Vil støtte og styrke Afghanistan

Av Espen Barth Eide, Forsvarsdepartementet.

I Dag og tids leder 29. januar skriver avisen at man må tenke nytt for å avslutte ”krigen i Afghanistan”. Å tenke nytt er nettopp det vi nå gjør både i FN og NATO. Dette kom senest til utrykk i forrige ukes store Afghanistankonferanse i London. Der kom det frem flere nye momenter: Det skal inviteres til dialog med de stridende partene, med sikte på både forsoning og reintegrering. Det skal jobbes mer målbevisst mot korrupsjon, og for å få et bedre styresett. Og aller viktigst: Konferansen oppfordrer alle de landene som er engasjert i Afghanistan til å dreie innsatsen til det som har vært Norges linje lenge: Å fokusere på at Afghanistan skal settes i stand til å ta ansvar for egen sikkerhet.

Det hjelper ingen om vi trekker alle styrkene tilbake i dag. Afghanerne trenger omfattende støtte til opplæring og trening av både eget forsvar og politi for å makte den krevende oppgaven det er å holde orden i et land som har vært preget av krig og konflikt de siste tiårene. Det vil være behov for internasjonal innsats i Afghanistan i lang tid fremover. Men vår innsats kan ikke være evigvarende. Ved å fokusere på trening og understøttelse av afghanske styrker skal vi på sikt kunne redusere det internasjonale militære nærværet. 

Opplæring og trening av afghanske styrker er både dyrt, krevende og risikofylt. Vi vil i enda større grad enn hva som er tilfellet i dag vil stå midt i striden sammen med afghanerne. Dette er likevel den riktige veien å gå for å sikre at den internasjonale innsatsen fører frem til noe som er bærekraftig på lang sikt.

Det er ikke aktuelt å sette en sluttdato for operasjonen i Afghanistan nå. Norge vil følge opp de forpliktelsene vi har påtatt oss overfor FN, NATO og det afghanske folk på en god og troverdig måte. Det er først når situasjonen tilsier det, og i nært samråd med våre allierte, at vi kan begynne å tenke på en gradvis nedtrapping. 

For å oppnå et stabilt Afghanistan er det avgjørende at man har en helhetlig strategi med både politiske, militære, humanitære og utviklingsmessige virkemidler. Prinsipielt det internasjonale samfunnet enige om dette, men dessverre har innsatsen så langt vært alt for fragmentert.

Selv om situasjonen er krevende, finnes det utviklingstrekk man kan glede seg over. Det har skjedd en rekke fremskritt innen skolegang, helse og infrastruktur. FNs misjon i Afghanistan, UNAMA, fikk i fjor et sterkere mandat og har fått ytterligere ressurser for å kunne koordinere den samlede internasjonale innsatsen. Nabolandene involverer seg på en mer konstruktiv måte enn tidligere med sikte på et tettere regionalt samarbeid. Og den afghanske regjeringen fremstår som mer beredt til å ta sin del av ansvaret for å få landet på fote igjen.

Jeg er samtidig den første til å erkjenne at det på mange områder er en lang vei å gå. Sikkerhetssituasjonen er utfordrende i deler av landet. Korrupsjon er fortsatt et omfattende problem. Et fullverdig demokrati vil ikke kunne oppstå over natten i et land med utstrakt analfabetisme og over tre tiår med nesten sammenhengende konflikt bak seg.

Arbeidet med å bygge et stabilt Afghanistan har vist seg vanskeligere enn mange hadde forestilt seg. Men det er viktig å huske at målet med operasjonen i Afghanistan ikke er å vinne en krig. Målet er å bistå i byggingen av et Afghanistan som er stabilt nok til å håndtere egne utfordringer.

Publisert i Dag og tid 5. februar 2010.