- Forsvaret angår oss alle

Arendal forsvarsforening, tirsdag 1. mars 2011
Foredrag av forsvarsminister Grete Faremo

Kjære gode forsvarsvenner!

Takk for at dere bidrar til å holde debatten om Forsvaret levende!
Er det noe vi virkelig trenger, så er det en bredere og mer åpen forsvarspolitisk debatt.

Forsvaret må ikke bli noe som bare angår de få – det angår oss alle.

Derfor er jeg så glad for engasjementet og den innsatsen dere gjør.

Omstillingen
De siste ti årene har Forsvaret vært gjennom en av de mest omfattende omstillinger som har vært gjennomført i Norge.

I stedet for et mobiliseringsforsvar tilpasset den kalde krigens behov, har vi fått et moderne innsatsforsvar som kan brukes effektivt både hjemme og ute. 

Organisasjonen er i dag betydelig mindre enn før, målt i antall hoder.
Men enhetenes kvalitet, stridsevne og tilgjengelighet er løftet til et langt høyere nivå.
Vi har fått et forsvar som til daglig løser utfordrende oppgaver her hjemme både til lands, på sjøen og i luften.
Et Forsvar som bidrar i tre verdensdeler, som er etterspurt internasjonalt, og som andre land ser hen til og vil lære av.

Hva hadde vært alternativet?
Hvor hadde vi vært i dag uten omstillingen?

Forsvaret hadde vært i en dyp strukturell krise.
Uten evne til å møte dagens og framtidas sikkerhetspolitiske utfordringer.

Omstillingen har ført til at vi har økt vår forsvarsevne. Men også til at arbeidsplasser blir nedlagt og flyttet, og lokalsamfunn blir berørt.

Da er det viktig å forstå hvorfor vi gjør disse endringene bl.a i lys av et endret sikkerhetsbilde, hva det nye Forsvaret er og hvordan det fungerer.

Et sikkerhetsbilde i endring:
• Fravær av en tydelig ytre fiende.
• Økonomisk styrket Kina og tilsvarende svekket Europa og USA.  Stormaktsrivalisering og hegemoni
• Ressurskamp og –krise
• Terror
• Cyber

Færre land i krig, økt usikkerhet, god etterretning og riktige kapasiteter
Samspill med sivile myndigheter får økt betydning – Forsvaret støtter.

Men la meg begynne med et lite tilbakeblikk:

Frem til 2000 var Forsvarets organisert for å motstå en storstilt invasjon av norsk territorium.
I praksis innebar dette at forsvarsstrukturen var innrettet på å kunne stille en størst mulig styrke til forsvar av norsk territorium ved et omfattende angrep. Et slikt angrep ville kreve en styrkeoppbygging hos angriperen som kunne oppdages og gi et strategisk varsel som muliggjorde en ordnet mobilisering på norsk side.

Etter avslutningen av den kalde krigen var dette Forsvaret ikke lenger relevant. Det var heller ikke bærekraftig, da verken struktur, oppgaver eller bevilgningsnivå stod i forhold til hverandre.

De store hærstyrkene, basert på mobiliseringskonseptet, ble derfor bygget ned. Fra det omfattende og relativt statiske landforsvaret gikk utviklingen i retning av færre styrker, men en større andel stående innsatsenheter med hurtig reaksjonsevne og stor grad av mobilitet.

Utover 1990-tallet og inn på 2000-tallet ble hærens samlede volum redusert kraftig i flere omganger. Store forsvarsstrukturer ble lagt ned.

I Agder, som i mange andre deler av Norge er eksemplene mange:

Hærens krigsskole på Gimlemoen, Distriktskommandoer som ble borte, Lista flystasjon, Randøya kystartillerifort, Sanitetsmagasin Sørlandet (Evjemoen), Utdanningsavdelingen ved Agder regiment (Evjemoen), Evje tekniske verksted, Agder regiment og Evjemoen, Marvika øvingsfort og orlogsstasjon, Forsvarets distriktsmusikkorps Sørlandet (nedlegges som korps i Forsvarets musikk. Videreført i Kristiansand Symfoniorkester),
Sørlandet Sjøforsvarsdistrikt, Forsvarets ammunisjonsskole flyttes, Agder HV-distrikt 07 nedlegges og ledelsen av innsatsstyrke ”Varg” omorganiseres og flyttes til Vatneleieren (HV-distrikt 08).

Kjære venner,

Dette er ikke unikt for Agder. Reis til Finnmark, deler av Trøndelag og flere andre fylker og dere vil finne samme type lister.

Vi har kraftsamlet Forsvaret i noen få deler av landet. Men det har reaksjonsevne og teknologisk kapasitet til å settes inn der det måtte være behov, enten det er i Agder eller Finnmark.

Den terrorielle tilstedeværelsen er annerledes enn før.

Landforsvaret består i dag av en mobil del med stående styrker fra Hæren og en territoriell del der Heimevernet raskt kan sette inn relevante styrker ved behov. 

Heimevernets distriktsstaber skal være i stand til å planlegge og lede operasjoner innenfor eget geografisk ansvarsområde, og dermed sikre blant annet mennesker og viktige samfunnsinstitusjoner/installasjoner i sitt område (objektsikring). Distriktene skal utvikle og vedlikeholde operativt planverk, samt uarbeide planer og utgi ordrer.

I det territorielle ansvaret ligger også at Heimevernets distrikter skal samarbeide og koordinere ressursbruk med sivile myndigheter og den sivile beredskapsorganisasjonen. På den måten kan vi best utnytte samfunnets samlede ressurser.

Før 2002 var det Hærens distriktskommandoer og territorielle regimenter som ivaretok planleggingen av det territorielle forsvaret av Norge.

Det er i dag Forsvarets operative hovedkvarter i Bodø som styrer Heimevernets utøvelse av de territorielle oppgavene.

Gjennom kvalitetsreformen er Heimevernet nå organisert i 11 heimevernsdistrikter og er således til stede i alle deler av landet med en styrke på 45 000 personell.
Heimevernets styrker er organisert i innsatsstyrker (inntil 5000 personell), forsterkningsstyrker (ca. 25 000 personell) og oppfølgingsstyrker (ca. 15 000 personell).
Innsatsstyrkene er Heimevernets høyest prioriterte avdelinger. I denne sammenheng må jeg få nevne at de tallene det ble operert med i Agderposten mht antallet HV styrker var helt gale, og alt for få.

Innsatsstyrkene er fordelt på heimevernsdistriktene og kan på kort varsel settes inn ved behov i alle deler av landet. Heimevernet kan reagere med lokalkjente styrker med kort responstid. Om nødvendig kan de lokalt forankrede styrkene altså også forsterke Heimevernets og andre deler av Forsvarets øvrige styrker i andre deler av landet, spesielt ved oppdrag av lengre varighet. Denne lokalkunnskapen er viktig for å kunne ivareta oppgavene i de enkelte Heimvernsstyrkenes ansvarsområde, og ikke minst for å støtte alliert tilstedeværelse dersom det skulle komme til det.

I denne sammenheng er det viktig å ikke glemme at kjernen i NATO-samarbeidet fortsatt er det kollektive forsvaret, prinsippet om én for alle – alle for én. Etter Lisboa toppmøtet før jul er prinsippet om det kollektive forsvaret revitalisert – og det har Norge vært en sterk bidragsyter til. Vi ser faktisk en økt alliert interesse for nordområdene.

Håndteringen av mange av dagens sikkerhetsutfordringer, som for eksempel internasjonal terrorisme, krever et nært samvirke mellom militære og sivile virkemidler, både på taktisk og strategisk nivå.

Litt enkelt kan man si at tidligere mobiliserte vi samfunnet for at Forsvaret skulle sikre overlevelse mot invasjon. I de senere år har det blitt mer fokus på samfunnssikkerhet og følgelig på Forsvarets bistand til det sivile samfunn. Samtidig er støtte fra det sivile samfunn til Forsvaret viktig, særlig hvis det skulle oppstå en krise eller en krigssituasjon.

Forsvarets støtte til det sivile samfunn utvikles kontinuerlig. Og vi har i dag et svært godt samarbeid med sivile aktører innen krisehåndtering. I Agderposten i dag får vi vite at fylkesberedskapssjefen hos Fylkesmannen i Aust-Agder, Dag Auby Hagen, er bekymret over at det militære nærværet i landsdelen er redusert.  Artikkelen ga så fortegnet bilde av ansvars- og ressurssituasjonen at JD har hatt kontakt med Fylkesmannen i dag for avklaring.
 
Forsvaret er fortsatt til stede på Sørlandet og skaper store verdier for lokalt næringsliv.  I 2010 var dette anslått til 400 mill.
Oppslaget i Agderposten forrige lørdag, den 19. februar, om Forsvaret på Sørlandet, bygger også på et par helt konkrete misforståelser. 

Det er ikke slik at endringer i HVs ledelsesstruktur fører til endringer i vår terrorberedskap.

Vi har et godt og sterkt forsvar, både på Sørlandet og ellers i landet.
Men det har skjedd store endringer, og de viktigste endringene skal jeg redegjøre for nå.

Så kan vi ta eventuelle uenigheter i debatten etterpå!
Det ser jeg fram til.

HV og terrorberedskap
La meg gå tilbake til Heimevernet.

Noen ser ut til å mene at Sørlandet er uten Forsvar.
Og at vi har svekket muligheten til å slå tilbake et eventuelt terrorangrep på Sørlandet.

Dette fordi den lokale ledelsen av 2 000 regulære heimevernssoldater er flyttet til Rogaland. Og at den lokale ledelsen av Heimvernets innsatsstyrke i Varg-gruppen er borte.

Det er ikke riktig at disse endringene svekker vår evne til å møte hendelser som katastrofer og terrorangrep eller svekker den lokale ledelsen.   Det som har betydning er at endringene gjør det mulig igjen å prioritere øvelse og trening – ikke minst av områdestrukturen!   Øvelse Gjallarhorn i okt/nov 2010 i Aust Agder.  Mars: ny øvelse for Øvre og Nedre Setesdal.  Innsatsgruppe Varg har nettopp øvd og skal øve på nytt i april!

- Katastofer – sivile myndigheter har ansvaret
Ansvaret for håndtering av katastrofer tilligger sivile myndigheter. Det er sivile myndigheter som planlegger for håndtering av slike hendelser. Forsvaret kan på anmodning tre støttende til ved behov.

Derfor har ikke Forsvaret stående styrker stasjonert på ulike steder i landet for å løse denne type oppgaver. Forsvaret har sine styrker disponert der de skal drive styrkeproduksjon, suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse, etterretning, grensevakthold, og luft- og sjøovervåking.

- Terror – politiets ansvar
Terrorberedskap på norsk jord er også sivile myndigheters, og dermed politiets ansvar! Forsvarets oppgave er å støtte politiet - når politiet anmoder om det. Det er Forsvarets spesialkommando, ikke HV, som skal støtte politiet i kontraterror sammenheng. Ved behov skal Forsvaret generelt - og Heimevernet spesielt - kunne bidra til å sikre viktige, utsatte samfunnsfunksjoner og infrastruktur.

Heimevernet på Sørlandet er fullt i stand til å løse disse oppgavene.

- Heimevernets ledelse
At ledelsen for Heimevernsdistriktet ikke ligger i Agder, har ingenting å si for det enkelte Heimevernsområdes evne til å løse sine oppgaver. Det påvirker heller ikke evne til vakthold og sikring av viktig infrastruktur i tilfelle terrorangrep.

Det er et kontinuerlig behov for å utvikle og forbedre Forsvarets organisasjon, også Heimevernet.
 
- Innsatsstyrke Varg
Heimevernets beredskapsnivå i Agder vil ikke bli påvirket av beslutningen om å legge ned staben til Innsatsstyrke Varg.

Treningen vil også i framtida foregå lokalt, og materiell vil fortsatt bli lagret i Kristiansandsområdet.

Det vil fortsatt være innsatsstyrkesoldater som er rekruttert fra Agderfylkene. Troppene fra innsatsstyrke Varg vil bli integrert i innsatsstyrke Ospray.

Luftforsvarets skolesenter på Kjevik (LSK)
Det finnes også lyspunkter. Vi legger ikke bare ned, vi bygger også opp!
Luftforsvarets skole – og kompetansesenter på Kjevik er et eksempel på det.

Virksomheten ble betydelig utvidet da Luftforsvarets befalsskole ble opprettet der i 2002.
I dag er det totalt 208 årsverk ved LSK.

Felles opptak og seleksjon til grunnleggende befalsskoleutdanning er lagt dit.

Jeg er imponert over den jobben LSK gjør i samarbeid med Vernepliktsverket. Hundrevis av unge mennesker kommer til Kjevik for å gjennomføre opptaks- og seleksjonsprosessen som kan åpne dørene for en karriere i Forsvaret.

Det gjøres mye for å forbedre sesjonstilbudet for gutter og jenter.
Blant annet etablering av et permanent sesjonssenter i forbindelse med ny sesjonsordning.
Jeg håper og tror at dette vil føre til at vi får flere jenter inn til førstegangstjeneste.

Rekruttutdanning på Kjevik
Stortinget vedtok i langtidsplanen for Forsvaret 2009-2012 at Luftforsvarets rekruttutdanning på Madla ved Stavanger skulle flyttes til Kjevik. Flyttingen er planlagt gjennomført innen utgangen av 2013.

Etter en fornyet gjennomgang av kostnadsberegningen for en slik flytting, har regjeringen imidlertid varslet at vi vil komme tilbake til Stortinget med denne saken. 

Oppdaterte beregninger viser at en etablering på Kjevik vil koste ca. 70 millioner kroner, mens innsparingen på Madla vil bli omlag 44 millioner over en 20-årsperiode.  Tiltaket er dermed ikke økonomisk regningssvarende.

I tillegg vil flyttingen medføre en netto behovsøkning i antall årsverk og vernepliktige målt mot videreføring av en felles rekruttvirksomhet på Madla, og øke kostnadene ytterligere.

Regjeringen legger opp til å fremme en ny langtidsplan for Forsvaret i løpet av våren 2012. Som grunnlag for langtidsplanen skal forsvarssjefen avgi et fagmilitært råd i november 2011. Der vil han gi sin vurdering av fremtidig innretning av Luftforsvaret i et helhetlig perspektiv, herunder spørsmålet om flytting av rekruttskolen fra Madla til Kjevik. Jeg ser det som naturlig at Stortinget da får dette til fornyet behandling som en del av den nye langtidsplanen.

Skytefeltet på Evjemoen
Rekruttskolen på Madla, Luftforsvarets skolesenter på Kjevik og Heimeverns-avdelinger i Agder er i dag faste brukere av skytefeltet på Evjemoen. Feltet er i bruk i 40 – 45 uker per år, selv om det i noen av disse ukene kun blir skutt en til to dager. I tillegg er sivile skytterlag brukere av noen baner i feltet.

Forsvaret har utarbeidet en plan for fremtidig bruk av, og behov for landets skyte- og øvingsfelt. I denne planen er Evjemoen kategorisert som et felt med videreføring av dagens kapasiteter. Senest høsten 2010 ble det konkludert med at behovet for skytebaner på Evjemoen opprettholdes som i dag.

Forsvaret har likevel fått i oppdrag å ”snu alle steiner” for å etterprøve dette behovet. Mitt utgangspunkt er at Forsvarets behov for skytefeltkapasitet skal være dekket, og at det må finnes en løsning som ivaretar framtidig behov på Sørlandet.

Når det gjelder rekruttskolens bruk av skytefeltet, er det ikke ventet at en eventuell flytting av Luftforsvarets rekruttutdanning fra Madla til Kjevik vil endre bruken av Evjemoen skytefelt i nevneverdig grad.

Kystvakta i Sør
Det islandske containerskipet «Godafoss» grunnstøting i skjærgården ved Hvaler ca kl 2000 sist torsdag understreker Kystvaktens relevans.
Kystvakten bistår Kystverket med hele tre fartøyer i den pågående aksjonen.  Bistanden ved sivile ulykker er ikke dimensjonerende for Forsvarets budsjetter.  Våre utgifter i denne aksjonen refunderes etter regning.

Men bevilgningene til Kystvakten er økt gjennom flere år, så også i 2011. Vi har fått mer moderne fartøyer. Kystvakten er nå godt rustet til å løse sine oppgaver. Til tross for at regjeringen selv i disse økonomiske nedgangstider har klart å øke forsvarsbudsjettet, så må vi hele tiden gjøre vanskelige prioriteringer.

Kystvakten i sør patruljerer også i år med fem fartøy.

Prioritering av seiling i Nordområdene medfører imidlertid at Kystvakten må være forberedt på å midlertidig redusere patruljeringen noe i den indre kystvakten (3 fartøyer) i Sør-Norge i 2011.

Ivaretakelsen av Kystvaktens oppgaver må dessuten ses i sammenheng med Sjøforsvarets øvrige fartøyer og Forsvarets øvrige kapasiteter for overvåking, etterretning og maritim luftovervåking.
 
Perspektiver framover

- Omstillingen fortsetter
Virkningene av omstillingen er merkbare. En radikalt bedre forsvarsevne, og et forsvar som er tilpasset vår tids sikkerhetspolitiske utfordringer.

Den operative evnen er styrket og vil være ytterligere styrket når langtidsperioden 2009-2012 er i mål. Vi er midt i en modernisering av kapasiteter vi kan være stolte av. På nødvendige områder er bemanningen på vei opp igjen. Hæren har hatt en 50 prosent personelløkning siden 2005 da Regjeringen Bondevik måtte forlate regjeringskontorene.

- Ny langtidsplan (LTP)
Veien videre legges gjennom en ny langtidsplan, som regjeringen vil legge fram for Stortinget våren 2012.  Vi følger opp beslutningen om å gå over til en modell med en mer kontinuerlig langtidsplanlegging som bebudet i inneværende langtidsplan. Stortinget vil som før få anledning til å diskutere rammene for Forsvarets videre utvikling.

Forsvarssjefens rolle som den fremste fagmilitære rådgiver ligger fast – jeg vil si hans rolle er vel så viktig som tidligere. Hans fagmilitære råd har størst relevans og betydning når de utvikles i tett samspill med politikkutformingen.

I den kommende langtidsplanen er det noen temaer som allerede avtegner seg som sentrale:

• Sikkerhetssituasjonen
• hva betyr utviklingen i NATO og hos våre allierte for den videre moderniseringen av Forsvaret?
• Hvordan skal vi håndtere utfordringer både hjemme og ute best mulig? I denne sammenheng bør landforsvaret behandles spesielt, slik at det kan fastlegges en klar og langsiktig innretning og ambisjon for landstyrkene i planen.
• Nye kampfly og Luftforsvarets basestruktur

Aden
Et annet viktig punkt på min dagsorden framover, blir vårt bidrag til å håndtere privatvirksomheten i Aden¬-bukta. Situasjonen utenfor kysten av Somalia er bekymringsfull og vi vurderer nøye hva vi kan bidra med fra norsk side.

Forsvarssjefen har konkludert med at Forsvaret operativt har mulighet til å sende en fregatt til Adenbukta fra årsskiftet 2011/2012. Det er ikke planlagt noe fregattbidrag i 2011, og det er derfor ikke satt av midler til dette på årets budsjett.

Regjeringen planlegger å sende en fregatt til området i 2012. En endelig beslutning om tidspunktet vil komme i løpet av året.

Havområdet utenfor Somalia, altså Adenbukta og deler av det indiske hav, er enormt. Det har gjennomfart av over 20 000 skip i året, der rundt tusen av dem er  norsk opererte. Det er mange fiskeområder og tett trafikk. Totalt seiler det 25 marinefartøyer i området. Disse er med i EUs eller NATOs operasjon, og har som hovedoppdrag å hindre piratvirksomhet. Et av hovedoppdragene til EU-operasjonen Atalanta er å eskortere fartøyer som leverer matvarer til Somalia for FNs World Food Program.  I tillegg vil operasjonene bidra til å sikre kommersiell transport ved kapasitet. Her vil det være den internasjonale operasjonsledelsen som prioriterer hvilke skip som sikres spesielt.
 
Siden eskorteoperasjonene av matvarer startet sent i 2007 har ingen av disse skipene blitt angrepet av pirater. Så langt har omkring 480.000 tonn mat blitt levert. Samtidig ser vi at selv etter flere års marineoperasjoner er situasjonen i Adenbukta verre enn noen gang.  Marinefartøy er dyre og kortsiktige tiltak som også bør gjøres, men som ikke løser situasjonen på sikt. Den langsiktige løsningen på denne utfordringen ligger på land. 

I et enormt havområde med 25 marinefartøy, er det ikke noen måneder fra eller til med et norsk marinefartøy som vil være avgjørende for sikkerheten til norsk skipsfart. Flere land bidrar på skift i de internasjonale marineoperasjonene og for Regjeringen er det viktig å understreke at Norge som vesentlig sjøfartsnasjon har et stort ansvar, og ønsker å ta dette ansvaret.  Vi bidro derfor med en fregatt i fra høsten 2009 til nyåret 2010, og har hatt stabsoffiserer i operasjonene etter dette. Og derfor tar vi også sikte på å delta på nytt.

Selv etter flere års marineoperasjoner er situasjonen i Adenbukta verre enn noen gang.  Marinefartøy er dyre og kortsiktige tiltak. De er viktige, men de løser ikke situasjonen på sikt. Den langsiktige løsningen på denne utfordringen ligger på land. 

Derfor må vi jobbe for å bidra til utvikling i Somalia. Norge gir hvert år mer enn 200 millioner kroner til stabilisering i Somalia gjennom Utenriksdepartementet.

Vi har en langsiktig og bred tilnærming i Somalia. Vi ønsker blant annet å sette myndighetene i Somalia bedre i stand til å gripe inn overfor egne borgere som organiserer og begår pirathandlinger fra somalisk territorium. En økende andel av norsk bistand til Somalia går derfor med til å bygge opp rettsapparatet, politi og fengsler, for å kunne håndtere den økende strømmen av pirater.

I tillegg til kortsiktige og dyre tiltak, - og langsiktige tiltak på land - er også næringens egne tiltak viktige. Statistikken viser oss at 80 prosent av de fartøyene som blir tatt av pirater ikke har fulgt den felles brukermanualen og retningslinjene fra den internasjonale skipsfartsindustien og EU/NATO. Norske rederier er flinke og det er nok årsaken til at vi så langt har sluppet kapring av norske fartøyer.

Når det gjelder bevæpning, tør jeg påstå at reder Stolt-Nielsens uttalelser om å henrette piratene er den beste illustrasjonen på hvorfor Regjeringen vil være trygg på at alle juridiske aspekter ved en eventuell bevæpning av fartøyene er vurdert nøye. Vi forstår skipenes behøv for økt trygghet, samtidig som vinningen går opp i spinningen dersom økt bruk av våpen bare fører til en økt voldsspiral og mer brutale metoder fra piratene. Dette er ingen enkel problemstilling, og må behandles deretter.

Veteraner
Den siste saken jeg vil nevne for dere nå blant saker vi vil jobbe hardt med i tiden framover, er veteranpolitikken. Det er nok den saken som ligger meg aller sterkest på hjertet som forsvarsminister. At våre veteraner skal få den anerkjennelse og de rettigheter de fortjener.

Etableringen av Bæreia som et veteransenter er et av flere skritt regjeringen har tatt for å vise at vi – og hele det norske samfunn - tar veteranene på alvor. De fortjener vår dypeste respekt og anerkjennelse for den jobben de gjør på vegne av oss alle.

I dagens mediebilde kan en få inntrykk av at alle som reiser ut i utenlandsoperasjoner blir skadet, fysisk eller psykisk. Slik er det selvsagt ikke. De aller fleste av dem som tjenestegjør ute gjør verdifulle erfaringer som de tar med seg videre i sine liv på en positiv måte. De får erfaringer og kunnskaper som svært få har. Og de får nettverk og vennskap som er viktige livet ut.

Men det er en del som opplever at tiden etter hjemkomst blir mye vanskeligere enn de hadde trodd. Det er en del som trenger hjelp og oppfølging.
Det er et samfunnsansvar å sørge for at de får det.

Jeg erkjenner at det finnes personer der ute som ikke føler seg ivaretatt på en tilfredsstillende måte. Hver og en som opplever at samfunnet svikter er en for mye.

Mediebildet handler i stor grad om unnlatelsessyndene. Og det er ikke så merkelig. Når vi retter lyskasteren mot et felt som lenge lå i skyggen, så kommer tidligere tiders forsømmelser fram.

Vi er i gang med å gjøre noe med dem. Og jeg gir meg ikke før alle instanser og etater har den kunnskapen de trenger for å ivareta soldatenes behov og rettigheter. Det gjelder Forsvaret, det sivile helsevesen, NAV, Statens pensjonskasse, kommunene og fastlegene. Selv om Forsvaret har en viktig rolle som arbeidsgiver, er det et samfunnsansvar å sørge for at soldater som har blitt skadet i tjenesten får hjelp, behandling og erstatning.

Vi har nylig etablert et pilotprosjekt i Åmot og Elverum. Målet er å utvikle en god samarbeidsmodell for å ivareta skadde soldater. De må få et godt helsetjenestetilbud og hjelp til å komme tilbake i arbeid. I tillegg må vi ivareta familienes behov for støtte og informasjon.

Selv om mye er gjort, er det fortsatt mye som står igjen. Mange er utålmodige og det forstår jeg godt. Jeg er også utålmodig. Vi er mange som må jobbe sammen for å få dette til. Men på veien er det viktig å se på hva vi oppnår – ikke bare på hva som gjenstår.

Avslutning
Jeg startet med å takke dere for engasjementet dere viser og at dere bidrar til å holde den forsvarspolitiske debatten levende.

Det er viktigere enn noen gang!

Omstillingen har ført til veldig mye bra for vårt Forsvar.
Samtidig erkjenner jeg at den har ført til at båndet mellom folket og Forsvaret er mer under press enn før.

I en tid hvor andelen av dem som tidligere avtjente verneplikten, er betydelig redusert.

Det er en ønsket utvikling.
Likevel betyr det at vi må kjempe hardere og gjøre mer for at folk flest skal identifisere seg med det Forsvaret gjør, forstå hvor viktig det er og delta i diskusjonen om de store spørsmålene.

Det trenger Forsvaret.
Det trenger demokratiet vårt.

Dere bidrar til det.
Tusen takk for den viktige jobben dere gjør og takk for oppmerksomheten!