Utviklingen i europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk

Forsvarsminister Grete Faremo
Foredrag for Den norske Atlanterhavskomité
4. mai 2010

Innledning

Kjære forsamling. Jeg takker for at jeg har fått denne muligheten til å holde et foredrag med tittelen ”Utviklingen i den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikken – hvilke konsekvenser for Norge?” Spesielt i tider med store endringer er det fornuftig å heve blikket og spørre seg selv: ”Hva er det egentlig som foregår, og hva betyr dette for oss?” Hovedfokus vil være mot utviklingen i EU og unionens rolle internasjonalt. Jeg vil imidlertid også se på de europeiske alliertes rolle innenfor NATO og det transatlantiske forhold. Samtidig er det i vår nye geopolitiske situasjon også nødvendig å se på forholdet mellom Europa og Kina, og mellom Europa og Russland. Avslutningsvis vil jeg forsøke å si litt om hva dette betyr for Norge som europeisk og alliert stat, men utenfor EU.

Geopolitikk og multipolaritet

Det er over 20 år siden muren falt og mer enn åtte år siden terrorangrepene i USA. Begge disse to begivenhetene representerte viktige tidsskiller som har påvirket sikkerhetspolitikken i de siste to tiår. Hovedutfordringene de første årene etter murens fall var inter-etniske konflikter og regional ustabilitet. Etter 2001 kom asymmetriske trusler som terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen på dagsorden for fullt. Dette er utfordringer som vi fortsatt har med oss, men de er ikke de eneste. Begge hadde på mange måter en fellesnevner i det man kan kalle ”det unipolare øyeblikk” – den korte tiden der Vesten med USA i spissen sto alene tilbake på arenaen som den dominerende kraft etter den kalde krigens slutt.

Vi står i dag overfor nye geopolitiske realiteter som også påvirker Europa. USA er fortsatt verdens mest innflytelsesrike land og eneste supermakt, særlig med hensyn til militærmakt. Likevel er vi vitne til en gradvis reduksjon av USAs relative makt, både politisk og økonomisk. Russland fremstår som en revitalisert regional stormakt. Fremvoksende økonomier i Asia bidrar til å forskyve verdens økonomiske tyngdepunkt dit. Kinas raske fremmarsj er det tydeligste uttrykk for dette, og utviklingen går raskere enn vi trodde for bare få år siden.

Vi står overfor en mer multipolar verden. Forestillingen om en vestlig-ledet verden basert på vestlig-liberalt demokrati og kapitalisme er i ferd med å erstattes av et bilde av en multipolar verden omfattende både USA, Kina, EU, Russland, India og Brasil, for kun å nevne noen av de fremvoksende stormaktene. Til tross for finanskrisen kan vi fastslå at kapitalismen har gått sin seiersgang over kloden siden 1990. Revitaliseringen av tidligere stormakter viser imidlertid at vestlig-liberalt demokrati som samfunnsmodell ikke automatisk vil følge i kjølvannet av markedsøkonomien. Effektene av finanskrisen forsterker denne antakelsen. Interessant nok er det flere blant det vi kan kalle mellominntektslandene som har kommet best ut av krisen, mens de rikeste og de fattigste har gått relativt mest tilbake. Blant disse finner vi etablerte demokratier som India og Brasil, men også land med en mindre demokratisk innretning.

Hva betyr så disse nye geopolitiske utviklingstrekk for EU? På den ene siden øker utviklingen mot en multipolar verden EUs mulighet til å bli en av de sentrale globale aktører. Europa samlet har i utgangspunktet et betydelig potensial, målt ut fra geografi, økonomi og teknologi. På den annen side gjør geopolitikkens tilbakekomst at risikoen for stormaktsrivalisering og bruk av militærmakt øker. Dette tjener i utgangspunktet ikke Europa, som jeg skal komme tilbake til. Det er heller ikke uten videre gitt at EU i fremtiden vil være en interessant sikkerhetspolitisk aktør sett fra Washington og Beijing. Når det gjelder Europas fremtidige rolle, går utfordringen i første rekke til Europa selv.

EU etter Lisboa-traktaten

Det klareste uttrykk for Europas økende rolle som sikkerhetspolitisk aktør er EU og utviklingen av den felles sikkerhets- og forsvarspolitikk. EUs Lisboa-traktat trådte formelt i kraft 1. desember i fjor. Traktaten innebærer en styrking av EUs mulighet til å opptre som en sentral aktør på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området. For å understreke de økte ambisjonene heter det nå ”Common Security and Defence Policy (CSDP) – og ikke lenger ”European”. CSDP forplikter medlemslandene til å stille sivile og militære kapasiteter til rådighet for EU-operasjoner.

Spekteret av operasjoner EU kan påta seg utvides i forhold til dagens oppgaver. EU skal heretter også kunne gjennomføre hele spektret av fredsoperasjoner og bidra til bekjempelse av terrorisme. Det skal gradvis utformes en felles forsvarspolitikk, selv om ingen per i dag ser for seg en egen EU-hær eller integrert kommandostruktur. EU-landene har også vedtatt en felles solidaritetsklausul, men denne er ikke på linje med NATOs artikkel 5. De fleste EU-land er også medlemmer i NATO som forblir selve fundamentet for disse lands sikkerhet.

Lisboa-traktaten innebærer imidlertid ikke at medlemslandene gir opp kontrollen over egen sikkerhets- og forsvarspolitikk. Samarbeidet på dette felt vil fortsette å være et mellomstatlig anliggende, og vetoretten består. Det gjenstår derfor å se hvor mye nytt som egentlig ligger i traktaten på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området. Men at dette i hvert fall er et skritt i retning av at EU blir en mer enhetlig aktør er det liten tvil om. For Norge, som er EUs nærmeste ”utenforland”, er denne utviklingen naturligvis uhyre viktig.

Vi står  i dag overfor et komplekst internasjonalt trusselbilde preget av skiftende maktrelasjoner, økende globaliseringsutfordringer og og regional ustabilitet. Spørsmålet er om EU vil bli i stand til å møte disse truslene på en troverdig måte. EU står fortsatt overfor utfordringer når det gjelder å stå frem som én aktør utad. Tempo og retning for utviklingen i EU har i stor grad vært avhengig av forholdet mellom de tre store, Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Dette er fortsatt i hovedsak situasjonen. Samtidig ser vi at i et sterkt utvidet EU, så er innflytelsen til de store blitt noe redusert. I takt med utvidelsen av EU i bredden, blir det viktig at man makter å opprettholde samarbeidet i dybden. Nye tunge aktører vokser frem i EU så vel som i NATO. Som det største av de nye medlemslandene gjør ikke minst Polens stemme seg gjeldende i begge organisasjoner. Fra norsk side har vi lagt stor vekt på å bygge relasjonene også til de nye, toneangivende aktørene i dagens Europa. Også her har det vært viktig å bryte ut av vanetenkningen. Det nylige polsk-norske fellesinitiativet på nedrustningsområdet er ett av flere uttrykk for dette.

EU er dessuten i disse dager inne i en alvorlig økonomisk krise, utløst av betydelige gjeldsproblemer i Hellas. Skulle det vise seg at også andre medlemsland står overfor tilsvarende økonomiske problemer, kan dette få store negative ringvirkninger for EU som sådan. I verste fall kan det oppstå et A- og B-lag, noe som ville svekke EU som økonomisk og politisk aktør. Dette kan få ringvirkninger også på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området. Fra mitt ståsted ser jeg også hvordan vår nære samarbeidspartner i Afghanistan, Latvia, sliter i dagens økonomiske situasjon. Vi skal likevel være forsiktige med å trekke bastante konklusjoner. Historien har vist at interne kriser i EU også kan ha en positiv innvirkning utviklingen videre. For EU har utviklingen over tid vært preget av to skritt frem og ett tilbake.

EU har med Lisboa-traktaten tatt flere viktige skritt i arbeidet med å etablere unionen som en troverdig og enhetlig internasjonal aktør. Den vanskeligste delen av arbeidet gjenstår, og det er å gjennomføre traktatens ambisjoner.

NATOs utvikling

Mange eksperter spådde etter 1990 NATOs snarlige død. Men Alliansen har vist en bemerkelsesverdig evne og vilje til å tilpasse seg nye realiteter. NATO har vist seg som stadig mer sentral i forhold til internasjonal krisehåndtering, som hovedregel etter direkte anmodning fra FN. NATO er en unik organisasjon med et felles planverk, en integrert militær kommandostruktur og en permanent tilgjengelig beslutningsmekanisme, Det nordatlantiske råd. NATO er ikke bare en forsvarsallianse, men også det mest sentrale forum for transatlantisk konsultasjon og samarbeid på det sikkerhetspolitiske området.

NATOs gjeldende strategiske konsept er fra 1999. Likevel anses konseptet nå moden for oppdatering, på bakgrunn av en internasjonal utvikling som har gått raskt. Konseptet er alliansens mest overordnede dokument, nest etter selve NATO-traktaten fra 1949. Det vil legge politiske føringer for NATOs langsiktige innretning og oppgaver. På toppmøtet i Strasbourg/Kehl i fjor vår ble det besluttet å sette i gang arbeidet med en oppdatering. Det oppdaterte konseptet skal etter planen godkjennes på toppmøtet i Lisboa i november i år.

Alliansens evne til å forsvare alle medlemslandene i henhold til Atlanterhavspaktens artikkel 5 må fortsatt være grunnleggende. Alle medlemslandene må føle at deres grunnleggende sikkerhetsinteresser blir ivaretatt. Derfor må NATO også ha relevante og troverdige kapasiteter. De siste årene har imidlertid alliansen hatt svært mye av sitt militære og politiske fokus mot operasjoner ”out of area”. De tradisjonelle kjerneoppgavene rettet mot forsvar av medlemslandenes eget territorium har kommet noe i bakgrunnen.

Fra norsk side ønsker vi ikke å gjøre dette til et ”enten-eller”. NATO må fortsatt kunne påta seg internasjonale operasjoner ”out of area”, forutsatt at disse er forankret i eksplisitte FN-mandat.  Men balansen mellom ”hjemme” og ”ute” bør bli noe bedre. Denne avveiningen mellom ”hjemme” og ”ute”, er ett av de viktigste spørsmålene i strategidiskusjonen.

Denne diskusjonen har en sterk europeisk og transatlantisk dimensjon. Det er i dag ulike oppfatninger blant de allierte om hvor NATO bør legge hovedvekten. En rekke nye medlemsland, men også land som Norge og Tyrkia, er av naturlige grunner spesielt opptatt av artikkel 5. Dette står i en viss motsetning til enkelte andre allierte, som i noe større grad ønsker at NATO har sin hovedoppmerksomhet mot internasjonal krisehåndtering.

De europeiske allierte råder over en stor del av alliansens samlede styrker. I ISAF i Afghanistan står de europeiske allierte for om lag 34.000 soldater, mens USA bidrar med ca. 62.000. I operasjonene på Balkan fra midt på 1990-tallet og fremover var forholdstallet imidlertid motsatt – da var det europeerne som sto for de største styrkebidragene, mens de amerikanske bidragene naturligvis var svært politisk viktige. Trendene tyder på at  europeiske lands forsvarsbudsjetter er raskt nedadgående. Norge er faktisk et av få unntak fra denne regelen, men det endrer ikke hovedbildet: Det militærteknologiske gapet mellom USA og Europa er betydelig, og økende. Dette kan på sikt underminere de europeiske lands evne til å delta i krevende operasjoner og til å samvirke med amerikanske styrker. Samlet sett representerer de europeiske land en betydelig militær styrke. Hovedproblemet er etter mitt syn ikke først og fremst manglende bevilgninger, men utstrakt fragmentering, både innenfor forsvarsindustrien og når det gjelder viljen til å anvende styrkene innenfor en samlet europeisk ramme. Europeerne bruker alt for mange ressurser på å opprettholde parallelle og i stor grad overlappende systemer. Med en mer integrert forsvarspolitikk innen rammen av EU og NATO ville man kunne flytte betydelige ressurser over i reell operativ evne.

Jeg tror at det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet vil forbli et fastpunkt for de fleste europeiske land, til tross for EUs gradvise utvikling som en sikkerhets- og forsvarspolitisk aktør. Samtidig må vi ikke være naive: USA er en stormakt med et globalt utsyn og ansvar. Europa står ikke lenger øverst på dagsorden i Washington. USA har i dag fokuset rettet mot andre deler av verden. Det er nok å nevne Nord-Korea, Iran, Midt-Østen, Irak, Afghanistan og Asia. Med Obama har vi fått en amerikansk president som ønsker en mer aktiv og synlig europeisk partner i NATO velkommen, og som faktisk ønsker å høre hva Europa har å si. Spørsmål nå er om Europa faktisk kan respondere på denne invitten. Svaret er ennå ikke gitt. Men det vil bli avgjørende for de europeiske alliertes rolle i NATO, og i noen grad, også for NATOs generelle betydning.

Tyrkia er et alliert land preget av store endringer, og samtidig av stor betydning, både for NATO og for den geopolitiske situasjonen i hele Svartehavsregionen. Vi bør absolutt bruke tid og krefter på å følge med i hva som skjer hos vår store og viktige allierte i Sør-Øst. Tyrkia viser tegn til å ville etablere seg som en av de regionale stormakter i området – et område som binder Kaukasus, Midt-Østen og Balkan sammen. Vi ser en viss nyorientering i retning av den islamske del av verden, med de muligheter det gir for å spille en brobyggerrolle. Tyrkia er av spesiell interesse for Norge ved at vi begge tilhører NATO og er de såkalte ”flankelandene”, samtidig som begge står utenfor EU.

Etter en del år med belastninger i forholdet mellom NATO og Russland, ser vi nå klare tegn til bedring. Dette er meget viktig. Russland er en integrert del av europeisk sikkerhet. Vi må derfor arbeide aktivt for å trekke Russland inn i et konstruktivt samarbeid innenfor NATO-rammen. Samtidig er det viktig å understreke at NATOs dør står åpen for de land som oppfyller kriteriene for medlemskap. Verken Russland eller noen annen tredjepart har i den sammenheng noen vetorett – hvem som skal få bli med i NATO er et forhold mellom NATO som allianse og det enkelte søkerland.

Europas nye ”nabolag” i øst

Med NATO- og EU-utvidelsene er ”det politiske Europa” utvidet sør- og østover. Dette innebærer en utvidelse av den euroatlantiske sonen preget av stabilitet og demokrati. Dette er trolig det mest betydningsfulle resultat av alle endringene etter 1990, og er i grunnleggende forstand positivt. Historisk sett er det nok utvidelsen, vel så mye som NATOs operasjoner, som kommer til å prege denne epoken når historien skal skrives. Med dette gjorde vi gamle motstandere til en del av det utvidede ”vi”. Jeg tror ikke det er for sterkt å si at uten denne muligheten hadde den sentraleuropeiske historien etter 1990 sett langt mer broket ut enn den faktisk kom til å gjøre. I dag er det den naturligste ting av verden å sitte på NATO-møter med Estland, Polen og Romania. Men hvem ville trodd det for skarve 20 år siden? 

Balkan er et klart uttrykk for det samme i dag. Denne regionen som historisk har vært Europas urolige hjørne, er på god vei til å bli en del av de euro-atlantiske strukturer. Kroatia, Slovenia og Albania er nå alle NATO-medlemmer. Som så mange andre allierte beklager Norge sterkt at Makedonia ikke fikk slippe inn ved siste utvidelsesrunde, men håper at de snart vil få lov til å følge etter. NATO har stilt i utsikt et MAP-program (Membership Action Plan) for Bosnia-Hercegovina, forutsatt at nødvendige interne militære reformer blir gjennomført i henhold til planen. Samtidig er det klart at Bosnia er en skjør statskonstruksjon, med potensial for fornyet intern konflikt. La meg minne om at NATO har investert svært mye i Bosnia-Hercegovina, gjennom IFOR/SFOR som er NATOs nest største operasjon noensinne. NATOs første faktiske operasjoner fant sted i og rundt Bosnia. Det er også av denne grunn meget viktig at vi lykkes i Bosnia, både av hensyn til Balkan og NATO selv.

Serbia har også et langsiktig perspektiv mot integrasjon i de euroatlantiske strukturer. Dagens besøk av Serbias president Boris Tadic er nok et uttrykk for de nære relasjonene mellom våre to land. Norge spilte en nøkkelrolle da Serbia ble tatt opp i NATOs Partnerskap for Fred-samarbeid, og serbiske sanitetssoldater arbeider side om side med våre i FN-operasjonen MINURCAT i Tsjad. I Serbia, så vel som i en rekke andre land på Balkan, har Norge spilt en viktig rolle knyttet til sikkerhetssektorreform, forsvarsomstilling og styrkning av den demokratiske kontrollen med de væpnede styrker.

En konsekvens av NATO- og EU-utvidelsene er at Europa har fått et nytt ”nabolag”. I dette nabolaget inngår en rekke unge stater med liten – om noen – demokratisk erfaring og med i mange tilfeller uløste grensespørsmål. Potensialet for regional og intern ustabilitet i dette nye nabolaget er derfor betydelig. De fleste av Europas ”frosne konflikter” ligger i denne randsonen, første rekke Nagorno-Karabakh i Aserbajdsjan og utbryterrepublikken Transdnjestr i Moldova. På mange måter gjenoppdager vi mange av disse i våre dager, etter at vi har hatt fokuset annetsteds gjennom et tiår som nok i vel stor grad ble preget av det tidligere president Bush døpte ”den globale krigen mot terror”. Og i det vi gjenoppdager dem, ser vi – dessverre – også at de fleste har forblitt frosne gjennom alle disse årene. 

Krigen i Georgia i 2008 var en vekker for mange. Den var etter mitt syn ikke et tegn på at en ny kald krig var i emning. Men den var en påminnelse om at geopolitisk rivalisering på ingen måte er et tema vi kan forvise til historiebøkene. Konflikten hadde naturligvis sin regionale historie, men den må også sees i lys av den rivalisering som har funnet sted mellom Russland og Vesten om fortsatt NATO-utvidelse. Og dette er ikke bare et spørsmål om utvidelse av NATO. Det grunnleggende spørsmål som reises er i realiteten utstrekningen av Europa. Dette spørsmålet er ikke endelig besvart.

Ukraina

Ukraina illustrerer de utfordringer vi står overfor i Europas naboskap i øst. Presidentvalget i Ukraina har endret den politiske dagsorden i landet. Fra å ha et klart NATO-perspektiv, er ikke dette lenger like uttrykt fra offisielt hold. Dette skjer samtidig med forlengelse av avtalen om leie av flåtebasen Sevastopol frem til 2042, og avtale om russiske gassleveranser til en gunstig pris. Avtalene innebærer en klar forbedring i Ukrainas forhold til Russland.

Det er samtidig viktig å understreke at Kiev fortsatt har et perspektiv som går mot Europa. Det er dessuten viktig å se Ukrainas situasjon som del av situasjonen i hele Svartehavsområdet. Dette er et område av raskt økende geopolitisk betydning, og i sterk endring. Som resultat av NATOs seneste utvidelser, er det blitt en del av alliansens nærområde, samtidig som det for Russland har større strategisk betydning enn noen gang. Norge – som både er opptatt av NATOs nærområder og som er en stor olje- og gassaktør selv – bør ha et tydelig blikk rettet mot denne viktige regionen. 

Europa og Russland

En sentral målsetting for dagens Russland er å få bekreftelse som revitalisert stormakt. Russerne er opptatt av å beskytte det de gjerne beskriver som sin interessesfære innenfor det tidligere SUS-området. Landet legger heller ikke skjul på sitt mål om en internasjonal orden som i mindre grad domineres av USA. Dels er dette et naturlig uttrykk for Russlands fornyede selvtillit og økonomiske handlefrihet.
Med president Obamas ”reset-politikk” ser vi tegn til en bedring i forholdet mellom Russland og de vestlige land. Dette kommer til uttrykk på flere områder. Inngåelsen av den nye START-avtalen i april er det seneste eksempel. Russland og de vestlige land har sterke fellesinteresser i forhold til kampen mot internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen. Dette vil forhåpentligvis gi seg utslag i de videre forhandlinger med land som Iran.

Forholdet Russland – EU er i utgangspunktet et strategisk partnerskap. Samtidig ser vi at det også i dette forholdet er til dels store utfordringer. Russland viser en klar tendens til å ville forholde seg til de større EU-land enkeltvis, spesielt i energispørsmål. På kort og middels sikt er utsiktene til at denne politikken vil gi uttelling relativt gode, i kraft av Russlands energi- og råvareressurser, og EUs mangel på en enhetlig energistrategi.

Russland har besluttet å suspendere etterlevelsen av den opprinnelige CFE-avtalen. Den tilpassede CFE-avtalen fra 1999 er ikke ratifisert fra vestlig hold fordi Russland ennå ikke har oppfylt de forpliktelser om militær uttrekning fra Georgia og Moldova som landet gikk med på under forhandlingene. Ikke minst sett fra et norsk ståsted er det meget uheldig at Russland ikke lenger forholder seg til en avtale som i betydelig grad har bidratt til konvensjonell nedrustning i Europa og som også setter begrensninger på stasjonering av militært utstyr i våre nærområder.

Russland er en del av europeisk sikkerhet. Det er en utfordring at det fortsatt er krefter på russisk side som ser på sikkerheten i Europa som et null-sum-spill, der økt sikkerhet for noen betyr redusert sikkerhet for andre. Når vi nå altså ser tegn til bedring i forholdet mellom Russland og de vestlige land, er det viktig at vi forsøker å institusjonalisere dette så godt som mulig, det være seg innenfor NATO-Russlandsrådet (NRC), i regionale fora som Arktisk Råd, så vel som bilateralt.

EU og Kina

Både EU og Kina ønsker å videreutvikle samarbeidet i retning av et strategisk partnerskap. Forholdet preges også av at Beijing dels forholder seg til EU som samlet aktør, dels til de større EU-land enkeltvis. Forholdet er først og fremst preget av at de er viktige handelspartnere med betydelig økonomisk samkvem og gjensidig avhengighet. Kina er i dag EUs nest største handelspartner etter USA. EU er Kinas største handelspartner. For EU har det vært viktig å bidra til å integrere Kina i det globale handelssystem, blant annet gjennom å bidra til at Kina ble medlem av WTO i 2001. EUs fremvekst kan ses som uttrykk for en mer multipolar verdensorden, og sett med kinesiske øyne kan organisasjonen derfor være en medspiller for å nå ett av Kinas geopolitiske mål.

Samtidig er på det rene at forholdet også preges av visse motstridende interesser. Den største utfordringen ligger i EUs mål om å bistå aktivt i utviklingen av Kina mot et mer åpent og demokratisk samfunn, med vekt på menneskerettigheter. Dialog har her vært viktig. Kina på sin side har en erklært målsetting om å videreutvikle det politiske, økonomiske og kulturelle samarbeidet med EU, samtidig som man er nøye med å understreke at dette må være basert på gjensidig respekt og forståelse for ”historiske og kulturelle forskjeller”.
 
En av de kanskje mest interessante trekk er de betydelige forskjeller, men også muligheter for påvirkning, som ligger i ulik politisk kultur og verdensanskuelse. Europa har etter 2. verdenskrig maksimert sin innflytelse gjennom utforming av et normativt internasjonalt system hvor ”good governance”, multilateralisme og menneskerettigheter har stått sentralt. Dette er kanskje EUs fremste styrke i dagens verden. I forhold til Kina ligger det her et spenningspotensial, men også en mulighet for at Europa – kanskje i enda større grad enn USA – ville kunne virke som katalysator for gradvis å påvirke Kina i den retning vi ønsker.

Quo vadis Europa?

I sum er det grunn til å anta at fremtidens globale system vil bestå av 5-6 store aktører, inkludert USA, Kina, Russland, India, Brasil og EU. I tillegg kommer europeiske stormakter som Storbritannia, Frankrike og Tyskland som også vil fortsette spille en delvis selvstendig rolle, blant annet fordi to av dem er faste medlemmer av FNs Sikkerhetsråd. Blant disse store aktørene vil det være flere demokratier, men også land med mer autoritære trekk. USA og Kina vil utvilsomt være de toneangivende aktørene, og forholdet mellom disse to vil bli svært avgjørende for den globale stabiliteten. Vi går mot en global orden som ikke nødvendigvis er verre eller bedre, men definitivt helt annerledes enn hva vi har vært vant med. Vi står trolig ved en korsvei. Ett av de store spørsmål blir trolig om vi får en orden bygget på samarbeid, ”good governance” og multilateralisme eller et system preget av stormaktsrivalisering og økt fare for interstatlig konflikt. Hvilken vei utviklingen går bestemmes ikke av naturkreftene, men av menneskelig handling.

I hvilken grad Europa klarer å gjøre seg gjeldende innenfor dette fremtidige systemet, avhenger av i første rekke to forhold: Det ene er om Europa klarer å trekke i samme retning, primært innenfor rammen av EU. Det andre er hva slags type internasjonalt system som vil bli det dominerende. Som utenrikspolitisk aktør uttrykker EU seg i dag i første rekke gjennom sin vekt på ”good governance”, folkerett, multilateralisme og ”soft security”. Dersom vi går i retning av et system bygget på disse verdier, vil dette øke EUs innflytelse. EU har i forhold til både NATO og USA komparative fortrinn gjennom bredden av virkemidler, inkludert sivile og militære som i økende grad er viktige for å ha en helhetlig tilnærming til konfliktløsning.

Dersom vi imidlertid går mot et internasjonalt system preget av stormaktsrivalisering og økt bruk av militærmakt, vil dette ventelig føre til at EUs relative betydning blir mindre. Europa er allerede en betydelig aktør innen for feltet ”soft power”. Men Europa må kanskje også ta en mer aktiv rolle i forhold til ”hard power”, eller risikere å bli irrelevant i forhold til utviklingen. Dette gjelder ikke minst i forhold til dagsaktuelle globaliseringsutfordringer som spredning av masseødeleggelsesvåpen. Her ligger trolig en av de største utfordringer for Europa fremover, både innenfor rammen av EU og NATO. En viktig utfordring for EU er derfor å ha evnen til å ta i bruk hele spekteret av virkemidler, inkludert ikke bare økonomiske, politiske og diplomatiske instrumenter, men om nødvendig også hele spektret av militære kapasiteter. Kanskje USAs utenriksminister Hilary Clinton har oppsummert problemstillingen best når hun sier at for henne er ikke det viktigste om man bruker soft power eller hard power, det viktigste er at man er i stand til å anvende smart power.

Konsekvenser for Norge

Som en liten stat med en åpen økonomi, må Norges sikkerhetspolitikk baseres på multilaterale sikkerhetssystemer, en internasjonal rettsorden gjennom FN-pakten og folkeretten, samt et oppegående militært forsvar. Norge må aktivt medvirke til at felles sikkerhet og utfordringer håndteres i en multilateral ramme, med FN som den overordnede ramme og hjemmelshaver for bruk av militær makt. FN og NATO forblir grunnsteiner i norsk sikkerhetspolitikk. Vi søker samtidig å videreutvikle det tette samarbeidet med EU og med våre nordiske naboland. Derfor engasjerer vi oss aktivt internasjonalt, både med sivile og militære kapasiteter, for å bidra til stabilitet og utvikling i andre deler av verden. Slik kan vår egen sikkerhet best ivaretas, også i en multipolar verden.

Norge er i kraft av geografi og tradisjoner en nasjon som har en sterk orientering mot både Atlanterhavet og Europa. USA er fortsatt Norges viktigste allierte. De større europeiske allierte er imidlertid av stadig større betydning for oss. Dette gjelder ikke minst Tyskland og Storbritannia som er meget viktige for oss i forsvarssammenheng. Dette ser vi blant annet gjennom vår tilknytning til det tysk-nederlandske korps. For EU er Norge en strategisk energileverandør. EU har en egen nordlig dimensjon og er i ferd med å utvikle en Arktis-strategi. Dette er bare noen eksempler på de mange tilknytningspunktene. Utviklingen i Europa og Europas rolle innenfor det globale system er av meget stor betydning for oss, selv om vi ikke er medlem av EU. Norge hilser velkommen EUs økende rolle som sikkerhetspolitisk aktør.

Vår tilknytning til EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk gir oss innblikk i og en viss mulighet for påvirkning i den viktigste institusjonelle rammen for Europas økende rolle som en selvstendig sikkerhetspolitisk aktør. Selv om vi ikke er medlem, kan vi ikke tillate oss å stå utenfor et sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid som nå favner de fleste av våre europeiske og nordiske samarbeidsland. Utviklingen i EU går langsomt, men samarbeidet har et potensial som er betydelig. Det er derfor viktig å vedlikeholde våre relasjoner til EU, gjennom synlige bidrag. Derfor har Norge deltatt i flere EU-operasjoner enn noe annet tredjeland. Derfor har vi nylig deltatt med en fregatt i den EU-ledede anti-pirat-operasjonen Atalanta i Aden-bukta. Derfor har Norge på nytt meldt inn styrker til den svensk-ledede Nordic Battle Group for deltakelse i første halvår 2011.

Norge har som eneste ikke-medlem en egen samarbeidsavtale med EUs forsvarsbyrå EDA. Dette gir oss mulighetene for på sikt å høste økonomiske og operative gevinster i den kapabilitetsutvikling, forskning og utvikling som foregår innenfor rammen av EDA. Med en kompetent og utadrettet forsvarsindustri har vi faktisk en rekke offensive interesser innen EDAs virkeområde.

Det nordiske forsvarssamarbeidet er et høyt prioritert område for regjeringen, ikke minst av økonomiske årsaker, men også som et ledd i den mer overordnede sikkerhets- og forsvarspolitiske orientering. At nærstående naboland etablerer et operativt militært samarbeid for å møte felles utfordringer, er både naturlig og politisk hensiktsmessig. Det nordiske samarbeidet i dag er imidlertid noe mer enn det – det er faktisk et viktig uttrykk for et EU-NATO-samarbeid. EU-landene Sverige og Finland har samme forholdet til NATO som Norge og Island har til EU – de er ikke medlemmer, men deltar i svært mye av det praktiske samarbeidet. Det er lenge siden Norden var noe alternativ til større europeiske eller transatlantiske konstellasjoner. I dag er den nordiske dimensjonen snarere enn fordypning av den bredere europeiske integrasjonen på det forsvars- og sikkerhetspolitiske feltet, Dette nye nordiske samarbeidet begynner allerede å bære konkrete frukter, og jeg vil i min videre gjerning som forsvarsminister fortsette å gi dette høy prioritet.

Vi må samtidig erkjenne at Norges vitale sikkerhet ikke først og fremst kan ivaretas gjennom EU. Norges geografiske plassering og strategiske ressursinteresser gjør altså at vi står overfor økende utfordringer i våre nærområder. Disse forsterkes av den geopolitiske utvikling jeg har beskrevet i dette foredraget. Norges utfordringer, ikke minst i Nord, krever et fortsatt sterkt NATO, og et NATO som er relevant til stede i vår egen sikkerhetspolitikk. For Norge er forsterkede relasjoner til EU et viktig supplement, men intet alternativ, til forsvarsalliansen NATO.

Regjeringen har definert Nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde. Den internasjonale oppmerksomheten omkring endringene i Arktis er raskt voksende, både hos våre allierte, i Russland og i Asia. Mulige fremtidige nye seilingsruter, energiutvinning, og konsekvensene for fiske og miljø skaper både muligheter og utfordringer som vi kun har begynt å skue rekkevidden av. I Norge er det Forsvaret som besitter de ressurser som må til for suverenitetshevdelse og myndighetutøvelse til havs. Norge må i praktisk handling vise at vi tar dette ansvaret på alvor. Forsvaret utøver dessuten viktig bistand til det sivile samfunn, gjennom blant annet kystvakttjeneste, slepebåtberedskap, overvåking, redningstjeneste og grensevakthold. Mitt klare inntrykk er at våre naboer, og andre interesserte land, i stadig større grad forstår og deler dette fokuset.

Våre umiddelbare utfordringer i nord er hovedsakelig av en sivil karakter knyttet til ressursutnyttelsen og næringsinteressene i Norges del av nordområdene helt opp til Arktis. Det er i denne sammenheng grunn til å understreke gjennombruddet mellom Russland og Norge om delelinjen i Barentshavet og Polhavet. Avtalen er historisk og av meget stor betydning. Avtalen bygger på Havrettstraktaten fra 1982, og viser dermed folkerettens sentrale betydning for å komme frem til denne type bilaterale avtaler. Russland og Norge har i lang tid vært enige om at Havrettstraktaten måtte gjelde også i nord, og dette var en vesentlig forutsetning for gjennombruddet. Gjennom denne avtalen er ett av de viktigste potensielle konflikttemaer i vårt bilaterale forhold til Russland ryddet av veien. Jeg tror faktisk at dette kan være ett av våre mest konkrete bidrag til fremveksten av det utenriksminister Knut Frydenlund beskrev som ”en bedre organisert verden”. I våre nærområder, så vel som i det moderne Europa. 

Takk for oppmerksomheten.