Vil ta vare på veteranene

Forsvarspolitiske utfordringer, NROFs landsmøte 4. juni 2010

Kjære alle sammen!

Jeg tenker at mange av dere så og – som meg - ble grepet at et innslag som ble vist på TV-nyhetene tirsdag kveld. Det var et intervju med faren til en av de to norske soldatene som ble hardt skadet i Nord-Afghanistan 3. mai. Intervjuet ble vist i forbindelse med at sønnen, Thomas, ble skrevet ut fra intensivavdelingen på Ullevål sykehus der han hadde ligget i fire uker.

Den gode nyheten er at det går bra med Thomas nå. Familien hans – og vi med dem - kan puste lettet ut. Men faren klarte med noen enkle setninger å fortelle oss hva dette handler om. Han sa han trodde de hadde vært forberedt på at noen slikt kunne skje, men da det skjedde, så var de ikke forberedt likevel. Han sa han hadde opplevd det som at sønnen hans var blitt født for andre gang.

Med det fortalte han oss noe hva det norske engasjementet i Afghanistan innebærer. Ikke bare for de soldatene og offiserene som er der nede, men for deres nærmeste. De lever hver dag med risikoen, usikkerheten og engstelsen for at noe kan gå galt. Noen få må leve med sorgen når det verste faktisk skjer.

Faren til Thomas sa også noe mer; at Thomas allerede nå er klar på at han vil tilbake igjen, og at familien støtter ham. Så sterkt er engasjementet som driver norske soldater og offiserer ute i felt! Vi trenger dem, og vi trenger alle dere som bidrar til å støtte dem og deres familier. Takk for den viktige jobben dere gjør!  Den er med på å sikre rekrutteringen til forsvaret, til de internasjonale operasjonene og til den høye oppslutningen i den norske befolkningen om vårt internasjonale engasjement.

Uten dere kommer vi ikke langt.  Nettopp derfor er en av de viktige utfordringene framover å skape den anerkjennelsen for soldatenes innsats i utenlandsopersjoner og den oppfølgingen ved hjemkomst som de fortjener.

Jeg tør våge den påstand at det før 2005 var lite fokus på veteranpolitikk. Regjeringen har siden 2005, sammen med organisasjoner som NROF, gjennomført et bredt spekter av tiltak for å gi personellet økt anerkjennelse og å styrke deres rettigheter. Det er masse jeg har lyst til å nevne, men jeg skal prøve å nøye meg med en overkommelig liste:

 - Forvarets Veteransenter på Bæreia
- Forsvarets Veteranadminsitrasjon
- bedre erstatningsvern for skader som er pådratt i internasjonal tjeneste
- lovfestet en rett til oppfølging, herunder psykiatrisk og psykologisk oppfølging fra Forsvaret for personell som tjenestegjør og som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner i ett år etter endt tjeneste
- uavhengig helsetilsyn i utenlandsoperasjonene
- nye forkningsprosjekter
- barnebok
- kartlegging av Gulf-Veteranene
- medaljesermonier
- krigskorset
- jeg tar også med økt åpenhet om det som skjer i operasjonene, slik at også de hjemme får et bedre innblikk i sine nærmestes hverdag.

Og i tillegg til Stortingsmeldingen om veteranpolitikken som kom i fjor jobber vi nå med en handlingsplan som favner berørte samfunnssektorer. Den skal være klar omkring årsskiftet. Her vil det for eksempel bli et sterkere fokus på en bedre tilrettelegging av hjemkomstfasen. Forsvaret har alt igangsatt de kaller ”prosjekt Ivaretakelse”. Prosjektet gir erfaringer som vi skal dra nytte av inn i dette arbeidet. Vi behøver også deres videre innspill for at planen skal bli best mulig.

Vi ser også på mulighetene for å samarbeide tettere med våre nordiske naboer på dette feltet. Dette er ikke minst fornuftig siden vi også samarbeider stadig tettere i internasjonale operasjoner som ISAF-operasjonen i Afghanistan.

Jeg kunne gjerne sagt mye mer om dette. Og om at vi har kommet et godt stykke på vei, men at fortsatt mye står igjen. Dette blir garantert et viktig arbeid også framover. Fordi vi vet vi vil fortsette å få hjem veteraner fra utenlandsoperasjoner. Regjeringens holdning er at deltakelse i utenlandsoperasjoner er en integrert del av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Forsvaret må kontinuerlig tilpasse seg så vel endrede geopolitiske omgivelser som nye samfunnsmessige krav. På samme måte som NATO opplever også vi som land dualiteten hjemme - ute.  For det å være en fredsnasjon utelukker ikke at vi til tider må stille opp med aktive bidrag til militære operasjoner utenfor våre egne nærområder. Derfor er vi i Afghanistan, derfor har vi nylig vært i Tsjad og patruljert Somalia-kysten. For selv om vi har store oppgaver hjemme, har vi også et medansvar for internasjonal sikkerhet. Dette bidrar vi til gjennom både NATO, FN og EU.

Vi lever i en usikker verden der geopolitiske utfordringer vi trodde var borte, har kommet tilbake og eksisterer side om side med nyere trusler.

Det har egentlig blitt en klisjé å si at verden har endret seg og at den verden Forsvaret står overfor i dag er en ganske annen enn under den kalde krigen. Vi må huske at bildet også har endret seg flere ganger i perioden etter Berlinmurens fall.

Etter at Sovjetunionen kollapset trodde vi i Europa at krig mellom europeiske stater var utenkelig. Så fikk vi interne konflikter i Europa og statssammenbrudd, som ble avgjørende for omleggingen av Forsvaret. Så kom 11. september, og den vestlige verden fikk et nesten altoverskyggende fokus på asymmetriske trusler og internasjonal terrorisme.

I dag ser vi at dette er del av et langt bredere konfliktbilde, med øktstormaktsrivalisering. Dessverre viste krigen i Georgia at det også var vel optimistisk å tro at vi aldri ville kunne oppleve konflikter mellom europeiske stater.

Et nytt utviklingstrekk er de fremvoksende stater som ofte omtales med akronymer som “Basics” (Brasil, Sør-Afrika, India, Kina), ”Brics” (Brasil, Russland, India, Kina) og IBSA (India, Brasil, Sør-Afrika). Dette kommer i tillegg til et langt mer selvhevdende Russland. ”Geopolitikkens tilbakekomst” har dette gjerne blitt kalt.

I dette sikkerhetspolitiske bildet i endring har NATO vist seg som en svært tilpasningsdyktig organisasjon. Norsk forsvar er et alliansetilpasset Forsvar. Og Alliansen fortsetter å endre seg med og reflektere endringen vi ser rundt oss. Det har betydning for oss. I løpet av høsten vil NATO ha et revidert strategisk konsept. Det nye strategiske konseptet vil etter all sannsynlighet innebære en revitalisering av Art. 5 og en bedre balanse mellom oppgaver ute og hjemme.

Dette er noe vi har ivret for fra norsk side. Det er vår evne til å møte potensielle trusler mot våre egne nærområder og befolkning på en robust måte som gjør at vi kan levere robuste bidrag også i konflikter ute. Denne sammenhengen mistet vi en stund av syne etter den kalde krigen, da vi opplevde at “history was over” og at freden en gang for alle var kommet til Europa.

NATOs stabiliserende betydning i konfliktforebygging, tillitsbygging og sikkerhetssektorreform blir stadig tydeligere. Vi ser dette blant annet i Afghanistan, som er både NATOs og Norges viktigste utenlandsoperasjon. Ikke minst ser vi at det knappest er noe NATO-land som har så sterk folkelig støtte både om NATO-medlemskapet, Forsvaret og om Afghanistan-oppdraget som i Norge.

NATO og våre soldater utfører et viktig oppdrag på vegne av FN i Afghanistan. Det er en svært krevende situasjon, og det har lenge vært klart at det ikke finnes en ren militær løsning på situasjonen i landet. Bistand for å sette afghanerne i stand til å ivareta egen sikkerhet står stadig mer sentralt, også for norske styrker.

Lenge var det oppgavene ute som var det altoverskyggende for Forsvarets innretting og restrukturering. Men selv om dette er viktige oppgaver, kan vi ikke overse det betydelige ansvaret vi har i våre geografiske nærområder.

Nordområdene har også fått økt internasjonal oppmerksomhet, og utviklingen i nord har vist at regjeringen gjorde rett når vi utpekte dette området som fokus fremover.  Issmeltingen åpner opp nye transportveier i nord og ressursene i området, det være seg fisk, olje- og gassforekomster, gir nye muligheter, men også nye utfordringer. I den forbindelse er selvsagt den nylige enigheten om en delelinje med Russland svært gledelig.

Dette er i svært grove trekk den verden Forsvaret opererer i i dag. De nye internasjonale betingelsene påvirker selvfølgelig forsvaret.

Forsvaret skal håndheve norsk suverenitet og norske rettigheter, fremme norske interesser og verdier, samt bevare norsk handlefrihet mot press.

Av dette følger tre typer utfordringer som Forsvaret skal løse, og som vil være dimensjonerende for Forsvarets struktur;

For det første de hjemlige utfordringer. Forsvarets viktigste oppgaver er i våre nærområder. Dette inkluderer overvåking, suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse knyttet til ressursforvaltning i havområder under norsk jurisdiksjon, samt episode- og krisehåndtering.

For det andre har vi spesielle utfordringer i nordområdene, som denne Regjeringen har vært spesielt opptatt av. Som en del av nordområdestrategien, skal Forsvarets tilstedeværelse i nordområdene styrkes. Forsvarets aktivitet i nord skal øke. Dette er bakgrunnen for at FOH ble flyttet til Reitan og Hærens ledelse til Indre Troms, samt at Kystvakten har blitt betydelig styrket.

En tredje viktig prioritet som gir sterke føringer for Forsvarets innretting, er utenlandsoperasjoner. Forsvaret skal fortsette å bidra til internasjonal fred, stabilitet og respekt for menneskerettighetene med relevante kapasiteter. Som dere vet, er vårt viktigste utenlandsoppdrag nå NATO-operasjonen i Afghanistan.

I tillegg vil Regjeringen også fortsette å prioritere deltakelse i FN-ledede fredsoperasjoner.

Et modernisert forsvar

Det var lenge en dyp ubalanse mellom ambisjoner, struktur og ressurser i Forsvaret. Forsvarets størrelse ikke sto i forhold til de ressurser som ble tilført, og Forsvarets innretning var ikke egnet til å løse framtidens oppgaver.
Derfor var det tvingende nødvendig med et krafttak, og Stoltenberg I-regjeringen i 2001 startet i realiteten omleggingen av Forsvaret fra et mobiliseringsforsvar til et nytt og moderne innsatsforsvar som kan brukes både ute og hjemme.
Enkelt kan en vel si at det var nødvendig å bygge ned det ”gamle” Forsvaret for å bygge opp det ”nye”.

Forsvaret er derfor inne i en omfattende investeringsmessig fornyelse som vi må tilbake til den tidlige kalde krigen for å finne sidestykke til.

Sjøforsvaret innfaser nye fregatter og kystkorvetter, og nye kystvaktfartøy er anskaffet. Norge har en av verdens mest moderne flåter.

I Luftforsvaret dekker nye transportfly behovet for strategisk løftekapasitet og nye maritime helikoptre er rett rundt hjørnet. Ikke minst har vi tatt prinsippbeslutningen om anskaffelse av nye kampfly og er godt i gang med å planlegge innfasingen.

Hærens avdelinger vil få økt ildkraft, mobilitet, beskyttelse og styrket evne til å samvirke i et fellesoperativt miljø. Blant annet anskaffes et helt nytt artillerisystem, Archer. Vi oppdaterer våre CV 90 stormpanservogner og anskaffer nye stridsoppklaringssystemer. Våre soldater får nytt utstyr, blant annet nye håndvåpen og kommunikasjonsutstyr. Dette betyr mye for soldatenes sikkerhet og stridsevne.

Heimevernet har gjennomgått en dyptgripende kvalitetsreform og er knapt til å kjenne igjen i forhold til et tiår tilbake. To nye fartøy til Sjøheimevernet i 2010 vil være et ytterligere steg mot et mer fleksibelt og moderne heimevern.

Sammenliknet med den kalde krigens mobiliseringsforsvar er dagens organisasjon riktignok vesentlig mindre målt i antall hoder. Men enhetenes kvalitet, stridsevne og tilgjengelighet er løftet til et helt annet nivå. Det er dessuten grunn til å merke seg at Forsvaret ikke stadig krymper, i motsetning til hva noen synes å tro. Siden 2005 har Forsvaret tvert i mot blitt større. For eksempel var hæren på sitt laveste personnellnivå i 2005. Bemanningen i hæren har siden januar 2006 økt med over 40 prosent.

De store endringene i forsvarssektoren har vært ”et av de største omstillingsprosjekter i moderne tid”. Og da snakker jeg faktisk ikke bare om prosjekter i offentlig sektor. Det er en realitet som vi skal ha stor respekt for. Respekt for de som så behovet og hadde handlekraft nok til å iverksette omstillingen, for de enda flere som har bidratt og som fortsatt bidrar med å dra lasset og som har løftet Forsvaret frem i en tid med store og nødvendige omveltninger.

En slik stor omstilling bærer også med seg dyrkjøpte erfaringer. Ikke alle elementer har gått helt iht plan – ei heller alle valg vist seg vellykket. Jeg tror ikke det har vært mulig å oppnå våre mål uten å gjøre noen feil.

Langtidsplanen for Forsvaret har imidlertid vært viktig.
Den har gitt Forsvaret forutsigbare rammer, i form av en stortingsbehandlet langtidsplan som gir tydelig kurs og retning. Så langt har både politikere og Forsvaret levert sin del av planen. Politikerne har levert opptrappingen av friske midler, mens Forsvaret har levert effektivisering og rasjonalisering.

Utfordringer på lengre sikt

Resultatene av prosessen har vært et kvantesprang i operativ evne de siste 10 årene. Forsvaret har gått fra å kunne virke ved behov, til et forsvar i kontinuerlig funksjon året rundt.
Kvalitativt er Forsvaret i dag på de fleste områder på høyde med de beste forsvar i verden. Forsvaret deltar aktivt med styrker i tre verdensdeler og bidrag fra det norske Forsvaret er svært etterspurt i alliansen. Andre land ønsker å lære av oss. Samtidig utfører Forsvaret de daglige nasjonale oppgavene her hjemme - med særlig fokus på våre nærområder i nord.
Det er nå tid for å rette blikket fremover og spørre hvor veien går videre. Fremtidsutsiktene er lyse, men vi står også foran utfordringer.

Nye kapasiteter
Jeg har nevnt at Forsvaret er inne i en omfattende materiellmessig fornyelse som vil fortsette de nærmeste årene. Disse investeringene vil gi oss et forsvar som er svært moderne. Både de nye fregattene og de nye kampflyene er meget avanserte plattformer som kan løse mange flere oppgaver enn forgjengerne. Samtidig er investeringene svært store. Den nye kampflykapasiteten vil bli den største norske militære materiellinvesteringen noensinne. I tillegg til selve anskaffelsen av flyene kommer også svært store investeringer i tilhørende infrastruktur, først og fremst kampflybase.

Utfordringen er å sikre at vi får maksimal gevinst ut av de nye investeringene. De må innpasses inn i eksisterende struktur slik at deres fulle potensial kan hentes ut. Vi må vurdere om de kan overta oppgavene som i dag ivaretas av andre, eldre kapasiteter og deretter utfase disse.

De tunge investeringene i Sjøforsvaret og Luftforsvaret reflekterer en bevisst prioritering basert på de utfordringer vi står overfor i eget nærområde. Samtidig må vi passe på at de nye kapasitetene ikke blir gjøkunger som legger beslag på så store ressurser at det i for stor grad går ut over andre av Forsvarets kapasiteter.

Denne utfordringen blir desto viktigere fordi det er andre kostbare materiellgrupper som vil trenge fornyelse i årene som kommer. Ubåtene våre nærmer seg for eksempel slutten av sin levetid, og vi må vurdere om vi skal anskaffe nye.

I fremtiden må vi balansere mellom store enkeltinvesteringer og behovet for å opprettholde en bredde av kapasiteter som kan løse hele spekteret av oppgaver.

Flernasjonale løsninger
Vi ser at vi står overfor samme utfordring som mange andre stater med unntak av de største stormaktene: Det er økonomisk meget krevende å opprettholde en topp moderne forsvarsstruktur med alle de evnene vi ønsker. Det reiser spørsmålet om hvordan vi kan samarbeide med andre stater for å sikre at vi også i fremtiden kan ha den ønskede bredden av kapasiteter. Flernasjonale stordriftsløsninger kan spare store utgifter. Samarbeidet med nordsjøstatene Nederland, Storbritannia og Tyskland er én mulighet for å utvikle slike løsninger. En annen er det nordiske forsvarssamarbeidet som allerede har gitt gode resultater og hvor vi ser et betydelig potensial for kosteffektive samarbeidsløsninger. Som eneste ikke-EU-medlem har vi også en samarbeidsavtale med Det europeiske forsvarsbyrået, EDA.

Ute og hjemme
De fleste av Forsvarets operative enheter kan løse oppdrag både hjemme og ute. Like fullt blir det stadig tydeligere at utenlandsoperasjoner ofte etterspør til dels andre egenskaper enn hjemme. Ute er det ofte behov for relativt lette enheter som kan opprettholdes over tid i lavintensitetsoperasjoner – med enkelte episoder av høyere intensitet. Motstanderen holder et lavere teknologisk nivå enn oss. Til sammenlikning vil flere aktuelle krisescenarier i våre nærområder kreve tungt utstyrte styrker med høy robusthet, ildkraft og reaksjonsevne. Men ikke nødvendigvis utholdenhet på et lavt intensitetsnivå. Det er ingen tvil om at spesielt hæren merker presset og slitasjen godt.

Dette skaper utfordringer som vi må finne løsninger på når vi skal utvikle Forsvaret vårt videre. Vi må fortsatt ha kapasiteter som er mest mulig fleksible og kan håndtere et bredt spekter av utfordringer. Men vi må innse at ulike oppgaver krever ulik innretting, og vi må sikre at personellet ikke  opplever en urimelig belastning.

Verneplikten
Verneplikten er en grunnstein i Forsvaret. Den sikrer bred rekruttering på tvers av ulike skillelinjer. Verneplikten bidrar til å opprettholde tette bånd mellom Forsvaret og samfunnet for øvrig. Verneplikten gir dessuten Forsvaret en stabil tilførsel av godt egnet personell.

Samtidig ser vi at stadig flere land legger verneplikten på is, senest vårt naboland Sverige. Vi har ingen planer om å gjøre det samme. Vi er ikke så mange i landet vårt, men det er til gjengjeld stort. Vi har litt andre utfordringer enn enkelte av våre naboland. Derfor vil det vil alltid være viktig å kunne løfte i flokk. 

Men det er viktig at vi klarer å utvikle praktiseringen av verneplikten slik at den også i framtiden er best mulig tilpasset Forsvarets og samfunnets behov. For å oppnå dette må vi rekruttere det beste personellet. Jeg har vanskelig for å se at de best egnete mannskapene for et moderne Forsvar kun skal finnes i den ene halvdelen av befolkningen, og mener det er et viktig skritt i riktig retning at vi fra i år også har sesjonsplikt for kvinner, slik at vi i langt større grad når ut også til den kvinnelige delen av årskullene.

Beredskap og reserver
En beslektet utfordring er knyttet til beredskap og reserver. Forsvaret er ikke lenger basert på mobilisering. Med noen unntak – blant annet Heimevernet – er Forsvaret en stående organisasjon. Forsvaret driver daglig operasjoner i form av krevende utenlandsoppdrag og løser oppgaver hjemme. Men dette skjer innen rammen av eksisterende avdelinger.

I årene som kommer er det grunn til å vurdere om vi trenger et modernisert konsept for utnyttelse av reserver. Både for å supplere enheter til utenlandsoppdrag, og for å kunne øke Forsvarets kapasitet i en virkelig krise. Dere reserveoffiserer har en viktig rolle i denne sammenheng!

Hæren jobber for tiden med en ordning for en hær-reserve. I tillegg fortsetter utviklingen av Vernepliktverkets interesseregister. Jeg ser frem til resultatene av dette arbeidet.

Personell
Uansett hvilken teknologi vi disponerer, er det menneskene i Forsvaret som skal løse oppgavene og håndtere utfordringene. Vi må evne å ta vare på de kvinner og menn som har Forsvaret som arbeidsplass, både de som er inne i en tidsavgrenset periode og de som har Forsvaret som hele sin profesjonelle karriere. Vi må sikre at alle har den nødvendige kompetanse til å løse sine oppdrag. Vi må utvikle et karrieremønster som kan kombineres med et familieliv. Vi må støtte familiene når et familiemedlem er ute i operativ virksomhet. Og ikke minst: vi må ta hånd om personellet på en skikkelig måte etter en operasjon. Dette har jeg allerede vært inne på.

Kontinuerlig langtidsplanlegging
Tidligere endret vi Forsvarets langtidsplaner kun hvert fjerde år. Da var til gjengjeld hele organisasjonen oppe til vurdering.

I dag endres verden og rammeforutsetningene raskere enn før. Derfor har vi gått over til mer kontinuerlig langtidsplanlegging innen rammen av det integrerte Forsvarsdepartementet. Det gjør det mulig å foreta nødvendige endringer løpende etter hvert som behovet oppstår. Vi trenger ikke vente til neste fireårsplan.

Siden vi er i ferd med å fullføre den store omleggingen av Forsvaret som startet i 2000, er det heller ikke nødvendig å kaste alle kort opp i luften hvert fjerde år. Vi kan konsentrere oss om de feltene der utviklingen gjør det nødvendig å justere kursen.

Forsvarssjefens rolle er ikke endret i den nye planmodellen – han fremmer fortsatt uavhengige fagmilitære råd og fagmilitære utredninger. Men disse inngår i sterkere grad som en integrert del av den helhetlige planprosessen. Vi ser stadig klarere at fagmilitære råd har størst relevans når de utvikles i tett samspill med politikkutformingen.

De nye planprosessene endrer ikke behovet for å presentere overordnede planer for Stortinget med passende mellomrom. Men slike planer vil i større grad oppsummere status i et pågående arbeid for å utvikle organisasjonen, framfor å kaste alle kort opp i lufta på nytt.

Forsvaret er nå forventet å levere døgnkontinuerlig og gjennom hele året. Dette gjør det også mer utfordrende å drive endringsarbeid. Vi har levd med denne situasjon i noen år nå og slitasjen merkes – kanskje særskilt på deler av personellet. For å imøtekomme dette vil det i fremtiden være særdeles viktig at vi vektlegger kvalitet i endringsprosesser. Lære av tidligere feil og trå riktig når vi gjør grep og endringer. Bruke tid på å velge den rette vei, stå sammen med sterk forankring og dra prosessene igjennom med kraft og tyngde. Omkamper fører sjelden  noe godt med seg.

Et Forsvar i balanse
Som sagt er det en veletablert målsetting at det bør være balanse mellom Forsvarets oppgaver, struktur og ressurstilgang. I gjeldende langtidsplan tas det sikte på å etablere en slik balanse innen 2012.

Likevel må det understrekes at balanse ikke er noe man oppnår en gang for alle i en stor og kompleks organisasjon som Forsvaret. Det er et ideelt siktemål man alltid må strebe etter. Forsvaret må være i konstant utvikling og kunne håndtere endrede forutsetninger.

På det økonomiske området må for eksempel utviklingen av Forsvaret tuftes på en bærekraftig balanse mellom investering og drift. I hele omstillingsperioden har det vært et vesentlig press for å øke driftsbudsjettene utover forutsatt nivå, ofte for å dekke kortsiktige behov på bekostning av langsiktige. Uten et bevisst og aktivt forholdet til denne balansen mister vi selve grunnlaget – grunnlaget for et forsvar også om 20-30 år.

Balanse i Forsvaret handler dessuten om mer enn økonomi: Det må treffes strategiske valg om balansepunktet på mange områder. For eksempel mellom kvalitet og kvantitet, mellom ute og hjemme, mellom reaksjonsevne og utholdenhet, mellom stående kapasitet og beredskap, og mellom nyutvikling og arv. Selv om beslutningene er basert på faglige vurderinger, er dette politiske retningsvalg – det er dette som er forsvarspolitikk.

Vi behøver ikke gå lenger enn til våre naboland for å se at det går an å velge annerledes. Danmark har rendyrket et lite, men effektivt innsatsforsvar for internasjonal innsats, men legger vesentlig mindre vekt på egne nærområder. Blant annet har de avviklet hele ubåtvåpenet. Finland har i sterkere grad beholdt et stort mobiliseringsforsvar, delvis på bekostning av kvalitet og reaksjonsevne. Sverige har på mange måter fulgt en liknende utviklingsbane som Norge de senere årene, men har redusert volum langt sterkere og velger altså nå å legge verneplikten reelt sett på is.

I europeisk sammenheng har Norge et stabilt høyt forsvarsbudsjett – ikke minst målt etter antall innbyggere. Vi bruker mer på forsvar enn alle de landene jeg nettopp har nevnt. Jeg har vanskelig for å se at spørsmålet om pengemangel eller ”underdekning” skal være et dominerende tema i norsk forsvarsdebatt. Når vi snakker om balanse, bør vi i stedet diskutere hvordan vi vil balansere mellom ulike hensyn. Hvordan vil vi utvikle Forsvaret? Hva bør vi prioritere?

Menneskene i Forsvaret, og den kunnskapen de har, er Forsvarets aller viktigste ressurs og skaper sammen mulighet for en svært kraftfull kompetanseorganisasjon. Den sikkerhetspolitiske uforutsigbarheten, fortsatt vektlegging av fornying og modernisering er i seg selv de beste argument for et kompetansemessig mangfold blant personellet i Forsvaret. Vi må være kledd for enhver anledning og behovet for kompetanse vil bare øke i fremtiden. Ikke bare innen omstilling og ledelse, men også i stor grad innen utvikling av den militære profesjon – innen fagdisiplinene, helhetlig forståelse av oppdragene, innen holdninger og kulturforståelse. Det må derfor satses enda tyngre på kompetansebygging, holdningsutvikling og god ledelseskultur i Forsvaret. Ikke minst må det en større erkjennelse til av at vi i økt grad trenger kvinnene

Konklusjon

La meg oppsummere. I dette foredraget har jeg beskrevet:

• En usikker verden der geopolitiske utfordringer vi trodde var borte, har kommet tilbake og eksisterer side om side med nyere trusler.
• En allianse som evner å omstille seg til aktuelle utfordringer.
• Et moderne norsk forsvar med høy kvalitet som løser et bredt oppgavespekter på en solid måte.
• Et forsvar som har gjennomgått stor materiellmessig fornyelse og som nå står på terskelen til historiens største militære enkeltinvestering i Norge – nye kampfly.
• Et forsvar som opplever utfordringer fordi ulike behov trekker i ulike retninger – mellom hjemme og ute, høyintensitet og lavintensitet, reaksjonsevne og utholdenhet.
• Et forsvar som i stadig sterkere grad må utnytte flernasjonalt samarbeid på ulike felter.
• Et Forsvar som må satse enda mer på kompetanse
• Og ikke minst: Et forsvar som hele tiden er underveis. Gjennom den lange omstillingen på 2000-tallet var det mange som ventet på at man endelig skulle komme i mål. Men Forsvaret er aldri i mål. Vi må stadig utvikle oss videre for å møte nye utfordringer.

Takk til dere alle for deres engasjement, deltakelse og innsats for Forsvaret. Vi trenger deres fortsatte engasjement og personlig håper jeg på særlig tett dialog med dere angående veteran-politikken i tiden som kommer.

Takk for oppmerksomheten.