- Forsvaret er viktigere enn noen gang

Folk og Forsvars Jubileumskonferanse tirsdag 1. mars
Foredrag av forsvarsminister Grete Faremo

Kjære gode forsvarsvenner!

Gratulerer med jubileet!
Takk for den viktige jobben dere har gjort i 60 år!  
Dere bidrar til å holde den forsvarspolitiske debatten levende.

Det er krevende, i et land der vi ikke har opplevd krig på nærmere 70 år.
Der antallet som avtjener førstegangstjeneste er redusert betydelig.
Og der Forsvaret ikke lenger er tilstede på hver knaus, men har forsvunnet ut av syne i mange lokalsamfunn.

Det er krevende å formidle at Forsvaret er livsviktig når vi ikke lengre ser noen klar fiende som skal bekjempes, og trusselbildet er mer komplisert enn noensinne.

Dere og jeg har et felles mål. Og det er å få folk til å forstå at Forsvaret ikke bare handler om å forebygge - eller om nødvendig å utkjempe – kriger. Forsvaret handler også om å beskytte alt vi har og alt vi står for, både hjemme og ute. Kysten, ressursene på land og i havet, menneskene. Verdiene og demokratiet vårt.

Forsvaret er viktigere enn noen gang. Vi har store ressurser, enorme områder som skal overvåkes til lands og til havs. Sikkerhetsutfordringene er slett ikke borte – de er bare annerledes.
Dette er det viktig at folk hører!
Dette er det viktig at folk forstår!

Det betyr at vi må jobbe enda mer for å skape forståelse for hva Forsvaret er og betyr. Og her er åpenhet et viktig stikkord. Jeg er en stor tilhenger av mer åpenhet om hva vi gjør. Da er det godt å ha en moden 60-åring med på laget. Dere i Folk og Forsvar er blant mine viktigste allierte!

Historisk ramme
I dag har dere igjen tatt initiativ til å diskutere et viktig spørsmål: Hva skjer med båndet mellom folket og forsvaret? Hva kan vi gjøre for å motvirke slitasje?

Folk og Forsvars egne undersøkelser viser heldigvis en bred og stabil oppslutning om Forsvaret i befolkningen. Men den forsvarspolitiske debatten kunne nok vært mer aktiv, bedre og mer innsiktsfull.

Det mangler ikke på offentlig oppmerksomhet. Det går nesten ikke en dag uten at Forsvaret vies stor plass i media. Likevel sliter vi med å få fokus på de viktige spørsmålene. På de lange linjene.
Media synes i liten grad opptatt av å formidle hva Forsvaret faktisk gjør.

Dagens situasjon gir assosiasjoner til tidligere tider og den situasjonen som var foranledningen til at Folk og Forsvar ble etablert.

Vi må tilbake til erfaringene fra mellomkrigstiden. En tid som var preget av nøytralitet og isolasjon, og der Forsvaret hadde lav prioritet. Det var store sosiale spenninger i befolkningen og Forsvaret ble møtt med likegyldighet og til dels skepsis i store grupper. Historisk sett var Forsvaret først og fremst et tema for eliten.

Den situasjonen endret seg over natten, med krig og tysk okkupasjon i 1940. Den skapte en støtte om forsvarssaken som man aldri tidligere hadde sett. I 1945 hadde Hjemmefronten bred oppslutning og etableringen av det som skulle bli et moderne forsvar var godt i gang.

To viktige samfunnskontrakter ble inngått mellom folket og forsvaret; Heimevernet og den allmenne verneplikten. Disse er fortsatt viktige pilarer i vårt Forsvar.

Heimevernet ble etablert av daværende forsvarsminister og tidligere MILORG-leder Jens Christian Hauge. Heimevernet ble bygget på gløden fra den forsvarsånden som krigen og Hjemmefronten hadde skapt.

Innføringen av allmenn verneplikt førte til at store deler av den norske befolkning fikk et direkte og personlig forhold til Forsvaret.

Ambisjonen med å etablere Folk og Forsvar i 1951 var å skaffe legitimitet og oppslutning om Forsvaret i hele befolkningen. Ikke minst i den delen av befolkningen som tradisjonelt var mest skeptisk, nemlig arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen. Folk og Forsvar skulle arbeide med god gammeldags folkeopplysning. Dette lyktes man godt med.

Og denne måten å jobbe på er minst like viktig som før.
Verneplikten og Heimevernet er fortsatt to grunnleggende viktige samfunnskontrakter. Men utviklingen i verden rundt oss har ført til at de er i endring.
Vi må være svært oppmerksomme på hva dette og andre utviklingstrekk gjør med båndet mellom folket og forsvaret.

Verneplikten
I Norge hegner vi om verneplikten, vi vil beholde og videreutvikle den fordi vi ser den som en stor verdi og en viktig ressurs.

Selv om vi i dag bare innkaller en brøkdel av årskullet, har tjenestens innhold blitt mer meningsfull og meritterende for den enkelte. Jeg gleder meg også over at vi har et økende antall kvinner inne til førstegangstjeneste, selv om vi langt fra er der vi burde være når det gjelder antall kvinner i Forsvaret.

Men det er klart at når langt færre enn før gjør militærtjeneste, kan det svekke båndene mellom folk og forsvar. Det gjør noe med forståelsen, interessen og følelsen av at Forsvaret angår oss alle.

Omstillingen
Den grunnleggende omstillingen som Forsvaret har vært gjennom de siste ti årene, har også konsekvenser for båndet mellom folk og Forsvar.

Det gamle mobiliseringsforsvaret, som var bygget på den kalde krigens behov, er borte. I stedet har vi fått et moderne innsatsforsvar, som er effektivt både hjemme og ute. Denne omstillingen har vært en av de mest vellykte omstillinger i offentlig sektor de senere år. Og ikke minst – den har vært helt nødvendig. Takket være den har vi i dag et forsvar som er godt rustet til å møte de sikkerhetsutfordringer vi står overfor.

Samtidig har omstillingen ført med seg en kraftig reduksjon i antall ansatte i Forsvaret. Mange arbeidsplasser flyttes og legges ned. Forsvaret er langt mindre synlig og fysisk til stede rundt omkring i landet enn det var før. Dette kan over tid svekke båndet mellom folk og Forsvar.

Heimevernet
Omstillingen av Forsvaret har ført til at vi har økt vår forsvarsevne. Men også til at arbeidsplasser blir nedlagt og flyttet, og lokalsamfunn blir berørt. 

Da det er viktig å forstå hva det nye Forsvaret er og hvordan det opererer. Vi har i dag et moderne nettverksbasert innsatsforsvar som skal forsvare, beskytte og verne den infrastrukturen og de verdiene som vårt samfunn bygger på - både hjemme og ute.  Den territorielle tilstedeværelsen er derfor annerledes enn før.

Noen bruker omstillingen og dens konsekvenser lokalt til å så tvil om vår forsvarsevne. Kritikken bygger ofte på feil grunnlag, slik vi så i debatten rundt nedleggelse av HV 016 i fjor høst.
Mange viste til at omlegging førte til redusert beredskap mot terror. Dette er feil.

Terrorberedskap på norsk jord er politiets ansvar! Forsvarets oppgave er å støtte politiet - når politiet anmoder om det. Det er Forsvarets spesialkommando, ikke HV, som skal støtte politiet i kontraterror sammenheng. Ved behov skal Forsvaret generelt - og Heimevernet spesielt - kunne bidra til å sikre viktige, utsatte samfunnsfunksjoner og infrastruktur.

Forsvaret har ikke stående styrker stasjonert på ulike steder i landet for å løse denne type oppgaver. Forsvaret har sine styrker disponert der de skal drive styrkeproduksjon, suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse, etterretning, grensevakthold, og luft- og sjøovervåking.

Kvalitetsreformen har lagt rammene for et nytt og moderne innsatsheimevern. HV skal fortsatt utvikles som den hovedpilaren det er i det norske Forsvaret. Heimevernet har også områdekunnskapen og den lokale tilstedeværelsen som er avgjørende for å støtte opp under alliert innsats.
Framover gjelder det å sikre en høyere øvingsaktivitet og en mest mulig effektiv struktur. Vi trapper opp øvingsaktiviteten, og i lys av tema for foredraget i dag vil jeg ikke minst understreke behovet for å trappe opp øvingen for områdestrukturen – som er bredden i Heimevernet.

Vi må aktivt bygge kunnskap om hva som er det nye Forsvarets rolle og oppgaver. I det arbeidet trenger vi dere i Folk og Forsvar. Både for å løfte de viktige temaene og for å fjerne misforståelser som bidrar til unødig utrygghet.

Det sikkerhetspolitiske bildet
Jeg har nevnt utfordringer rundt verneplikten og endringer i Forsvaret som faktorer som på sikt kan svekke båndet mellom folket og forsvaret.

I tillegg har vi fraværet av en klar ytre fiende.

Som mange av dere er kjent med, arbeides det nå med en ny langtidsplan for Forsvaret. En viktig inngangsverdi for denne planen er en sikkerhetspolitisk analyse av verden omkring oss, en analyse som legges til grunn for vår forsvarspolitikk og for Forsvarets oppgaver i årene som kommer.

Sikkerhetssituasjonen er i dag sammensatt, og utfordringene vi står overfor er ikke så lett å fange. Hvis folk ikke ser en klar fiende eller et tydelig trusselbilde, blir det også mer diffust hva vi egentlig skal forsvare oss mot.

Vi er vitne til en utvikling internasjonalt som påvirker oss i betydelig grad og som forsterker en del tendenser vi har sett konturene av en stund. Kinas økonomiske fremmarsj har gått enda raskere enn tidligere antatt. Dessuten har Nord-Amerika og Europas relative tilbakegang vært større, og blitt kraftig påskyndet av finanskrisen. At Vestens økonomiske nedgang vil få konsekvenser for vestlige lands militære kapasitet er uunngåelig. Dette vil påvirke både NATO og EU i årene som kommer. Disse nye politiske realitetene kommer til en viss grad også til uttrykk i våre nærområder.

Vi er vitne til framveksten av flere globale maktsentra, og at USAs og de vestlige lands relative makt svekkes. Dette fører til økt risiko for stormaktsrivalisering. Det er en bekymringsfull utvikling, fordi det også øker risikoen for bruk av militær makt, spesielt mot mindre stater.

Faren for stormaktsrivalisering øker blant annet på grunn av mer konkurranse om hegemoni og strategiske ressurser. Klimaendringene kan føre til indre uro og i verste fall konflikt, spesielt i de deler av verden som er mest ustabile og dårligst stilt. I våre nærområder i nord ligger det mulige interessemotsetninger knyttet til is-smelting, framtidige transportveier og utnyttelse av fisk-, olje- og gassressurser.

I kategorien nye sikkerhetsutfordringer som berører oss, må vi også nevne terrortrusselen og frykten for at den kan ramme oss her hjemme, dataangrep, og spredning av masseødeleggelsesvåpen.
Skillet mellom nasjonal og internasjonal sikkerhet er i ferd med å bli visket ut. Trusselen fra internasjonal terrorisme har ført til økt vekt på samfunnssikkerhet. Det handler om å ivareta befolkningens trygghet og sikre sentrale samfunnsfunksjoner og infrastruktur mot angrep og annen skade i situasjoner der statens eksistens som sådan ikke er truet.

Som jeg sa er det justismyndighetene med politiet som har primæransvaret for mottiltak mot terrorhandlinger på norsk jord. Men det er selvsagt et tett samarbeid mellom sivile og militære myndigheter på dette feltet, ikke minst innen cyberområdet. Det gjelder både informasjonsdeling, varsling og gjensidig støtte til å håndtere hendelser.

Dette feltet er det viktig at flere snakker om, vi trenger rett og slett flere tydelige stemmer i debatten. Jeg vil i den sammenheng utfordre dere i Folk og Forsvar. Kan dere bli et talerør for et moderne sivilt-militært samarbeid, ikke minst innen cyberspace?

I disse dager er det mange bekymringer knyttet til bølgen av opprør i den arabiske verden og hvilke konsekvenser dette vil kunne få for europeisk sikkerhet.

Vi har interesse av en utvikling med stabilitet, samarbeid og der folkerettens regler etterfølges. Da må vi jobbe på en rekke forskjellige måter. Forsvaret har en viktig plass i dette. Forsvaret bidrar akkurat nå til stabilisering og sikkerhet i Afghanistan, i Sudan, på Balkan og i Midtøsten. Dette skaper trygghet for oss.

Det sikkerhetspolitiske bildet som omgir oss er sammensatt og kan være vanskelig å formidle på en enkel måte. Debatten kan lett oppleves som utilgjengelig og forbeholdt noen få.

Sammenhengen mellom det Forsvaret gjør ute, og vår trygghet her hjemme, er underkommunisert. Igjen, det viktigste vi kan gjøre med det er å bidra til mer åpenhet. Det er en forutsetning for at vi kan ha en informert forsvarsdebatt. Ikke minst om vårt oppdrag i Afghanistan.

Vi er ikke tilbake til mellomkrigstidens situasjon, der forsvarssaken var forbeholdt en liten elite. Men det er viktig at debatten inkluderer og føles relevant for flest mulig. 

Hva skal vi gjøre for å bøte på utviklingen, og for å forsterke båndet mellom folket og forsvaret?

Jeg har vært inne på betydningen av åpenhet som bidrag til en opplyst og grunnleggende debatt.

- Veteranpolitikken
I tillegg mener jeg at noe av det viktigste vi kan gjøre er å ta godt vare på alle dem som velger å gjøre en jobb i Forsvaret. Dette er noe av det som ligger meg aller sterkest på hjertet som forsvarsminister: At våre veteraner skal få den støtten de fortjener. De fortjener vår dypeste respekt og anerkjennelse for den jobben de gjør på vegne av oss alle.

I dagens mediebilde kan en få inntrykk av at alle som reiser ut i utenlandsoperasjoner blir skadet, fysisk eller psykisk. Slik er det selvsagt ikke. De aller fleste av dem som tjenestegjør ute, gjør verdifulle erfaringer som de tar med seg videre i sine liv på en positiv måte. De får erfaringer og kunnskaper som svært få har. Og de får nettverk og vennskap som er viktige livet ut.
Veteran- og befalsorganisasjonene er gode samarbeidspartnere i arbeidet med å styrke innsatsen for våre veteraner.

Regjeringen arbeider nå med en omfattende handlingsplan for ivaretakelse av personell før, under og etter utenlandsoperasjoner. Den vil bli presentert på Veterandagen 8. mai.

- NATO – en troverdig og relevant aktør
NATO er vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste og kommer til å være det i overskuelig framtid. Derfor er det så viktig at NATO fortsatt har høy oppslutning i befolkningen. Dette er også viktig for båndet mellom folket og vårt eget forsvar.

I Folk og Forsvar sin undersøkelse i desember i fjor svarte 63 prosent av de spurte at norsk NATO-medlemskap bidrar til å gjøre landet tryggere. Dette er en nedgang på 10 prosentpoeng fra året før.  Det er først fremst kvinnene som har forandret mening. 71 prosent av mennene er positive til NATO, mens kvinneandelen er på 53 prosent. I 2009 svarte 70 prosent av kvinnene at NATO-medlemskap trygger Norge.

Fra norsk side har vi arbeidet aktivt for at alliansen skal bli mer synlig også når det gjelder å ivareta medlemslandenes sikkerhet. Nettopp fordi vi mener det er viktig for at NATO i fremtiden fortsatt skal anses som en relevant og troverdig aktør. Dette kan bidra til å skape oppslutning og støtte om alliansen og Forsvaret i befolkningen. Dette har vært kongstanken i det norske nærområde-initiativet. 

Derfor er det i vår interesse at NATO nå øker oppmerksomheten om kjerneoppgavene i medlemslandenes nærområder, enten det er rundt Østersjøen, på Balkan, ved Svartehavet, Middelhavet eller i Nordområdene. Dette har regjeringen bidratt til å få gjennomslag for i NATOs nye strategiske konsept, som ble vedtatt på toppmøtet i Lisboa i november i fjor.

Vi har også bidratt til gjennomslag for en mer anvendelig og effektiv militær kommandostruktur i NATO. Det vil bli færre allierte hovedkvarter og de nasjonale hovedkvarterene vil spille en viktigere rolle. Dette kan få stor betydning for oss. Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH) kan få en tilknytning til alliansens kommandostruktur, noe som vil bidra til å styrke NATOs oversikt og situasjonsforståelse i Nordområdene.

Rutinemessig alliert tilstedeværelse på norsk jord skaper nærhet til befolkningen. Og, det skaper trygghet for at NATO vil komme til unnsetning hvis det blir nødvendig. Det bidrar også til en ikke uvesentlig forutsigbarhet hos våre naboer, om at NATO tar ansvar og har evne til å forsvare våre områder.

NATOs nye strategiske konsept har en klar nedrustningsprofil. Kjernevåpen er fremdeles den ytterste garanti for medlemslandenes sikkerhet, og avskrekkingsstrategien vil fortsatt være basert på en blanding av konvensjonelle og kjernefysiske kapasiteter. Norge er opptatt av at NATO må ha en troverdig avskrekkingsevne, samtidig som vi skal arbeide for å redusere kjernevåpnenes betydning. 

Jeg er derfor svært fornøyd med at det strategiske konseptet for første gang slår fast at NATO skal arbeide for en verden uten kjernevåpen. NATO skal ha en økt rolle når det gjelder nedrustning, ikke-spredning og rustningskontroll. Dette vet jeg har bred støtte i befolkningen.

- Inkludere hele befolkningen
Forsvaret skal gjenspeile hele befolkningen. Det gjør det ikke i dag. Kvinner og minoritetsgrupper er ikke med i tilstrekkelig grad. Det er både et demokratisk problem og et problem for Forsvaret som trenger deres kompetanse med alle våre komplekse sikkerhets- og forsvarsutfordringer.

Derfor må vi jobbe særlig hardt overfor kvinner og minoritetsgrupper med å vise hva Forsvaret egentlig er og gjør. Vi må peke på hvilke muligheter som finnes i Forsvaret. Vi må rekruttere bredere og beholde dem som kommer inn.

FN-resolusjon 1325 setter fokus på kvinners beskyttelse i krig og konflikt, og på kvinners deltakelse og innflytelse i fredsprosesser og fredsbygging. Kvinner er særlig utsatt i krig og konflikt. Samtidig har de liten innflytelse i konflikthåndtering og fredsprosesser. For Forsvaret dreier 1325 seg om sikkerhet, konflikthåndtering og menneskerettigheter.

1325 betyr at vi må planlegge og gjennomføre operasjoner slik at hele befolkningens ulike sikkerhetsbehov blir bedre ivaretatt. Da må vi ha aktiviteter og rutiner på bakkenivået som også retter seg mot kvinner, og personell med kompetanse til å utføre aktiviteter. I tillegg skal Forsvarets innsats for kvinner bidra til mer bærekraftige fredsprosesser. En fredsprosess som utelukker halvparten av befolkningen er ikke bærekraftig.

I samråd med forsvarsledelsen har jeg besluttet at vi for 1992-kullet setter en kvote på minimum 1500 kvinner til verneplikt. Disse kvinnene vil komme til førstegangstjeneste 2011/2012.
Det er en målsetning om 20 % kvinnelig befal/vervede innen 2020. For å nå dette målet må det betydelig flere kvinner inn til førstegangstjeneste enn i dag. Både kvinner og menn skal være kvalifiserte til stillingene de blir plassert inn i. Det må foretas en kritisk gjennomgang av kravene som settes til stillingene. Gjennomgangen bør ha fokus på om dagens krav er basert på reelle behov i fremtidens forsvar.

Vi har ikke like konkrete mål for rekruttering av flerkulturelt mangfold. Vi må bli flinkere til å finne de gode virkemidlene.
Selv om vi verken kan eller ønsker å registrere personers kulturelle bakgrunn i vårt personelldatasystem, er det åpenbart at vi rekrutterer for dårlig fra minoritetsmiljøene.

Herved er utfordringen gitt til Folk og Forsvar – dere er en viktig arena. Jeg ønsker at dere skal bidra til en bedre rekruttering av mangfold. Både gjennom de løpende aktivitetene og gjennom å aktivt forsøke å inkludere organisasjoner som representerer ”Det nye Norge” i medlemsmassen.

God oppslutning om Forsvaret!
Jeg har pekt på noen av de utviklingstrekkene vi ser når det gjelder oppslutningen om Forsvaret i befolkningen. Folk og Forsvars egne undersøkelser viser at støtten har vært jevnt høy helt siden målingene startet, og at det fortsatt i dag er 86 prosent som er positive til at vi skal ha et militær forsvar.
 
I media kan man få et inntrykk av at det er stor motstand i befolkningen mot den jobben vi gjør i Afghanistan. Det stemmer heller ikke overens med det bildet meningsmålingene gir. Støtten i befolkningen er overraskende stor. Det er ikke selvsagt, og det reflekterer det beste i norsk tradisjon – solidaritet, vilje til å bidra og evne til å forstå sammenhengen mellom sikkerhet hjemme og forpliktelser ute.

Tverrpolitisk enighet
Det er også bra at det fortsatt er tverrpolitisk enighet om hovedlinjene i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Det er et viktig grunnlag for en langsiktig og stødig norsk politikk og for fortsatt god støtte i befolkningen. Vi har likevel utfordringer.

Sammenslåingen av utenriks- og forsvarskomiteen i Stortinget vil på sikt kunne bidra til en mer helhetlig politisk tilnærming til utenriks- og forsvarspolitiske spørsmål. Jeg mener vi allerede ser konturene av dette, og at forsvarsspørsmål kommer høyere opp på den politiske dagsorden.

Men fortsatt er det en utfordring å få løftet debatten opp på de overordnede sakene. Det blir for mye diskusjon om hva slags tropper, kjøretøy og ammunisjon Forsvaret skal ha. Jeg mener nok det er Forsvaret som er best i stand til å vurdere slike militærfaglige spørsmål.

Avslutning
I jobben med å løfte den store debatten ønsker jeg meg en enda tydeligere stemme fra Folk og Forsvar. Dere har hatt en viktig rolle i 60 år. Hvor går veien videre? Likestilling, mangfold og toleranse er viktige utfordringer, både for utviklingen av Forsvaret og for båndet mellom folket og forsvaret. Det samme gjelder sivilt-militært samarbeid, sårbarhet og nye sikkerhetsutfordringer. Her må vi jobben sammen, både for å løfte temaene opp i den offentlige debatten og for å finne de gode virkemidlene.

Som jeg sa innledningsvis, vi trenger at flere snakker mer om Forsvaret!
Forsvaret angår oss alle. Det vil jeg at enda flere skal se.
Det er en del av samfunnet, og som samfunn har vi ansvar for hverandre og for det vi har.

Vi har et forsvar som bidrar i tre verdensdeler, som er etterspurt internasjonalt og som andre land ser hen til og vil lære av.

Vi har et forsvar vi kan være stolte av. Det skal vi ta med oss. Samtidig skal vi ha et kritisk blikk på det som kan bli enda bedre.

Dere i Folk og Forsvar har gjort en fantastisk innsats i 60 år for å bidra til dette. Dere setter de viktige spørsmålene på dagsorden og holder debatten levende.
Jeg ser med glede at dere har ungdom som den viktigste målgruppen og at 
dere når ut gjennom rollespill i skolen, studieturer, debattmøter og mye annet. Jeg stiller gjerne opp i deres arbeid med å nå ungdommen.

Takk for den viktige innsatsen dere gjør.
Til lykke med jubileet og gratulerer med dagen!