Norges aktuelle forsvars- og sikkerhetspolitikk

(Sjekkes mot framføring)

Kjære alle sammen!

Vi har de senere årene beveget oss inn i en ny sikkerhetspolitisk situasjon. Den er preget av internasjonale konflikter og et trusselbilde som er langt mer sammensatt enn tidligere. Dette har konsekvenser for vår forsvars- og sikkerhetspolitikk.
En del år tilbake hadde vi neppe tenkt at en karikaturstrid, eller en israelsk bombing av Gaza som førte til store opptøyer i Oslos gater ville skape sikkerhetsmessige utfordringer for Norge.

Global innflytelse i dag handler om både militær, politisk, økonomisk, men også kulturell styrke. Geografi og geografisk nærhet er relevant for bare deler av trusselbildet.

Gjennom det som ser ut som ser ut til å være planlegging av terror i Norge, har vi nylig fått illustrert terrortrusselens desentraliserte og globale karakter. Dette krever nasjonal og internasjonal samordning. Graden av samarbeid mellom de internasjonale hovedaktørene vil være avgjørende for fred og stabilitet, særlig i en situasjon hvor vi ser at fremveksten av nye maktsentra i økende grad bidrar til et multipolært internasjonalt system.

Økende grad av geopolitikk og flere stormakter, ofte med kryssende interesser, øker risikoen for stormaktsrivalisering. Dermed øker også faren for bruk av militærmakt for å oppnå politiske mål, særlig overfor småstater. Økt fare for mellomstatlig konflikt er derfor en mulighet.
Det vi likevel har sett mest av de siste to tiårene er framveksten av nye former for konflikter og kriger. Vi har fått flere typer borgerkriger, konflikter mellom etniske grupper i, og på tvers av landegrenser, og mer regional ustabilitet. Framover må vi forvente økt konkurranse om viktige ressurser. Ikke minst kan vi forvente at klimaendringer kan få sikkerhetspolitiske konsekvenser. Allerede nå ser vi at de mest negative konsekvensene av klimaendringene er en del av bakteppet for kriser og konflikter i de mest utsatte områdene, som på Afrikas Horn.

Klimaendringene i Nordområdene er av spesielt stor sikkerhetspolitisk betydning. Her er det mulige interessemotsetninger knyttet til issmelting, framtidige transportveier og utnyttelse av fisk-, olje- og gassressurser. Dette vil i sin ytterste konsekvens kunne gi grobunn for framtidige konflikter. Derfor er det avgjørende at Norge bidrar til stabilitet og forutsigbarhet i Nordområdene, også gjennom militær tilstedeværelse.

Vår geografiske beliggenhet gjør at vi er opptatt av forholdet til Russland. Krigen mellom Russland og Georgia er et godt eksempel på Russlands nye selvbilde og strategi. De russiske interesser har alltid vært der, men vi har ikke alltid vært like flinke til å se disse – og vært litt optimistiske i troen på at Russland har ønsket å utvikle seg i en ”vestlig” retning.

Russland er først og fremst en viktig samarbeidspartner for Norge. Men vi kan ikke underslå at utviklingen hos vår store nabo i øst er en sentral faktor i norsk sikkerhetspolitikk. Russerne har interesse av stabilitet i nord av hensyn til egen ressursutnyttelse. Samtidig kommer vi ikke bort fra at nordområdene er av stor militærstrategisk betydning. Vi følger derfor utviklingen nøye.

Den globale finanskrisen berører de fleste land, på mange forskjellige måter. Det er økt konkurranse om ressurser og råvarer, noe som er en kilde til rivalisering mellom stater og i verste fall grunnlag for konflikt.

Den økonomiske tilbakegangen har skapt et behov i mange land for å omstille forsvaret. De fleste av våre samarbeidspartnere er tungt belastet på grunn av langvarig og omfattende militært engasjement i Afghanistan og Irak. De må redusere sine militære utgifter, samtidig som de må omstille forsvaret for å kunne ivareta nye sikkerhetsutfordringer. Våre nære europeiske allierte, som Storbritannia, Tyskland og Nederland, må foreta vanskelige prioriteringer og valg. Både når det gjelder deltakelsen i ”out of area”-operasjoner og når det gjelder å ivareta sikkerheten i sine egne nærområder.

Det bringer meg over til det som vår absolutt største sikkerhetspolitiske utfordring i dag, - Afghanistan.

Afghanistan
Norge er der fordi vi ønsker å ta vår del av ansvaret for å bidra til stabilitet og sikkerhet, og for å hindre at Afghanistan på ny blir et oppmarsjområde for internasjonal terror. Målet med det militære engasjementet i Afghanistan er å ivareta sikkerheten inntil afghanerne selv kan ivareta dette ansvaret.

Ved å bidra til sikkerhet i Afghanistan, øker vi også vår egen sikkerhet.

De norske styrkene gjør en veldig viktig jobb med å trene, rådgi og mentorere afghanske militære styrker. Det meste av treningen foregår ute, under operasjoner. Så har vi styrker som følger og støtter afghanske militære styrker og politi i operasjoner, såkalt ”partnering”.

Dette er både krevende og risikofylt, fordi det innebærer at de norske soldatene går i strid, side om side med afghanerne. Samtidig mener jeg dette er den eneste farbare veien å gå, hvis innsatsen skal føre fram til noe som er bærekraftig på sikt. De norske soldatene har stor respekt og tillit hos sine afghanske partnere. Og de personlige relasjonene som bygges opp mellom nordmenn og afghanere er et viktig grunnlag for de gode resultatene vi når ser.

For til tross for en vanskelig sikkerhetssituasjon, så ser vi framgang militært. Afghanske styrker tar et stadig større ansvar både i nord og i sør, og har overtatt sikkerhetsansvaret i Kabul. Vi har også kommet et langt skritt videre på veien mot at afghanerne kan overta sikkerhetsansvaret i det norske ansvarsområdet i Faryab. Her har det blitt bygd opp en afghansk styrke på nærmere 1 000 mann. Da vi kom inn i Faryab i 2005 var det minimal afghansk militær tilstedeværelse i dette området.

Det militære og sivile engasjementet i Afghanistan henger uløselig sammen. Det har vist seg å være svært vanskelig å drive langsiktig utviklingsarbeid i områder der sikkerheten er dårlig. For å kunne bygge skoler, produsere mat og etablere demokratiske institusjoner i Afghanistan, er det avgjørende at afghanerne selv kan ivareta sikkerheten, stabiliteten og tryggheten for sin egen befolkning. Uten tilstrekkelig sikkerhet blir det ikke god utvikling.

Vi skal likevel ikke underslå at sikkerhetssituasjonen er alvorlig og at den er forverret de siste 6 – 12 månedene. Det er flere årsaker til det. Hovedårsakene er at Taliban har kommet inn utenifra, samt at økt militær aktivitet av ISAF og afghanske styrker fører til økt motstand fra lokale maktaktører. Men samtidig har ISAFs nye strategi, med fokus på en tryggere hverdag for befolkningen, hatt en positiv virkning lokalt. I mange regioner har livet normalisert seg for befolkningen. Men strategien innebærer flere trefninger for vårt personell.

Det er blant annet fordi ISAF og afghanske styrker nå går inn i områder hvor Taliban og andre grupper tidligere har operert mer eller mindre uforstyrret med skattlegning, undertrykking og trakassering. Mye tyder på at disse gruppene kommer til å sette inn harde støt for å spolere parlamentsvalget i september.

Selv om innsatsen fra ISAF og afghanske militære styrker øker fremover, vil ikke det nødvendigvis innebære at situasjonen blir bedre de kommende månedene. Å bygge sikkerhet tar tid og afghanske militære styrker og politi må bli styrket tallsmessig og i kvalitet før de kan løse oppgavene på egenhånd.

Den jobben må vi fullføre.

NATO har hele tiden lagt opp til at sikkerhetsansvaret skal overføres til afghanske myndigheter så snart forholdene ligger til rette for det. På Kabul-konferansen i juli ble det vedtatt et nytt rammeverk for den videre prosessen. Der står afghansk ledelse og eierskap til prosessen sentralt. NATO holder nå på å lage et konsept for hvordan denne såkalte ”transition”- prosessen kan gjennomføres i praksis.

Den går ut på at ISAFs militære innsats skal dreies gradvis over fra en ”partnering”-rolle, der allierte og afghanske styrker opererer side om side, til en mer støttende rolle. Samtidig skal afghanske militære styrker ta et mer selvstandig ansvar for operasjonene. ISAF skal fokusere mer på trening, utdanning og veiledning, og i mindre grad delta i operasjoner.

Denne justeringen av ISAFs militære innsats vil måtte foregå i takt med afghanernes evne til selv å ta mer ansvar. Men vi må aktivt bidra til å sette dem i førersetet. Utformingen og konkretiseringen av transition-prosessen blir viktig fram mot NATO-toppmøtet i høst.

Resultatet kommer til å påvirke innretningen på det norske styrkebidraget.

Når de afghanske styrkene opererer mer selvstendig, og vi i tillegg har sikret kompetansebygging for framtida – ja, da er tiden kommet til å tenke på en gradvis avvikling av det militære oppdraget. Det sivile bidraget derimot, må vi fortsette med. Afghanistan kommer til å være avhengig av internasjonal bistand i mange år framover.

Tsjad og Aden
Norge gir et viktig militært bidrag i Afghanistan. Vi har også bidratt i en rekke andre utenlandsoperasjoner de siste årene. Blant annet stilte vi et feltsykehus og et brønnborelag til disposisjon for FN-operasjonen i Tsjad med rundt 170 personer fra våren 2009 til i mai i år. Det var to svært viktige styrkebidrag for FNs innsats for å bidra til fred, stabilitet og utvikling av internasjonal rettsorden i Tsjad.

Så har vi også gjort en viktig jobb sammen med EU for å stanse piratangrep i Aden-bukta. Vi bidro i seks måneder frem til i januar i år med en fregatt og spesialstyrker utenfor Somalia. For Norge som tung skipsfartsnasjon er det viktig at vi aktivt bidrar til sikkerhet i dette området, og til å sikre at FNs matvareprogram får inn forsyninger til de nødlidende i Somalia.

Vi har levert i Tsjad, vi har levert i Aden, i Kongo og også andre steder, i tillegg til at vårt hovedengasjement er i Afghanistan.

Omstilling av Forsvaret
En forutsetning for at vi kan gjøre en så god jobb i utenlandsoperasjoner som vi nå gjør, er at vi har et Forsvar som er i stand til det. Vi har fått et moderne, spisset forsvar som er i stand til å levere internasjonalt. Det er viktig.

Samtidig er det avgjørende at det norske forsvaret i nord har nødvendig kapasitet til å ivareta nasjonale oppgaver i fred på en god måte og kan bidra effektivt til krisehåndtering. Et robust norsk forsvar i nord er samtidig en forutsetning for at NATO skal kunne ivareta kollektiv sikkerhet og forsvar i vår region. Dette er avgjørende for at vi skal kunne videreføre nordområdene som et trygt og stabilt område, også sett fra Moskva.

I løpet av en tiårs-periode har vi omstilt Forsvaret fra å være et invasjonsforsvar basert på mobilisering, tilpasset den kalde krigens behov, til å bli et moderne og effektivt innsatsforsvar som kan brukes både ute og hjemme.

Prosessen har vært krevende og smertefull, men også vellykket og ikke minst - nødvendig.
 
Som jeg nevnte innledningsvis er dagens trusselbilde i langt større grad knyttet til muligheten for ulike typer kriser eller et overraskende angrep, også mot Norge. Vi kan på ingen måte utelukke at det i fremtiden kan bli rettet press mot oss som kan bli understøttet av ”nålestikk-operasjoner” for å ramme oss økonomisk, for eksempel mot oljeinstallasjoner – for å sette makt bak politiske krav.

Det er derfor helt sentralt at vi har en evne til å håndtere sikkerhetspolitiske episoder, terroranslag og ulike typer krisesituasjoner. Det er avgjørende at vi har en god nasjonal kapasitet slik at vi ikke havner i en situasjon der ”krisen ble for stor for oss, men for liten for NATO”. Det er da også derfor vi aktivt engasjerer oss i den videre utviklingen av alliansen slik at vi skal unngå å kunne havne i en slik uakseptabel situasjon i fremtiden.

Sammenlignet med det gamle Forsvaret er dagens organisasjon vesentlig mindre målt i antall hoder. Men enhetenes kvalitet, stridsevne og tilgjengelighet er løftet til et langt høyere nivå. Det er dessuten grunn til å merke seg at Forsvaret ikke krymper, slik noen synes å tro. Siden 2005 har Forsvaret faktisk blitt større.

Organisasjonen er også inne i en fornyelse når det gjelder utstyr og investeringer, som vi må tilbake til den tidlige kalde krigen for å finne maken til. Vi er i ferd med å sluttføre innfasingen av en av verdens mest moderne mariner, vi har fått nye transportfly og nye maritime helikoptre er rett rundt hjørnet. Vi har tatt beslutningen om å anskaffe nye kampfly og er godt i gang med å planlegge innfasingen.

Hæren får et helt nytt artillerisystem, Archer, vi planlegger med å oppdatere vårt pansrede materiell. Soldatene våre får nytt utstyr, blant annet nye håndvåpen og kommunikasjonsutstyr. Dette betyr mye for soldatenes sikkerhet og stridsevne. Heimevernet har gjenomgått en dyptgripende kvalitetsreform og er knapt til å kjenne igjen i forhold til et tiår tilbake. To nye fartøy til Sjøheimevernet i 2010 vil være et ytterligere steg mot et mer fleksibelt og moderne heimevern.

Til tross for at vi har bygget opp et moderne innsatsforsvar som i langt større grad er i stand til å stille styrker til utenlandsoppdrag, så er det er begrensninger i forhold til hvor, hvor mye og hvor lenge vi kan engasjere oss.

Det samme gjelder for våre allierte og nærmeste samarbeidspartnere. De er i dag tungt belastet militært etter langvarige operasjoner i Irak og Afghanistan, og har begrenset kapasitet til å engasjere seg militært flere steder samtidig. Den globale finanskrisen er en medvirkende årsak til at en rekke land har blitt nødt til å kutte betydelig i sine forsvarsutgifter. Mange land og våre samarbeidspartnere sliter, og dette legger begrensninger på kapasiteten til å stille med militære styrker og materiell til internasjonale operasjoner.

Flere vestlige land har problemer med å gjennomføre sine planlagte investeringer og oppdrag, noe som kan redusere NATOs evne til innsats. Omorganiseringen i NATO er delvis drevet av dette.

NATO
I november vil NATO-landene vedta et nytt strategisk konsept for alliansen, som gjenspeiler endringene i de sikkerhetspolitiske omgivelsene. Og Norge har vært aktivt med i prosessen med å utforme den nye politikken for NATO.

Det er viktig for oss at NATO også i framtiden skal være i stand til å ivareta sine forsvarsforpliktelser overfor medlemslandene og samtidig være involvert i internasjonale fredsskapende operasjoner. Vi har imidlertid lenge etterlyst en bedre balanse mellom ”hjemme” og ”ute”-perspektivet. Vi mener at alliansens fokus på utenlandsoperasjoner ”out of area” – langt fra medlemslandenes territorium – er blitt så dominerende at kjerneoppgavene har kommet for sterkt i bakgrunnen.

Det er tre årsaker til at vi ønsker at kjerneoppgavene - det vil si ivaretakelse av sikkerhet og forsvar av medlemslandene - skal prioriteres høyere i framtiden.

For det første mener vi det er i NATOs interesse å fokusere mer på medlemslandenes nærområder, det være seg rundt Østersjøen, Svartehavet, Middelhavet og i Nordområdene. Regjeringen har i den forbindelse arbeidet aktivt for å løfte fram Nordområdene som et strategisk viktig område for alliansen. Før murens fall i 1989 hadde Nordområdene strategisk betydning på grunn av sin beliggenhet mellom de to supermaktene. I de senere årene har området fått en fornyet betydning på grunn av spørsmål knyttet til klima og ressurser.  Her kan NATO spille en viktig rolle med å bidra til stabilitet i området og hindre framvekst av latente konflikter.

For det andre er det en nær sammenheng mellom engasjementet ”hjemme” og ”ute”. Alle medlemslandene må oppleve at deres grunnleggende sikkerhetsinteresser blir ivaretatt, for at alliansen ikke skal miste oppslutning og legitimitet. Det er denne tryggheten nye medlemsland vil ha når de søker seg til alliansen.  Dersom det skulle oppstå tvil om hvorvidt alliansen er i stand til å ivareta medlemslandenes sikkerhet, kan også oppslutningen om operasjonene ”ute” bli redusert eller forsvinne helt.

Og sist, men ikke minst, må NATOs organisasjon tilpasses nye sikkerhetsutfordringer. NATO må begrense utgiftene og unngå å videreføre virksomhet som ikke lenger har høy prioritet. Finanskrise og en urolig økonomisk situasjon i mange av medlemslandene understreker behovet for det. Den omleggingen og effektiviseringen vi nå skal gjennomføre av NATO er nødvendig for at alliansen også i framtiden skal kunne ivareta både sine kollektive forsvarsforpliktelser og utføre utenlandsoperasjoner ”out of area” på en god måte.

Norge følger, og deltar aktivt, i denne prosessen.

Vi ser et EU i endring, også innenfor det sikkerhets- og forsvarspolitiske området. For meg har det for eksempel blitt vanskeligere å komme i politisk kontakt og dialog opp mot EU. Det gamle ”troika-møtet” der jeg møtte EUs politiske ledelse fire ganger i året er avviklet og ikke blitt erstattet på en for oss tilfredsstillende måte. Vi jobber aktivt for å få til en ny og akseptabel løsning. Dette er viktig for å ivareta norske interesser.

Jeg har alt nevnt at nære allierte har startet opp utredningsarbeid for å gjennomføre tunge omstruktureringer av sine forsvar. Gjennom vår Nordsjøstrategi har vi knyttet nære bånd til Storbritannia, Tyskland og Nederland.

Vi er inneforstått med at det er to hovedgrunner for deres kommende forsvarsreformer. Det dreier seg for det første om kostnader, men også om å omstille forsvaret til nye sikkerhetspolitiske realiteter og tilpassede ambisjoner, spesielt knyttet til ”out of area” operasjoner. Fra norsk side ser vi de kommende forsvarsreformene hos våre nære europeiske allierte som en anledning til å kunne forsterke det flernasjonale samarbeidet.

Også i USA vil det komme tunge omstillinger i forsvaret. Samtidig vil det amerikanske forsvaret forbli meget omfattende. Det som trolig vil være av størst interesse for oss fremover er balansen mellom et atlantisk og stillehavsfokus på amerikansk side. Fra vår side er det viktig å videreutvikle samarbeidet med USA, og det er gledelig å se at amerikanerne i løpet av kort tid har satt fokus på utfordringene i nordområdene.

Nordisk samarbeid
NATO er viktig for oss, men det nordiske samarbeidet får også stadig større betydning.
I november i fjor fikk vi en ny samarbeidsstruktur på plass, Nordic Defence Cooperation – NORDEFCO, som samler alt det nordiske forsvarssamarbeidet i én organisasjon. Her sitter Norge med lederskapet i 2010.

Vi har svært mye å hente på å samarbeide og det er et betydelig potensiale. Det omfatter alt fra felles trening og utdanning av personell, felles øvelser, felles innkjøp og vedlikehold av systemer og materiell, til felles transport, logistikk og mye mer. Ikke minst i forhold til utenlandsoperasjoner bør det nordiske samarbeidet ha svært mye for seg. Sammen kan vi stille mer substansielle bidrag til operasjoner i regi av FN, NATO eller EU enn vi kan hver for oss.

De hindringene som tidligere lå i veien for at de nordiske land kunne ha et effektivt forsvarssamarbeid, med ulik orientering mot NATO, EU osv, utgjør ikke lengre noen formelle hindringer. Samtidig vil det nordiske samarbeidet aldri kunne bli noe alternativ til NATO eller EU. Vi ser det snarere som en fordypning av den bredere europeiske integrasjonen på det forsvars- og sikkerhetspolitiske feltet, og et viktig uttrykk for et EU-NATO-samarbeid. Nordisk samarbeid er et supplement og ikke et alternativ til landenes medlemskap i NATO eller EU.

Jeg synes allerede vi har fått til mye. Jeg er også godt fornøyd med de planene vi nå har for et enda tettere samarbeid i ISAF. Jeg håper vi vil ende opp med en felles nordisk og fullt integrert styrke med felles vedlikehold og forsyning. Dette er særlig viktig i fasen når afghanerne overtar sikkerhetsansvaret og vi gradvis skal avvikle den militære støtten.

Vår ambisjon, fra det norske formannskapets side, er at vi skal stille et felles nordisk bidrag til en FN-ledet operasjon i løpet av de to-tre nærmeste årene.

Vi er heldige i Norge, vår økonomiske situasjon er god og vi har økt forsvarsbudsjettet i motsetning til de fleste andre europeiske land.

Vi har også en sterk norsk forsvarsindustri.

Industrisamarbeid
Norsk eksport av forsvarsmateriell er i sterk vekst, fra 2,9 milliarder i 2005 til om lag 4,8 milliarder kroner i 2009. Bare fra 2008 til 2009 økte eksporten med om lag 17 prosent.
Denne veksten skyldes både at norsk forsvarsindustri er svært konkurransedyktig, og at vi har et konstruktivt samspill mellom Forsvaret og industrien.

Veksten er også et resultat av vår næringspolitikk, med skjerpede krav om industrisamarbeid og gjenkjøp. Og jeg vil benytte denne anledningen til å gi anerkjennelse til våre utestasjoner og forsvarsattachéer, som er viktige døråpnere og støttespillere for forsvarsindustrien.

Denne dynamikken er viktig for norsk næringsliv og for norske arbeidsplasser. Forsvarets økende behov for avansert militært utstyr bidrar til å styrke den industrielle kompetansen i norske bedrifter. Det bidrar til teknologiutvikling, nye markedsmuligheter og langsiktig verdiskapning.

Utvikling av avansert militær teknologi fører nemlig ofte til utvikling av andre produkter som igjen kan utnyttes av sivil industrivirksomhet. Forsvaret behov bidrar dermed til innovasjon som kan gi grunnlag for nye industrisatsinger.

En sikkerhetsutfordring for oss er at spionasjen ikke døde med den kalde krigen. Internasjonal industrispionasje er på vei oppover, ikke minst fordi flere stater har fått ambisjoner om å spille en mer sentral rolle internasjonalt. Det ville være naivt å tro at den militært rettede spionasjen mot norske interesser helt og holdent har opphørt. Samtidig er det nok ikke minst olje-, gass- og den øvrige off-shore-industrien som nå er interessant for utenlandske aktører.

Kampfly
Et prosjekt med store ringvirkninger nettopp når det gjelder innovasjon, verdiskapning og nye industrisatsinger, er Norges kjøp av nye kampfly. Målet er at prosjektets bidrag til den nasjonale verdiskapningen over tid skal bli i samme størrelsesorden som selve anskaffelseskostnaden for flyene.

Arbeidet med industriplanen for å nå dette målet er godt i gang. Flere norske bedrifter har fått sentrale leveranser til produksjon av selve flyet og flymotoren. Hittil er det inngått kontrakter på 330 millioner USD. Norge har fått på plass gode relasjoner med flyprodusentene som vi vil videreutvikles på områder som ikke er knyttet direkte til F-35.

Vi arbeider også aktivt for å selge inn norskutviklet teknologi til flyet. Det pågår samtaler både med amerikanske og andre lands myndigheter å selge inn JSM missilet og APEX ammunisjon. Her trenger vi bistand fra utestasjonene i de aktuelle landene for å sikre støtte.

Produksjonstakten for F-35 trappes nå gradvis opp, og full produksjon forventes etter 2016. Derfor er det nå viktig å få posisjonert norske bedrifter, slik at de kan være med og konkurrere om de større og mer langsiktige kontraktene.

Ringvirkninger av gjenkjøp
Gjenkjøp er et effektivt virkemiddel for å posisjonere norsk industri på det internasjonale forsvarsmarkedet. For tiden har Forsvarsdepartementet hele 27 løpende avtaler med utenlandske bedrifter, som til sammen har utestående forpliktelser for om lag 9 milliarder kroner.

Norske bedrifter har lykkes med en rekke ulike produkter på det internasjonale forsvarsmarkedet, fra kommunikasjonsteknologi og maritim teknologi til ulike våpensystemer.

Mellom 150 og 200 norske bedrifter konkurrerer seg hvert år til en eller flere gjenkjøpskontrakter. Dette gir norske bedrifter oppdrag for om lag 2 milliarder kroner årlig fra utenlandske leverandører. Dette gjør gjenkjøpsordningen til det viktigste næringspolitiske tiltaket for den forsvars- og sikkerhetsrelaterte industrien i Norge. Mange av bedriftene som nyter godt av dette, er svært viktige for sysselsettingen i sine lokalsamfunn, enten det er Natech i Narvik, KDA på Kongsberg, Nammo på Raufoss eller Kitron i Arendal. I tillegg har disse bedriftene ofte et stort nettverk av underleverandører som bidrar til betydelig verdiskapning.

Avslutning
Vi har gjennomført en dyptgående omstilling av det norske forsvaret, og har fått et moderne, spisset forsvar som er i stand til å møte dagens og framtidas sikkerhetspolitiske utfordringer.

Forsvaret er i stand til å levere viktige bidrag i krevende utenlandsoperasjoner. Og det er i stand til å ivareta de viktige oppgavene i våre nærområder, i fredstid. Det handler blant annet om overvåking, suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse knyttet til ressursforvaltning i havområder under norsk jurisdiksjon, og episode- og krisehåndtering.

Vi spiller også en rolle i utviklingen av europeisk og global sikkerhetspolitikk. Våre bidrag i utformingen av NATOs nye konsept er et eksempel på det. Vårt engasjement innen FN og sammen med våre europeiske allierte og nordiske samarbeidspartnere har samme formål. Vi gjør en innsats for global fred og sikkerhet – det er tross alt vårt fremste forsvarsverk. Og bak det står et solid forsvar med evne til innsats.

Takk for oppmerksomheten.