har varslet økte kutt i årene framover. I de øvrige 11 land er budsjettene så langt tilnærmet uendret.

Dette legger begrensninger på kapasiteten til å stille militære styrker og materiell til disposisjon i internasjonale operasjoner.

I en situasjon hvor de fleste av våre allierte i NATO kutter i sine forsvarsbudsjetter, øker vi faktisk budsjettet i Norge som et av de få land i Europa. Dette kan vi gjøre fordi vi er mindre berørt av finanskrisen enn andre land og fordi vi har gjennomført en vellykket omstilling av vårt forsvar – langt mer omfattende enn de fleste av våre allierte.

Likevel blir vi påvirket av den økonomiske situasjonen i de andre medlemslandene, fordi den påvirker situasjonen i NATO og hva alliansen kan utføre.

Den økonomiske situasjonen tilsier at vi må effektivisere ressursbruken og gjøre prioriteringer.
Flere vestlige land har problemer med å gjennomføre sine planlagte investeringer og oppdrag. Den økonomiske krisen gjør at vi må forvente en enda strammere budsjettsituasjon for mange av medlemslandene også i årene framover.
Dette preger NATO i dag og kan redusere NATOs evne til innsats på sikt.

NATO reform
Norge har, sammen med andre allierte, arbeidet aktivt for en mer anvendelig og effektiv militær kommandostruktur i NATO. Den nye strukturen vil bli viktig for hvordan alliansen kan operere i framtiden. Utviklingen går i retning av færre allierte hovedkvarter og en viktigere rolle for de nasjonale hovedkvarterene på NATO-lands territorier

Kommandostrukturen har allerede blitt betydelig slankere i løpet av de siste femten årene, fra 27 000 ansatte til under 14 000 i dag. Dette har skjedd samtidig med at NATO har økt sin operasjonelle virksomhet.

Norge har i dag ansvar for å dekke 261 stillinger i kommandostrukturen. Av disse er 91 i Norge.

NATO-toppmøtet i Lisboa 19 – 20. november forventes å vedta en ny kommandostruktur som har et personellbehov på mellom 8 500 og 9 000 personer. Med denne modellen vil kommandostrukturen bli bedre tilpasset aktuelle og framtidige utfordringer, i tillegg til at den som sagt vil bli mer fleksibel, effektiv og kraftig rasjonalisert. Det ligger an til at den nye kommandostrukturen igjen vil få et regionalt fokus, i tillegg til at kontakten mellom NATO og medlemslandenes kommandostrukturer vil bli styrket.

Nordområdene
Sist, men ikke minst, har Norge har vært en pådriver for at vårt eget nærområde - Nordområdene - nå får mer oppmerksomhet enn for bare noen få år tilbake. Dette er i tråd med vårt eget nærområdeinitiativ, der Norge har vært en pådriver for økt oppmerksomhet i NATO mot alle medlemslandenes nærområder, det være seg rundt  Østersjøen, Svartehavet, Middelhavet eller i Nordområdene.

Nordområdene er i ferd med å få større sikkerhetspolitisk betydning. Vi har i den forbindelse arbeidet aktivt for å løfte fram dette som et strategisk viktig område for alliansen.

Før murens fall i 1989 hadde Nordområdene strategisk betydning på grunn av beliggenheten mellom de to supermaktene. I de senere årene har området fått en fornyet betydning på grunn av spørsmål som klimaendringer og miljø, issmelting, fremtidige transportveier gjennom havområdene og utnyttelse av fisk-, olje- og gassressurser. Alt dette innebærer mulige interessemotsetninger i området.

Men først og fremst gir det store muligheter. Forholdene ligger godt til rette for samarbeid, og spenningsnivået er lavt. Det er bred enighet blant de mest berørte landene om at FNs Havrettskonvensjon skal danne det folkerettslige grunnlaget for aktiviteten i nord, og at eventuelle tvister skal løses ved fredelige midler.

De nye utviklingstrekkene nord har også relevans for NATO, blant annet fordi fire av landene som grenser til Polhavet er allierte. Et annet NATO-land, Island, er også sterkt berørt av utviklingen.  Det femte landet – Russland – er partner.

I forholdet mellom Norge og Russland har 2010 blitt et historisk viktig år.
Da ble spørsmålet om delelinjen i Barentshavet endelig løst. I september ble avtalen undertegnet i Murmansk av våre to lands utenriksministre i nærvær av våre statsledere. Avtalen skal godkjennes av Stortinget og den russiske dumaen før den kan tre i kraft.

Avtalen er et resultat av tålmodighet og iherdig innsats fra begge sider. Etter nærmere 40 år med forhandlinger er en potensiell kilde til sikkerhetspolitisk konflikt mellom våre to land fjernet. Avtalen bringer oss et langt skritt videre i utviklingen av vennskap og samarbeid med Russland.

Avtalen reflekterer det lave spenningsnivået i området og det gode samarbeidet som har utviklet seg mellom Norge og Russland, også på militær side.

Fra norsk side har vi ønsket å videreutvikle det militære samarbeidet, gjennom felles, mindre øvelser i hæren, sjøforsvaret og luftforsvaret. Slike øvelser er viktige for at vi skal være i stand til å håndtere mulige framtidige kriser sammen. Øvelse Pomor i juni var et viktig skritt i så måte. Denne bilaterale øvelsen viste at det norske og russiske forsvaret kan operere sammen og løse viktige oppgaver i Nord.

Vi har også et godt samarbeid med Russland innen overvåkning, ressursforvaltning, myndighetsutøvelse og redningstjeneste. Gjennom å dele informasjon, for eksempel fra flytokt i Barentshavet og fra aktiviteten langs landegrensen, blir det lettere å løse felles utfordringer, som redningsoperasjoner, tiltak mot tjuvfiske eller illegale grensepasseringer.

Delelinjeavtalen reflekterer det faktum at Nordområdene har fått økt betydning for Norge, Russland og de andre landene som har grense mot Arktis. Både klimaendringene og forventningene om store ressurser bidrar til det.

De potensielle motsetningene som ligger i Nordområdene kan i sin ytterste konsekvens føre til konflikter. Her kan både nasjonale og allierte styrker spille en viktig rolle med å bidra til stabilitet og forutsigbarhet. Med økt fokus på Nordområdene vil alliansen også øke sin oversikt og situasjonsforståelse.

Et økt norsk militært nærvær i nord er ikke tegn på en militær opptrapping. Å bruke militære kapasiteter til samfunnsoppgaver som fiskerioppsyn, kystovervåkning, havovervåkning og redningsberedskap, er en rasjonell og økonomisk utnyttelse av ressurser. Militært nærvær i seg selv kan også bidra til økt stabilitet, som uttrykk for statlig tilstedeværelse og vilje til å påta seg ansvar.

I dag er Nordområdene et lavspenningsområde. Alle land i området har interesse av å samarbeide, ikke minst av hensyn til sin egen ressursutnyttelse.

Avslutning
Med disse ordene vil jeg avslutte i denne omgang med å takke dere i Asker og Bærum forsvarsforum for engasjementet og innsatsen i norsk forsvarspolitikk. Vårt demokrati er avhengig av at vi har en levende debatt om forsvarspolitikken, og da trenger vi klare og tydelige stemmer til å reise de viktige spørsmålene. Dere bidrar til det.

NATOs nye strategiske konsept tilhører de viktigste sakene vi arbeider med i Forsvarsdepartementet for tiden, og dette vil få stor betydning for hvordan vi innretter vårt forsvar i framtiden. Derfor vil jeg takke for at dere løfter fram dette spørsmålet her i kveld.

Takk for oppmerksomheten så langt, jeg ser fram til å høre synspunktene deres i debatten etterpå.