Vi må ikke glemme

Ingen enkeltmennesker eller familier i Norge unngikk å bli merket av krigen og den frykt, lidelse og undertrykkelse den brakte med seg, men noen sto opp og ble mer merket enn andre.

Jeg velger å fremheve to av heltene fra den andre verdenskrig. Knut Magne Haugland som døde i fjor og Jens-Anton Poulsson som døde tidligere i år. Begge deltok i den spektakulære sabotasjeaksjonen på Rjukan som forhindret at Hitler utviklet atomvåpen. For sin heltemodige krigsinnsats fikk begge Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd, og en rekke andre medaljer og ordener. Vi har mye å takke disse og de andre heltene i motstandsbevegelsen for. Det norske folk står fortsatt i gjeld til de som var villig til å ofre sine liv i kampen mot okkupasjonen og nazismen og for vår selvstendighet og frihet.

I 44 år levde jeg med en krigsveteran til far. Han ble tatt til fange av Gestapo, torturert og senere sendt til dødsleiren Natzweiler i 1943. Som snaut 22-åring ble han dødsdømt, men han lurte døden flere ganger, og ble reddet da de hvite bussene hentet hjem norske fanger i mars 1945. Hans erfaringer har betydd mye for meg, den jeg er og det jeg står for. Han lærte meg hvor viktig det er at vi ikke glemmer de grusomheter som skjedde under andre verdenskrig.

Einar Gerhardsen, som selv hadde vært gjennom et brutalt fangenskap i konsentrasjonsleir, sa etter krigen: «Det som har skjedd, lærte oss med ettertrykk at det ikke fantes mulighet for noen særskilt norsk fred i en verden som var kommet i brann. Vi måtte innse at freden er udelelig, at Norges fred, Nordens fred og Europas fred er en del av verdens fred». Ordene har staket ut kursen for norsk sikkerhetspolitikk og han har helt rett i at det er mer samarbeid – ikke mindre samarbeid – som er nøkkelen til fred. Derfor har også NATO-alliansen og FN i hele etterkrigstiden vært hovedpilarene i våre bestrebelser på å sikre freden hjemme og ute.

Det går en linje fra innsatsen til Poulsson og Haugland og de andre heltene fra den andre verdenskrig, via de norske soldatene som tjente freden i Tysklandsbrigaden, Korea, Midtøsten og på Balkan, til de norske kvinner og menn som i dag deltar i krevende oppdrag blant annet i Afghanistan og i Afrika. I Afghanistan er det tung symbolikk i at norske og tyske soldater 70 år etter, står skulder ved skulder for å skape fred og stabilitet for det afghanske folket og bidrar til trygghet her hjemme. For å kunne gi et håndfast bevis på vår takknemlighet overfor dem som kjemper for Norge både hjemme og ute, har vi gjenopptatt bruken av Krigskorset. Når Regjeringen også åpner for at partisaner kan tildeles Krigskorset, er det for å anerkjenne og hedre den store innsatsen mange enkeltmennesker nedla i kampen mot nazismen og okkupasjonen.

Den 8. mai kommer jeg til å delta på minnemarkeringen av 65-årsdagen for et fritt Norge i Kristiansand. 162 sørlendinger omkom i konsentrasjonsleire eller ble henrettet. Det skal ikke glemmes. Det skal heller ikke andre som har gitt store ofre for Norges frihet og demokrati.Sammen med flere av nordmennene som overlevde andre verdenskrig, skal jeg delta i 65-årsmarkeringen for frigjøringen av Sachsenhausen og kvinneleiren Ravensbrück i april. Slike markeringer er en del av arbeidet med å holde historien levende.

La oss aldri glemme krigens mange ofre. Minnene om krigsveteranenes offer og heltemot må ikke få lov til å falme. Historien må holdes levende for å inspirere nye generasjoner til innsats for freden og demokrati, og mot undertrykkelse.

Publisert i Dagsavisen, 9. april 2010.