Vil ha etisk bevissthet

Innlegg på dialogkonferansen om holdninger, etikk og ledelse, 27.09. 2010
Forsvarsminister Grete Faremo

Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen,

Etikk er en av våre eldste vitenskaper og det er ikke uten grunn.  Det gjelder også Forsvarssektoren. Vi håndterer viktige etiske spørsmål hver eneste dag, og vi må hele tiden holde våre holdninger og handlinger opp mot etiske prinsipper. Det gjelder i forvaltning, i støttefunksjoner og i operativ tjeneste.

Vi står overfor store utfordringer. Ikke minst når det gjelder å få på plass en mer profesjonell forvaltning, mer åpenhet og økt likestilling. Derfor er jeg glad for kunne gi dere nyheten om at jeg vil oppnevne et Etisk Råd for Forsvarssektoren som kan veilede oss.  

Jeg vil at etisk bevissthet og refleksjon skal gjennomsyre vår sektor – på alle områder og alle nivåer. Vi trenger dette rådet som vaktbikkje, rådgiver og samtalepartner.  Jeg hadde ønsket å fortelle dere hvem lederen for Rådet blir. Vi er ikke helt i mål, men jeg kan alt nå fortelle dere at vi går eksternt og etter en fagperson på øverste, faglige hylle.

Vår virksomhet er full av etiske spørsmål og dilemmaer:
Hvordan opptrer våre soldater i Afghanistan?
Hva slags holdninger og verdier preger dem?

Blir kvinnene i Forsvaret respektert og behandlet som likeverdige sine mannlige kolleger?
Får de samme karrieremuligheter?
Hva gjøres for å bekjempe seksuell trakassering og mobbing?

Er vi profesjonelle nok i vår forvaltningskultur?
Håndterer vi kravene til statlige anskaffelser, habilitet og kontraktsforhold godt nok? 

La meg starte med soldatprofesjonen. 

Afghanistan
Jeg bruker vårt oppdrag i Afghanistan som illustrasjon.
Jeg ønsker meg økt åpenhet i Forsvaret - også om dette oppdraget.  I 2010 har vi derfor langt flere medier tett på våre styrker. Vår deltakelse sammen med våre allierte i Afghanistan, er vårt viktigste sikkerhetspolitiske engasjement.  Vi skal informere om hva vi gjør og åpne for innsyn.  Det vil bidra til et bedre grunnlag for en realistisk diskusjon om vårt oppdrag og vår tilstedeværelse.  Soldatprofesjonen presenteres med dette også for offentligheten på en helt annen måte enn før.  Flere ser at våre soldater gjør en innsats det står stor respekt av.  De demonstrerer en forståelse for oppdraget og rammene som gjør meg stolt.  Våre soldater får fortjent oppmerksomhet og stor anerkjennelse for jobben som gjøres under stor risiko.  

Apropos risiko:  Åpenheten innebærer også risiko for å vise fram ukultur.   Den risikoen skal vi tåle.  Trollet våget seg ut i sola og sprakk.  Uakseptabel krigerkultur trives best i mørket og vil, som trollet, sprekke når ukulturen våger seg fram.  

La meg utdype:
Gjennom den danske filmen Armadillo  har vi fått et mer autentisk bilde av stridshandlingene i Afghanistan enn vi hadde før.  Derfor er filmen viktig.

Stridshandlinger er brutale. Filmen følger soldatene i ekstreme situasjoner som krever ekstreme handlinger.  Ekstreme handlinger skaper ekstreme reaksjoner.  Hva er normalt og hvordan takler og bearbeider befal og soldat disse ekstreme påkjenningene?

Filmen er viktig fordi den gir oss grunnlag for å snakke om verdier og holdninger som må prege soldatkulturen. 

Jeg nevnte risikoen for å vise fram ukultur.  Etter den informasjonen jeg har vil vi om få dager få vår norske ”Armadillo på papir”. Et nytt manneblad ”Alfa”, med 1.utgave kommende fredag, lanserer seg med en artikkel om soldater som har tjenestegjort i Afghanistan. Om soldatene bekrefter sine utsagn slik jeg har fått dem referert, viser de dessverre tydelig at vi ennå ikke er i mål med etikkarbeidet i Forsvaret.

Utsagn fra militære ledere av typen: ”Jeg har disponert styrkene mine med den hensikt å drepe, og det har vi hatt suksess med”, gir om de er korrekte, en oppfatning av oppdraget vi må ta avstand fra. Vår oppgave er å bidra til økt trygghet for Afghanerne!

Jeg vil ikke underslå at sikkerhetssituasjonen for våre styrker er alvorlig. Jeg har ved mange anledninger også uttrykt full forståelse for at soldater i ekstreme situasjoner reagerer med utfordrende uttrykksformer.  Intervjuene i dette nye magasinet uttrykker grunnleggende holdninger som vi likevel ikke kan akseptere. Holdninger som har fjernet seg fra både samfunnets verdier og oppdragets mål.

Forakt for menneskeliv eller for en eller flere av partene i en konflikt vil kunne påvirke profesjonsutøvelsen. Det vil kunne frembringe dårligere og etisk sett mindre akseptable – eller enda verre - uakseptable handlinger.  Dette kan igjen true selve oppdraget med å skape stabilitet, hvor det å bygge tillit er et vesentlig element.

Soldatene er statens skarpeste maktmiddel.
Det stiller store krav til de som utøver denne makten.

Ingen får noen gang lov til å glemme at det er det sivile samfunn som avgjør når dette våpenet skal brukes. Det er det sivile samfunn som sender soldatene ut, og som definerer oppdraget. Det er dette som gir det militære oppdraget legitimitet. Derfor kan vi aldri akseptere avvikende etiske regler innenfor det militære systemet, eller at noen danner seg egne definisjoner av oppdraget. Jeg forstår soldatenes behov for en profesjonskultur. Det må være lov å bli god på sitt fag. Faget krever imidlertid gode etiske holdninger og solid oppdragsforståelse. Å være soldat er en profesjon, som handler om mer enn å kunne skyte. Soldatyrket stiller helt spesielle krav til respekt, ansvar og mot. 

Dersom en profesjonskultur danner seg sitt eget sett av verdier og holdninger som fjerner seg fra de alminnelige holdninger i befolkningen så risikerer man å fjerne seg fra det sivile samfunn og deres uttrykte støtte.

Overgangen fra et mobiliseringsforsvar hvor hjemmeforsvaret av landet hadde en naturlig forankring i befolkningen, til et innsatsforsvar som i økt grad også nyttes til utenlandsoppdrag, åpner for diskusjoner og nye dilemmaer for både det politiske miljøet og Forsvaret.  Disse diskusjonene må vi ta sammen.

Det jobbes meget bra med holdninger, etikk og ledelse i Forsvaret i dag. Det er en integrert del av utdanningen på alle nivåer og diskuteres kontinuerlig. Jeg vil gjerne trekke fram etikkseminaret som Telemarksbataljonen avholdt sist uke som et positivt eksempel på at Forsvaret selv tar disse problemstillingene på alvor.  Jeg vil også berømme Hæren som har forsterket sitt fokus på etikk.  Dere gjør nå en kjempejobb med disse problemstillingene!

Armadillo  viser at soldatene ofte står i vanskelige dilemmaer.  De tar vanskelige beslutninger i svært pressede situasjoner. Da er det viktig at de har et etisk verdigrunnlag i ryggmargen som hjelper dem til å ta de rette beslutningene.

Her har lederne et stort ansvar som rollemodeller og verdiformidlere. Det er deres ansvar å sørge for at soldatene identifiserer seg med de verdiene Forsvaret har, og hindre at understrømninger og ukulturer får utvikle seg.

Dette er dilemmaer som ledere ute i felt opplever hver eneste dag, og som Armadillo bidrar til å synliggjøre. En leder skal identifisere seg med det soldatene opplever, men også kunne si fra og slå ned på ukultur og uønskede holdninger når det forekommer.   Filmen demonstrerer et urovekkende fravær av korrigerende ledelse.

Både Armadillo og flere nye bøker om Afghanistan har bidratt til åpenhet og en mer informert debatt om oppdraget. Jeg noterer med interesse at Hammer i sin bok ”Drømmekrigen” har fått med seg vår nye åpenhetsstrategi i 2010.  Han drøfter bl.a det økte ansvaret dette gir journalistene. 

Samtidig er det også dilemmaer knyttet til måten åpenhet utvises på, noe for eksempel boka til de anonyme skarpskytterne i Afghanistan aktualiserer.

Etikk i forvaltningen
Vi trenger en mer profesjonell forvaltningskultur i Forsvarssektoren. Her har vi noen særskilte utfordringer, som har å gjøre med sektorens særegne karakter. 

Ledere i Forsvaret leder avdelinger i krig og konflikt. De samme menneskene skal også motivere til og utøve god forvaltningsledelse i fredstid. Disse ulike arbeidsområdene krever sterke faglige kvalifikasjoner, i helt forskjellige fag.

Regelverket for anskaffelser er krevende og Forsvarssektoren er stor. Vi bruker 35 milliarder kroner og årlig og kjøper inn for til sammen 16-17 milliarder kroner pr år. Det foretas i underkant av 300.000 bestillinger årlig.

De fleste anskaffelsene gjøres riktig. Vi vet imidlertid også at det er lett å trå feil. Og det trås feil.  Kommende torsdag er jeg således invitert til åpen høring i Stortingets Kontroll- og Konstitusjonskomite sammen med en rekke av mine forgjengere om resultatet av manglende kontroll med store beløp knyttet til kontrakter inngått i perioden 2001 – 2005.  Forsvarets utviklingsprosjekt, NOBLE og prosjektets samarbeid med selskaper i den såkalte ”Ocas-sfæren” er nok et unntak, og den ligger noe tilbake i tid, men saken minner oss om at vi har utfordringer.

 Rapporten fra departementets Internrevisjon om utvalgte driftsanskaffelser i Forsvaret i 2009, som kom for få uker siden, gir fortsatt grunnlag for bekymring, til tross for at vi har jobbet med å forbedre anskaffelsesregimet i mange år. Vi er nødt til å finne bedre løsninger på de utfordringene som rapporten avdekket. Dette jobber vi med nå sammen med Forsvarets ledelse om og må komme tilbake til.  I mellomtiden gleder jeg meg over en rekke tiltak som rulles ut.

Blant annet har vi fått på plass et e-læringsprogram om etikk for de ansatte i Forsvarsdepartementet. Det handler om varsling, anskaffelser og omstillingsprosesser, og om hvordan vi håndterer uønsket seksuell oppmerksomhet, mobbing og trakassering. Det skal implementeres i hele forsvarssektoren i løpet av 2010 og 2011. 

 FD har dessuten som det første av departementene, innarbeidet krav om etisk handel i Forsvarets eget anskaffelsesregelverk. Dette er et krav som alle våre leverandører og underleverandører må forholde seg til hvis de vil levere varer til oss.

Vi skal bruke den nylig reviderte Handlingsplanen for Holdninger, etikk og ledelse aktivt.

 
1. november legger vi om fullmaktssystemet for våre anskaffelser og introduserer bedre krysskontroll med et klarere skille mellom attestant og anviser.

Risikostyring av anskaffelsesvirksomheten skal innføres i Forsvarets driftsenheter, på toppnivå i 2010, og for nivåene nedover i 2011.

”Sertifiseringshuset” i Forsvaret er et strukturert system for systematisk oppbygging av kompetanse i de enkelte stillingstyper. Dette systemet utvides i disse dager til også å gjelde anskaffelsesområdet. Jeg forventer at disse tiltakene vil bidra til økt profesjonalisering av anskaffelsesvirksomheten.

Jeg kan også nevne prosjektet ”Bedre Anskaffelser” som ble igangsatt i 2009 med sikte på å effektivisere anskaffelsesvirksomheten i Forsvaret.
 
Jeg sa innledningsvis at jeg har ønsket og jobbet for mer åpenhet. Generell åpenhet. Men noen ser ut til å ha misforstått hva åpenhet handler om. Det handler IKKE om å lekke graderte dokumenter og informasjon som man får gjennom fortrolige prosesser. Her har vi hatt så mange eksempler i det siste at jeg ser en etisk utfordring. Dette undergraver tillitsforholdet til hverandre som vi er avhengige av. Det svekker vel også vårt omdømme som en profesjonell sikkerhetsorganisasjon.   Forsvarssektoren blir en kamparena for egne særinteresser. Det er illojalt mot kolleger som gir fortrolighet. Jeg ber derfor alle – og ikke minst våre ledere og mellomledere – å ta ansvar for økt bevissthet rundt grenseoppgangene mellom åpenhet og Forsvarets behov for et fortrolig og gradert rom.  Brudd på fortroligheten svekker oss alle.Er det slik vi vil ha det? 

Åpenhet er en forutsetning for at vi skal kunne ha en informert debatt om de etiske dilemmaene Forsvaret står i hver eneste dag, og om hvordan vi håndterer dem.

Likestilling
Det tredje området som jeg vil trekke fram der vi har etiske utfordringer gjelder likestilling. Dette arbeidet går for tregt i vår sektor.

I 2003 satte Maktutredningen søkelys på dette, i en bok om kjønnsmakt av professorene Hege Skjeie og Mari Teigen. De gjorde en undersøkelse blant ledere i hele det norske samfunnet, hvor noe under 1/5 av dem var kvinner. Generelt var lederne positive til tiltak for å oppnå jevnere kjønnsfordeling i samfunnslivet. På ett par områder var lederne i tvil om viktigheten av å gjøre noe – og det var i Forsvaret og i Kirken.

Dette reiser et viktig dilemma for vår sektor. Likestillingsarbeidet i Forsvaret tegner et bilde av en militær profesjon som til en viss grad opplever seg som en etat som er annerledes enn andre samfunnsinstitusjoner.  Derfor kan også likestillingspolitiske føringer fra det sivile samfunn oppleves som irrelevante.

Hvordan skal vi sørge for likestilling i en sektor med et slikt selvbilde?

Erfaringene fra arbeidslivet viser at i flere mannsdominerte yrker har andelen kvinner økt betraktelig de siste 20-30 årene. Stortinget satte seg som mål at kvinneandelen i Forsvaret innen 2008 skulle være på 15 prosent. Det klarte vi ikke. Dette til tross for at Stortinget allerede i 1976 ga kvinner adgang til befalsutdanning, og i 1983 samme adgang som menn til å avtjene førstegangstjeneste. I 1985 vedtok Stortinget full yrkesmessig likestilling mellom kvinner og menn i Forsvaret. Lovverket har således vært på plass, men det har ikke vært nok.

Dette handler om holdninger og kultur.
Her har vi en lang vei å gå!

Vi må - i langt større grad enn hittil - få temaene kvinneandel og like muligheter inn i den daglige driften av Forsvaret. Det krever et annet ledelsesfokus og jeg vil  også innføre særegne rapporteringsrutiner på området. For et system som har praktisert radikal kvotering av menn i alle år, så må vi tørre å utfordre holdninger og utvelgelseskriterier. Bruk av moderat kvotering er en selvfølge – i alle fall i en overgang.

Resolusjon 1325
I forbindelse med likestillingsarbeidet, har også FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet kommet inn som en relevant føring. Og her gjenstår mye av operasjonaliseringen.  Jeg er derfor glad for at vi nå har fått et kompetansemiljø på Forsvarets høyskole som skal jobbe med undervisningsopplegg for alle nivåer, og drive forskning på området.

Vi må også få fortgang i arbeidet med å få resolusjon 1325 inn som en del av den operasjonsspesifikke treningen.

Det har vært mye fokus på Forsvarets rekruttering av kvinner for å nå målsettingene i resolusjonen. Vi kan ikke akkurat si å ha nådd målene der heller, men det litt for ensidige fokuset på denne biten har så langt gjort at mange, også i Forsvaret ser på 1325 bare som likestillingspolitikk: En likestillingspolitikk som vi forsøker å eksportere - fremfor å se det i et operativt og menneskerettighetsperspektiv.

1325 handler om å ha spesielt fokus på beskyttelse av kvinner og jenter i konflikt. Den handler også om å involvere kvinner i konfliktløsing og fredsbygging. Og den handler om å inkorporere kjønnsperspektivet i feltoperasjoner. Dette er derfor ikke et ansvar som kan løses bare ved å sette inn flere kvinner og mene at det er kvinnene som skal løse utfordringene. Det skal tvert imot gjennomsyre alt Forsvaret gjør.

Jeg er bekymret for at oppfølgingen av 1325 fortsatt er mye ord og lite handling – på tross av regjeringens handlingsplan. Dette ønsker jeg økt fokus på.

Dette, sammen med mye annet, viser at vi har behov for et etisk råd i Forsvaret.
Jeg gleder meg over at vi nå skal få dette på plass.

Jeg ønsker at Rådet skal spille en viktig rolle, få en kraftfull stemme og bidra til å finne gode løsninger på alle de etiske spørsmålene og dilemmaene som omgir oss i Forsvaret.

Jeg er stolt av kompetansen, kvalifikasjonene og de gode holdningene de fleste medarbeiderne i vår sektor har, fra soldater til embetsverk. Jeg har latt meg imponere mange ganger siden jeg kom til Forsvarsdepartementet. Det gir meg også tro på at vi har alle forutsetninger for å lykkes i arbeidet med god etikk, gode holdninger og profesjonell ledelse.

Lykke til med konferansen og med arbeidet videre!